Donald Trump er ingen klovn, snarere dommer og hevner

 

Donald Trump er ingen klovn var tittelen på Kjetil B. Alstadheims Kommentar i Aftenposten 19. juli i år. På kjøleskapet mitt har jeg lenge hatt en kjøleskapsmagnet med teksten «ELECT A CLOWN – EXPECT A CIRCUS». Trump er her fremstilt med rød klovne-nese, klovnehatt og klovnesminke, hvit med rød-farget avgrensning. Den er datert 2017 og stammer derfor fra Trumps forrige periode som USAs president da trolig mange mente dette var en ganske treffende kommentar. Men hva nå? Alstadheim støtter seg til en uttalelse fra Tim Cunningham som er styreleder for Klovner uten grenser. Cunningham skriver, i Alstadheims oversettelse, «at klovner av ymse slag prøver å spre glede og livsgnist og avkobling. Klovner – gjerne med altfor store sko – sparker ikke nedover. Gjør de narr av noen, er det som regel seg selv». «Slemme klovner som The Joker i «Batman» er bare vrengebilder og ikke ekte vare», fortsatt ifølge Cunninham. Aldstadheim går videre i sitt resonnement rundt Trump og hans nærmeste krets. Han mener at det også blir feil å kalle de som omgir Trump for hoffnarrer. Han viser til en pressekonferanse etter Nato-toppmøtet i Haag. USAs forsvarsminister Pete Hegseth og utenriksminister Marco Rubio var til stede og lo av vitsene til Trump, men sa ellers lite. Alstadheim viser til at hoffnarrens rolle var å være den som kunne «kritisere kongen og fortelle ham sannheten, innpakket og ufarliggjort i tull og fjas». Hoffnarrens rolle var å være «en kanal for sannhet inn til herskeren, men i en form som ligner mest på satire». Hegseth og Rubio fremsto ikke som narrer følge Alstadheim, snarere som «catch-farts» (på norsk: Prompefangere), som prøver å gjøre seg likt av sin herre.

Dommeren og Hevneren Donald Trump. I en tidligere post på denne bloggen har jeg referert til debatt rundt hva som egentlig er Trumps politiske ståsted. Her har det blitt slått fast at Trump ikke kan klassifiseres som populist og heller ikke som fascist. En rekke andre fremstående posisjoner som konge og pave er også avvist, men det er klart at Trump har et sterkt ønske om å bli tildelt Nobels Fredspris. Han har gitt uttrykk for at han liker å sammenligne seg med Nelson Mandela som fikk prisen i 1993 sammen med Sør-Afrikas daværende president Frederik Willem de Klerk. Den seneste tiden har Trump vist seg frem i rollene som Over-Dommer og Hevner. I en selvoppnevnt rolle som verdens overhode med fullmakt til å korrigere og evt. sanksjonere. Trump undertegnet 6. februar i år en president-ordre om sanksjoner mot ICC, den internasjonale straffedomstolen i Haag. Her varslet han straffetiltak mot personer som jobber for domstolen og deres familiemedlemmer. Begrunnelsen er at ICC ifølge president-ordren har «iverksatt ulovlige og grunnløse handlinger mot USA og våre nære allierte Israel». USA vil iverksette konkrete og betydelige tiltak mot de som er ansvarlig for «ICCs overtredelser». Men det stopper ikke her.  Den italienske juristen og menneskerettighets-eksperten Francesca Albanese har kritisert Israel og USA i sin rolle som FNs spesialrapportør for situasjonen for menneskerettigheten i de palestinske områdene okkupert av Israel. Hun nektes nå innreise til USA. Eventuelle verdier hun har i USA blir frosset har USAs utenriksminister Marco Rubio kunngjort. Sist ut er Trumps angrep på grønn energi og særlig vindkraft til havs og nasjoner som satser på vindkraft. Vindturbiner skjemmer utsikten fra hans golfbane i Skottland og bør forbys.

Trump har hatt samtaler med Brasils president Lula da Silva om tollsatser, men også om tidligere president Jair Bolsonaro som skal stilles for retten for et kuppforsøk 8. januar 2023. Trump vil ha tiltalen mot Bolsonaro lagt bort. Bolsonaros sønn lever i USA og er tett koplet til MAGA-bevegelsen og har bidratt til at Trump truet Brasil med 50% toll om ikke tiltalen bla frafalt. Lula skal ha avvist både toll-trusselen og kravet om at tiltalen skal legges bort. Det hører til saken at Brasil har en konstitusjon som gjør at Lula ikke kan gripe inn i rettsaken mot Bolsonaro. Rettsforfølgelsen er styrt av en uavhengig Høyesterett. Enda mer hevngjerrighet: Trump har selv nylig publisert et video-klipp på sin egen medie-kanal som ut fra den medfølgende omtalen viser tidligere president Obama bli arrestert og lagt i håndjern anklaget for å ha samarbeidet med russerne for å påvirke utfallet av presidentvalget i 2016. Påstandene om en slik aktivitet fra Obamas side er avvist for lengst, men Trump gir seg ikke.

Kjernekraft eller ikke kjernekraft - Det er spørsmålet.

