Russland har revidert sin utenrikspolitikk. Den peker mot en usikker fremtid for menneskeheten.
Dystopiske Dystopier. Det
Idéhistorisk Student-tidsskriftet MOLO hadde i vår Utopier og Dystopier som
tema. Dystopi kommer fra det konstruerte engelske ordet «dystopia»,
introdusert av den engelske filosofen John Stuart Mill i 1868. En dystopi
beskriver et anti-utopia, et «ikke-godt» sted å være. En
dystopi er altså motstykket til en utopi. Karl Westergaard omtaler, i en
artikkel i samme MOLO, «dystopi» som en «fremtidig verden, stat eller samfunn
med uhyggelig, avskrekkende sosialt, rettslig og politisk system». Et samfunn som
en helst bør unngå og/eller avverge om mulig. Så vet vi det.
Dystopisk litteratur. Ole
Orlando Rognlien har i samme MOLO tatt for seg noen forfattere med bøker som presenterer
dystopiske fremtidsutsikter. «The dancing boy» av Sara Johnsen beskriver et fremtidig
Norge preget av nylig å ha gjennomlevd en rekke pandemier og kriser. Økte
forskjeller og bosettinger i lukkede områder er utfallet. Samlingspartiet, som i
boken styrer Norge, ble populært fordi det sørget for at alle fikk mat og
skolegang gjennom krisene. Men det utvikler seg etter hvert til noe som ligner
Putins parti i Russland i dag. Blant
bøkene som er omtalt er også Houellebecqs «Underkastelse» der historien
begynner i 2022 (boken ble utgitt 7 år tidligere) og beskriver hovedpersonens
opplevelser av konfliktene mellom franske nasjonalister og muslimske fundamentalister.
Utviklingen er basert på pessimistiske spådommer som stadig oppfylles.
George Orwells dystopiske «1984». En bok vi ikke kommer unna når vi først er i dystopi-modus
er George Orwells «1984», utgitt i 1949, som beskriver et dystopisk Storbritannia
som er innlemmet i supermakten Oceania. Oceania preges av konstant krigføring i en
verden delt mellom tre supermakter der Eurasia og Eastasia er de to andre. I noen
områder nord i Afrika og syd i Asia kriger supermaktene stadig om herredømme
over landområdene. Norge, er til orientering, i denne romanen, en del av
Eurasia. Mer om dagens «Eurasia» følger nedenfor. I Storbritannia i 1984 har
man et Sannhets-departement og Tankepoliti som sørger for å holde folk
hjernevasket. Historien omskrives. Alle tegn til opposisjon utraderes, og alle
overvåkes. Det styrende sjikt er Partiet som har som mål å oppnå kontroll over
innbyggerens bevissthet og følelser, over fortid og fremtid. Partiet har
utviklet Nytale, et forenklet språk, som gjør det enklere å endre innbyggernes oppfatninger om
fortiden og å ha kontroll over nåtiden.
Russlands reviderte dystopiske utenrikspolitikk. Statsviter og tidligere diplomat, Tore Nedrebø, skriver
i Aftenposten 2. mai om Russlands nye utenrikspolitiske konsept. Han omtaler
dette som en oppdatert og offisiell versjon av «putinismen» som er Den russiske
føderasjonens politiske ideologi slik han ser det. Her omtales Russland som «en
spesiell statssivilisasjon», «en enorm eurasisk og euro-stillehavsmakt» og
kjernen i «den russiske verden». «Det nære utlandet», i denne russiske utenrikspolitikken,
omfatter medlemmene av «Samveldet av uavhengige stater». Disse er Armenia,
Aserbajdsjan, Belarus, Kasakhstan, Kirgisistan, Russland, Tadsjikistan og
Usbekistan. Arktis er nevnt som del av interessesfæren. Så kommer det eurasiske
kontinentet med særskilt omtale av Kina og India. Deretter omtales det som
kalles «den europeiske regionen» som Norge og tilhører. Statene her fører, ifølge
offisiell russisk utenrikspolitikk, en aggressiv politikk som undergraver
«tradisjonelle russiske åndelige og moralske verdier». EU blir omtalt som en
trussel mot Russlands «trygghet, territoriale integritet, suverenitet,
tradisjonelle åndelige og moralske verdier og sosioøkonomisk utvikling».
Ukraina er omtalt som antirussisk i sin reaksjon på tiltak Russland har vært tvunget til å iverksette «for å forsvare sine vitale interesser». USA er omtalt sammen med andre
angelsaksiske stater. USA er ifølge denne versjonen av Russisk utenrikspolitikk
«hoved-inspirator, tilrettelegger og utøver av den aggressive antirussiske
politikken til det kollektive Vesten, kilde til de viktigste risikoene for
tryggheten til den russiske føderasjonen, den internasjonal verden og en balansert, rettferdig og progressiv utvikling av menneskene». Alt altså i
henhold til nylig oppdatert russisk utenrikspolitikk. Også professor Bernt Hagtveit har kommentert denne i Aftenposten. Det ser ikke lyst ut om vi ser fremover
med et slikt utgangspunkt.
Inspirasjon til andre mulige dystopiske fremtidsutsikter. Det er ikke vanskelig å finne dem i dag. Bare tenk på Det Grønne Skiftet og alt som går galt og kan gå galt når vi skal realisere dette. Jim Lovelock er død, han med Gaia. Nylig døde også William Steffen han var en av pådriverne for utvikling av vår forståelse av Jordens komplekse tilpasningssystem, et intrikat samvirke mellom mange biokjemiske og fysiske komponenter og at risikoen er stor for at vi ville overskride grenser som gjør forholdene på planeten vår ustabile slik vi kan oppleve det i dag. Jørgen Randers, han med "Grenser for vekst" fra tidlig 70-tall, er i ferd med å gi opp. Men fortsatt er klima-fornekterne mange. Eller tenk på Kunstig Intelligens KI eller AI) som mange mener er i ferd med å nå singularitetsnivået der maskinene overtar og gjør mennesker overflødige. Nærmere i tid er ustyrlige strømpriser, prisvekst for øvrig, kronekurs på vei ned og styringsrente på vei opp mot et nivå der de fleste lønnsmottakere må spise kald grøt hver dag og klare seg med det. Og enda er det noe tid til Donald Trump kanskje igjen blir president i USA med planer som klart ikke vil gjøre tilværelsen tryggere. Jeg vurderer å skrive mer om dystopiske fremtidsutsikter om jeg finner den rette vinklingen. Inspirasjonene i tiden vi lever i er som antydet her mange.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar