Kjernekraft eller ikke kjernekraft - Det er spørsmålet.

Norsk Industri tror ikke på kjernekraft som kraftkilde. Energikommisjonen hadde heller ikke trua i 2023, men førti land satser på denne teknologien for å realisere det Grønne skiftet.

Norsk Industri tror ikke på kjernekraft som kraftkilde. I januar i fjor uttalte daværende leder i Norsk Industri, Stein Lier-Hansen at den norske produksjonen av kraft må økes med minst 20 %, tilsvarende 30 terawattimer (TWh) innen 2030. Havvind, flere landbaserte vindkraftverk og solceller på alle næringsbygg var anbefalingen. Atomkraft eller kjernekraft var ikke nevnt. Norsk Industri ønsket ikke å delta i en debatt om kjernekraft, var uten tro på dette som kraftkilde i Norge, og , mente begrunnet dette med at det norske samfunnet ikke ville akseptere en utbygging av kjernekraft. Ingen er kommet med et svar på hvordan man kan lagre avfallet fra slik kraftproduksjon mente Lier-Hansen for et år siden.

Energikommisjonen hadde heller ikke trua i 2023. Energikommisjonen, ledet av professor i samfunnsøkonomi Lars Sørgårds, la kort etter frem sin rapport, NOU 2023: 3. Energikommisjonen hadde som mandat: «…. å kartlegge energibehovene og foreslå økt energiproduksjon, med mål om at Norge fortsatt skal ha overskuddsproduksjon av kraft og at rikelig tilgang på fornybar kraft fortsatt skal være et konkurransefortrinn for norsk industri». Heller ikke kommisjonen hadde tro på atomkraft. Et flertall i kommisjonen mente at: «Kjernekraft er ikke en løsning for Norge nå, men Norge bør løpende følge den internasjonale utvikling innen kjernekraftteknologi og -sikkerhet». Kommisjonen mente at Norge burde ha som mål innen 2030 og ha etablert «minst 40 TWh høyere fornybar kraftproduksjon fra vannkraft, vindkraft, havvind og solkraft».

Førti land satser på kjernekraft for å møte behovet for grønn energi, Finland og Polen er blant disse skrev Jørn Siljeholm og Jan Emblemsvåg under vignetten «Med andre ord» i klassekampen 28. januar i fjor. Siljeholm og Emblemsvåg mente videre at «Uten kjernekraft er det umulig ånå klimamålsettingen regjeringen har satt seg». Kjernekraft er den energiformen som gir minst arealtap og mindre utslipp av klimagasser enn alle andre alternativer. FNs klimapanel er også positiv til kjernekraft, ifølge de to som også peker på de betydelige avfallsproblemene som følger med vindkraft. Bjarne Schieldrop, råvareanalytiker i SEB, utalte i et intervju i Dagens Næringsliv noen dager før dette at «Det vil være en enorm tragedie om vi ikke satser på kjernekraft». 

Fortsatt mange ubesvarte spørsmål om kjernekraft. Debatten rundt kjernekraft tok seg opp igjen rundt sist årsskifte. Viseadministrerende direktør Anniken Hauglie, mente i Dagens Næringsliv 21.12. var bekymret for kjernekraftdiskusjonen «kan bli en avsporing fra løsninger vi trenger for å møte kraftbehovet mot 2030 og 2040». Hun fikk umiddelbart svar fraMartin Hjelmeland og Jonas Kristiansen Nøland som svarte med følgende oppfordring: «Hvis det finnes ubesvarte spørsmål om kjernekraft, bør vi søke svar. Å nedtone kjernekraftens rolle i klimakampen er en avsporing». De mente også at den mye omtalte rapporten fra Rystad Energy konkluderer feil om kjernekraft i Norge. Rapporten bruker foreldede tall for andre energiløsninger og den økonomiske analysen er ikke teknologinøytral i de økonomiske analysene. Rystad svarer 3. januar i samme avis at «Det holder ikke med håp og tro». Og debatten fortsetter inn i det nye året med innlegg fra begge sider.

Kjernekraften – Er den nødvendig for å gjennomføre Det grønne skiftet? Dette var overskriften på en bloggpost på denne bloggen i februar 2022. Da hadde Nederland valgt sin vei ut av kraftkrisen. Planene om å legge ned landets eneste atomkraftverk var kansellert. Man besluttet å bygge to nye slike anlegg etter å ha konstatert at vindkraft til havs, som var det nye satsningsområdet, ikke ville kunne gi den sikkerhet for strømforsyning som man hadde forventet. Da hadde Frankrike, som får 70% av sin elektrisitet fra atomkraftverk, besluttet å satse videre på teknologien, og EU var i ferd med å erklære atomkraft som bærekraftig energi. Frankrike ser for seg atomkraft-teknologi som eksportartikkel. I Norge hadde vi også da atomkraftentusiaster. Sunniva Rose og Jonny Hesthammer mente at det hastet å velge mellom «Ustabil vindkraft eller stabil kjernekraft». Rose og Hesthammer viste også til EUs vitenskaps-panel som hadde lagt frem en rapport der de konkluderte med at kjernekraft ikke har større negativ påvirkning på helse og miljø enn noen av de fornybare energikildene man ellers regner med. En annen post på denne bloggen rundt samme tema finner du her.

Om Trump, «Den dype staten», Ukraina-krigen, Grønt skifte og Trump-humor

Donald Trump varsler kamp mot «Den dype staten» i USA, vil avslutte krigen i Ukraina i løpet 24 timer når han på ny blir president. «Det grønne skiftet» vil ikke bli prioritert. Trump humorister og Trump etterlignere gleder seg.

 

Donald Trump i kamp mot «Den dype staten» i USA. Donald Trump har nylig, i et «valgforedrag» på en konferanse, omtalt USA som en nasjon som balanserer på kanten av tyranni, og omtalte samtidig sin kommende valgkampanje i 2024, frem mot presidentvalget, som et korstog for rettferdighet. Videre sa han noe i retning av (her fritt oversatt): «I syv år, har dere og jeg slåss side om side for å redde landet vårt fra ondskap og fra de ondsinnede krefter som hater landet vårt og som jeg tror faktisk ønsker å ødelegge det». Og han fortsatte: «Sammen er vi krigere i et korstog for rettferdighet med mål å stoppe brannstifterne, ateistene, globallistene og Marxistene - og det er hva de er - og vi vil gjenreise vår Republikk som en nasjon under Gud med frihet og rettferdighet for alle». Trump har nylig, i en annen sammenheng, hevdet at han som gjeninnsatt president vil lede an i et angrep på «Den dype staten». Dette er en betegnelse hentet fra amerikansk politisk konspirasjons-teori. «Den dype staten» er ifølge denne teorien et hemmelig nettverk av medlemmer rekruttert fra føderale myndigheter i USA (Særlig fra FBI og CIA), som samarbeider med finans- og næringslivsvirksomhets ledere på høyt nivå, for å utøve makt ved siden av og opp mot USAs valgte ledelse. Det hører til historien at ideen om «Den dype staten» er hentet fra Tyrkia på 1990-tallet. I USA var flere grupperinger, blant dem som stormet Kongress-bygningen i Washington i januar 2021, hektet på en tilsvarende konspirasjonsteorier.

