Dette er en historie om Michael Mann, The hockey stikk, global oppvarming og Donald Trump så langt.

Medvirkende også: James Lovelock, Jørgen Randers og Michael Mann....

 

Michael Mann, The hockey stick og global oppvarming. Det amerikanske forsknings-tidsskriftet Science forteller i sin utgave 16. februar i år historien om klimaforskeren Michael Mann. Den 22. april i 1998, det til da varmeste observerte år globalt sett, publiserte klimaforskeren Michael Mann, sammen med kolleger, den grafiske fremstillingen av utviklingen i global gjennomsnittstemperatur, som i ettertid er kjent som «the hockey stick». Fremstillingen var basert på studier av trærs år-ringer, is-kjerner fra breer, studier av koraller og sedimenter i innsjøer. Slik mente Mann og hans kolleger at man kunne bestemme utviklingen av gjennomsnitts-temperaturen på den nordlige halvkule de siste seks-hundre årene. Kurven viste kraftig temperaturøkning i årene etter den industrielle revolusjon og særlig fra 1900 og utover.

James Hansen varslet om det samme i 1988. Dette var ikke det første vitenskapelig begrunnede varslet om økende temperaturer globalt. I 1988 kunne den kjente klimaforskeren, NASAs James Hansen, fortelle en komite i den amerikanske Kongressen at jorda var varmere i 1988 enn noen gang tidligere i perioden med instrumentelle målinger. Den globale oppvarmingen var stor nok til at man med høy grad av sikkerhet kunne tilskrive den det man etter hvert kalte drivhuseffekten, kort fortalt at jorden og atmosfæren rundt fungerte som et drivhus. Varmen ble lukket inne. FN la i februar 2022 frem en rapport som slår fast at den menneskelige og sivilisatoriske påvirkning av klima er helt klar. At klimaendringer allerede har hatt stor negativ påvirkning både for mennesker og natur. At fortsatt utslipp av klimagasser vil gi ytterligere global oppvarming og langsiktige endringer i alle komponenter i klimasystemet, øke sannsynligheten for alvorlige, ikke reversible virkninger for menneskene og økosystemene. Tenk bare på storflommen «Hans» som var innom oss som snarest i 2023. Konklusjonen i rapporten var at et grønt skifte er nødvendig.

Varslet gjorde også Jim Lovelock og Jørgen Randers. Men varsler om disse utfordringene har også kommet tidligere. Nylig avdøde Jim Lovelock ble kjent som «far» til «Gaia hypotesen», ideen og hypotesen om at Jorden er en selvregulerende levende organisme. Ideen ble avvist av de fleste da den ble fremsatt på 1960-tallet. Lovelock var oppfinner, like mye som naturforsker. Han utviklet blant annet et instrument som kunne identifisere spor av komponenter i luft. Slik var han med på å avdekke spredningen av klor-fluor-carbon-forbindelser jorden rundt og oppbyggingen av DDT i naturen. Dette førte etter hvert til restriksjoner på bruk av slike stoffer. Norske Jørgen Randers fikk nylig fornyet oppmerksomhet fordi det var 50 år siden han sammen med andre utga boken Limits to Growth. I boken la han, sammen med andre forskere i USA, frem dokumentasjon som mer enn antydet at det finnes grenser for hvor mye menneskelig bruk og påvirkning jorda vi bor på kan bære. 