Norsk Industri tror ikke på kjernekraft som kraftkilde. Energikommisjonen hadde heller ikke trua i 2023, men førti land satser på denne teknologien for å realisere det Grønne skiftet.

Norsk Industri tror ikke på kjernekraft som kraftkilde. I januar i fjor uttalte daværende leder i Norsk Industri, Stein Lier-Hansen at den norske produksjonen av kraft må økes med minst 20 %, tilsvarende 30 terawattimer (TWh) innen 2030. Havvind, flere landbaserte vindkraftverk og solceller på alle næringsbygg var anbefalingen. Atomkraft eller kjernekraft var ikke nevnt. Norsk Industri ønsket ikke å delta i en debatt om kjernekraft, var uten tro på dette som kraftkilde i Norge, og , mente begrunnet dette med at det norske samfunnet ikke ville akseptere en utbygging av kjernekraft. Ingen er kommet med et svar på hvordan man kan lagre avfallet fra slik kraftproduksjon mente Lier-Hansen for et år siden.

Energikommisjonen hadde heller ikke trua i 2023. Energikommisjonen, ledet av professor i samfunnsøkonomi Lars Sørgårds, la kort etter frem sin rapport, NOU 2023: 3. Energikommisjonen hadde som mandat: «…. å kartlegge energibehovene og foreslå økt energiproduksjon, med mål om at Norge fortsatt skal ha overskuddsproduksjon av kraft og at rikelig tilgang på fornybar kraft fortsatt skal være et konkurransefortrinn for norsk industri». Heller ikke kommisjonen hadde tro på atomkraft. Et flertall i kommisjonen mente at: «Kjernekraft er ikke en løsning for Norge nå, men Norge bør løpende følge den internasjonale utvikling innen kjernekraftteknologi og -sikkerhet». Kommisjonen mente at Norge burde ha som mål innen 2030 og ha etablert «minst 40 TWh høyere fornybar kraftproduksjon fra vannkraft, vindkraft, havvind og solkraft».

Førti land satser på kjernekraft for å møte behovet for grønn energi, Finland og Polen er blant disse skrev Jørn Siljeholm og Jan Emblemsvåg under vignetten «Med andre ord» i klassekampen 28. januar i fjor. Siljeholm og Emblemsvåg mente videre at «Uten kjernekraft er det umulig ånå klimamålsettingen regjeringen har satt seg». Kjernekraft er den energiformen som gir minst arealtap og mindre utslipp av klimagasser enn alle andre alternativer. FNs klimapanel er også positiv til kjernekraft, ifølge de to som også peker på de betydelige avfallsproblemene som følger med vindkraft. Bjarne Schieldrop, råvareanalytiker i SEB, utalte i et intervju i Dagens Næringsliv noen dager før dette at «Det vil være en enorm tragedie om vi ikke satser på kjernekraft». 

Fortsatt mange ubesvarte spørsmål om kjernekraft. Debatten rundt kjernekraft tok seg opp igjen rundt sist årsskifte. Viseadministrerende direktør Anniken Hauglie, mente i Dagens Næringsliv 21.12. var bekymret for kjernekraftdiskusjonen «kan bli en avsporing fra løsninger vi trenger for å møte kraftbehovet mot 2030 og 2040». Hun fikk umiddelbart svar fraMartin Hjelmeland og Jonas Kristiansen Nøland som svarte med følgende oppfordring: «Hvis det finnes ubesvarte spørsmål om kjernekraft, bør vi søke svar. Å nedtone kjernekraftens rolle i klimakampen er en avsporing». De mente også at den mye omtalte rapporten fra Rystad Energy konkluderer feil om kjernekraft i Norge. Rapporten bruker foreldede tall for andre energiløsninger og den økonomiske analysen er ikke teknologinøytral i de økonomiske analysene. Rystad svarer 3. januar i samme avis at «Det holder ikke med håp og tro». Og debatten fortsetter inn i det nye året med innlegg fra begge sider.

Kjernekraften – Er den nødvendig for å gjennomføre Det grønne skiftet? Dette var overskriften på en bloggpost på denne bloggen i februar 2022. Da hadde Nederland valgt sin vei ut av kraftkrisen. Planene om å legge ned landets eneste atomkraftverk var kansellert. Man besluttet å bygge to nye slike anlegg etter å ha konstatert at vindkraft til havs, som var det nye satsningsområdet, ikke ville kunne gi den sikkerhet for strømforsyning som man hadde forventet. Da hadde Frankrike, som får 70% av sin elektrisitet fra atomkraftverk, besluttet å satse videre på teknologien, og EU var i ferd med å erklære atomkraft som bærekraftig energi. Frankrike ser for seg atomkraft-teknologi som eksportartikkel. I Norge hadde vi også da atomkraftentusiaster. Sunniva Rose og Jonny Hesthammer mente at det hastet å velge mellom «Ustabil vindkraft eller stabil kjernekraft». Rose og Hesthammer viste også til EUs vitenskaps-panel som hadde lagt frem en rapport der de konkluderte med at kjernekraft ikke har større negativ påvirkning på helse og miljø enn noen av de fornybare energikildene man ellers regner med. En annen post på denne bloggen rundt samme tema finner du her.