 

Trump om presidentvalget i 2020 og om Putin og Ukraina. Tidligere i mai i år stilte Trump opp i et utspørrings-program i regi av CNN. Her gjentok han påstanden om at han egentlig vant presidentvalget i 2020. «Vi fikk flere stemmer enn noen annen har fått som president i USA. Hvis du ikke er veldig dum, skjønner du at valget var rigget. Folk i hele verden skjønte det», sa Trump i den anledning. Han hevdet også at det aldri ville blitt noen krig i Ukraina om han hadde vært president i 2022, og at om han blir valgt til president i 2024, vil han få avsluttet krigen i løpet av 24 timer. Trump var tidlig ute med sin beundring for Putin rundt invasjonen i Ukraina. Trumps kommentar til krigserklæringen mot Ukraina var: "This is genius". Og dette gjaldt spesielt Putins forklaring av hvorfor man "måtte" gå inn i Ukraina: "And he is gonna go in and be a peacekeeper". Dette ble ganske sikkert notert i Moskva. Og når en i Russland presenterer alternative sanne nyheter om krigen i Ukraina kan man vel ikke se bort fra at de henter inspirasjon fra flommen av alternative nyheter om 2020-valget av president i USA. Trump hevdet også, under programmet på CNN, at han som president ville benåde mange av dem som ble dømt for stormingen av Kongressbygningen. Og han kalte politimannen som skjøt en demonstrant under stormingen «en forbryter».

 

Trump om «Grønt skifte» og om klimautfordringer. I juni 2017 annonserte Trump som president at USA ville trekke seg fra den historiske avtalen inngått under Klimatoppmøtet i Paris i 2015. Målet var å holde den globale temperatur økningen under +2 ⁰C i forhold til den før-industrielle gjennomsnittstemperaturen, og videre redusere temperaturøkningen til +1,5 ⁰C. Avtalen var imidlertid formet slik at USA først formelt kunne gå ut av avtalen i november 2020. Da var Biden blitt president og han fornyet USAs forpliktelser. Noen tid ut i Bidens andre år som president uttalte Trump, med adresse til Biden som president, at «… because the 'crazies' don't want to use US natural resources, it makes us non-competitive. America is sitting on "liquid gold" when it comes to oil and coal». Og han fortsatte i kjent stil: "We became energy independent when I was president, first time ever, and that involved a lot; but what nobody really understood was we were going to be double the size of Saudi Arabia and Russia combined, much bigger than both combined".  Trump er ikke forkjemper for et grønt skifte. Det hører til historien at Trump-administrasjonen la frem en omfattende rapport om sitt miljøengasjement før Trump gikk av som president.

Trump humor, Trump etterlignere og Trump som president igjen. Etter at Trump tapte presidentvalget i 2019 var det en yrkesgruppe som fikk føle på sviktende etterspørsel etter sine tjenester. Det var en gruppe av nyhetsopplesere og komikere som leverte "Trump-humor".  Noen hadde bygget seg opp som Trump etterlignere og Trump leverte i sin presidentperiode, gjennom sine formelle og mindre formelle uttalelser, nærmest daglig nytt innhold til denne yrkesgruppen. Uttalelsene ble i første omgang fanget opp av mediene og summert opp som "Trumps life gaffes", «Trump dumbest statements" og mer seriøst av CNNs Anderson Cooper. Kjente navn blant aktive Trump etterlignere var fra denne tiden John Di Domenico, Eric Jacman, Bo DiBuono, Frank Calieno og også Sarah Cooper. Og det er opplagt flere andre mindre kjente som livnærte eller livnærte og livnærer seg på det samme. Også karikaturtegnere har hatt mye moro med Trump, som de har hatt det med Putin, og også disse to sammen. Man kan mene mye om Trump, men han leverte og leverer virkelig "varene" på denne dimensjonen. Jeg har på en tidligere post på denne bloggen skrevet om dystopier (fremtidssamfunn vi helst ikke vil oppleve) og omtalt Russlands reviderte utenrikspolitikk som et eksempel. Med Trumps ulike påfunn og uttalelser som bakgrunn, har jeg noe av de samme følelsene for en fremtid med Trump som USAs President fra 2024. Og hva med Kinas globale sivilisasjons initiativ som del av dette?

Det norske grønne skiftet stamper i motvind.

Norge produserer i dag 16 TWh fra vindkraft. Sverige mer enn det dobbelte. Videre utvikling av vindkraft i Norge er usikker. Noen mener vi må rive allerede etablerte turbiner. Andre mener at havvind blir så dyrt at det ikke kan forsvares av hensyn til skattebetalerne. Det norske grønne skiftet stamper i motvind. 

Norge produserer i dag 16 TWh fra vindkraft. Sverige mer enn det dobbelte. Reindrift er berørt i begge land. Norge produserer i dag ca. 16 TWh fra 65 vindkraftverk med snaut 1400 turbiner. Sverige produsere mer enn det dobbelte, 33 TWh, fra sine vindkraftverk. I Sverige ligger 27 vindkraftparker med hver 30 eller flere turbiner i reinbeiteområder. I Norge er det under 600 vindkraft-turbiner i de norske reinbeiteområdene. Også i Sverige er kombinasjonen vindkraftproduksjon og reinbeiter konfliktfylt, men har ikke fått den samme oppmerksomhet som hos oss. Svenske og norske forskere på reindrift og vindkraft er imidlertid etter hvert enige om hvorfor og hvordan vindkraften påvirker reinen. Påvirkningen er forskjellig vinterstid og i barmarks-perioden. Påvirkningen er delvis også avhengig av hvordan reineierne styrer og følger reinen. Lyden fra turbinene forstyrrer reinen under beite. Man har påvist at vindkraftproduksjonen i kombinasjon med rovdyr skremmer reinen slik at flere reiner blir påkjørt av biler på nærliggende veier eller jernbanestrekninger. Man har registrert tydelige effekter for reinen under kalving. Svenskene peker også på en mulig konflikt mellom grunneiere og reineiere. Reineierne har omfattende bruksrett til beiteområdene. Grunneiere får for sin del årlig utbytte av å leie ut sine arealer til vindkraftverkene. Men det er ikke bare reineiere som er motstandere av vindkraft. Andre er bekymret for den store andelen av utenlandsk eierskap i Norske vindkraftverk og at utlendinger kan tjene seg rike på å forringe norsk natur og naturopplevelse.

Øyfjellet vindpark AS, Alcoa, reindrift og forsoningskommisjonen. Klassekampen 3. juni 2023 forteller historien om Øyfjellet vindpark AS. Det hele begynte som en ide om en kafé på toppen av byfjellet i Mosjøen og gondolbane for å bringe gjester dit. Man ville vitalisere Mosjøen, men ingen ville være med å finansiere dette. I stedet fant man ut at en vei til toppen kanskje kunne finansieres av en vindkraftutbygging i området.  Prosjektselskapet Øyfjellet Vind AS ble stiftet i 2011 av grunneiere på fjellet og andre interessenter. I 2014 ga NVE konsesjons-tillatelse til Eolus Vind som skulle stå for utbyggingen. Konsesjonen ble gitt under forutsetning av at man skulle komme til enighet med reinbeitedistriktet. Konsesjonen ble opprettholdt av Olje- og Energidepartementet i 2016 etter at klager ikke førte frem. Høsten 2022 ble de 72 vindturbinen satt i drift. I 2019 overtok svenske interesser Øyfjellet vindpark AS og Aluminiums-bedriften Alcoa, en bærebjelke i Mosjøen-samfunnet, inngikk avtale om at krafta fra vindturbinene de neste 15 årene skulle ledes dit. Ole Henrik Kappfjell driver reindrift i området. Han mener vindturbiner og rein ikke kan sameksistere. Han mener blant mere at vindturbinene forvirrer reinen  og forstyrrer den når flokken trekker mellom de ulike reindriftsområdene. Torsdag 1. juni ble rapporten til Sannhets- og forsoningskommisjonen lagt frem for Stortinget. Den inneholder historier fra fortid og nåtid om fornorskningspolitikk og urett overfor samer, kvener og norskfinner og kommer med forslag til forsoning for fremtida. Ole Henrik Kappfjell er sitert i rapporten: «Samene, sier de, må ha det de kaller tilpasningsplikt. Ja, da har jeg plutselig en tilpasningsplikt. Og det jeg blir møtt med til slutt, i denne konkrete saken som i alle andre arealsaker, er at - når det går i samenes disfavør – så avsluttes vedtak med at fordelen for de mange, veier tyngre enn ulempene for de få». 

