Kjernekraft eller ikke kjernekraft - Det er spørsmålet.

Norsk Industri tror ikke på kjernekraft som kraftkilde. Energikommisjonen hadde heller ikke trua i 2023, men førti land satser på denne teknologien for å realisere det Grønne skiftet.

Norsk Industri tror ikke på kjernekraft som kraftkilde. I januar i fjor uttalte daværende leder i Norsk Industri, Stein Lier-Hansen at den norske produksjonen av kraft må økes med minst 20 %, tilsvarende 30 terawattimer (TWh) innen 2030. Havvind, flere landbaserte vindkraftverk og solceller på alle næringsbygg var anbefalingen. Atomkraft eller kjernekraft var ikke nevnt. Norsk Industri ønsket ikke å delta i en debatt om kjernekraft, var uten tro på dette som kraftkilde i Norge, og , mente begrunnet dette med at det norske samfunnet ikke ville akseptere en utbygging av kjernekraft. Ingen er kommet med et svar på hvordan man kan lagre avfallet fra slik kraftproduksjon mente Lier-Hansen for et år siden.

Energikommisjonen hadde heller ikke trua i 2023. Energikommisjonen, ledet av professor i samfunnsøkonomi Lars Sørgårds, la kort etter frem sin rapport, NOU 2023: 3. Energikommisjonen hadde som mandat: «…. å kartlegge energibehovene og foreslå økt energiproduksjon, med mål om at Norge fortsatt skal ha overskuddsproduksjon av kraft og at rikelig tilgang på fornybar kraft fortsatt skal være et konkurransefortrinn for norsk industri». Heller ikke kommisjonen hadde tro på atomkraft. Et flertall i kommisjonen mente at: «Kjernekraft er ikke en løsning for Norge nå, men Norge bør løpende følge den internasjonale utvikling innen kjernekraftteknologi og -sikkerhet». Kommisjonen mente at Norge burde ha som mål innen 2030 og ha etablert «minst 40 TWh høyere fornybar kraftproduksjon fra vannkraft, vindkraft, havvind og solkraft».

Førti land satser på kjernekraft for å møte behovet for grønn energi, Finland og Polen er blant disse skrev Jørn Siljeholm og Jan Emblemsvåg under vignetten «Med andre ord» i klassekampen 28. januar i fjor. Siljeholm og Emblemsvåg mente videre at «Uten kjernekraft er det umulig ånå klimamålsettingen regjeringen har satt seg». Kjernekraft er den energiformen som gir minst arealtap og mindre utslipp av klimagasser enn alle andre alternativer. FNs klimapanel er også positiv til kjernekraft, ifølge de to som også peker på de betydelige avfallsproblemene som følger med vindkraft. Bjarne Schieldrop, råvareanalytiker i SEB, utalte i et intervju i Dagens Næringsliv noen dager før dette at «Det vil være en enorm tragedie om vi ikke satser på kjernekraft». 

Fortsatt mange ubesvarte spørsmål om kjernekraft. Debatten rundt kjernekraft tok seg opp igjen rundt sist årsskifte. Viseadministrerende direktør Anniken Hauglie, mente i Dagens Næringsliv 21.12. var bekymret for kjernekraftdiskusjonen «kan bli en avsporing fra løsninger vi trenger for å møte kraftbehovet mot 2030 og 2040». Hun fikk umiddelbart svar fraMartin Hjelmeland og Jonas Kristiansen Nøland som svarte med følgende oppfordring: «Hvis det finnes ubesvarte spørsmål om kjernekraft, bør vi søke svar. Å nedtone kjernekraftens rolle i klimakampen er en avsporing». De mente også at den mye omtalte rapporten fra Rystad Energy konkluderer feil om kjernekraft i Norge. Rapporten bruker foreldede tall for andre energiløsninger og den økonomiske analysen er ikke teknologinøytral i de økonomiske analysene. Rystad svarer 3. januar i samme avis at «Det holder ikke med håp og tro». Og debatten fortsetter inn i det nye året med innlegg fra begge sider.

Kjernekraften – Er den nødvendig for å gjennomføre Det grønne skiftet? Dette var overskriften på en bloggpost på denne bloggen i februar 2022. Da hadde Nederland valgt sin vei ut av kraftkrisen. Planene om å legge ned landets eneste atomkraftverk var kansellert. Man besluttet å bygge to nye slike anlegg etter å ha konstatert at vindkraft til havs, som var det nye satsningsområdet, ikke ville kunne gi den sikkerhet for strømforsyning som man hadde forventet. Da hadde Frankrike, som får 70% av sin elektrisitet fra atomkraftverk, besluttet å satse videre på teknologien, og EU var i ferd med å erklære atomkraft som bærekraftig energi. Frankrike ser for seg atomkraft-teknologi som eksportartikkel. I Norge hadde vi også da atomkraftentusiaster. Sunniva Rose og Jonny Hesthammer mente at det hastet å velge mellom «Ustabil vindkraft eller stabil kjernekraft». Rose og Hesthammer viste også til EUs vitenskaps-panel som hadde lagt frem en rapport der de konkluderte med at kjernekraft ikke har større negativ påvirkning på helse og miljø enn noen av de fornybare energikildene man ellers regner med. En annen post på denne bloggen rundt samme tema finner du her.

Om kraftpris, marked, vannkraft, vindkraft, atomkraft og det grønne skiftet

Norge ble industrialisert ved hjelp av rimelig vannkraft. Kraftmarkedet i dag er et «umulig marked» for folk flest, men staten og mange kommuner tjener gode penger. Strømpriskrisa og strømprisen har flere årsaker. Frankrike og Nederland sier ja til atomkraft. I Norge finnes det også seriøse drømmer om atomkraftverk, men også mange tvilere.  

Kraftmarkedet er i dag et umulig marked for folk flest. En stor andel av voksne «folk flest» i Norge i dag er opptatt av strømprisen. For mange av oss er det uforståelig at vannkraftlandet Norge ikke skal kunne forsyne sine innbyggere med elektrisitet til en pris man kan leve med, uten at staten må subsidiere strømregningen. Produksjonskostnadene for en KWh i Norge ligger et sted mellom 15 og godt under 30 øre. Nettleie kommer i tillegg og er avhengig av nettleverandør, strømforbruket og hovedsikringen din. Nettleie alt inklusive i snitt for landet er mellom er 50 og 70 øre/KWh/år, avhengig av hvor i landet du bor, ifølge NVE. Så kommer elavgift med et fast øre-påslag (ca. 17 øre/KWh), og merverdiavgift på 25%. Prisen til norske husholdninger i Oslo-området var i desember rundt kr 2.40/KWh. En drøy krone over normalen.

Staten og mange kommuner tjener gode penger på krisen. Regnestykket over viser at staten tjener penger gjennom avgifter som øker med prisen. Dessuten har noen kommuner og staten eierrettigheter i norske kraftselskaper som gjør at deler av et eventuelt overskudd kommer allmenheten til gode via stats- og kommunebudsjetter. Det hører til historien at det er vanskelig å skaffe en oversikt som gjør at et regnestykke som dette mer enn bare omtrentlig. Situasjonen blir ikke bedre av det. Skal et marked fungere i forhold til «folk flest» må det være mulig for kundene å finne frem til prisen på forhånd med rimelig innsats. Kraftmarkedet er i forhold til "folk flest" ikke et slikt marked etter min mening. Ikke minst fordi de fleste av oss ikke har alternative "markeder" å gå til. Vi sitter låst fast. De aller fleste av oss kan ikke skifte til jordvarme eller solkraft uten å spare og ta tiden til hjelp for å dekke de store investeringene som følger med.

Hva bestemmer størrelsen på strømregningen. Hvem har skylda? Her har det vært mange kreative påstander og svar. Været har fått skylda. Magasinene i Norge har fått for lite nedbør i året som gikk. Fyllingsgraden har vært for liten eller lav. Gassprisene i Europa har fått skylden og deretter russerne og Putin som forsyner eller ikke forsyner Europa med gass. Gassprisene har vært ekstreme. Og det kan bli verre dersom konflikten rundt Ukraina eskalerer. Putin er aktiv også her. Kraft-kablene til utlandet har fått skylda. Det er mye å tjene for kraftselskapene ved å eksportere kraft til markeder med høyere priser og deretter importere det nye prisnivået til Norge. Energiloven fra 1990 og forkjemperne for den har opplagt gitt sitt bidrag. Denne gjorde strøm til vare priset etter tilbud og etterspørsel, etter hvert tilgjengelig via utenlands-kabler i et internasjonalt marked der den kan selges til høystbydende i Europa. 

Strømpriskrisa: En kombinasjon av flere årsaker. Den høye strømregningen er når alt kommer til alt en kombinasjon av flere årsaker. Internasjonalt tilbud av naturgass, langt mindre enn etterspørselen, utløste krafteksport som igjen førte til historisk lav fylling i norske vannmagasiner. Samtidig skal CO₂    utslippene i Europa reduseres, noe som ytterligere bidrar til økt etterspørsel etter elektrisk kraft fra Norge. Er det slik det henger sammen må vi kanskje leve noen år fremover med høye strømpriser i vinterkulda. Så langt har ingen pekt på «skyen» med sine datasentre og/eller på kryptovalutautvinning. Unntatt i Kasakhstan der de som driver med dette får deler av skylda for opprøret der. Kina avviklet sin produksjon og mange kinesiske produsenter flyttet maskinene sine til Kasakhstan. Her hos oss kan vi lure på hva som nå vil skje med planene om nye batterifabrikker rundt omkring i Norge, med arbeidsplassene disse skulle gi, og ikke minst hva som skjer her hos oss med Det Grønne Skiftet?