Det norske grønne skiftet stamper i motvind.

Norge produserer i dag 16 TWh fra vindkraft. Sverige mer enn det dobbelte. Videre utvikling av vindkraft i Norge er usikker. Noen mener vi må rive allerede etablerte turbiner. Andre mener at havvind blir så dyrt at det ikke kan forsvares av hensyn til skattebetalerne. Det norske grønne skiftet stamper i motvind. 

Norge produserer i dag 16 TWh fra vindkraft. Sverige mer enn det dobbelte. Reindrift er berørt i begge land. Norge produserer i dag ca. 16 TWh fra 65 vindkraftverk med snaut 1400 turbiner. Sverige produsere mer enn det dobbelte, 33 TWh, fra sine vindkraftverk. I Sverige ligger 27 vindkraftparker med hver 30 eller flere turbiner i reinbeiteområder. I Norge er det under 600 vindkraft-turbiner i de norske reinbeiteområdene. Også i Sverige er kombinasjonen vindkraftproduksjon og reinbeiter konfliktfylt, men har ikke fått den samme oppmerksomhet som hos oss. Svenske og norske forskere på reindrift og vindkraft er imidlertid etter hvert enige om hvorfor og hvordan vindkraften påvirker reinen. Påvirkningen er forskjellig vinterstid og i barmarks-perioden. Påvirkningen er delvis også avhengig av hvordan reineierne styrer og følger reinen. Lyden fra turbinene forstyrrer reinen under beite. Man har påvist at vindkraftproduksjonen i kombinasjon med rovdyr skremmer reinen slik at flere reiner blir påkjørt av biler på nærliggende veier eller jernbanestrekninger. Man har registrert tydelige effekter for reinen under kalving. Svenskene peker også på en mulig konflikt mellom grunneiere og reineiere. Reineierne har omfattende bruksrett til beiteområdene. Grunneiere får for sin del årlig utbytte av å leie ut sine arealer til vindkraftverkene. Men det er ikke bare reineiere som er motstandere av vindkraft. Andre er bekymret for den store andelen av utenlandsk eierskap i Norske vindkraftverk og at utlendinger kan tjene seg rike på å forringe norsk natur og naturopplevelse.

Øyfjellet vindpark AS, Alcoa, reindrift og forsoningskommisjonen. Klassekampen 3. juni 2023 forteller historien om Øyfjellet vindpark AS. Det hele begynte som en ide om en kafé på toppen av byfjellet i Mosjøen og gondolbane for å bringe gjester dit. Man ville vitalisere Mosjøen, men ingen ville være med å finansiere dette. I stedet fant man ut at en vei til toppen kanskje kunne finansieres av en vindkraftutbygging i området.  Prosjektselskapet Øyfjellet Vind AS ble stiftet i 2011 av grunneiere på fjellet og andre interessenter. I 2014 ga NVE konsesjons-tillatelse til Eolus Vind som skulle stå for utbyggingen. Konsesjonen ble gitt under forutsetning av at man skulle komme til enighet med reinbeitedistriktet. Konsesjonen ble opprettholdt av Olje- og Energidepartementet i 2016 etter at klager ikke førte frem. Høsten 2022 ble de 72 vindturbinen satt i drift. I 2019 overtok svenske interesser Øyfjellet vindpark AS og Aluminiums-bedriften Alcoa, en bærebjelke i Mosjøen-samfunnet, inngikk avtale om at krafta fra vindturbinene de neste 15 årene skulle ledes dit. Ole Henrik Kappfjell driver reindrift i området. Han mener vindturbiner og rein ikke kan sameksistere. Han mener blant mere at vindturbinene forvirrer reinen  og forstyrrer den når flokken trekker mellom de ulike reindriftsområdene. Torsdag 1. juni ble rapporten til Sannhets- og forsoningskommisjonen lagt frem for Stortinget. Den inneholder historier fra fortid og nåtid om fornorskningspolitikk og urett overfor samer, kvener og norskfinner og kommer med forslag til forsoning for fremtida. Ole Henrik Kappfjell er sitert i rapporten: «Samene, sier de, må ha det de kaller tilpasningsplikt. Ja, da har jeg plutselig en tilpasningsplikt. Og det jeg blir møtt med til slutt, i denne konkrete saken som i alle andre arealsaker, er at - når det går i samenes disfavør – så avsluttes vedtak med at fordelen for de mange, veier tyngre enn ulempene for de få». 

Hvor mange vindmøller må rives på Fosen? Dette er overskriften på et leserinnlegg av advokat Harald Alfsen i Dagens Næringsliv 3. juni. Han starter innlegget med å gå tilbake i tid 600 dager til den dagen da Høyesterett slo fast at de 151 vindmøllene på Fosen var ulovlig satt opp. Vindmøllene er ifølge dommen i Høyesterett ulovlig oppsatt om det ikke gjøres tilstrekkelig avbøtende tiltak for de 2100 reinsdyrene som beiter der. Samene fikk bortimot 90 millioner kroner, blant annet for at reineierne skulle kunne lage innhegninger for reinen og vinter-fore dyrene. Dette ble ansett som tilstrekkelig av Lagmannsretten, men reineierne anket denne avgjørelsen til Høyesterett. Nå skal Riks-mekleren mekle i saken. Ifølge Alfsen kan tvisten ikke løses med pengeerstatning. Spørsmålet er ifølge ham hvor mange vindmøller som må rives eller slås av helt eller delvis for at reindriften, og de seks reineier-familiene som driver den, skal bli minst mulig skadelidende.