Hvor mange vindmøller må rives på Fosen? Dette er overskriften på et leserinnlegg av advokat Harald Alfsen i Dagens Næringsliv 3. juni. Han starter innlegget med å gå tilbake i tid 600 dager til den dagen da Høyesterett slo fast at de 151 vindmøllene på Fosen var ulovlig satt opp. Vindmøllene er ifølge dommen i Høyesterett ulovlig oppsatt om det ikke gjøres tilstrekkelig avbøtende tiltak for de 2100 reinsdyrene som beiter der. Samene fikk bortimot 90 millioner kroner, blant annet for at reineierne skulle kunne lage innhegninger for reinen og vinter-fore dyrene. Dette ble ansett som tilstrekkelig av Lagmannsretten, men reineierne anket denne avgjørelsen til Høyesterett. Nå skal Riks-mekleren mekle i saken. Ifølge Alfsen kan tvisten ikke løses med pengeerstatning. Spørsmålet er ifølge ham hvor mange vindmøller som må rives eller slås av helt eller delvis for at reindriften, og de seks reineier-familiene som driver den, skal bli minst mulig skadelidende.

Høyre vil ikke ha havvind-kraftverk av hensyn til skattebetalernes interesser. Vindkraft stamper i motvind også når den skal etableres til havs. Høyre vil ikke lenger delta i Havvind-forhandlinger i energi- og miljøkomiteen i Stortinget. Havvind-prosjektet Sørlige Nordsjø II blir trolig alt for dyrt i følge Nikolai Astrup. Taket for statsstøtte er økt til 23 milliarder kroner fra et opprinnelig forslag på 15 milliarder kroner. Energikomiteen skulle etter planen avgi sin innstilling 7. juni, slik at regjeringens forslag kan vedtas  før sommeren, og auksjonen  for Sørlige Nordsjø organiseres før årsslutt. SV, MdG og KrF sikrer flertallet når Høyre nå hopper av. Astrup mener saksforberedelsen er "slett politisk håndverk". Høyre vil ha et nytt forslag som også inneholder hybrid-kabler som gir muligheter for kraft-eksport til utlandet og viser til at det "er vår jobb som politikere å ivareta skatte-betalernes interesser. Det nærmer seg valg.

Jim Lovelock, døde 103 år gammel 26 juli i år. Han forklarte Gaia, et viktig budskap til oss.

Gaia hypotesens «far», Jim Lovelock, døde 103 år gammel 26 juli i år. Han hadde et viktig budskap til oss om vårt eget ansvar som mennesker for fortsatt liv på jorden.

 

Jim Lovelock – en kreativ oppfinner og naturforsker. James E.Lovelock, han foretrakk Jim fremfor James E., var kjent som «far» til «Gaia hypotesen», ideen og hypotesen om at Jorden er en selvregulerende levende organisme. Ideen ble avvist av de fleste da den ble fremsatt på 1960-tallet. Lovelock var oppfinner, like mye som naturforsker. Han utviklet blant annet et instrument som kunne identifisere spor av komponenter i luft. Slik var han med på å avdekke spredningen av klor-fluor-carbon-forbindelser jorden rundt og oppbyggingen av DDT i naturen. Dette førte etter hvert til restriksjoner på bruk av slike stoffer. Denne posten er inspirert av en artikkel om Lovelock i Nature.

Samarbeidet med biologen Lynn Margulis. Lovelock etablerte etter hvert et samarbeid med biologen Lynn Margulis og sammen beskrev de hvordan levende liv bestemmer atmosfærens sammensetning på en levende planet som jorden og vedlikeholder betingelser passende for liv gjennom feedback-mekanismer. Lovelock hadde da allerede, som konsulent for NASA, slått fast at Mars måtte være en «død» planet etter at franske astronomer hadde påvist at atmosfæren der i hovedsak bestod av CO₂ i stabil likevekt, helt ulikt forholdene på jorden. I 1979 publiserte Lovelock sin første bok Gaia, om Gaia-hypotesen, som fikk et stort publikum. Ikke bare for budskapet, men vel så mye for fremstillingen som var lett tilgjengelig, et kjennetegn ved Lovelocks skrivestil. Med denne boken pekte Lovelock klart mot behovet for "Et Grønt skifte".

Det beste for Gaia ville være å kvitte seg med menneskene. Etter bok-utgivelsen konsentrerte Lovelock sin arbeidsinnsats om å fremme ideene om Gaia og videreutvikle sine teorier og modeller. Han ble omfavnet av hippi-miljøvernerne i samtiden som etter hvert utviklet en forståelse og oppfatning av Gaia som en kraft som ville ta vare på menneskeheten. Lovelock likte dette dårlig og svarte med å si at det beste for Gaia nok ville være å bli kvitt oss (menneskene). I denne sammenheng tenkte han spesielt på utsiktene for global oppvarming, skapt av oss som mennesker og våre aktiviteter, og med potensiale for å gjøre jorden ubeboelig for oss selv. Mot slutten av 80-tallet fungerte Loveloc som uformell rådgiver for Statsminister Margaret Thather. Blant rådene han gav var at man fremover burde satse på atomkraft til erstatning for kullfyrte kraftverk.

The Revenge of Gaia og så Novacene. Trusselen som lå i global oppvarming førte til at han i 2006 utga en ny bok, The Revenge of Gaia. Her argumenterte han sterkt for at Gaia, Jorden, med sitt levende liv og en atmosfære som vedlikeholder betingelser passende for liv gjennom feedback-mekanismer, nå var i krise. Vi som mennesker måtte handle nå, før det for alvor ville være for sent. Han fortsatte ukuelig å reise rundt for å fremme dette budskapet til han fylte 90 år i 2009. Han var også aktiv etter dette og utga i 2019 sin siste bok Novacene. Her argumenterte han for at menneskene, i sin rolle som Gaias voktere, ville bli erstattet av kunstig intelligens, som kanskje, om vi var heldige, ville beholde oss, menneskene, som kjæledyr.

Andre poster på denne bloggen som i ettertid støtter opp om Lovelocks bekymringer er: «Vi får våtere og villere vær og oversvømmelser som tar liv».  «Det grønne skiftet med global temperatur-kontroll blir stadig mer utfordrende». «Uklare mål og planer for grønt skifte gir risiko for fortsatt global oppvarming». «Den store akselerasjonen» -Menneskehetens historie 1950 til 2050» og «Oljeindustrien planlegger carbonbomber som utfordrer de globale klima-målsettingene». Lovelock var definitivt forut for sin tid med sine ideer og bekymringer.

Jorden og kunnskap om klimaendringer konkurrerer med falske nyheter.

Jorden og faktakunnskap har vanskelige vilkår for tiden. Akseptert kunnskap om klimaendringer møter motstand i en verden med myter falske profeter og falske nyheter.

