BRIKS ble dannet i 2009 av Kina, India, Brasil, Russland. Tretti nye medlemsland er på veg inn.

BRIKS, eller BRICS som er den internasjonale betegnelsen, ble dannet for å gi medlemslandene økt internasjonal innflytelse. Nå bidrar organisasjonen til at Russland omgår sanksjoner.

BRIKS, eller BRICS, ble dannet i 2009 av China, India, Brasil, Russland og senere Sør-Afrika, som kom med i 2011. Representanter for gruppen har møttes årlig på toppnivå siden 2009. De opprinnelige ambisjonene var å etablere en sterkere koordinering av politiske posisjoner og økt innflytelse i multilaterale fora sammen med økt grad av praktisk samarbeid landene imellom. Sergey Lavrov, Russlands nåværende utenriksminister fremstilte etableringen av BRICS som en av de mest betydningsfulle geopolitiske begivenheter så langt i vårt århundre. Vestlige kommentatorer mente imidlertid, i 2009, at BRICS-landene var for forskjellige til å representere noen reell og kollektiv politisk vekt.

Kina i førersetet. Med Kina på laget er innflytelse sikret. Allerede i 2013 konkluderte Rasmus Reinvang i en artikkel i tidsskriftet Internasjonal Politikk med at BRICS-landene hadde det til felles at de opplevde sterk økonomisk vekst og at de var interessert i å utnytte dette til å få økende innflytelse over rammevilkår som bestemmes i internasjonale fora. BRICS-landene forenes først og fremst i en generell motstand mot dominans fra G7/OECD-landene. BRICS-landene koordinerer stadig mer aktivt og har voksende innflytelse på en rekke internasjonale prosesser og institusjoner. De fremstår stadig oftere som et effektivt blokkerende mindretall i WTO og i klimaforhandlingene. Kina er i stor grad en nøkkel til å forstå BRICS, rett og slett fordi Kina stiller i en annen politisk vektklasse enn de andre BRICS-landene. Enhver gruppering av fremvoksende økonomier med Kina på laget vil være en meget viktig internasjonal aktør mente artikkelforfatteren i 2013.

Tretti nye medlemsland på veg inn i BRICS. Vel ti år senere, I februar i år, kunne samme Sergey Lavrov melde at 30 land har gitt uttrykk for ønske om å etablere partnerskap med bånd til BRICS. Lavrov forventet at en rekke partnerskapsløsninger vil bli utviklet før medlemslandene igjen møtes i den russiske byen Kazan i oktober neste år. Han mener at denne interessen for medlemskap i BRICS skyldes at BRICS som organisasjon opererer genuint demokratisk og gjensidig respektfull. Argentina, Egypt, Etiopia, Iran, Saudi Arabia og De Forente Arabiske Emirater er allerede nye medlemmer fra 1. januar 2024. Et møte av utenriksministere fra BRICS-gruppen av nasjoner har allerede bedt om en rebalansering av den «Den globale orden» bort den som er etablert av vestlige nasjoner. BRIKS-landene har nå en samlet befolkning på 3.2 milliarder innbyggere omtrent 40% av verdens befolkning. Lavrov har pekt på BRICS som en av årsakene til at de iverksatte sanksjonsregimene som er etablert for å hindre handel med Russland ikke virker.eli år senere, I februar i år, kunne samme Sergey Lavrov melde at 30 land har gitt uttrykk for å etablere partnerskap med band til BRICS. Lavrov forventet at en rekke partnerskapsløsninger vil bli utviklet før det neste medlemslandene igjen møtes i den russiske byen Kazan i oktober neste år. Han mener at denne interessen for medlemskap i BRICS skyldes at BRICS som organisasjon opererer genuint demokratisk og gjensidig respektfull. Argentina, Egypt, Etiopia, Iran, Saudi Arabia og De Forente Arabiske Emirater er allerede nye medlemmer fra 1. januar 2024. Et møte av utenriksministere fra BRICS-gruppen av nasjoner har allerede bedt om en rebalansering av den «Den globale orden» bort den som er etablert av vestlige nasjoner. BRICS-landene har nå en samlet befolkning på 3.2 milliarder innbyggere omtrent 40% av verdens befolkning. Lavrov har pekt på BRICS som en av årsakene til at de iverksatte sanksjons-regimene som er etablert for å hindre handel med Russland ikke virker. Den verden vi har levd i kommer ikke tilbake. Gir amerikanerne oss Donald Trump som president en gang til kan vi være helt sikre på det.