Høyre vil ikke ha havvind-kraftverk av hensyn til skattebetalernes interesser. Vindkraft stamper i motvind også når den skal etableres til havs. Høyre vil ikke lenger delta i Havvind-forhandlinger i energi- og miljøkomiteen i Stortinget. Havvind-prosjektet Sørlige Nordsjø II blir trolig alt for dyrt i følge Nikolai Astrup. Taket for statsstøtte er økt til 23 milliarder kroner fra et opprinnelig forslag på 15 milliarder kroner. Energikomiteen skulle etter planen avgi sin innstilling 7. juni, slik at regjeringens forslag kan vedtas  før sommeren, og auksjonen  for Sørlige Nordsjø organiseres før årsslutt. SV, MdG og KrF sikrer flertallet når Høyre nå hopper av. Astrup mener saksforberedelsen er "slett politisk håndverk". Høyre vil ha et nytt forslag som også inneholder hybrid-kabler som gir muligheter for kraft-eksport til utlandet og viser til at det "er vår jobb som politikere å ivareta skatte-betalernes interesser. Det nærmer seg valg.

Kjernekraften – Er den nødvendig for å gjennomføre Det grønne skiftet?

Havvind duger ikke sier man i Nederland og så ja til kjernekraft.  Norge har også kjerne-kraftentusiaster men også mange som er skeptiske etter Chernobyl og som mener vi ikke har det som kreves. Men er det grønne skiftet mulig uten kjernekraft?

Nederland: Havvind duger ikke. Ja til kjernekraft.  Nederland velger nå sin vei ut av kraftkrisen. Planene om å legge ned landets eneste atomkraftverk er kansellert. Man har besluttet å bygge to nye slike anlegg etter å ha konstatert at vindkraft til havs, som var det nye satsningsområdet, ikke gir den sikkerhet for strømforsyning som man hadde forventet. Frankrike som får 70% av sin elektrisitet fra atomkraftverk satser på teknologien. Frankrike ser for seg atomkraft-teknologi som eksportartikkel etter at både atomkraft og naturgass har fått merkelappen «bærekraftig» av EU-kommisjonen. Hovedårsaken til dette er at man mener disse to omstridte energiformene er nødvendige for at EU skal oppnå sine klimamål. Sist Nyttårsaaften kunne innebyggerne i den den tyske byen Grohnde klappe i hendene. Femti års kamp mot det lokale kjernekraftverket var vunnet. De 80.000 menneskene som bor innen for en radius av en mil kunne puste lettet ut. Kjernekraftverket skal avvikles. Tyskland og Belgia har som politikk å avvikle sine atomkraftverk.  

Norge har også atomkraftentusiaster med sterke argumenter. Fysikeren Sunniva Rose med doktorgrad i kjerne- og energifysikk og geofysikeren og professoren Jonny Hesthammer mente i et innlegg i Aftenposten i desember i fjor at det haster med å gjøre et valg: «Ustabil vindkraft eller stabil kjernekraft?». De viser til en rapport fra DNV som slår fast at Norge er langt unna å nå klimamålene. Vi må produsere mer strøm. Vindkraften leverer ustabil strøm, ref. Nederlands beslutning omtalt ovenfor. Den er dessuten «svært arealkrevende og landbaserte vindparker plasseres derfor ofte i urørt natur. Bunnfast og flytende havvind har utfordringer knyttet til lønnsomhet», hevdet Rose og Hesthammer. Den seneste tids debatt om hybridkabler og el-eksport som forutsetning for å lønnsom havvind-utbygging gir dem rett i dette. De viser dessuten til EUs vitenskapspanel som har lagt frem en rapport der de konkluderes med at kjernekraft ikke har større negativ påvirkning på helse og miljø enn noen av de fornybare energikildene man ellers regner med. Rose og Hesthammer har også tidligere hevdet det samme. Da viste de blant annet til en artikkel i Nature fra 2013 der påstanden var at eksisterende kjernekraftverk hadde spart nærmere 2 millioner menneskeliv ved å hindre helsefarlige luftutslipp av 64 gigatonn med CO₂. Ytterligere millioner menneskeliv vil være spart frem til 2050 ved at mellom 80 og 240 gigatonn CO₂, fra kraftproduksjon ikke blir sluppet ut. Bak studien som i sin tid brakte fram disse tallene sto blant flere den kjente klimaforskeren James Hansen. 

Chernobyl-ulykken er ikke alene om å skape usikkerhet. En rekke atomubåter har vært involvert i ulykker. Grunnlaget for usikkerhet og frykt for katastrofale konsekvenser av denne teknologien finnes i mange kilder. Motstandere av kjernekraft vil også hevde at sikker langtidslagring av kjernekraftavfall i 1000 år representerer betydelig risiko. Dessuten kan vi ikke se bort fra katastrofepregede ulykker knyttet til reaktorer utløst av terroranslag i den verden vi nå lever i, selv om slike anslag foreløpig bare finnes i katastrofefilmer. Teknologien er avansert og skaper teknologiavhengighet. Dagens regimer med stadig nye begrensninger i utveksling og handel med teknologi innebærer en ekstra risiko. For mange er videreprosessering for våpenproduksjon også en opplevd trussel, særlig når avtaler som begrenser slik utvikling skrotes så enkelt som vi nylig har fått dette demonstrert i Iran. I Tyskland besluttet en nyinnsatt koalisjonsregjering i 1998 å fase ut all kjernekraftproduksjon. Denne politikken ble kansellert i 2009, men deretter reintrodusert i 2011 da åtte reaktorer ble tatt ned umiddelbart. Bred utbredt usikkerhet i befolkningen er opplagt å regne med når politikere skal bestemme fremtidige kilder til kraftforsyning.  I Tyskland er kjernekraftverk fortsatt i drift i dag, men beslutningen om å stenge disse ned står ved lag.

Kjernekraft og kjernekraftteknologi i dag. Kan vi klare oss uten? Kjernekraft står i dag for rundt 10% av verdens energiproduksjon fordelt på 440 kraftverk og vel 50 nye er under etablering med en byggetid på 5-6 år. Kjernekraft er den nest største kilde til lav-karbon kraftproduksjon med 28% av slik kraftproduksjon. Dessuten har rundt regnet 50 land 225 forskningsreaktorer i drift for forskningsformål og for produksjon av isotoper for industrielle og medisinske formål. USA, Kina, Frankrike og Russland er de største produsentene. Ut over dette er 180 reaktorer i drift på skip og i undervannsbåter. Kjernekraft og reaktorteknologi er under utvikling. Økt sikkerhet og standardisering for å redusere kostnadene er hovedinnretninger i utviklingsarbeidet. Mindre reaktorer for nye formål er også en trend i utviklingen.

Er det grønne skiftet er mulig uten kjernekraft? Tilhengere av kjernekraft vil si at siden elektrisitetsbehovet øker er nøkkelspørsmålet vi må stille oss hvordan elektrisitet skal produseres nå og i årene som kommer. Kjernekraft er for tiden den andre største kilden til lav-karbon kraftforsyning, den er raskt skalerbar, og er fordelaktig på mange måter både for planeten og menneskeheten. Tilhengerne vil også kunne hevde at sol- og vindkraft er svært arealkrevende og ustabile el-kraftkilder, at regnestykkene for å redusere CO2-utslippene innen 2050 ikke vil gå opp om ikke kjernekraft leverer større deler av el-produksjonen. Arealinngrep er en utfordring i forhold til det å realisere grønt skifte uavhengig av valg av energikilder. Hva så med Norge og det grønne skiftet? Må vi også satse på kjernekraft. Ole Christen Reistad, Norges siste reaktorsjef, er ikke like entusiastisk som Rose og Hestammer når det gjelder Norge og atomkraft. Det vil ta minst 15 år før man kan ta i bruk kjernekraft i Norge, mener han. Vi er helt blanke rundt hva som skal til for å etablere kjernekraft i Norge. Hva tenker du som leser om dette? Hva med å kjøpe kompetanse fra Frankrike? 

Om kraftpris, marked, vannkraft, vindkraft, atomkraft og det grønne skiftet

Norge ble industrialisert ved hjelp av rimelig vannkraft. Kraftmarkedet i dag er et «umulig marked» for folk flest, men staten og mange kommuner tjener gode penger. Strømpriskrisa og strømprisen har flere årsaker. Frankrike og Nederland sier ja til atomkraft. I Norge finnes det også seriøse drømmer om atomkraftverk, men også mange tvilere.  

Kraftmarkedet er i dag et umulig marked for folk flest. En stor andel av voksne «folk flest» i Norge i dag er opptatt av strømprisen. For mange av oss er det uforståelig at vannkraftlandet Norge ikke skal kunne forsyne sine innbyggere med elektrisitet til en pris man kan leve med, uten at staten må subsidiere strømregningen. Produksjonskostnadene for en KWh i Norge ligger et sted mellom 15 og godt under 30 øre. Nettleie kommer i tillegg og er avhengig av nettleverandør, strømforbruket og hovedsikringen din. Nettleie alt inklusive i snitt for landet er mellom er 50 og 70 øre/KWh/år, avhengig av hvor i landet du bor, ifølge NVE. Så kommer elavgift med et fast øre-påslag (ca. 17 øre/KWh), og merverdiavgift på 25%. Prisen til norske husholdninger i Oslo-området var i desember rundt kr 2.40/KWh. En drøy krone over normalen.