Michael Mann vant frem med sin sak og ble tilkjent erstatning. Nå er alt opptil Trump, kanskje... Men tilbake til Michael Mann. Årsaken til at fikk oppmerksomhet i Science var at han vant en rettssak mot en blogger som ga uttrykk for at Mann hadde «molested og tortured data» for å få frem hockey-kølle-kurven som beskrivelse av farene for global oppvarming. Til samme tid blogget hanom en barnemisshandler og omtalte dennes handlinger med de samme ordene. Dette ble fulgt opp av en konservativ redaktør og mediepersonlighet som valgte å omtale arbeidet til Mann som «fraudulent» på en blogg tilhørende National Review. Han saksøkte også en kjent kanadisk klimaforandrings-skeptiker som også fremsatte påstander om at Manns forskning var svindel. Mann kunne vise til at han som følge av dette hadde tapt forskningsbevilgninger til sitt arbeid. Manns advokat sammenlignet under rettssaken de saksøkte med dem som fremdeles fornekter at Trump tapte presidententvalget i 2020. Retten tilkjente imidlertid Mann erstatning på USD 1000 fra bloggeren og USD 1 million fra redaktøren. Når først Trump er nevnt er det umulig å ikke minne om at Trump også er «klimaendrings-fornekter». Han vil øke oljeproduksjonen i USA slik at USA er selvforsynt med olje og bygge ned den føderale miljøvern-administrasjonen om han blir president etter valget i år. På sin blogg har "klimaforsker" Trump nylig blant annet uttalt: "NBC NEWS just called it the greatest freeze - coldest weather in years. Is the country still spending money on the GLOBAL WARMING HOAX?" Dette bare for å ha nevnt noen av de omstillingene av amerikansk styresett og politikk som nå planlegges for ham når han eventuelt tiltrer som president. Og akkurat nå ser det ut til at han kan bli president på ny fra 2025 av.

Putinismen og andre dystopiske fremtidsutsikter

Russland har revidert sin utenrikspolitikk. Den peker mot en usikker fremtid for menneskeheten.

Dystopiske Dystopier. Det Idéhistorisk Student-tidsskriftet MOLO hadde i vår Utopier og Dystopier som tema. Dystopi kommer fra det konstruerte engelske ordet «dystopia», introdusert av den engelske filosofen John Stuart Mill i 1868. En dystopi beskriver et anti-utopia, et «ikke-godt» sted å være. En dystopi er altså motstykket til en utopi. Karl Westergaard omtaler, i en artikkel i samme MOLO, «dystopi» som en «fremtidig verden, stat eller samfunn med uhyggelig, avskrekkende sosialt, rettslig og politisk system». Et samfunn som en helst bør unngå og/eller avverge om mulig. Så vet vi det.

Dystopisk litteratur. Ole Orlando Rognlien har i samme MOLO tatt for seg noen forfattere med bøker som presenterer dystopiske fremtidsutsikter. «The dancing boy» av Sara Johnsen beskriver et fremtidig Norge preget av nylig å ha gjennomlevd en rekke pandemier og kriser. Økte forskjeller og bosettinger i lukkede områder er utfallet. Samlingspartiet, som i boken styrer Norge, ble populært fordi det sørget for at alle fikk mat og skolegang gjennom krisene. Men det utvikler seg etter hvert til noe som ligner Putins parti i Russland i dag.  Blant bøkene som er omtalt er også Houellebecqs «Underkastelse» der historien begynner i 2022 (boken ble utgitt 7 år tidligere) og beskriver hovedpersonens opplevelser av konfliktene mellom franske nasjonalister og muslimske fundamentalister. Utviklingen er basert på pessimistiske spådommer som stadig oppfylles.

George Orwells dystopiske «1984». En bok vi ikke kommer unna når vi først er i dystopi-modus er George Orwells «1984», utgitt i 1949, som beskriver et dystopisk Storbritannia som er innlemmet i supermakten Oceania. Oceania preges av konstant krigføring i en verden delt mellom tre supermakter der Eurasia og Eastasia er de to andre. I noen områder nord i Afrika og syd i Asia kriger supermaktene stadig om herredømme over landområdene. Norge, er til orientering, i denne romanen, en del av Eurasia. Mer om dagens «Eurasia» følger nedenfor. I Storbritannia i 1984 har man et Sannhets-departement og Tankepoliti som sørger for å holde folk hjernevasket. Historien omskrives. Alle tegn til opposisjon utraderes, og alle overvåkes. Det styrende sjikt er Partiet som har som mål å oppnå kontroll over innbyggerens bevissthet og følelser, over fortid og fremtid. Partiet har utviklet Nytale, et forenklet språk, som gjør det enklere å endre innbyggernes oppfatninger om fortiden og å ha kontroll over nåtiden.