Russland selger olje som aldri før og vestlige sanksjoner har etter hvert liten effekt.

Russland er ikke isolert, selger olje som aldri før, har organisert en krigsøkonomi og gjenskapt 1990-tallets russiske gangster-kapitalisme. 

Sanksjoner? Russland selger olje som aldri før ved hjelp av "smutthull" og en egen "Skyggeflåte". Dagens Næringsliv kan 3. juni i år fortelle om Fractal Shipping der en nordmannen er en av direktørene. Selskapet har kontor i Geneve. Fractal Shipping er en ny aktør i tankskips-markedet som har vokst frem i kjølvannet av Vesten sanksjoner mot Russland. I løpet av et år har dette selskapet blitt en av de største aktørene som arbeider for Russland. Selskapet har bygget opp en flåte på 25 tankskip som frakter olje for milliarder av kroner fra de viktigste oljeterminalene i Russland. Bak står en investorgruppe fra Midtøsten. Oljesalget er mulig på grunn av et smutthull i sanksjons-pakken: "Ikke vestlige land kan fortsatt kjøpe olje fra Russland, så lenge prisen ikke er høyere enn 60 dollar fatet". Slik ville man sikre at land som var avhengig av å dekke sitt energibehov fra Russland kunne sikre seg dette, men til en pris som fortsatt ville ramme Russlands økonomi. Men det finnes enda et smutthull i denne oljefrakten. Det realiseres i Lakoniabukta sør for Hellas. Seks nautiske mil utenfor kysten av Hellas, i internasjonalt farvann, mottar et morskip Nanda Devi last fra innkommende tankskip som deretter omlastes til andre skip. På denne måten har ikke lenger oljen Russland som opprinnelsesland. Oljen blir et nytt produkt med et nytt sett dokumenter. Noen ganger blandes olje fra flere skip for helt å sikre at man har et nytt produkt. Oljefrakten er god butikk for rederiene som er med. Frakt-prisen er mange ganger høyere enn før krigen brøt ut. Denne frakten og handelen med olje er nå så omfattende at eksport-gapet som ble skapt av sanksjonene snart er dekket inn, menes det fra informert hold.

La oss se på fakta. Russland er ikke isolert. Patric Porter er professor i International Security ved Universitetet i Birmingham. I en artikkel i The Critic i mai i år presenterer han det han kaller fakta som viser at Russland langt fra er isolert. Og han forklarer hvorfor. Fattige land er mer fokusert på mat og drivstoff enn på å svarteliste Moskva på grunn av krigen i Ukraina. En annen forklaring mener han er kultur-historisk og knyttet til anti-Vestlige holdninger med henvisning til historisk Europeisk imperialisme og undertrykkelse. Vestens underfinansiering av et nødvendig grønt skifte rammer land i «Den tredje verden» hardere enn den rammer Vesten selv, og dette blir det lagt merke til. Vestlige land prioriterte dessuten vaksinering av egne borger under pandemien. Porter mener også at mange regimer, som ikke er vestlige klient-stater, bryr seg langt mer om egen overlevelse og sult blant egen befolkning enn om internasjonale prinsipper om staters suverenitet, og helt klart når disse ligger langt borte. Markedspriser er også viktig ifølge Porter. Stater vil handle med hver andre så lenge prisene er gunstige og varene kan leveres som f.eks. olje fra Russland slik dette er beskrevet her tidligere. Flere store og sentrale land går dessuten foran og nekter å ofre nasjonale interesser for å straffe Russland. Vi snakker om Kina, India, Indonesia, Brasil, Syd-Afrika, Mexico, Saudi Arabia og De forente Arabiske Emirater. Historier om Vestlig hykleri og dobbel-standarder i internasjonal politikk blir lett en del av retorikken for å underbygge at man ikke tar politisk stilling til konflikten mellom Ukraina og Russland. Porter mener at vi ikke lever i en verden der kosmopolitisk solidaritet og globale normer styrer, slik mange vestlige ledere later som. De fleste land prioriterer egne interesser hjemme og i sine nærområder først. Den såkalte «rule based order» oppleves i en slik sammenheng av mange statsledere som ahistorisk og abstrakt.