Jorden og faktakunnskap har vanskelige vilkår for tiden. USA har Trump. Russland har Putin. På mange områder er de like. Trump er erklært klimafornekter og tilhenger av fortsatt oljeutvinning fra skiferolje i USA. Han har nylig uttalt, med adresse til President Biden at «… because the 'crazies' don't want to use US natural resources, it makes us non-competitive. America is sitting on "liquid gold" when it comes to oil and coal». Og han fortsatte i kjent stil: "We became energy independent when I was president, first time ever, and that involved a lot; but what nobody really understood was we were going to be double the size of Saudi Arabia and Russia combined, much bigger than both combined". Putin, og Russland for sin del, overlever og fører krig i Ukraina takket være sine inntekter fra olje- og gass-eksport. Og krig av det slaget som Russland i dag fører i Ukraina er uansett ikke et positivt bidrag til redusert utslipp av klimagasser og det grønne skiftet. Hva som er enda verre er at Trump og Putin fremstår som politiske forbilder for andre statsledere som mer enn gjerne tar posisjoner som udemokratiske klimafornektere. 

Akseptert kunnskap om klimaendringer er i konkurranse med falske nyheter. Det svenske tidsskriftet «Filter» har i sin august/septemberutgave i år et intervju med Martin Olov Rosvall med tittelen «den fjerde oppgaven». Tema for intervjuet er hvordan vi i vår kompliserte verden kan klare å finne frem til det som gjelder som akseptert kunnskap, hvordan vi kan avgjøre om en person «Snackar skit eller inte» som Rosvall uttrykker det. Rosvall er fysiker og professor ved Universitetet i Umeå der han er leder for det tverrvitenskapelige forskningssenteret Icelab. Han har markert seg som forfatter og medforfatter av over 60 vitenskapelig artikler og bok-kapitler i hovedsak konsentrert rundt matematiske modeller for nettverk og komplekse systemer, utilgjengelige for de fleste uinnvidde.  Men her finnes studier som blant annet kan beskrive handlingsmønstrene i finansmarkedet, handlingsmønstre blant frivillige forfattere på Wikipedia, og også hvordan falske nyheter og forestillinger spres på sosiale medier. Han er opptatt av å formidle kritisk tankegang og driver foredragsvirksomhet om dette blant skoleelever, studenter og doktorander. Rosvalls algoritmer er i dag tilgjengelige som gratisprogramvaren Infomap som for tiden lastes ned av 10.000 studenter og forskere i måneden.

Myter, falske nyheter og falske profeter har gode vilkår i en verden med sosiale medier. Det er lettere å skape en god fortelling om man ikke behøver å forholde seg til fakta, sier Rosvall. Et budskap som «stemmer» og «føles bra» vinner lettere frem et budskap der man blir nødt til å velge mellom det som «er sant» eller «kanskje ikke-sant». Når man skaper en myte behøver man ikke å forholde seg til fakta og sannhet. Man kan spille på alle egenskapene som gjør at den sprer seg raskt: Enkelhet, oppsiktsvekkende detaljer, en personlig og følelsesladet anekdote. Rosvall mener vi kan klare oss med å stille tre kontrollspørsmål: Hvem er det som sier dette? Hvordan kan vedkommende vite at det er slik? Er det noe denne personen samtidig ønsker å selge og hva er det som er til salgs? 

Samtidig kan det ifølge Rosvall være vanskelig å argumentere mot den som virkelig har akseptert et falskt budskap. Her viser han til den italienske fysikeren som har formulert «The Bullshit Assymetry Principle» som sier at mengden av energi som må til for å få en overbevist person til å legge til side en vrangforestilling er en størrelsesorden større enn den som vedkommende har brukt for venne seg til denne vrangforestillingen. Vrangforestillinger kan også stimuleres statistisk. Rosvall viser her til Spurious Correlations en nettside som presenterer meningsløse statistiske sammenhenger som er ment som humoristisk skrekk og advarsel.  Rosvall som fysiker er særlig opptatt av klimaforandringer og mener at 99% av kvalifiserte forskere i dag er enige om at klimaendringene og utfordringene disse fører med seg skyldes menneskelig påvirkning. Henvender man seg til politikerne i Senatet i USA tror bare 46% at menneskelig aktivitet er årsak til klimaendringene. Her, i en verden med sosiale medier med enorme nedslagsfelt i befolkningen, ligger det en stor utfordring: Vi må forholde oss til stadig nytt påfyll av falske nyheter. Julian Baggini har skrevet boken "Do they think you're stupid?" Han presenterer 100 måter "of spotting spin & nonsense from the media, pundits & politicians. Her er tre av hans påpekte tanke- feller:

Andre relevante lenker er sosiale medier og falske nyheter og boken Calling Bullshit.

Verdi av og verdiskaping i naturen

Den økonomiske verdiskapingen (skjult og potensiell) fra verdens økosystemer ble første gang estimert i 1997. Det vitenskapelige arbeidet bak denne beregningen var del av «en bølge». Denne ble skapt av arbeidet med å sikre New Yorks vannforsyning, konservering av regnskog i Costa Rica og dyrking av gras og skog i skråninger langs Yangtze-elven i Kina.

Naturen som et utømmelig fritt gode. Forestillingen er del av vår kultur, nedarvet fra religiøse bidrag som første Moseboks formidlede velsignelse fulgt av oppfordringen: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over alle dyr som det kryr av på jorden». Eller Adam Smiths usynlige hånd (fritt oversatt og gjengitt): «Om mennesker tillates å handle fritt, uten innblanding fra myndighetene, vil selv-interessen til handelsmenn- og kvinner som er i markedet gjøre at de konkurrere med hverandre, slik at markedet gir et positivt resultat for alle».

Den økonomiske verdiskapingen fra verdens økosystemer ble første gang estimert i 1997. Den økonomiske verdien ble da beregnet til USD 33 trillioner/år og skapte debatt både når det gjaldt grunnlaget for beregningene, nytteverdien av disse og etiske betenkeligheter ved idet hele tatt å tilordne økonomisk verdi til naturen. Initiativtakerne bak beregningen var først og fremst opptatt av å forandre holdninger til naturen ved økonomiske vurderinger og beslutninger om større natur-inngrep. De var opptatt av at natur-kapitalen som «produserer» økosystem-tjenester skulle få komme med i beregningene. Naturens bidrag til verdiskapingen ble på den tiden neglisjert i et system der tradisjonelle markedsvurderinger bestemte hva som skulle tas med i kost-nytte analysene av prosjekter med store landskaps-inngrep. Noe av kritikken av beregningene hadde opplagt sammenheng med at det totale globale bruttonasjonalprodukt i 1997 var betydelig mindre enn naturens bidrag, offisielt beregnet til «bare» USD 18 trillioner/år i 1997.

Det vitenskapelige arbeidet bak denne beregningen var del av «en bølge» som allerede hadde vært i bevegelse fra begynnelsen av 90-tallet. I 1992 underskrev forskere fra mange deler av verden en «Warning to Humanity» om risikoen for kollaps i jordens livs-understøttende systemer. I 1995 bidro en Global Biodiversity Assessment til å føre bølgen videre. Og i 2001 ble en Millennium Ecosystem Assessment lagt frem med en oppfordring til forskere world-wide om gjennomføre studier av status og trender for økosystemer og deres bidrag til samfunnet som grunnlag for politiske beslutninger om inngrep i naturen.