Norge ble industrialisert ved hjelp av rimelig vannkraft fastslår Professor Einar Lie i Aftenposten 2. januar i år. Dette er ikke en nyhet, men en del av Norgeshistorien mange kjenner seg igjen i. Næringsliv og husholdninger skulle «sikres tilstrekkelig kraft til rimelige priser» siterer Lie fra et av Arbeiderpartiets tidligere partiprogrammer. Elektrisitet var et naturgode som folket skulle ha nytte og glede av, ikke en vare. Krafteksporten er lønnsom vil noen hevde. Ressurser som dette bør sendes dit betalingsevnen og -villigheten er størst. Bare slik kan man sikre effektiv utnyttelse av knappe ressurser som elektrisitet produsert av vannkraft. Bjarne Berg Wig, med fortid som tillitsvalgt i Hydro, viser til Herøya som eksempel på et norsk industrieventyr skapt av kortreist vannkraft. Et 80-talls ulike virksomheter med over 2500 ansatte som kan ganges til det dobbelte når man tar med leverandørindustrien. Herøya var mer enn et produksjonssted. Det var ifølge Berg Wig Norges største laboratorium for organisasjonsutvikling og sto sentralt i utviklingen av den norske modellen. Vi kan ikke flytte Herøya til Mellom-Europa uten at dette får alvorlige konsekvenser for norske arbeidsplasser, bosettingsmønster og med det, det norske samfunnet. 

Nederland: Havvind duger ikke. Ja til atomkraft. Nei til datasentre. Nederland velger sin egen vei ut av kraftkrisen. Planene om å legge ned landets eneste atomkraftverk er kansellert. Man har besluttet å bygge to nye slike anlegg etter å ha konstatert at vindkraft til havs, som var det nye satsningsområdet, ikke kan gi den sikkerhet for strømforsyning som man hadde forventet. Norge har også havvindambisjoner. Leder av Norwegian OffshoreWind Cluster skriver i DN 11. januar at havvind-næringen ikke har tid til kabelstrid. Regjeringens interne uenighet om hybridkabler setter norsk havvindutbygging i fare, ifølge Nesse. Uten hybridkabler og oppkopling mot det europeiske el-kraftmarkedet blir ikke utbyggingen av havvind i Norge lønnsom. Ifølge Nesse er «Premisset om at vi vil få dyrere strøm til norske forbrukere dersom vi leverer til andre land, ikke riktig. Tvert imot vil eksportinntektene gjøre utbyggingen mer lønnsom, bedre balansen mellom tilbud og etterspørsel og skape flere arbeidsplasser lokalt i Norge». 

I Norge finnes det også seriøse drømmer om atomkraftverk. Nederland går altså inn for å etablere nye atomkraftverk i sin kraftforsyning. Frankrike som får 70% av sin elektrisitet fra atomkraftverk satser på teknologien, og at EU vil erklære atomkraft som bærekraftig energi. Frankrike ser for seg atomkraft-teknologi som eksportartikkel. Tyskland og Belgia har som politikk å avvikle sine atomkraftverk. I Norge har vi også atomkraftentusiaster. Sunniva Rose og Jonny Hesthammer mener at det haster å velge mellom «Ustabil vindkraft eller stabil kjernekraft». De viser til en rapport fra DNV som slår fast at Norge er langt unna å nå klimamålene. Vi må produsere mer strøm. Vindkraften leverer ustabil strøm, ref. Nederlands beslutning omtalt ovenfor. Rose og Hesthammer viser også til EUs vitenskapspanel som har lagt frem en rapport der de konkluderer med at kjernekraft ikke har større negativ påvirkning på helse og miljø enn noen av de fornybare energikildene man ellers regner med. Ole Christen Reistad, Norges siste reaktorsjef, er ikke like entusiastisk. Det vil ta minst 15 år før man kan ta i bruk kjernekraft i Norge, mener han. Vi er helt blanke rundt hva som skal til for å etablere kjernekraft i Norge. Reistad er ikke alene om å være tilbakeholden når det gjelder kjernekraft. Østerrike vurderer å gå til sak mot EU dersom kjernekraft aksepteres som miljøvennlig sammen med naturgass. Jeg har tidligere i livet mitt invitert til debatt om kjernekraft og gjør det igjen. Det store spørsmålet som det fortsatt uansett er vanskelig å finne svar på er: Hva med «Det grønne skiftet»?