Putinismen og andre dystopiske fremtidsutsikter

Russland har revidert sin utenrikspolitikk. Den peker mot en usikker fremtid for menneskeheten.

Dystopiske Dystopier. Det Idéhistorisk Student-tidsskriftet MOLO hadde i vår Utopier og Dystopier som tema. Dystopi kommer fra det konstruerte engelske ordet «dystopia», introdusert av den engelske filosofen John Stuart Mill i 1868. En dystopi beskriver et anti-utopia, et «ikke-godt» sted å være. En dystopi er altså motstykket til en utopi. Karl Westergaard omtaler, i en artikkel i samme MOLO, «dystopi» som en «fremtidig verden, stat eller samfunn med uhyggelig, avskrekkende sosialt, rettslig og politisk system». Et samfunn som en helst bør unngå og/eller avverge om mulig. Så vet vi det.

Dystopisk litteratur. Ole Orlando Rognlien har i samme MOLO tatt for seg noen forfattere med bøker som presenterer dystopiske fremtidsutsikter. «The dancing boy» av Sara Johnsen beskriver et fremtidig Norge preget av nylig å ha gjennomlevd en rekke pandemier og kriser. Økte forskjeller og bosettinger i lukkede områder er utfallet. Samlingspartiet, som i boken styrer Norge, ble populært fordi det sørget for at alle fikk mat og skolegang gjennom krisene. Men det utvikler seg etter hvert til noe som ligner Putins parti i Russland i dag.  Blant bøkene som er omtalt er også Houellebecqs «Underkastelse» der historien begynner i 2022 (boken ble utgitt 7 år tidligere) og beskriver hovedpersonens opplevelser av konfliktene mellom franske nasjonalister og muslimske fundamentalister. Utviklingen er basert på pessimistiske spådommer som stadig oppfylles.

George Orwells dystopiske «1984». En bok vi ikke kommer unna når vi først er i dystopi-modus er George Orwells «1984», utgitt i 1949, som beskriver et dystopisk Storbritannia som er innlemmet i supermakten Oceania. Oceania preges av konstant krigføring i en verden delt mellom tre supermakter der Eurasia og Eastasia er de to andre. I noen områder nord i Afrika og syd i Asia kriger supermaktene stadig om herredømme over landområdene. Norge, er til orientering, i denne romanen, en del av Eurasia. Mer om dagens «Eurasia» følger nedenfor. I Storbritannia i 1984 har man et Sannhets-departement og Tankepoliti som sørger for å holde folk hjernevasket. Historien omskrives. Alle tegn til opposisjon utraderes, og alle overvåkes. Det styrende sjikt er Partiet som har som mål å oppnå kontroll over innbyggerens bevissthet og følelser, over fortid og fremtid. Partiet har utviklet Nytale, et forenklet språk, som gjør det enklere å endre innbyggernes oppfatninger om fortiden og å ha kontroll over nåtiden.

Russlands reviderte dystopiske utenrikspolitikk. Statsviter og tidligere diplomat, Tore Nedrebø, skriver i Aftenposten 2. mai om Russlands nye utenrikspolitiske konsept. Han omtaler dette som en oppdatert og offisiell versjon av «putinismen» som er Den russiske føderasjonens politiske ideologi slik han ser det. Her omtales Russland som «en spesiell statssivilisasjon», «en enorm eurasisk og euro-stillehavsmakt» og kjernen i «den russiske verden». «Det nære utlandet», i denne russiske utenrikspolitikken, omfatter medlemmene av «Samveldet av uavhengige stater». Disse er Armenia, Aserbajdsjan, Belarus, Kasakhstan, Kirgisistan, Russland, Tadsjikistan og Usbekistan. Arktis er nevnt som del av interessesfæren. Så kommer det eurasiske kontinentet med særskilt omtale av Kina og India. Deretter omtales det som kalles «den europeiske regionen» som Norge og tilhører. Statene her fører, ifølge offisiell russisk utenrikspolitikk, en aggressiv politikk som undergraver «tradisjonelle russiske åndelige og moralske verdier». EU blir omtalt som en trussel mot Russlands «trygghet, territoriale integritet, suverenitet, tradisjonelle åndelige og moralske verdier og sosioøkonomisk utvikling». Ukraina er omtalt som antirussisk i sin reaksjon på tiltak Russland har vært tvunget til å iverksette «for å forsvare sine vitale interesser». USA er omtalt sammen med andre angelsaksiske stater. USA er ifølge denne versjonen av Russisk utenrikspolitikk «hoved-inspirator, tilrettelegger og utøver av den aggressive antirussiske politikken til det kollektive Vesten, kilde til de viktigste risikoene for tryggheten til den russiske føderasjonen, den internasjonal verden og en balansert, rettferdig og progressiv utvikling av menneskene». Alt altså i henhold til nylig oppdatert russisk utenrikspolitikk. Også professor Bernt Hagtveit har kommentert denne i Aftenposten. Det ser ikke lyst ut om vi ser fremover med et slikt utgangspunkt.