Bølgen ble skapt av blant annet arbeidet med å sikre New Yorks vannforsyning. Inspirasjon til økt innsats på dette fagområdet ble hentet fra tre ulike landområder og utfordringer fra slutten av 90-tallet. New Your City besluttet å investere inntil 1,5 billion USD i konservering av våtmarksområder og innføring av ny praksis for landbruks og skogbruksdrift i nedslagsfeltet for vannkildene byen hentet sitt drikkevann fra. Slik sikret de fremtidig vannforsyning. Alternativet var å bygge et renseanlegg for filtrering av drikkevann til en kostnad på mellom 6 og 8 billioner USD. Costa Rica valgte i sin tid å betale grunneiere for å konservere og reetablere regnskog for å sikre vannkraft produksjon, landskapsopplevelser og å bidra til redusert global oppvarming. Kina besluttet til samme tid å betale mer enn 120 millioner bønder for arbeidet med å restaurere skog og gressmarker i skråninger langs Yangtze-elven for å redusere risikoen for fremtidige flommer. Alle disse er  investeringer i økosystem-tjenester (PES = Payments for Ecosystem Services) som fremdeles virker i dag og har vært inspirasjon for nye PES programmer og en orientering bort fra fokus på symptomer til fokus på årsaker.

Denne posten er i hovedsak en fritt oversatt forkortelse av deler av en artikkel i Nature Volume 606 fra juni i år: «25 years of valuing ecosystems in decisions» av Gretchen C. Daily og Mary Ruckelshaus. Artikkelen inneholder flere referanser til prosjekter av nyere dato. Den fortjener et bredt publikum og dette er mitt bidrag til det. Dette som en oppfordring til å spre posten eller artikkel-referansen videre. 

Grønt skifte, karbonkompensasjon, Sumatras regnskoger og Jørgen Randers grenser for vekst.

Grønt skifte, karbonkompensasjon, flyreiser og Sumatras regnskoger. Jørgen Randers har gitt opp. Vi må planlegge og styre mer og strammere, men hvem vil være med på det?

Om Sumatras regnskog og flyreiser fra London til New York tur/retur. Sumatra er verdens sjette største øy, i areal omtrent som Sverige, og en del av Indonesia. Sumatra har et rikt plante- og dyreliv, men har tapt anslagsvis 50% av sin regnskog de siste 20 årene. Sumatra-neshorn og Sumatra-tigere regnes nå blant utrydningstruede arter. Sumatras regnskog lagrer gjennomsnittlig 282 tonn CO₂ per hektar (= 10.000 m²). The Economist har i sin utgave 21. mai i år regnet seg frem til at dersom en gruppe klimabevisste flypassasjerer kunne finne et slikt område i Sumatras gjenstående regnskog, som var bestemt for avskoging og ville forhindre dette ved å betale for det, så ville klimagassmengden som da ikke blir frigjort tilsvare klimagassutslippet fra 175 flypassasjerer som flyr på økonomiklasse fra London til New York og tilbake.  

Etterspørselen etter karbonkompensasjoner vil eksplodere. Economist hevder, med henvisning til McKinsey, i samme oppslag at det i fjor ble solgt klimakompensasjoner for 1 milliard USD. Videre at markedet for slike vil vokse slik at man i 2030 vil ha en etterspørsel som er 15 ganger dette og 100 ganger dette i 2050. Noe av etterspørselen vil bli dekket av virksomheter som ved hjelp av ny teknologi fjerner CO₂ fra atmosfæren og lagrer den under bakken, men de fleste kvotene vil måtte hentes fra tiltak i naturen, enten i form av vern av naturområder eller restaurering av natur. I en tidligere post på denne bloggen er det vist til at industriell karbonfangst i dag bare er promiller av naturens eget karbonopptak.

Markedet for karbonkompensasjoner fungerer ikke i dag. Avskoging er økonomisk rasjonelt. Karbonkompensasjoner er for billige. Et hektar av regnskogsområde i Sumatra kan produsere ca. 2.5 tonn palmeolje i året og prisen på slik olje har steget fra USD 1 000 i fjor til USD 1 520 i år. I det totale regnestykket hører det også med at dyrking av palmer for oljeutvinning også binder CO₂, ca. 170 tonn per ha. Dette innebærer at å la regnskogen ligge ukultivert egentlig bare øker utslipp av CO₂ med 112 tonn per hektar. Samtidig har prisen på naturbaserte karbonkompensasjoner gått motsatt vei. Prisen er i dag USD 10 per tonn CO₂ på Chicago børsen. Med slike priser er det lønnsomt å produsere palmeolje på Sumatra. Avskoging er økonomisk rasjonelt, som det heter. Så lenge karbonkompensasjoner omsettes til under USD 20 vil det også fortsatt være lønnsomt å drive kvegfarm og kjøttproduksjon i Amazonas i Brasil. Til sammenligning, med EUs klimakvotepriser som i dag er på veg mot 100 euro, vil ikke noe av dette være økonomisk rasjonelt eller lønnsomt. Vi lever på samme planet, men verdien vi setter på naturen er svært forskjellig. Det er en utfordring!

Den norske staten eier også selskaper som slipper ut CO₂. Det er nylig lagt frem en rapport for verdiutviklingen i den norske statens selskaper, det vil si selskaper der staten har store eierandeler. Vi snakker om børsnoterte selskaper som: Equinor (67% eid av staten), DNB (34%), Telenor (54%), Norsk Hydro (34,3%), Yara (36,2%), Kongsberg Gruppen (50%), Aker Solutions (12,23%) og Akastor (12,08%). Staten har eierandeler i langt flere selskaper enn dette. Det samlede klimaregnskapet til statens selskaper i 2021 viser betydelig økning (5,72%) i klimautslippene til 500,5 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i 2021. Da er direkte utslipp fra virksomhetene, indirekte fra energiforbruk og gjennom kjøp og salg av varer og tjenester tatt med. Noe av årsaken til økningen skyldes at det er flere selskaper som rapporterer klimagassutslipp i 2021 enn tidligere. Samtidig viser nye tall fra SSB at utslippene av klimagasser i Norge i fjor var på 49,1 millioner tonn CO₂-ekvivalenter en nedgang på 0,3%. En årsak til dette var at prosesseringsanlegget Hammerfest LNG var stengt ned på grunn av brann. Ja, jeg ser også at tallene 49,1 millioner tonn og 500,5 millioner tonn ser rare ut sammen. Kanskje skyldes noe virksomhet som ikke måles i Norge? Eller er dette en del av den usikkerheten vi må leve med når vi snakker om det grønne skiftet.

Jørgen Randers har gitt opp. Vi må planlegge og styre mer og strammere, men hvem vil være med på det? Uansett tall som ikke stemmer og ulike regimer jorda rundt. Jørgen Randers har fått fornyet oppmerksomhet i år fordi det er 50 år siden han sammen med andre utga boken Limits to Growth. I boken la han, sammen med andre forskere i USA, frem dokumentasjon som mer enn antydet at det finnes grenser for hvor mye menneskelig bruk og påvirkning jorda vi bor på kan bære. Flere har senere ment og beskrevet det samme. I klassekampen 11. juni sier han at han gjennom femti år har forsøkt å formidle et enkelt budskap om dette, men at han har feilet. Løsningen er enkel. Vi må forbruke mindre. Men dette er uakseptabel, spesielt for befolkningen i «Vesten», der vi bor. Det som må gjøres, er ikke lønnsomt fra et investorperspektiv. Derfor kan ikke markedene løse dette, sier Randers. Regn-skogsområdene blir «utviklet» for «mer lønnsomme» formål. Dagens Næringsliv kan 13. juni presentere «de norske krypto-fabrikkene», 18 i tallet spredt over hele Norge. Høye strømpriser sør i landet fører til at flere vurderer å flytte virksomheten lenger nord. Grønne arbeidsplasser vil noen si, men for hvilket formål? "Verdiskapingen" ender hos investorer på Caymanøyene, i Sveits og i Luxembourg. Formålet er neppe å bidra til det grønne skiftet. Randers for sitt vedkommende er tilhenger av befolkningskontroll, bindende femårsplaner for karbonfangst og lagring og mener strammere og mer autoritær politisk styring er nødvendig. Under samlingen Klassekampen og Randers deltok i var det flere som kritiserte Randers for å være for pessimistisk. Er han det?