Staten og mange kommuner tjener gode penger på krisen. Regnestykket over viser at staten tjener penger gjennom avgifter som øker med prisen. Dessuten har noen kommuner og staten eierrettigheter i norske kraftselskaper som gjør at deler av et eventuelt overskudd kommer allmenheten til gode via stats- og kommunebudsjetter. Det hører til historien at det er vanskelig å skaffe en oversikt som gjør at et regnestykke som dette mer enn bare omtrentlig. Situasjonen blir ikke bedre av det. Skal et marked fungere i forhold til «folk flest» må det være mulig for kundene å finne frem til prisen på forhånd med rimelig innsats. Kraftmarkedet er i forhold til "folk flest" ikke et slikt marked etter min mening. Ikke minst fordi de fleste av oss ikke har alternative "markeder" å gå til. Vi sitter låst fast. De aller fleste av oss kan ikke skifte til jordvarme eller solkraft uten å spare og ta tiden til hjelp for å dekke de store investeringene som følger med.

Hva bestemmer størrelsen på strømregningen. Hvem har skylda? Her har det vært mange kreative påstander og svar. Været har fått skylda. Magasinene i Norge har fått for lite nedbør i året som gikk. Fyllingsgraden har vært for liten eller lav. Gassprisene i Europa har fått skylden og deretter russerne og Putin som forsyner eller ikke forsyner Europa med gass. Gassprisene har vært ekstreme. Og det kan bli verre dersom konflikten rundt Ukraina eskalerer. Putin er aktiv også her. Kraft-kablene til utlandet har fått skylda. Det er mye å tjene for kraftselskapene ved å eksportere kraft til markeder med høyere priser og deretter importere det nye prisnivået til Norge. Energiloven fra 1990 og forkjemperne for den har opplagt gitt sitt bidrag. Denne gjorde strøm til vare priset etter tilbud og etterspørsel, etter hvert tilgjengelig via utenlands-kabler i et internasjonalt marked der den kan selges til høystbydende i Europa. 

Strømpriskrisa: En kombinasjon av flere årsaker. Den høye strømregningen er når alt kommer til alt en kombinasjon av flere årsaker. Internasjonalt tilbud av naturgass, langt mindre enn etterspørselen, utløste krafteksport som igjen førte til historisk lav fylling i norske vannmagasiner. Samtidig skal CO₂    utslippene i Europa reduseres, noe som ytterligere bidrar til økt etterspørsel etter elektrisk kraft fra Norge. Er det slik det henger sammen må vi kanskje leve noen år fremover med høye strømpriser i vinterkulda. Så langt har ingen pekt på «skyen» med sine datasentre og/eller på kryptovalutautvinning. Unntatt i Kasakhstan der de som driver med dette får deler av skylda for opprøret der. Kina avviklet sin produksjon og mange kinesiske produsenter flyttet maskinene sine til Kasakhstan. Her hos oss kan vi lure på hva som nå vil skje med planene om nye batterifabrikker rundt omkring i Norge, med arbeidsplassene disse skulle gi, og ikke minst hva som skjer her hos oss med Det Grønne Skiftet?

Norge ble industrialisert ved hjelp av rimelig vannkraft fastslår Professor Einar Lie i Aftenposten 2. januar i år. Dette er ikke en nyhet, men en del av Norgeshistorien mange kjenner seg igjen i. Næringsliv og husholdninger skulle «sikres tilstrekkelig kraft til rimelige priser» siterer Lie fra et av Arbeiderpartiets tidligere partiprogrammer. Elektrisitet var et naturgode som folket skulle ha nytte og glede av, ikke en vare. Krafteksporten er lønnsom vil noen hevde. Ressurser som dette bør sendes dit betalingsevnen og -villigheten er størst. Bare slik kan man sikre effektiv utnyttelse av knappe ressurser som elektrisitet produsert av vannkraft. Bjarne Berg Wig, med fortid som tillitsvalgt i Hydro, viser til Herøya som eksempel på et norsk industrieventyr skapt av kortreist vannkraft. Et 80-talls ulike virksomheter med over 2500 ansatte som kan ganges til det dobbelte når man tar med leverandørindustrien. Herøya var mer enn et produksjonssted. Det var ifølge Berg Wig Norges største laboratorium for organisasjonsutvikling og sto sentralt i utviklingen av den norske modellen. Vi kan ikke flytte Herøya til Mellom-Europa uten at dette får alvorlige konsekvenser for norske arbeidsplasser, bosettingsmønster og med det, det norske samfunnet. 

Nederland: Havvind duger ikke. Ja til atomkraft. Nei til datasentre. Nederland velger sin egen vei ut av kraftkrisen. Planene om å legge ned landets eneste atomkraftverk er kansellert. Man har besluttet å bygge to nye slike anlegg etter å ha konstatert at vindkraft til havs, som var det nye satsningsområdet, ikke kan gi den sikkerhet for strømforsyning som man hadde forventet. Norge har også havvindambisjoner. Leder av Norwegian OffshoreWind Cluster skriver i DN 11. januar at havvind-næringen ikke har tid til kabelstrid. Regjeringens interne uenighet om hybridkabler setter norsk havvindutbygging i fare, ifølge Nesse. Uten hybridkabler og oppkopling mot det europeiske el-kraftmarkedet blir ikke utbyggingen av havvind i Norge lønnsom. Ifølge Nesse er «Premisset om at vi vil få dyrere strøm til norske forbrukere dersom vi leverer til andre land, ikke riktig. Tvert imot vil eksportinntektene gjøre utbyggingen mer lønnsom, bedre balansen mellom tilbud og etterspørsel og skape flere arbeidsplasser lokalt i Norge». 

