Grønt skifte. CO2 fangst, lagring og resirkulering til nye utslipp. Gjør det en forskjell?

I Tongyezhen i Kina har man drevet kullgruver og smeltet metaller i flere hundre år. Nå vil de resirkulere CO₂. CO₂-håndtering øker kostnadene for sement med 50 -100%. Byggekostnadene øker langt fra så mye. Fangst og lagring av CO₂ er nødvendig for å begrense temperaturøkningen til 1,5 grader. Hva med naturen selv?

I Tongyezhen i Kina har man drevet kullgruver og smeltet metaller i flere hundre år. Byen har store industriområder der man «baker» kull og kalkstein til koks og kalk til ingredienser i stålproduksjon. Området er et av de mest forurensede i Kina. For å bøte på dette bygger man nå et anlegg som skal resirkulere ca. 160.000 tonn CO₂ årlig når dette settes i drift. Anlegget vil blande CO₂ fra kalk-tørka med hydrogen og CO₂ fra koks-ovnene for å produsere metanol som kan brukes som drivstoff og ingrediens i plastproduksjon. 160.000 tonn CO₂ tilsvarer utslippene fra anslagsvis 50.000 personbiler årlig. Så lenge resirkuleringsprosessene ikke skaper CO₂-utslipp ved å bruke fornybar energi, og ressurser som ellers ville gitt utslipp, kan en slik prosess redusere CO₂-utslippene til atmosfæren fra industriell virksomhet. Mange har kastet seg på «upcycling-bølgen» der produkter «lages» av CO₂ som gjenoppstår som Vodka, drivstoff i form av metanol, polymerer, andre kjemikalier og også byggematerialer. Markedet for slike produkter er lite i dag, men ventes å vokse kraftig som følge av gunstig kostnadsutvikling for fornybar energi, økende CO₂-avgifter og andre klimaincentiver rettet mot å redusere CO₂-utslipp.

Bidrar CO₂-resirkulering til en positiv klimautvikling? Mange av produktene som fremstilles på denne måten degraderer på en måte som igjen skaper klimagassutslipp. Metanolen som produseres i Tongyezhen vil bli markedsført som drivstoff for Kinas voksende metanoldrevne bilpark. Noen har regnet seg frem til at det globale markedet for produkter basert på resirkulert CO₂ ikke vil bli større enn at det tilsvarer noen få prosent av verdens samlede CO₂-utslipp. Ideen om gjenbruk av CO₂ heller ikke ny. Dette skjer i gjødselproduksjon, men karbon frigjøres når gjødselen spres på jordene. Oljeindustrien injiserer CO₂ for å utvinne mer olje fra oljefeltene, men denne olje-gevinsten vil i sin tur igjen gi CO₂-utslipp. CO₂ i plastmaterialer vil vende tilbake i atmosfæren i løpet av noen år. I materialer som betong og stål vil karbon være lukket inn lenger, til dels mye lenger og det er gunstig. Så langt er kilden NATURE Vol 603 31 mars 2022.

CO₂-håndtering øker kostnadene for sement med 50 -100%. Byggekostnadene øker langt fra så mye. CO₂-håndtering kan øke kostnadene for sement med 50 -100% avhengig av fangstteknologi. Dette fjerner nesten all CO₂ fra fabrikken. CCS på jern og stålverk vil øke kostnadene for stål med 20% og fjerne 60% av utslippene fra tilvirkningen. Simon Roussanly og Mona Mølnvik fra SINTEF har imidlertid også sett på totale byggekostnader og presentert disse i et innlegg i Dagens Næringsliv 12. april i år. Deres studie har vist at stål og sement bare utgjør en liten del av totalkostnadene for et sluttprodukt som f.eks. en bru i et større veiprosjekt brukt som er case her. CCS ble her påvist å redusere byggverkets samlede CO₂ avtrykk med 60% uten å øke bruens kostnad med mer enn ca. 1% dette fordi de største kostnadsdriverne er relatert til andre utgifter, ikke minst selve byggingen. Dette kan dekkes inn ved en beskjeden økning i bompengene. En kostnadsøkning på 1% er rimelig for en reduksjon i karbonutslipp på 60%. Og deres anbefaling er at byggherrer bør rette inn sin etterspørsel etter byggevarer som er merket som «CO₂-frie» produkter.

CCS – Fangst og lagring av CO₂ er nødvendig for å begrense temperaturøkningen til 1,5 grader. Hva med naturen selv? Selv om kvoteprisene for CO₂-utslipp har steget kraftig mangler man fortsatt markeder der forbrukerne roper etter «CO₂»-frie produkter. Finnes det andre løsninger. Kanskje. Karoline Andaur og Jon Bjartnes i WWF Verdens naturfond viser i en kronikk i Dagsavisen 4. mai til naturen og mener at det naturlige opptaket av karbon er vår store sjanse. Hvert år tar naturen opp halvparten av det CO₂ som slippes ut p.t. ca. 21 gigatonn. Industriell karbonfangst og -lagring tar foreløpig opp rundt 40 millioner tonn CO₂ per år. Vår industrielle karbonfangst utgjør derfor bare rundt 2 promiller av naturens bidrag til å binde CO₂ i mose, trær og plankton. I Norge har vi ifølge Norsk Institutt for Naturforskning dobbelt så store karbonlagre i våre skoger, myrer og frodige fjellområder som gjennomsnittet for verdens landområder. Utfordringen her blir å ikke svekke karbonlagrene gjennom fornuftig areal og naturforvaltning. Andaur og Bjartnes etterlyser et regnskap for utslipp og opptak i norsk natur, virkemidler for å hindre nedbygging av natur, innsats for restaurering av natur og dessuten sikring av klimavennlige driftsmåter i skogbruket og fiskeflåten. Med de investeringene som er nødvendig for industriell CCS-fangst og lagring bør det kanskje både være mulig og fornuftig å se nærmere på dette. Men andre politisk viktige samfunnsmål vil ofte komme i veien bokstavelig talt. Aftenposten 7. mai inneholder f.eks. et oppslag om jernbanen og motorveien mellom Oslo og Hønefoss som nå er under planlegging og bygging. Det skal bygges jernbane tunnel fra Sandvika til Sundvollen. Derfra skal toget gå videre sammen med en ny firefelts motorvei med fartsgrense 110 km/t. Jernbane- traseen skal dimensjoneres for 250 km/t. Da blir det mye rett frem og store svinger. Skogsområder, dyrket mark og naturreservater blir berørt av utbyggingen. Veien mot det grønne skiftet er ganske kronglete.