Stille vår, natur-varsler, omgivelser og miljø blir politikk, bærekrafts-mål, varmerekorder. Hva blir det neste?

Året 2024 var det varmeste året i menneskehetens historie så langt. For første gang ble det målt temperatur 1,5 °C over før-industrielle temperatur. Håpet om å kunne stoppe oppvarmingen under dette nivået, som er målet som ble fastsatt i Paris-avtalen, frykter man nå kan være uoppnåelig. Temperaturmålinger gjort forskjellige steder på jorden varierer imidlertid noe, fra middel-temperatur 1,47°C over før-industriell temperatur til middel-temperatur 1,62°C over den samme. New Scientist utgave 18 januar 2025 er kilde. Verdenshavene er sterkest berørt ved at overflatevannets temperatur har vært rekordhøy over hele året noe som påvirker de marine økosystemene. Vi har også hatt ekstrem-vær over land med hetebølger og nedsmelting av polisen, flommer i elver og vassdrag og ukontrollerbare branner. Klimaforskere mener nå at lang tids middeltemperatur vil passere 1,5°C terskelen i løpet av de neste 5 til 10 årene. Donald Trumps og USAs «utmeldelse» av Parisavtalen og planer om utvidet oljeutvinning på det amerikanske kontinentet vil ikke bidra til å senke temperaturen. Mer om dette her.

Silent Spring. Var tittelen på en bok skrevet og utgitt av den amerikanske naturforskeren Rachel Carson i 1962. Hun var økolog og orientert i retning av at vi må forstå interaksjonene mellom alt levende i de omgivelsene vi lever i. Stillheten hun beskrev var skapt av kjemikalier, fremstilt av en velmenende og eksperimenterende kjemisk industri, ment for å ta vare på menneskers helse og for å gjøre jorden mer produktiv. Det man erfarte var imidlertid at de samme stoffene tok livet av innsekter, at også fuglene ble borte fra naturen, og at naturen ble med dette ble stillere, samtidig som mennesker ble syke. Boken ble en vekker i forhold til at moderne menneskelig aktivitet kunne virke negativt på livsbetingelsene på jorden. Den gjorde tidligere publiserte bøker fra før 1950, med titler som «Road to Survival» og «Our Plundered Planet», aktuelle. Silent Spring var basert på naturstudier

Naturen ga også oss varsler. I Norge fikk vi fiskedød forårsaket av algeoppblomstring i Mjøsa på 60-tallet. Vi fikk senere fiskedød i norske elver forårsaket av langtransportert sur nedbør skapt av kullkraftverk og industri i Europa. I 1986 fikk vi oppleve radioaktivt nedfall fra eksplosjonen i atomkraftverket i Tsjernobyl i Ukraina. Fjellområdene i Gudbrandsdalen, Valdres, indre deler av Trøndelagsfylkene og sydlige deler av Nordland ble hardest rammet av det radioaktive nedfallet. Radioaktivt cesium med en halveringstid på 30 år fulgte med utslippet. Cesium tas lett opp av planter og dyr. Vilt, ferskvannsfisk, sopp og bær i forurensede områder fikk generelt høyere innhold radioaktivt cesium enn andre landbruksprodukter. Dyr som beiter på utmark i forurensede områder, inkludert sau og tamrein, fikk også høyere innhold av radioaktivt cesium i kjøttet enn husdyr på innmarksbeite. 

«The Environment som politikkområde» vokste frem som område for potensiell politikkutforming tidlig på 60-tallet. En amerikansk byplanlegger, Lynton Caldwell, lanserte i september 1963 en artikkelsamling med tittelen «Environment: A New Focus for Public Policy». Her var fokus på utfordringene som følger med når eksperter fra ulike disipliner løser «sine problemer»: Kødannelser i trafikken fant sin løsning uten at det ble tatt hensyn til luftforurensning. Avfallsmottak ble organisert og etablert uten tilstrekkelig sikring mot andre miljø-konsekvenser m.m. Listen over prosjekter for å løse enkeltproblemer uten blikk for en større helhet var lang som onde år. Ideer rundt miljø- og klima-vitenskap som tverrvitenskapelig disiplin vokste frem. I USA fikk vi profesjonaliserte offentlige etater som EPA (Environmental Protection Agency) tidlig på 70-tallet og i Norge Miljøverndepartementet fra 1072.