Vadim selger bildeler i Russland. I en tidligere post på denne bloggen har jeg gjengitt historien om Vadim, en bildel-forhandler i en mindre by i Russland. Vadim støttet i utgangspunktet Vestens sanksjoner mot Russland fordi han mente det var den eneste måten man kunne stoppe de som ville ødelegge Ukraina, og mente han, også Russland. Men når han etter hvert ikke fikk bildeler til butikken sin på grunn av sanksjonene, måtte han skaffe slike der han kunne få dem fra. Tyrkia ble løsningen. Her fant han et nettverk av "meglere" som mot godtgjørelse kunne skaffe delene han trengte. Delene blir levert i bagger merket «Personlige effekter» tre til fire uker etter bestilling. Vadim spør ikke hvor varene kommer fra bare prisen er til å leve med, og han antar at de involverte tollerne heller ikke stiller spørsmål.

Russland har organisert en krigsøkonomi. Vadim er del av en større fortelling om hvordan Russland og russerne nå organiserer sin krigsøkonomi. De Europeiske og Amerikanske sanksjonene var ment å skulle isolere Russland økonomisk. Land som er mer vennligsinnet i forhold til Russland, som Tyrkia, Kazakhstan, India og Kina, sto i 2022 for hoveddelen av importen av eksport fra Russland av varer som nå er rammet av sanksjoner. Allerede i september 2022 var russisk import målt i dollar større enn gjennomsnittet av import månedlig i 2019. Og de samme landene tok også imot en stor andel av Russlands råvareeksport, som før krigen gikk til Europa. Slik unngikk Russland økonomisk katastrofe. Russisk BNP ble bare redusert med 2,2% i 2022 og Det internasjonale pengefondet venter en vekst i 2023 for Russland på nivå over det Tyskland og Storbritannia vil oppnå.

1990-tallets gangster-kapitalisme er tilbake. Russland i isolasjon kan også tilby utvalgte innbyggere nye muligheter til å bli rike i en fei. Før krigen hadde Europeiske og Amerikanske firmaer direkte investeringer i Russland verdt 350 milliarder dollar. Russland tilbyr nå eierne av disse tillatelse til å selge sine eiendeler til priser fastsatt av russiske myndigheter til typisk 50% av markedsverdien. Russere, men også andre som har kontakter i de aktuelle myndighetsorganer i Russland bearbeider nå disse for å gjøre «gode kjøp». Russland er, ifølge observatører med kunnskap om nyere russisk historie, tilbake til 1990-tallets ville tider med innslag av gangster kapitalisme. De nye eierne vil neppe bry seg om sanksjoner når de tar over. Og bankvesenet i Russland fungerer. Inflasjonen er under kontroll. Forsvarsindustrien har innført tre-skiftordning og engasjert fengsels-innsatte for å holde produksjonen i gang 24 timer i døgnet. Og presidenten har sagt klart ifra at det ikke vil bli satt grenser for ressurstilgangen til de væpnede styrkene.

Sanksjonene mot Russland under krigen har også vært tema i tidligere poster på denne bloggen. Temaene har vært et forsøk på antyde status for sanksjons-regimene først i mars 22: «Sanksjoner virker de? Og hvem betaler regningen?». I august 22: «Vestens sanksjoner har hatt liten effekt så langt». Og i februar i år «Russland styrer klar av sanksjonene». 

Micro-chiper, kinesisk utenlands-turisme og kinesisk kjempe ballong var nyheter først i februar i 2023.

Micro-chiper, kinesisk utenlands-turisme og en kinesisk kjempe ballong på avveie holder liv i flere internasjonale stormakts-konflikter.

Micro-chiper som konkurransefortrinn og konfliktstoff. Det tar mer enn et år å bygge den nederlandske EUV-maskinen. EUV står for Extreme Ultraviolet Lithography. Dette er en teknologi som brukes i fremstillingen av integrerte kretser. Maskinen koster 1.5 milliarder kroner når den er ferdig. Da lager den verdens mest avanserte databrikker. Bedriften som produserer EUV-maskinen heter ASML. Vestlig etterretning mener Kina ligger mellom seks og ti år etter Vesten når det gjelder produksjon av avanserte databrikker, men at Kina nå bruker store ressurser på å ta igjen forspranget. USA kan forby eksport av utstyr fra andre land dersom dette inneholder mer enn 25% amerikansk produserte deler. EUV-maskinen ligger under denne grensen så USA må bruke andre virkemidler for å hindre salg f.eks. til Kina. Kina er Nederlands største handelspartner etter Tyskland og har advart Nederland mot å politisere sin egen utenlands-handel. Slik politisering gjelder imidlertid ikke bare varehandel. I fjor grep både britiske og tyske politiske myndigheter inn for å hindre salg av bedrifter til en nederlandsk og en svensk bedrift. Begge bedrifter var underleverandører til databrikke-industrien og begge hadde kinesiske majoritetseiere.

