Pressefriheten er under "press", ikke bare i Russland.

Pandemien var nyttig for diktatorene. Nye lover gjorde det straffbart å spre "falsk informasjon" Nå blir dette tatt videre i krigen i Ukraina når Putins versjon av krigen og krigsforløpet skal omtales. Presse- og ytringsfriheten innskrenkes også i flere andre land, og med stadig nye virkemidler.

Pressefriheten er under press internasjonalt. Om lag 85% av verdens befolkning lever i land der pressefriheten er blitt innskrenket de siste årene. I en oversikt og rangering utarbeidet av Reporters Without Borders (RSF), gjengitt i Aftenposten 4. mai i år, har Russland falt fra 150. plass til 155. plass på den internasjonale rankingen deres fra 2021 til 2022. Kina er på 177. plass og Nord Korea som tidligere var på bunnen er nå passert av Eritrea som har overtatt sisteplassen. De nordiske landene ligger på topp i denne oversikten. Pressefriheten gjelder mediers rett til å motta og bringe frem opplysninger uten innblanding fra myndighetene inkludert det å kritisere offentlige myndigheter. I autoritære stater blir mediene ofte brukt som et redskap for myndighetene til å påvirke borgerne i ønsket retning. Slik mange vil hevde at Russiske myndigheter gjør i dag når det gjelder krigen i Ukraina. Pressefrihet er viktig for ytringsfriheten som gjelder vår rett som borgere til å hente informasjon fra kilder vi selv velger, uten innblanding fra myndighetene. Ukraina (106. plass) synker på rankingen på grunn av krigen og det den fører med seg.

Nye uavhengige medier er blitt til under krigen. The Economist har i sin utgave 7. mai fulgt Olga Rudenko som er redaktør i Kyiv Independent, et nystartet online nyhetsmedie i Ukraina. Hun var tidligere tilknyttet Ukrainas største engelskspråklige avis, Kyiv Post, men sluttet der sammen med 30 andre journalister. De fryktet at avisen ville bli sensurert av eierne etter hvert som Russerne rykket nærmer hovedstaden. Kyiv Independent har i dag over 600.000 daglige lesere og har mottatt nesten 2 millioner USD gjennom folkefinansiering. Globalt er pressefriheten synkende i den forstand at 85% av verdens befolkning lever i land der forholdene er blitt vanskeligere de fem siste årene. Friheten blir altså mindre på verdensbasis, men antallet journalister som blir drept på jobb synker også. The Economist mener at dette kan skyldes at autoritære ledere har funnet andre og mindre brutale måter for å kontrollere nyhetsbildet. Lovverk som har som offentlig intensjon å verne om sikkerhet for staten og dens borgere er et slikt virkemiddel, men det finnes også andre virksomme tiltak autoritære ledere kan iverksette.

Pandemien var til nytte for diktatorene. Nye lover i land som Bolivia, Russland, Philippinene m.fl. gjorde det straffbart å spre «falsk informasjon» om virus og smittetall. Finansielle innskrenkninger har vært virksomt i relasjon til nyhetsmedier som har vært under sterk konkurranse fra digitale medier som Google og Meta om annonseinntektene. Stater har også redusert egen annonsering i mediene. I land som Russland, Tyrkia og Ungarn, der man har regimevennlige plutokrater med store formuer, har disse blitt oppfordret til å kjøpe uavhengige medier og omgjøre dem til talerør for regimet. I Ungarn har man etablert en egen offentlig stiftelse som styrer medier som på denne måten er brakt under statlig kontroll. I Kina har man gått enda lenger og strammet grepet om nyhetsformidlingen ved hjelp av statlig styrt informasjonsteknologi. Et annet virkemiddel som er tatt i bruk av de rike og mektige, som har noe å skjule, er å gjøre seg nytte av lovverk og rettssystem gjennom såkalte SLAPPs (Strategic Lawsuits Against Public Participation). Nyhetsmedier og journalister som ikke har midler til å engasjere advokater blir tvunget til «å ta ned» nyheter og/eller stanse publisering av nyheter de som saksøker dem ikke ser seg tjent med. Listen av virkemidler i angrep på journalister omfatter også såkalt «trolling» og avansert overvåking med spyware.

Journalister kan være brysomme. Men de er samfunnsnyttige. Forskning på medier og samfunn har påvist at i land der man har pressefrihet er det langt mindre korrupsjon enn i land der de styrende har gitt seg mulighetene til å tvinge innbyggerne til å leve i en fantasiverden. Time (9.-16. mai 2022) har intervjuet journalister i Russland som trosser forbudet mot å kalle krigen i Ukraina for en krig. De viser til et moralsk ansvar for å slåss mot tyranniet. Eller til sinne over at kriminelle handlinger utføres i navnet til Det Russiske Folk og over at de styrende med trusler skremmer menige russere fra å protestere mot dette. Håpet om en gang å få oppleve et bedre og friere Russland er der også. Gjør du ingenting blir du et komfortabelt instrument for regimet. «Vi er mange som er motstandere av denne krigen, men makten prøver å overbevise oss om at det er annerledes», er et av utsagnene fra ne av de intervjuede russiske journalistene. «Å være glad i fedrelandet innebærer ikke at du må støtte de makthavende og alltid være enige med dem. Det er heller å ønske seg et bedre liv for vårt folk og det si til de styrende autoritetene «Nei» eller «Dere tar feil» og samtidig forsøke å forandre noe om det er nødvendig. Det er hardt å gjøre dette under dette autoritære regimet, men det er nødvendig».