Fremstillingen her er inspirert av boken: The Environment – A history of the Idea av Paul Warde, Libby Robin og Sverker Sørlin fra 2018. Den anbefales.

Dette er en historie om Michael Mann, The hockey stikk, global oppvarming og Donald Trump så langt.

Medvirkende også: James Lovelock, Jørgen Randers og Michael Mann....

 

Michael Mann, The hockey stick og global oppvarming. Det amerikanske forsknings-tidsskriftet Science forteller i sin utgave 16. februar i år historien om klimaforskeren Michael Mann. Den 22. april i 1998, det til da varmeste observerte år globalt sett, publiserte klimaforskeren Michael Mann, sammen med kolleger, den grafiske fremstillingen av utviklingen i global gjennomsnittstemperatur, som i ettertid er kjent som «the hockey stick». Fremstillingen var basert på studier av trærs år-ringer, is-kjerner fra breer, studier av koraller og sedimenter i innsjøer. Slik mente Mann og hans kolleger at man kunne bestemme utviklingen av gjennomsnitts-temperaturen på den nordlige halvkule de siste seks-hundre årene. Kurven viste kraftig temperaturøkning i årene etter den industrielle revolusjon og særlig fra 1900 og utover.

James Hansen varslet om det samme i 1988. Dette var ikke det første vitenskapelig begrunnede varslet om økende temperaturer globalt. I 1988 kunne den kjente klimaforskeren, NASAs James Hansen, fortelle en komite i den amerikanske Kongressen at jorda var varmere i 1988 enn noen gang tidligere i perioden med instrumentelle målinger. Den globale oppvarmingen var stor nok til at man med høy grad av sikkerhet kunne tilskrive den det man etter hvert kalte drivhuseffekten, kort fortalt at jorden og atmosfæren rundt fungerte som et drivhus. Varmen ble lukket inne. FN la i februar 2022 frem en rapport som slår fast at den menneskelige og sivilisatoriske påvirkning av klima er helt klar. At klimaendringer allerede har hatt stor negativ påvirkning både for mennesker og natur. At fortsatt utslipp av klimagasser vil gi ytterligere global oppvarming og langsiktige endringer i alle komponenter i klimasystemet, øke sannsynligheten for alvorlige, ikke reversible virkninger for menneskene og økosystemene. Tenk bare på storflommen «Hans» som var innom oss som snarest i 2023. Konklusjonen i rapporten var at et grønt skifte er nødvendig.

Varslet gjorde også Jim Lovelock og Jørgen Randers. Men varsler om disse utfordringene har også kommet tidligere. Nylig avdøde Jim Lovelock ble kjent som «far» til «Gaia hypotesen», ideen og hypotesen om at Jorden er en selvregulerende levende organisme. Ideen ble avvist av de fleste da den ble fremsatt på 1960-tallet. Lovelock var oppfinner, like mye som naturforsker. Han utviklet blant annet et instrument som kunne identifisere spor av komponenter i luft. Slik var han med på å avdekke spredningen av klor-fluor-carbon-forbindelser jorden rundt og oppbyggingen av DDT i naturen. Dette førte etter hvert til restriksjoner på bruk av slike stoffer. Norske Jørgen Randers fikk nylig fornyet oppmerksomhet fordi det var 50 år siden han sammen med andre utga boken Limits to Growth. I boken la han, sammen med andre forskere i USA, frem dokumentasjon som mer enn antydet at det finnes grenser for hvor mye menneskelig bruk og påvirkning jorda vi bor på kan bære. 