Inspirasjon til andre mulige dystopiske fremtidsutsikter. Det er ikke vanskelig å finne dem i dag. Bare tenk på Det Grønne Skiftet og alt som går galt og kan gå galt når vi skal realisere dette. Jim Lovelock er død, han med Gaia. Nylig døde også William Steffen han var en av pådriverne for utvikling av vår forståelse av Jordens komplekse tilpasningssystem, et intrikat samvirke mellom mange biokjemiske og fysiske komponenter og at risikoen er stor for at vi ville overskride grenser som gjør forholdene på planeten vår ustabile slik vi kan oppleve det i dag. Jørgen Randers, han med "Grenser for vekst" fra tidlig 70-tall, er i ferd med å gi opp. Men fortsatt er klima-fornekterne mange. Eller tenk på Kunstig Intelligens KI eller AI) som mange mener er i ferd med å nå singularitetsnivået der maskinene overtar og gjør mennesker overflødige. Nærmere i tid er ustyrlige strømpriser, prisvekst for øvrig, kronekurs på vei ned og styringsrente på vei opp mot et nivå der de fleste lønnsmottakere må spise kald grøt hver dag og klare seg med det. Og enda er det noe tid til Donald Trump kanskje igjen blir president i USA med planer som klart ikke vil gjøre tilværelsen tryggere. Jeg vurderer å skrive mer om dystopiske fremtidsutsikter om jeg finner den rette vinklingen. Inspirasjonene i tiden vi lever i er som antydet her mange.

Putin, Russland, og en delt verden. Om Oceania, Eurasia og Eastasia og RUBIS og «Might is Right» og utsatte demokratier.

Den engelske historikeren David Starkey som det vises til i denne posten mener at FN under krigen i Ukraina har vist at organisasjonen er helt uten effektive virkemidler. Forfatteren Moises Naim mener fra sitt ståsted at noen av dagens statsledere har skrevet om "Diktator-manualen" slik at den passer populister av alle politiske farger, både Putin, Trump og andre.

Om RUBIS, Putin og Russland, og en delt verden. Den engelske historikeren David Starkey skriver i tidsskriftet The Critic’s aprilutgave i år om FN, RUBIS (Rule-Based System of International Relations) og Putins invasjon og krig i Ukraina. Han mener det som nå skjer gjør det tydelig for alle at FNs Charter fra etableringen av FN i 1945 ikke tas på alvor av medlemslandene. I formålsparagrafen heter det at formålet med å etablere FN er: «To maintain international peace and security, and to that end: to take effective collective measures for the prevention and removal of threats to the peace, and for the suppression of acts of aggression or other breaches of the peace, and to bring about by peaceful means, and in conformity with the principles of justice and international law, adjustment or settlement of international disputes or situations which might lead to a breach of the peace». Han viser her til at 141 land, nær ¾-deler av alle medlemslandene, stemte for en resolusjon som fordømmer Putins invasjon i Ukraina. Men samtidig at fem land stemte mot og 35 avsto fra å stemme. Deretter stemte 39 land for å sende Putins invasjon videre til Den Internasjonale Straffedomstolen i Haag. Avstemningen innebar at et betydelig antall medlemsland ikke støttet fordømmelsen. Kina, India og Pakistan, land som sammen representerer en betydelig del av verdens befolkning, var blant de som avsto fra å stemme. Bare et lite mindretall av medlemsland stemte for å engasjere domstolen i Haag.