Oljeindustrien planlegger carbonbomber som utfordrer de globale klima-målsettingene.

Equinor vil være med helt til slutten av olje- og gassæraen. Et hundre og nittifem carbonbomber er under planlegging i oljeindustrien world wide. Midt-Østen, USA og Russland dominerer og CO₂-utslippene vil om planene gjennomføres gi global oppvarming ut over målene man ble enig om i Glasgow.

Equinor planlegger å være med helt til slutten av olje- og gassæraen. I en post på denne bloggen 29.4. i år har jeg kort gjenfortalt professor Einar Lies oppsummering av historien om norske mål for klimapolitikken fra 1990 og frem til i dag. Det er en historie om mål i stadig bevegelse. Mye kan tyde på at denne bevegelsen vil fortsette. 28. mai i år kunne Aftenposten fortelle oss at «Oljeselskapene jekker opp investeringsanslagene i år». Olje- og energiminister Terje Aasland sier i sakens anledning at det som nå er viktig er «at aktiviteten i leverandørindustrien vedvarer cirka frem til og med 2026 og så er fallende i 2027». Da kommer ny aktivitet for leverandørindustrien knyttet til utbygging av havvind ifølge ministeren. Litt tidligere 5. mai fikk vi vite gjennom Klassekampen at Equinor «Vil pumpe til siste dråpe». Kilden er Kjetil Hove, Equinors konserndirektør med ansvar for selskapets aktivitet på norsk sokkel. Han sier at Equinor vil opprettholde investeringer i olje- og gass i mange tiår. Han viser til at FN har slått fast at oljeprovinsen med høyest lønnsomhet og lavest CO₂-fortavtrykk er den som skal produsere helt til slutt. Å være der da, til slutt, er jobben Equinor arbeider med. Da Hove ble intervjuet var prisen for et fat nordsjøolje 108 dollar, et resultat av krigen i Ukraina. For Norge og Equinor betyr dette enorme inntekter. Russland har tidligere stått for 45% av gassen, 25% av oljen og 45% av kullet som importeres til EU. Denne avhengigheten vil man nå bort fra. Dette åpner store muligheter for eksport av norsk gass. «Europa vil trenge gass i mange tiår fremover», ifølge Hove.

Et hundre og nittifem carbonbomber er under planlegging world wide. Det er ikke bare i Norge at oljeselskap ser muligheter som følger med høye oljepriser. «I det stille» planlegges det nå olje- og gassprosjekter som vil føre til temperaturøkninger langt ut over det som er avtalt som grensene for å unngå katastrofale globale miljøeffekter. The Guardian Weekly presenterte i sin utgave 20 mai i år en oversikt planlagte investeringer i oljeindustrien verden rundt. Verdens største oljeselskaper planlegger å bruke 103 millioner USD per dag frem til 2030 på utvikling av nye olje- og gassforekomster som ikke kan settes i produksjon om man skal unngå de verste konsekvensene av en klimakrise. Planene omfatter olje og gassproduksjon som tilsvarer 10 års klimagassutslipp fra Kina som i dag står for de de største utslippene fra noe enkeltland. Planene inneholder, ifølge The Guardian, 195 «carbonbomber», i form av gigantiske olje- og gassprosjekter som hver for seg i løpet av sin levetid vil gi CO₂-utslipp tilsvarende tre ganger UK’s årlige utslipp. USA, Canada og Australia har de mest omfattende planene. FNs generalsekretær skal ha uttalt at «Fossil fuel interests are now cynically using the war in Ukraine to lock in a high-carbon future».

Midt-Østen, USA og Russland dominerer de fremtidige olje- og gassproduksjonsplanene. USA har godkjent prosjekter tilsvarende en produksjon 22.1 milliarder fat olje, Russland har planer tilsvarende 22.6 milliarder fat og Midt-Østen 32.8 milliarder fat olje. USAs «carbonbombe» tilsvarer alene utslipp som er mer enn fire ganger årlige utslipp fra hele verden i dag. En carbonbombe er definert som et prosjekt som vil slippe ut minst 1 milliarder tonn CO₂ i løpet av sine leve-/produksjonsperiode. Den største carbonbomben som er under utvikling er North Field gass feltet i Quatar. En studie utført av forskergruppe ved Universitet i Leeds har avdekket at få måneder etter at politikerne hadde posisjonert seg klimaforkjempere under COP 26 i Glasgow, ga de grønt lys for en massiv global ekspansjon av olje- og gassproduksjon. Omfanget av denne ekspansjonen er slik at klimaforskerne mener den vil presse klimaet til bristepunktet. Skal vi hindre en global temperaturstigning over det tidligere målet på +1.5 ^oC kan vi ikke tillate nye olje- og gassprosjekter. Målet etter Parisavatalen var å holde temperaturstigningen godt under +2 ^oC (som p.t. er satt til 1.65 ^oC). Dette betyr at nesten 30 % av oljeselskapenes investeringer ikke kan gjennomføres. 

LO-kongressen for fortsatt leting etter olje og gass. "Konflikten med Russland har ført gass opp som vår viktigste eksportartikkel. Eksport av olje og gass sto for 3/4 av den totale norske vareeksporten i år. Norge har vært og er en sikker stabil og pålitelig leverandør av energi til Europa. Fotsatt leteaktivitet og funn som sikrer en fortsatt stabil leveranse har en enda større betydning. Det må legges til rette for et stabilt aktivitetsnivå på norsk sokkel med økt innslag av nye næringer som karbonfangst og lagring, hydrogen, havvind og mineralutvinning. LO vil utvikle ikke avvikle sektoren. LO mener de ressursene som kan bygges ut må være økonomiske og klimamessige bærekraftige. Det vil medføre at deler av ressursene på norsk sokkel vil ligge urørt". Dette er det sentrale i kongressens kompromiss.

Det grønne skiftet er utfordrende. Vi "vil ikke se" utfordringene. Utfordringene er ikke blitt mindre utfordrende etter Russlands krig i Ukraina. I Aftenposten i dag refereres det til eksperter som spår "skyhøy oljepris" mot slutten av året. Oljeprisen kan komme opp i 300 dollar per fat. Det vil neppe virke i retning av større pessimisme i oljeselskapene. I tidligere post har jeg omtalt prognosene for global oppvarming. De er ikke løfterike og karbonfangst er ikke en kvikkfix-løsning. Amerikanske National Oceanic and atmospheric Administration (NOAA) melder at det nå er 50% mer CO2 i atmosfæren enn i førindustriell tid. Naturens naturlige opptak av CO2, som er avgjørende, trues av infrastrukturens landskapsinngrep. Kjernekraft dukker stadig opp i debatten og Frankrike og Nederland satser på denne teknologien. Her i landet er det betydelig skepsis. Vår alles treghet i forhold til klimautfordringene kan skyldes at vi ikke har forestillingsevne til å se hvilke katastrofer som vil ramme oss som følge av global oppvarming. Skrekkscenariene virker ikke på oss slik de blir formidlet i dag.

Grønt skifte. CO2 fangst, lagring og resirkulering til nye utslipp. Gjør det en forskjell?

I Tongyezhen i Kina har man drevet kullgruver og smeltet metaller i flere hundre år. Nå vil de resirkulere CO₂. CO₂-håndtering øker kostnadene for sement med 50 -100%. Byggekostnadene øker langt fra så mye. Fangst og lagring av CO₂ er nødvendig for å begrense temperaturøkningen til 1,5 grader. Hva med naturen selv?

I Tongyezhen i Kina har man drevet kullgruver og smeltet metaller i flere hundre år. Byen har store industriområder der man «baker» kull og kalkstein til koks og kalk til ingredienser i stålproduksjon. Området er et av de mest forurensede i Kina. For å bøte på dette bygger man nå et anlegg som skal resirkulere ca. 160.000 tonn CO₂ årlig når dette settes i drift. Anlegget vil blande CO₂ fra kalk-tørka med hydrogen og CO₂ fra koks-ovnene for å produsere metanol som kan brukes som drivstoff og ingrediens i plastproduksjon. 160.000 tonn CO₂ tilsvarer utslippene fra anslagsvis 50.000 personbiler årlig. Så lenge resirkuleringsprosessene ikke skaper CO₂-utslipp ved å bruke fornybar energi, og ressurser som ellers ville gitt utslipp, kan en slik prosess redusere CO₂-utslippene til atmosfæren fra industriell virksomhet. Mange har kastet seg på «upcycling-bølgen» der produkter «lages» av CO₂ som gjenoppstår som Vodka, drivstoff i form av metanol, polymerer, andre kjemikalier og også byggematerialer. Markedet for slike produkter er lite i dag, men ventes å vokse kraftig som følge av gunstig kostnadsutvikling for fornybar energi, økende CO₂-avgifter og andre klimaincentiver rettet mot å redusere CO₂-utslipp.

Bidrar CO₂-resirkulering til en positiv klimautvikling? Mange av produktene som fremstilles på denne måten degraderer på en måte som igjen skaper klimagassutslipp. Metanolen som produseres i Tongyezhen vil bli markedsført som drivstoff for Kinas voksende metanoldrevne bilpark. Noen har regnet seg frem til at det globale markedet for produkter basert på resirkulert CO₂ ikke vil bli større enn at det tilsvarer noen få prosent av verdens samlede CO₂-utslipp. Ideen om gjenbruk av CO₂ heller ikke ny. Dette skjer i gjødselproduksjon, men karbon frigjøres når gjødselen spres på jordene. Oljeindustrien injiserer CO₂ for å utvinne mer olje fra oljefeltene, men denne olje-gevinsten vil i sin tur igjen gi CO₂-utslipp. CO₂ i plastmaterialer vil vende tilbake i atmosfæren i løpet av noen år. I materialer som betong og stål vil karbon være lukket inn lenger, til dels mye lenger og det er gunstig. Så langt er kilden NATURE Vol 603 31 mars 2022.

CO₂-håndtering øker kostnadene for sement med 50 -100%. Byggekostnadene øker langt fra så mye. CO₂-håndtering kan øke kostnadene for sement med 50 -100% avhengig av fangstteknologi. Dette fjerner nesten all CO₂ fra fabrikken. CCS på jern og stålverk vil øke kostnadene for stål med 20% og fjerne 60% av utslippene fra tilvirkningen. Simon Roussanly og Mona Mølnvik fra SINTEF har imidlertid også sett på totale byggekostnader og presentert disse i et innlegg i Dagens Næringsliv 12. april i år. Deres studie har vist at stål og sement bare utgjør en liten del av totalkostnadene for et sluttprodukt som f.eks. en bru i et større veiprosjekt brukt som er case her. CCS ble her påvist å redusere byggverkets samlede CO₂ avtrykk med 60% uten å øke bruens kostnad med mer enn ca. 1% dette fordi de største kostnadsdriverne er relatert til andre utgifter, ikke minst selve byggingen. Dette kan dekkes inn ved en beskjeden økning i bompengene. En kostnadsøkning på 1% er rimelig for en reduksjon i karbonutslipp på 60%. Og deres anbefaling er at byggherrer bør rette inn sin etterspørsel etter byggevarer som er merket som «CO₂-frie» produkter.

CCS – Fangst og lagring av CO₂ er nødvendig for å begrense temperaturøkningen til 1,5 grader. Hva med naturen selv? Selv om kvoteprisene for CO₂-utslipp har steget kraftig mangler man fortsatt markeder der forbrukerne roper etter «CO₂»-frie produkter. Finnes det andre løsninger. Kanskje. Karoline Andaur og Jon Bjartnes i WWF Verdens naturfond viser i en kronikk i Dagsavisen 4. mai til naturen og mener at det naturlige opptaket av karbon er vår store sjanse. Hvert år tar naturen opp halvparten av det CO₂ som slippes ut p.t. ca. 21 gigatonn. Industriell karbonfangst og -lagring tar foreløpig opp rundt 40 millioner tonn CO₂ per år. Vår industrielle karbonfangst utgjør derfor bare rundt 2 promiller av naturens bidrag til å binde CO₂ i mose, trær og plankton. I Norge har vi ifølge Norsk Institutt for Naturforskning dobbelt så store karbonlagre i våre skoger, myrer og frodige fjellområder som gjennomsnittet for verdens landområder. Utfordringen her blir å ikke svekke karbonlagrene gjennom fornuftig areal og naturforvaltning. Andaur og Bjartnes etterlyser et regnskap for utslipp og opptak i norsk natur, virkemidler for å hindre nedbygging av natur, innsats for restaurering av natur og dessuten sikring av klimavennlige driftsmåter i skogbruket og fiskeflåten. Med de investeringene som er nødvendig for industriell CCS-fangst og lagring bør det kanskje både være mulig og fornuftig å se nærmere på dette. Men andre politisk viktige samfunnsmål vil ofte komme i veien bokstavelig talt. Aftenposten 7. mai inneholder f.eks. et oppslag om jernbanen og motorveien mellom Oslo og Hønefoss som nå er under planlegging og bygging. Det skal bygges jernbane tunnel fra Sandvika til Sundvollen. Derfra skal toget gå videre sammen med en ny firefelts motorvei med fartsgrense 110 km/t. Jernbane- traseen skal dimensjoneres for 250 km/t. Da blir det mye rett frem og store svinger. Skogsområder, dyrket mark og naturreservater blir berørt av utbyggingen. Veien mot det grønne skiftet er ganske kronglete.

Er Norges bidrag til det grønne skiftet satt på vent enda en gang?

Historien om norske klimamål. FNs klimapanel og OECD mener Norge har funnet nok olje. Men det er oljeselskapene som utreder, beslutter og gjennomfører leting, utbygging og drift på norsk sokkel.

En historie om de norske målene for klimapolitikken. Professor i økonomisk historie Einar Lie presenterer i Aftenposten 24. april i år en kortfattet men tankevekkende norsk klimapolitikk-historie som her er gjengitt enda kortere. I 1990 besluttet politikerne i Norge at utslippene av klimagasser skulle stabiliseres innen 2000. Det gikk ikke og nytt mål ble satt i 2008, som skulle gi 12 prosent lavere utslipp innen 2020 sammenlignet med 1990. I 2012 ble dette omgjort til 30 prosent kutt innen 2020. Dette målet nådde man heller ikke. Men med Parisavtalen fra 2015 forpliktet Norge seg til å redusere utslippene med 50-55% innen 2030. Alle parter var enig om dette. Hurdalsplattformen skjerpet kravene. Alle kutt skulle nå tas innenlands, uten bruk av kvoteordninger i EU-systemet. Virkemidler på avgiftssiden ble moderert. Vi skal ha en rask transformasjon av samfunnet til lavutslipp, uten at det skal koste noe særlig for vanlige folk. Løypemeldingen per i dag er 4% reduksjon siden 1990 med hjelp fra koronapandemien. Reduksjon med 50% innen 2030 for å gi norsk bidrag til det grønne skiftet forutsetter, ifølge Einar Lie, et mirakel. Det er i dag vanskelig å ikke være enig i det.

FNs klimapanel og OECD mener Norge har funnet nok olje. FNs klimapanel har slått fast at det er funnet mer fossil energi i verden enn hva som kan forbrennes om man skal begrense den globale oppvarmingen. OECD har, som Einar Lie, slått fast at Norge trolig ikke vil nå målet om 55% kutt i klimagassutslipp i 2030. Man må ta større klimahensyn i oljepolitikken. Ny oljeleting er derfor uforenlig med en ansvarlig klimapolitikk. Finansminister Vedum tenker utenrikspolitikk og velger en annen innfallsvinkel når han til Klassekampen 27. april i år sier at olje og gass er vårt viktigste bidrag tilstabilitet i Europa når vi nå må gjøre oss uavhengig av russisk olje- og gass. Den midlertidige oljeskattepakka Stortinget vedtok under pandemien, gir skattefordeler til oljebransjen helt frem til 2028 og har ført til mange søknader med utbyggingsplaner på sokkelen i 2022. Man venter enda flere i 2023.

Oljeselskapene pålegges å vurdere finansiell klimarisiko. Den norske regjeringen vil ikke automatisk si nei til nye oljefelt med henvisning klimamålet Norge har sluttet seg til sier Olje-og energiminister Terje Aasland 25. april til Aftenposten. Nye oljefelter må vurderes opp mot klimarisiko. Før eller siden vil videre utbygging ikke være kompatibel med 1,5-gradersmålet. Men vi er ikke der nå, sier klimaminister Espen Barth Eide. Det er den såkalte klimadommen i Høyesterett som er bakgrunnen for at regjeringen nå endrer oljepolitikk. Nye krav til søknader innføres når departementet skal behandle en såkalte PUD (plan for utbygging og drift av petroleumsforekomst):

1    Oljeselskapene pålegges å vurdere finansiell klimarisiko ved stresstesting. Spørsmålet er om oljefeltet da er lønnsomt eller ikke.

2)   Olje og energidepartementet skal vurdere klimavirkningene både av produksjons- og forbrenningsutslipp fra oljefeltet.

Staten vant klimasøksmålet i Høyesterett, men domstolen påpekte at myndighetene vil ha både rett og plikt til ikke å godkjenne utbygging av nye oljefelter dersom hensynet til klima og miljø tilsier det.

Det er oljeselskapene som utreder, beslutter og gjennomfører leting, utbygging og drift på norsk sokkel. Det er selskapene og de såkalte bakenforliggende aktørene i kapitalmarkedet som er nærmest til å vurdere relevante risikofaktorer, herunder de knyttet til fremtidige energipriser, sier man fra Olje- og energidepartementet. Det er usikkert hvordan olje- og gassprisene utvikler seg om 1,5 graders målet nås. Man legger til grunn at selskapene ikke vil gjennomføre prosjekter som er samfunnsøkonomisk ulønnsomme. Det er som sagt ventet et rush av søknader for å få bygge ut oljefelt i løpet av 2022 (trolig over 30 PUDer) og 2023. Grunnen til dette er oljeskattepakken som ble godkjent i Stortinget sommeren 2020. Det ser i alle fall ut som at troen på mirakler er utbredt i oljeindustrien.

Klimaendringer – Vi får våtere og villere vær og oversvømmelser som tar liv. Mangler vi evne til å forestille oss dette?

Klimaendringer – Vi får våtere og villere vær og oversvømmelser som tar liv. Mangler vi evne til å forestille oss dette? 

Fortsatte utslipp av klimagasser vil gi global oppvarming og villere vær sier FN. Under flommen i Ahr dalen i Tyskland natten mellom 14. og 15. juli i fjor omkom 134 mennesker. Forutsetningene for, og skadeomfang av flommen, var påvist, men ikke forstått. Mangler vi evnen til å forestille oss «det verste»?

Fortsatte utslipp av klimagasser vil gi global oppvarming og villere vær sier FN. FN har nylig (28. februar i år) lagt frem en rapport som slår fast at menneskelig og sivilisatorisk påvirkning av klima er helt klar. At klimaendringer allerede har hatt stor negativ påvirkning både for mennesker og natur. At fortsatt utslipp av klimagasser vil gi ytterligere global oppvarming og langsiktige endringer i alle komponenter i klimasystemet, øke sannsynligheten for alvorlige, ikke reversible virkninger for menneskene og økosystemene (min frie oversettelse). Et grønt skifte er nødvendig.

134 mennesker omkom under flommen i Ahr-dalen i Tyskland natten mellom 14. og 15. juli i 2021. Flommen som kom etter ekstremnedbør, skadet 766 mennesker og 3000 av de 4200 bygningen langs elven Ahr. Ahr er normalt en elv med beskjeden vannføring.  Ahr dalen blir beskrevet av de som bor der som et lite paradis, med vingårder en liten elv og sykkelstier når de omtaler situasjonen før flommen i juli i fjor.

Forutsetningene og mulig skadeomfang av en storflom i Ahr dalen i juli var påvist før flommen. Dette i følge en talsperson for Den tyske nasjonale meteorologiske tjenesten (GNMS). Det man kunne vise til var et lavtrykks-system i virksomhet over tid som trakk til seg varm og svært fuktig luft fra Middelhavet. Dette lavtrykket ga mye nedbør over store områder i Nord-Vestlige deler av Europa. Nedbørsmengdene og varighet av nedbøren mettet jordsmonnet i området og satte scenen for det som ble en historisk omfattende naturkatastrofe. Nedbøren på dagen for flommen var stor, men ikke ekstrem, 100 til 150 millimeter, men det var for mye for dalføret i den tilstanden jordsmonnet der da befant seg i. Områdets bratte dalsider og flate flomsletter forsterket virkningen, ødela mer enn 80 bruer, mange var solide og bygget i stein og flere hundre år gamle. Flommen tok også med seg deler av jernbanen og altså også store deler av bebyggelsen.

Forestillingssvikt – Vi mangler evne til å forestille oss «det verste». Dette hevder Hydrologen Hanne Cloke i en kommentar i New Scientist nylig. Forestillingsevne er en av egenskapene som skiller oss fra andre dyr. Forestillingsevne er viktig i vitenskapen. Einstein skal ha uttalt at forestillingsevne var viktigere enn kunnskap når nye teorier skulle formuleres. Ved å bruke forestillingsevne kan man se inn i fremtiden, se «rundt hjørner», for å øke vår innsikt. Hun trekker frem skadeflommen i Ahr-dalen som et eksempel der man ikke lykkes med å fremstille farene slik at innbyggerne i dalen forsto dem, selv om man visste at flommen ville komme. Hverken myndighetene eller befolkningen i Ahr-dalen hadde forestillingsevne til å se for seg det som skulle komme ut fra de «tørre fakta og data» som ble presentert. Komplekse simuleringer er ubrukelige dersom ingen forstår den risiko som de beskriver. Cloke sier at fagfolk og forskere må engasjere hjernene sine i en fremstilling av farer som oppmuntrer realistisk forståelse, respons og handling. Hun mener erfaringer fra USA, der man gir stormer dramatiske navn og dermed en slags personlighet, kan være en veg å gå. Kanskje burde også varsel av  skadeflommer inneholde navn som fremmer opplevelsen av dramatikk. Fra norsk historie kjenner vi for eksempel Storofsen fra 1789 nettopp på grunn av navnet flommen fikk.