Michael Mann vant frem med sin sak og ble tilkjent erstatning. Nå er alt opptil Trump, kanskje... Men tilbake til Michael Mann. Årsaken til at fikk oppmerksomhet i Science var at han vant en rettssak mot en blogger som ga uttrykk for at Mann hadde «molested og tortured data» for å få frem hockey-kølle-kurven som beskrivelse av farene for global oppvarming. Til samme tid blogget hanom en barnemisshandler og omtalte dennes handlinger med de samme ordene. Dette ble fulgt opp av en konservativ redaktør og mediepersonlighet som valgte å omtale arbeidet til Mann som «fraudulent» på en blogg tilhørende National Review. Han saksøkte også en kjent kanadisk klimaforandrings-skeptiker som også fremsatte påstander om at Manns forskning var svindel. Mann kunne vise til at han som følge av dette hadde tapt forskningsbevilgninger til sitt arbeid. Manns advokat sammenlignet under rettssaken de saksøkte med dem som fremdeles fornekter at Trump tapte presidententvalget i 2020. Retten tilkjente imidlertid Mann erstatning på USD 1000 fra bloggeren og USD 1 million fra redaktøren. Når først Trump er nevnt er det umulig å ikke minne om at Trump også er «klimaendrings-fornekter». Han vil øke oljeproduksjonen i USA slik at USA er selvforsynt med olje og bygge ned den føderale miljøvern-administrasjonen om han blir president etter valget i år. På sin blogg har "klimaforsker" Trump nylig blant annet uttalt: "NBC NEWS just called it the greatest freeze - coldest weather in years. Is the country still spending money on the GLOBAL WARMING HOAX?" Dette bare for å ha nevnt noen av de omstillingene av amerikansk styresett og politikk som nå planlegges for ham når han eventuelt tiltrer som president. Og akkurat nå ser det ut til at han kan bli president på ny fra 2025 av.

Oljeindustrien planlegger carbonbomber som utfordrer de globale klima-målsettingene.

Equinor vil være med helt til slutten av olje- og gassæraen. Et hundre og nittifem carbonbomber er under planlegging i oljeindustrien world wide. Midt-Østen, USA og Russland dominerer og CO₂-utslippene vil om planene gjennomføres gi global oppvarming ut over målene man ble enig om i Glasgow.

Equinor planlegger å være med helt til slutten av olje- og gassæraen. I en post på denne bloggen 29.4. i år har jeg kort gjenfortalt professor Einar Lies oppsummering av historien om norske mål for klimapolitikken fra 1990 og frem til i dag. Det er en historie om mål i stadig bevegelse. Mye kan tyde på at denne bevegelsen vil fortsette. 28. mai i år kunne Aftenposten fortelle oss at «Oljeselskapene jekker opp investeringsanslagene i år». Olje- og energiminister Terje Aasland sier i sakens anledning at det som nå er viktig er «at aktiviteten i leverandørindustrien vedvarer cirka frem til og med 2026 og så er fallende i 2027». Da kommer ny aktivitet for leverandørindustrien knyttet til utbygging av havvind ifølge ministeren. Litt tidligere 5. mai fikk vi vite gjennom Klassekampen at Equinor «Vil pumpe til siste dråpe». Kilden er Kjetil Hove, Equinors konserndirektør med ansvar for selskapets aktivitet på norsk sokkel. Han sier at Equinor vil opprettholde investeringer i olje- og gass i mange tiår. Han viser til at FN har slått fast at oljeprovinsen med høyest lønnsomhet og lavest CO₂-fortavtrykk er den som skal produsere helt til slutt. Å være der da, til slutt, er jobben Equinor arbeider med. Da Hove ble intervjuet var prisen for et fat nordsjøolje 108 dollar, et resultat av krigen i Ukraina. For Norge og Equinor betyr dette enorme inntekter. Russland har tidligere stått for 45% av gassen, 25% av oljen og 45% av kullet som importeres til EU. Denne avhengigheten vil man nå bort fra. Dette åpner store muligheter for eksport av norsk gass. «Europa vil trenge gass i mange tiår fremover», ifølge Hove.