I Norge finnes det også seriøse drømmer om atomkraftverk. Nederland går altså inn for å etablere nye atomkraftverk i sin kraftforsyning. Frankrike som får 70% av sin elektrisitet fra atomkraftverk satser på teknologien, og at EU vil erklære atomkraft som bærekraftig energi. Frankrike ser for seg atomkraft-teknologi som eksportartikkel. Tyskland og Belgia har som politikk å avvikle sine atomkraftverk. I Norge har vi også atomkraftentusiaster. Sunniva Rose og Jonny Hesthammer mener at det haster å velge mellom «Ustabil vindkraft eller stabil kjernekraft». De viser til en rapport fra DNV som slår fast at Norge er langt unna å nå klimamålene. Vi må produsere mer strøm. Vindkraften leverer ustabil strøm, ref. Nederlands beslutning omtalt ovenfor. Rose og Hesthammer viser også til EUs vitenskapspanel som har lagt frem en rapport der de konkluderer med at kjernekraft ikke har større negativ påvirkning på helse og miljø enn noen av de fornybare energikildene man ellers regner med. Ole Christen Reistad, Norges siste reaktorsjef, er ikke like entusiastisk. Det vil ta minst 15 år før man kan ta i bruk kjernekraft i Norge, mener han. Vi er helt blanke rundt hva som skal til for å etablere kjernekraft i Norge. Reistad er ikke alene om å være tilbakeholden når det gjelder kjernekraft. Østerrike vurderer å gå til sak mot EU dersom kjernekraft aksepteres som miljøvennlig sammen med naturgass. Jeg har tidligere i livet mitt invitert til debatt om kjernekraft og gjør det igjen. Det store spørsmålet som det fortsatt uansett er vanskelig å finne svar på er: Hva med «Det grønne skiftet»? 

Vindkraft-repowering, havvindambisjoner og nye protester?

 

Utbygging av moderne vindkraft i Norge startet forsiktig i 1999. Vindturbiner har en levetid på fra 20 til 25 år. Etter detten må turbinene tas ned og erstattes av mer effektive og større turbiner, såkalt repowering. I EU vil mye vindkraft måtte gjenoppbygges innen 2030. Norge ligger litt etter, men også her vil dette måtte skje. Får vi nye protestaksjoner?

Utbygging av moderne vindkraft i Norge startet forsiktig i 1999. Den første vindmøllen i Norge ble bygget på Jæren på 1400-tallet. I 1910 eksisterte det et vind-elektrisitetsverk på Elverum som ladestasjon for akkumulatorer. Men det var først i 1998/99 at de første moderne vindturbinene ble installert her i landet. Rundt regnet 1.1 TWH ble bygget ut frem til 2005. Deretter ble det en pause i etableringen frem til 2008. Fra dette året ble det etablert støtteordning for nye prosjekter og senere i 2011 en elsertifikatordning som gjorde det mulig å regne seg frem til lønnsomhet for nye vindturbin-prosjekter. NVEs sist oppdaterte oversikt over vindkraft i Norge oppgir at det er gitt 93 konsesjoner, hvorav 86 på land. Vindkraftverk i drift er 42, med samlet ytelse på 2 582 MW og produksjon på 8,2 TWh.  Det første av disse ble satt i drift i 1998 på Hundhammerfjellet i Trøndelag. Det siste så langt ble etablert i 2020 på Frøya. Storheia kraftverk etablert i 2019 har flest turbiner, 80 i tallet.

Vindturbiner har begrenset levetid. Vindturbiner har en levetid på fra 20 til 25 år. Konsesjonene som blir gitt for etablering og drift er i Norge derfor begrenset til mellom 25 og 30 år. Når turbinene eldes blir kapasiteten redusert etter hvert som mekaniske komponenter slites ned. Samtidig foregår det en løpende utvikling og forbedring av turbin-teknologien som innebærer at nye installasjoner produserer kraft mer effektivt. Installasjonene vokser i fysisk størrelse og målt effekt. Vindturbinene som ble installert 20 år tilbake var gjennomsnittlig 75 meter høye målt til topp rotorblad. De som installeres nå rager 200 meter opp i luften målt på samme måte. Og nye installasjoner utvikles for å fungere med rotorer som strekker seg opp til 250 meter over bakken.  Nye turbiner leverer derfor mer kraft mer effektivt enn de gamle. Dette virker i retning av full utskifting av turbinparken når konsesjonene eventuelt skal fornyes.

Tid for repowering, og nye protester? Når en vindpark har levd sitt liv og turbinene tas ned og erstattes av mer kraftfulle effektive turbiner snakker vi om repowering. I EU vil en betydelig del av den installerte vindkraften måtte tas ned og gjenoppbygges innen 2030. Regelverket rundt konsekvensutredninger, leieavtaler, konsesjoner og finansieringsordningen for dette skiftet er ikke på plass i alle EU-land. Men ambisjonene om fortsatt økt vindkraftutbygging og produksjon er med som bidragsyter til det grønne skiftet. I Norge henger vi litt etter i tid, våre vindkraftverk er av nyere dato, men også her vil vindkraftverk måtte gjennomgå slike oppgraderinger frem mot 2030. Protestaksjonene har vært en synlig del av «det norske vindkrafteventyret». Hva kan vi vente oss når vindturbinene i neste omgang skal rage100 meter høyere over terrenget? Og hva når ambisiøse planer om havvind skal realiseres? Miljøpartiet De Grønne vil bygge ut 30 gigawatt vindkraft til havs på norsk sokkel i løpet av de neste ti årene. Det er urealistisk i følge den sittende olje- og energiministeren som mener en slik utbygging vil koste mellom 100 og 300 milliarder kroner og dessuten ser for seg et omfattende folkeopprør om man forsøker å realisere en slik plan. 

Vindturbiner er bare delvis grønne. Nittiprosent av vekten av en vindturbin er resirkulerbart stål. Hovedutfordringen sett ut fra et bærekraftperspektiv er rotorbladene. De er laget av kompositt-materieler inkludert glassfiber. Noen også med kjerner av balsa-tre. I mange land deponeres de demonterte rotorbladene i fyllinger og dette passer dårlig med vindkraftens grønne image. Foreløpig eneste alternativ synes å være forbrenning slik at man i det minste kan hente ut energi, men dette er fortsatt ikke en helt grønn løsning.

Ukontrollert hogst, balsa og vår grønne energi.

 

Balsa og vindkraft. Sent i 2019 fikk landsbyen Ewegono i Ecuadoriansk Amazonas, der det bor familier av Waroni-folket, besøk av fremmede skogsarbeidere. De søkte etter balsa. Balsa brukes som kjernemateriale i bladene på vindturbiner, omgitt av et beskyttende lag av glassfiber. Utbygging av vindkraft på land og til havs var i eksplosiv vekst og etterspørselen etter balsa fra USA, Europa og ikke minst Kina eksploderte tilsvarende. Balsa-eksporten fra Ecuador, som på 2000-tallet hadde ligget på rundt 100 mill. USD i omsetning årlig vokste i 2020 til nærmere 1000 mill. US-USD. Ecuador står for mer enn 75% av balsaproduksjonen i verden.

Ukontrollert hogst og landskapsinngrep. Landsbyboerne i Ewegono stilte seg innledningsvis til rådighet som skogsarbeidere og kunne tjene opptil 150 USD per dag. Lokalt var dette en formue. Noen av de tilreisende hugde med tillatelse fra lokalbefolkningen, men ganske snart ble hugsten fri-for-alle, ukontrollert og store mengder balsa ble kjørt bort med store lastebiler. Skogen degraderte og vegetasjon i området ble skadet. Balsa er hurtigvoksende og oppnår optimal tetthet for dette formålet etter 7 år. Balsa er heller ikke viktig som carbon-lager. Men ukontrollert hogst fordriver dyreliv og reduserer naturmangfold, med det det fører med seg. Økt flomrisiko i utsatte områder vil også være en konsekvens av slik skogsdrift i områder som dette.

Grønt skifte som drivkraft. Drivkraften bak var som allerede nevnt økende etterspørsel etter vindkraft som del av et grønt skifte. Kapasiteten på 2000-tallet økte med 9% per år. For så å ta helt av i 2000 med en økning på 24%. Vindparker i USA og Kina stod for 60% av denne veksten drevet frem av tidsbegrensede utbyggingsavtaler og finansierings-betingelser. Viktig drivkraft var også teknologiutviklingen. Mens vindmøller på 80-tallet hadde blader på 15-meter ble møllene nå bygget ut med blader på 100 meter. Et slikt blad krever 150 kubikkmeter balsa.

Teknologiutvikling, men balsa vil fortsatt være viktig. Flere vindmølleprodusenter har etter hvert etablert egne plantasjer i Ecuador. Det er også teknologiutvikling rettet mot å erstatte balsa som kjerne-materiale i vindmølleblader. PET-skum fremstilt av resirkulerte PET-flasker er et alternativ. Det er antydet at PET-skum som i 2018 dekket 20% av behovet, innen 2023 vil dekke 55%, men at etterspørselen etter balsa også fremover vil ligge på dagens nivå først og fremst fordi Kina fortsatt vil bruke balsa som i deres regnestykker vil være en billigere løsning enda noen år fremover.

Bærekraftig balsa produksjon for fremtiden? Waroniene planlegger å starte eget selskap for å høste balsa på en bærekraftig måte og selge til en rettferdig og regningssvarende pris. Andre folkegrupper i området har tilsvarende planer. Håpet er at forbrukerne av grønn-vindmølle-energi vil bry seg slik at man kan opprettholde en sosialt og miljømessig bærekraftig standard på produksjon og omsetning. Men dette forutsetter at f.eks. en person i Oslo som lader sin elektriske bil med energi fra balsa som er kjøpt illegalt i Amazonas bryr seg så mye at han protesterer. Og at kinesere gjør det samme. 

Denne posten bygger på en artikkel i The Economist fra 30januar i år.