Russlands reviderte dystopiske utenrikspolitikk. Statsviter og tidligere diplomat, Tore Nedrebø, skriver i Aftenposten 2. mai om Russlands nye utenrikspolitiske konsept. Han omtaler dette som en oppdatert og offisiell versjon av «putinismen» som er Den russiske føderasjonens politiske ideologi slik han ser det. Her omtales Russland som «en spesiell statssivilisasjon», «en enorm eurasisk og euro-stillehavsmakt» og kjernen i «den russiske verden». «Det nære utlandet», i denne russiske utenrikspolitikken, omfatter medlemmene av «Samveldet av uavhengige stater». Disse er Armenia, Aserbajdsjan, Belarus, Kasakhstan, Kirgisistan, Russland, Tadsjikistan og Usbekistan. Arktis er nevnt som del av interessesfæren. Så kommer det eurasiske kontinentet med særskilt omtale av Kina og India. Deretter omtales det som kalles «den europeiske regionen» som Norge og tilhører. Statene her fører, ifølge offisiell russisk utenrikspolitikk, en aggressiv politikk som undergraver «tradisjonelle russiske åndelige og moralske verdier». EU blir omtalt som en trussel mot Russlands «trygghet, territoriale integritet, suverenitet, tradisjonelle åndelige og moralske verdier og sosioøkonomisk utvikling». Ukraina er omtalt som antirussisk i sin reaksjon på tiltak Russland har vært tvunget til å iverksette «for å forsvare sine vitale interesser». USA er omtalt sammen med andre angelsaksiske stater. USA er ifølge denne versjonen av Russisk utenrikspolitikk «hoved-inspirator, tilrettelegger og utøver av den aggressive antirussiske politikken til det kollektive Vesten, kilde til de viktigste risikoene for tryggheten til den russiske føderasjonen, den internasjonal verden og en balansert, rettferdig og progressiv utvikling av menneskene». Alt altså i henhold til nylig oppdatert russisk utenrikspolitikk. Også professor Bernt Hagtveit har kommentert denne i Aftenposten. Det ser ikke lyst ut om vi ser fremover med et slikt utgangspunkt.

Inspirasjon til andre mulige dystopiske fremtidsutsikter. Det er ikke vanskelig å finne dem i dag. Bare tenk på Det Grønne Skiftet og alt som går galt og kan gå galt når vi skal realisere dette. Jim Lovelock er død, han med Gaia. Nylig døde også William Steffen han var en av pådriverne for utvikling av vår forståelse av Jordens komplekse tilpasningssystem, et intrikat samvirke mellom mange biokjemiske og fysiske komponenter og at risikoen er stor for at vi ville overskride grenser som gjør forholdene på planeten vår ustabile slik vi kan oppleve det i dag. Jørgen Randers, han med "Grenser for vekst" fra tidlig 70-tall, er i ferd med å gi opp. Men fortsatt er klima-fornekterne mange. Eller tenk på Kunstig Intelligens KI eller AI) som mange mener er i ferd med å nå singularitetsnivået der maskinene overtar og gjør mennesker overflødige. Nærmere i tid er ustyrlige strømpriser, prisvekst for øvrig, kronekurs på vei ned og styringsrente på vei opp mot et nivå der de fleste lønnsmottakere må spise kald grøt hver dag og klare seg med det. Og enda er det noe tid til Donald Trump kanskje igjen blir president i USA med planer som klart ikke vil gjøre tilværelsen tryggere. Jeg vurderer å skrive mer om dystopiske fremtidsutsikter om jeg finner den rette vinklingen. Inspirasjonene i tiden vi lever i er som antydet her mange.

Jim Lovelock, døde 103 år gammel 26 juli i år. Han forklarte Gaia, et viktig budskap til oss.

Gaia hypotesens «far», Jim Lovelock, døde 103 år gammel 26 juli i år. Han hadde et viktig budskap til oss om vårt eget ansvar som mennesker for fortsatt liv på jorden.

 

Jim Lovelock – en kreativ oppfinner og naturforsker. James E.Lovelock, han foretrakk Jim fremfor James E., var kjent som «far» til «Gaia hypotesen», ideen og hypotesen om at Jorden er en selvregulerende levende organisme. Ideen ble avvist av de fleste da den ble fremsatt på 1960-tallet. Lovelock var oppfinner, like mye som naturforsker. Han utviklet blant annet et instrument som kunne identifisere spor av komponenter i luft. Slik var han med på å avdekke spredningen av klor-fluor-carbon-forbindelser jorden rundt og oppbyggingen av DDT i naturen. Dette førte etter hvert til restriksjoner på bruk av slike stoffer. Denne posten er inspirert av en artikkel om Lovelock i Nature.

Samarbeidet med biologen Lynn Margulis. Lovelock etablerte etter hvert et samarbeid med biologen Lynn Margulis og sammen beskrev de hvordan levende liv bestemmer atmosfærens sammensetning på en levende planet som jorden og vedlikeholder betingelser passende for liv gjennom feedback-mekanismer. Lovelock hadde da allerede, som konsulent for NASA, slått fast at Mars måtte være en «død» planet etter at franske astronomer hadde påvist at atmosfæren der i hovedsak bestod av CO₂ i stabil likevekt, helt ulikt forholdene på jorden. I 1979 publiserte Lovelock sin første bok Gaia, om Gaia-hypotesen, som fikk et stort publikum. Ikke bare for budskapet, men vel så mye for fremstillingen som var lett tilgjengelig, et kjennetegn ved Lovelocks skrivestil. Med denne boken pekte Lovelock klart mot behovet for "Et Grønt skifte".

Det beste for Gaia ville være å kvitte seg med menneskene. Etter bok-utgivelsen konsentrerte Lovelock sin arbeidsinnsats om å fremme ideene om Gaia og videreutvikle sine teorier og modeller. Han ble omfavnet av hippi-miljøvernerne i samtiden som etter hvert utviklet en forståelse og oppfatning av Gaia som en kraft som ville ta vare på menneskeheten. Lovelock likte dette dårlig og svarte med å si at det beste for Gaia nok ville være å bli kvitt oss (menneskene). I denne sammenheng tenkte han spesielt på utsiktene for global oppvarming, skapt av oss som mennesker og våre aktiviteter, og med potensiale for å gjøre jorden ubeboelig for oss selv. Mot slutten av 80-tallet fungerte Loveloc som uformell rådgiver for Statsminister Margaret Thather. Blant rådene han gav var at man fremover burde satse på atomkraft til erstatning for kullfyrte kraftverk.

The Revenge of Gaia og så Novacene. Trusselen som lå i global oppvarming førte til at han i 2006 utga en ny bok, The Revenge of Gaia. Her argumenterte han sterkt for at Gaia, Jorden, med sitt levende liv og en atmosfære som vedlikeholder betingelser passende for liv gjennom feedback-mekanismer, nå var i krise. Vi som mennesker måtte handle nå, før det for alvor ville være for sent. Han fortsatte ukuelig å reise rundt for å fremme dette budskapet til han fylte 90 år i 2009. Han var også aktiv etter dette og utga i 2019 sin siste bok Novacene. Her argumenterte han for at menneskene, i sin rolle som Gaias voktere, ville bli erstattet av kunstig intelligens, som kanskje, om vi var heldige, ville beholde oss, menneskene, som kjæledyr.

Andre poster på denne bloggen som i ettertid støtter opp om Lovelocks bekymringer er: «Vi får våtere og villere vær og oversvømmelser som tar liv».  «Det grønne skiftet med global temperatur-kontroll blir stadig mer utfordrende». «Uklare mål og planer for grønt skifte gir risiko for fortsatt global oppvarming». «Den store akselerasjonen» -Menneskehetens historie 1950 til 2050» og «Oljeindustrien planlegger carbonbomber som utfordrer de globale klima-målsettingene». Lovelock var definitivt forut for sin tid med sine ideer og bekymringer.