Et hundre og nittifem carbonbomber er under planlegging world wide. Det er ikke bare i Norge at oljeselskap ser muligheter som følger med høye oljepriser. «I det stille» planlegges det nå olje- og gassprosjekter som vil føre til temperaturøkninger langt ut over det som er avtalt som grensene for å unngå katastrofale globale miljøeffekter. The Guardian Weekly presenterte i sin utgave 20 mai i år en oversikt planlagte investeringer i oljeindustrien verden rundt. Verdens største oljeselskaper planlegger å bruke 103 millioner USD per dag frem til 2030 på utvikling av nye olje- og gassforekomster som ikke kan settes i produksjon om man skal unngå de verste konsekvensene av en klimakrise. Planene omfatter olje og gassproduksjon som tilsvarer 10 års klimagassutslipp fra Kina som i dag står for de de største utslippene fra noe enkeltland. Planene inneholder, ifølge The Guardian, 195 «carbonbomber», i form av gigantiske olje- og gassprosjekter som hver for seg i løpet av sin levetid vil gi CO₂-utslipp tilsvarende tre ganger UK’s årlige utslipp. USA, Canada og Australia har de mest omfattende planene. FNs generalsekretær skal ha uttalt at «Fossil fuel interests are now cynically using the war in Ukraine to lock in a high-carbon future».

Midt-Østen, USA og Russland dominerer de fremtidige olje- og gassproduksjonsplanene. USA har godkjent prosjekter tilsvarende en produksjon 22.1 milliarder fat olje, Russland har planer tilsvarende 22.6 milliarder fat og Midt-Østen 32.8 milliarder fat olje. USAs «carbonbombe» tilsvarer alene utslipp som er mer enn fire ganger årlige utslipp fra hele verden i dag. En carbonbombe er definert som et prosjekt som vil slippe ut minst 1 milliarder tonn CO₂ i løpet av sine leve-/produksjonsperiode. Den største carbonbomben som er under utvikling er North Field gass feltet i Quatar. En studie utført av forskergruppe ved Universitet i Leeds har avdekket at få måneder etter at politikerne hadde posisjonert seg klimaforkjempere under COP 26 i Glasgow, ga de grønt lys for en massiv global ekspansjon av olje- og gassproduksjon. Omfanget av denne ekspansjonen er slik at klimaforskerne mener den vil presse klimaet til bristepunktet. Skal vi hindre en global temperaturstigning over det tidligere målet på +1.5 ^oC kan vi ikke tillate nye olje- og gassprosjekter. Målet etter Parisavatalen var å holde temperaturstigningen godt under +2 ^oC (som p.t. er satt til 1.65 ^oC). Dette betyr at nesten 30 % av oljeselskapenes investeringer ikke kan gjennomføres. 

LO-kongressen for fortsatt leting etter olje og gass. "Konflikten med Russland har ført gass opp som vår viktigste eksportartikkel. Eksport av olje og gass sto for 3/4 av den totale norske vareeksporten i år. Norge har vært og er en sikker stabil og pålitelig leverandør av energi til Europa. Fotsatt leteaktivitet og funn som sikrer en fortsatt stabil leveranse har en enda større betydning. Det må legges til rette for et stabilt aktivitetsnivå på norsk sokkel med økt innslag av nye næringer som karbonfangst og lagring, hydrogen, havvind og mineralutvinning. LO vil utvikle ikke avvikle sektoren. LO mener de ressursene som kan bygges ut må være økonomiske og klimamessige bærekraftige. Det vil medføre at deler av ressursene på norsk sokkel vil ligge urørt". Dette er det sentrale i kongressens kompromiss.