Orwells 1984: og Oceania, Eurasia og Eastasia i 2022. Starkey tar også en sving innom George Orwells bok «1984» som ble utgitt 1949. Rundt 1950 leser hovedpersonen i boken, i en undergrunnsavis, en tekst med tittelen «Teori og Praksis for Oligarkisk Kollektivisme» der det framgår at verden i bokens 1950 er delt inn i tre superstater: Oceania, Eurasia og Eastasia. Oceania er blitt til ved en fusjon av USA og Det Britiske Samveldet. Eurasia er blitt til ved at Russland har absorbert store deler av Europa. Eastasia ble til ved at Kina okkuperte sine nærområder. Grensene for disse tre kontinentene lå fast og var lite omstridte, men i syd var det store landområder (Midt-Østen, India og Sydlige Asia) der det stadige var strid om grensene for innflytelsessfærene til disse tre superstatene. Starkey mener det ikke er vanskelig å kjenne seg igjen i denne beskrivelsen når vi ser på vår verden i dag i 2022. 

RUBIS vs. eller og «Might is Right». Men hvorfor er vi kommet dit at vi nå befinner oss i et dystopisk univers beskrevet av en forfatter som egentlig het Eric Arthur Blair, men hadde tatt forfatternavnet George Orwell når han skrev denne boken som ble utgitt i 1949, året før han døde. Starkey mener det skyldes at vi det meste av vestlig geopolitisk tenkning er begrenset til å tenke på verden som styrt av konfrontasjon mellom to doktriner, RUBIS (Rule-Based System of International Relations) og Makt gir Rett («Might is Right»). Og i tillegg en forestilling om at den førstnevnte er god og hensiktsmessig mens den sistnevnte er dårlig og uhensiktsmessig og at maktbruk i seg selv er uakseptabelt. Starkey mener at Rett forutsetter Makt og viser til Churchill som i en tale om «Jernteppet», som i sin tid delte Europa mellom Øst og Vest, skal ha sagt at «Law requires a Sheriff to enforce it. Otherwise, it will be defeated by Wrong». Starkey mener vi i «Vesten» de siste 30 årene har gått oss bort i et «fools paradise» med RUBIS, globalisering og 0-utslipps-miljøvernsfunmentalisme som i utgangspunktet er forårsaket at vår tro på «The End of History» og det endelige globale gjennomslaget for Den liberale demokratiske staten. Putin lever i en annen verden og er ikke alene. Han, har ifølge, Starkey, klart sagt fra at han gjør krav på områdene til det tidligere Russiske Imperiet som rettmessig tilhørende Russland som nasjon. Hans Utenriksminister har samtidig avvist RUBIS som han ser som et virkemiddel for vesten for å påtvinge Russland demokratisk styreform og menneskerettigheter som etter hans oppfatning er produkter av Vestlige lands kulturelle tankegods. Han snakker, på Russlands vegne, om retten enhver nasjon har til å velge modell for samfunnsutvikling som er i overenstemmelse med nasjonal, kulturell og konfesjonell identitet.