Det grønne skiftet er utfordrende. Vi "vil ikke se" utfordringene. Utfordringene er ikke blitt mindre utfordrende etter Russlands krig i Ukraina. I Aftenposten i dag refereres det til eksperter som spår "skyhøy oljepris" mot slutten av året. Oljeprisen kan komme opp i 300 dollar per fat. Det vil neppe virke i retning av større pessimisme i oljeselskapene. I tidligere post har jeg omtalt prognosene for global oppvarming. De er ikke løfterike og karbonfangst er ikke en kvikkfix-løsning. Amerikanske National Oceanic and atmospheric Administration (NOAA) melder at det nå er 50% mer CO2 i atmosfæren enn i førindustriell tid. Naturens naturlige opptak av CO2, som er avgjørende, trues av infrastrukturens landskapsinngrep. Kjernekraft dukker stadig opp i debatten og Frankrike og Nederland satser på denne teknologien. Her i landet er det betydelig skepsis. Vår alles treghet i forhold til klimautfordringene kan skyldes at vi ikke har forestillingsevne til å se hvilke katastrofer som vil ramme oss som følge av global oppvarming. Skrekkscenariene virker ikke på oss slik de blir formidlet i dag.

Klimagassutslipp: Uklare mål og planer for grønt skifte gir risiko for fortsatt global oppvarming

Over 120 land har satt mål for CO₂-kutt. Norge skal redusere utsleppene med 50 prosent innen 2030. Men hva disse målene vil føre til er høyst usikkert ifølge forskere som har sett på ambisjonene samlet. Fortsatt global oppvarming er ikke usannsynlig.

Over 120 land har satt mål og laget planer for å kutte CO₂-utslipp. Stadig flere land annonserer nå at de har netto null-utslipp av CO₂ som mål. USA har satt 2050 som deadline for netto-null klimagassutslipp. China har erklært det samme med år 2060 som deadline. India er på veg med sine ambisjoner. Norge erklærte allerede i 2007 at vi skulle være CO2-nøytrale innen 2050 og har senest 8 januar i år bekreftet dette i en klimamelding og satt seg som mål å kutte 50-55% i utslippene innen 2030. Over 120 nasjoner har til nå annonsert tilsvarende ambisjoner. Foranledningen er den for lenge siden planlagte FNs 26. Klimakonferanse i Glasgow i november i år.

Norge skal redusere utsleppene av klimagasser med minst 50 innen 2030.  I meldingen fra i år heter det: «Noreg har meldt inn ei forplikting under Parisavtalen om å redusere utsleppa av klimagassar med minst 50 og opp mot 55 prosent innan 2030 samanlikna med 1990. Det er eit avgjerande steg på vegen mot at Noreg skal bli eit lågutsleppssamfunn i 2050». Videre sies det i meldingen: «Korleis vi gjennomfører det norske målet for 2030, vil avhenge av korleis EU vil gjennomføre det forsterka klimamålet sitt for 2030». Og enda videre: «Verdiskaping er ein føresetnad, ikkje eit hinder, for å stoppe klimaendringane. Problemet er ikkje vekst i velferd og verdiskaping, problemet er tap av natur og utslepp av klimagassar.»

Uklare klimaforpliktelser, usikre resultater og fortsatt oppvarming. En gruppe forskere i England har gjennomgått ambisjonen om klimagass-kutt både for enkelt land og kommersielle selskaper og konkludert med at man står overfor mange forskjellige definisjoner og aksjonsforløp frem mot 0-utslipp og at resultatene av disse vil gi drastisk forskjellige resultater i form av kutt og effekt på nivået av klimagasser som fortsatt vil finnes i atmosfæren i 2030 og 2050. Det er vanskelig å sammenligne planene og hvilke resultater de vil gi. Noen planer fokuserer bare på CO₂. Andre dekker alle drivhusgassene. Noen tar bare med utslipp de har direkte kontroll med innenfor egen virksomhet eller eget område. Noen tar med utslipp knyttet til innkjøp og import, noen, ikke mange, tar med utslipp som overføres til andre. Noen mål er ikke rettet mot å redusere utslipp i det hele tatt, men mot å kjøpe seg fri gjennom f.eks. kvotehandel. Bruker mange land og virksomheter slike mekanismer vil man bare nå 0-utslippsmålene rent teoretisk og atmosfæren vil fortsatt bli varmere.

Andre poster på denne bloggen tar opp berørende temaer: "Prisen" på CO2-utslipp som er til revisjon, klimameldingens ambisiøse mål, ikke alt som er "grønt" er virkelig "grønt" og vindmøller er ikke bare grønne.