Diktatorenes nye manual og demokratier i fare. Journalist og forfatter Moisés Naím skrev i mars/april-utgaven av Foreign Affairs i år en artikkel med tittelen «The Dictator`s New Playbook». Her hevder han det er i ferd med å vokse frem en ny «avling» av politiske ledere, som ikke er totalitære og innsetter seg selv som statsledere, men snarere er populister som blir ledere gjennom valg. Men ellers, mener han, bruke disse mange av de samme virkemidlene som diktatorene. De fremmer løgner som blir til troverdigheter hos tilhengerne. De selger seg selv som folkets tjenere som kjemper en felles kamp med folket mot en korrupt og grådig elite. De konsentrerer makt og myndighet rundt seg selv og retter angrep mot institusjoner som er organisert for å ta vare på demokratiet. Eksempler på slike ledere er ifølge Naím blant flere: Jair Bolsonaro i Brasli, Viktor Orban i Ungarn, Narendra Modi i India, Andrès Manuel López Obrador i Mexico og Recep Tayyip Erdogan i Tyrkia. Blant ledere som er av samme slaget, men som ikke lenger er i posisjon nevner han blant flere Donald Trump og Sebastian Kurz i Østerrike. Jeg har tidligere vist til en artikkel av Anne Appelbaum «The bad guys are winning» som peker mot det samme persongalleriet. Naím mener for sin del at alle disse har skrevet om og fornyet kapittelet i «den gamle diktator-manualen» som omhandler hvordan du overfører din vilje til andre. Selv om nasjonene de arbeider i er svært forskjellige nasjonalt, kulturelt, institusjonelt og ideologisk er virkemidlene de bruker lang på veg de samme. Skal man som demokrat slå tilbake mot disse autokratene møter man store utfordringer mener Naím. Første skritt på vegen må være å erkjenne at vi står overfor en stor utfordring. Deretter må man identifisere hvordan man kan møte denne der den utspiller seg og så handle, før det blir for sent. Naím mener vi snart kan være for sent ute.   

Overvåking – Ikke “Big brother”, en milliard ”småbrødre”

George Orwell beskrev i sin fremtidsvisjonsroman 1984, utgitt i 1949, et samfunn der demokratiet var avviklet og der borgerne var under konstant overvåking av ”Big Brother”. Orwell hentet inspirasjon fra mellomkrigstidens totalitære regimer. Nå er vi kanskje på veg mot et samfunn der alle er overvåket av alle, med utstyr fra Google, Narrative eller Vievu.

En artikkel i Economist fra november i år antyder dette som en mulighet og viser til Google Glass, Googles brilleformede mobiltelefon med kamera som skal lanseres i 2014, til Narratives Narrative Clip, et minikamera for såkalt lifelogging, og til Vieuv som produserer kameraer som bæres av politifolk og vektere som en del av uniformen. Politi i Texas i USA prøver ut Google Glass som et alternativ. Og da har vi enda ikke nevnt at det bare i 2012 ble solgt anslagsvis en milliard mobiltelfoner med kamera.

Kamera som forteller oss hvem vi har i linsa

Vi er vant til overvåkingskameraer i det offentlige rom. De ”ser” oss ikke alle steder selv om de nå også finnes ute i naturen, montert for å filme vilt, men som også fanger opp uforvarende fotturister. Men hva når det etter hvert er kameraer over alt fordi vi hver av oss går rundt med minst et som tar bilder hele tiden? Og hva når ansiktsgjenkjenningsteknologien er kommet så langt at kameraene også kan fortelle oss hvem vi har i linsa?  

Seriøse bruksområder i fleng
I Russland bruker en million bileiere dashbordkamera som sikkerhet mot medtrafikanter som vil lure seg unna kollisjoner. Politi i USA med kamera i uniformen gir mindre politivold og også mindre vold mot politimenn, viser undersøkelser. Slikt utstyr vil også kunne gi beskyttelse til andre i offentlig tjeneste som er voldsutsatte. Men utstyr som Google Glass kan også ha andre nyttige anvendelser. Siden kameraet sitter tett på øyet, dekker det det øyet ser. Dette gir muligheter for å filme kompliserte operasjoner for online oppfølging eller for læreformål. På tilsvarende måte kan man filme håndverkere og kunstnere for opplæringsformål. Og så var det forskningsområdet lifelogging. Cathal Gurrin er en foregangsmann her og arbeidet hans blir lettere med ny teknologi.

Privatlivets fred – Glem det!
Vi kan ikke lenger regne privatsfæren som noe vi kan ha for oss selv. Det hevder blant andre Facebook gründere Mark Zukerberg som klart har gitt sitt bidrag til at det er slik. Han har ganske sikkert rett i det. Her er det bare å henge med. De som prøver å stoppe denne utviklingen blir hengt i gapestokken for bakstrevere og håpløse gamlinger. Der vil vi vel ikke være, de fleste av oss.