 

Kineserne får lov til å reise på ferie igjen, men ikke til hvor-som-helst. Kina har nå åpnet for pakkereiser til utlandet etter pandemien, men det er noen sentrale land kineserne ikke får reise til. Både Indonesia og Thailand ønsker kinesiske turister, og pengene de bringer med seg, velkommen. Men da Kina hevet sine interne restriksjoner oppsto en ny smittebølge i Kina, og noen land, som Sør-Korea og Japan, har derfor stilt krav om negative covid-tester for kinesiske tilreisende. Det har ført til at disse landene ikke står på Kinas liste over land kinesere for lov å reise til. Dessuten hevder Kina at kinesiske reisende foretrekker reisemål med en vennligsinnet politikk og at de derfor velger vekk «uvennlige» land som USA, Storbritannia, og også Japan og Sør-Korea. Norge ble også rammet av slikt «turisme-diplomati» i 2012 etter tildeling av Nobelprisen til Liu Xiaobo. Men Norge står vist nok ikke på listen over uvennlige land nå i 2023 så kineserne får lov til å reise hit til oss.

 

Kinesisk spionballong eller vær-ballong på avveie. De siste dagene i forrige uke, frem til 6. februar, fikk en kinesisk ballong mye oppmerksomhet. Den befant seg da i luften drøyt 18 kilometer over bakken i USA, før den ble skutt ned av amerikanske jagerfly utenfor kysten av Sør-Carolina etter en tur som først førte den innover Canadas fastland og videre over statene langs østkysten av USA. USA hevder at ballongen var på spionoppdrag. Kina hevder for sin del at det er en værballong på avveie. I USA hadde man lagt planer for at den amerikanske utenriksministeren, Antony Blinken, skulle besøke Kina og Xi Jinping. Dette møtet er nå avlyst etter at Blinken skal ha gitt uttrykk for at ballongferden var «uakseptabel». Også Donald Trump meldte seg på med kritikk av Biden som en stund holdt tilbake nedskytingen. Men møtet, som var planlagt, er trolig like mye avlyst fordi amerikanerne nå mener å kunne dokumentere at kinesiske forsvars-selskaper sender militært utstyr til statlige russiske forsvars-selskaper. Det hjelper heller ikke på relasjonene at den nyvalgte republikanske kongress-lederen Kevin McCarthy har annonsert sin plan om å besøke Taiwan. Kinesiske myndigheter har protestert mot et slikt besøk som de gjorde da den forrige kongress-lederen, Nancy Pelocy, gjorde det samme.

Putin må vekk, men russerne må selv ta ansvar for det?

Ekstern innblanding i valg av andre lands ledere er ingen god ide. Revolusjon gir historisk sett bedre legitimitet. Putin burde hentet lærdom fra tidligere kriger – de ender dårlig, men så langt har han nærmest full kontroll med nyheter fra slagmarkene i Russland.

Putin må vekk. Men hvordan? Halvor Hegtun mener, i en kommentar i Aftenposten 30. oktober, at Putin må bort. Begrunnelsen er at Putin har ødelagt titusener av liv med krigen han har igangsatt. Men samtidig peker han på at det er Russerne selv som må ta ansvar for at han avsettes. Ingen utenfra har rett til å legge seg bort i hvem som styrer andre land eller gå skrittet videre å angripe et annet land med militærmakt slik Putin har gjort. USA og NATO støtter Ukrainas forsvarskrig mot Russland, men kan ikke ha meninger om hvem som styrer Russland.

Ekstern innblanding i valg av andre lands ledere er ingen god ide. Det har skjedd før, at «stormakter» har tatt på seg oppgaven med å få avsatt statsledere. Putin har gjort NATOs bombing i Kosovo og Beograd i 1999 til en mal for hva mektige land kan tillate seg. Amerikanerne styrtet Iraks diktator Saddam Hussein i 2003. Det var ikke en genistrek. Konsekvensene ser vi fortsatt i Irak og Syria. Men russere som i dag misliker Putin og krigen i Ukraina risikerer juling og fengsel om de protesterer. 18.000 mennesker skal ha blitt arrestert siden februar, men det finnes altså 140 millioner mennesker i Russland.

Revolusjon gir historisk sett bedre legitimitet. Hegtun viser til den franske revolusjonen i 1789, den russiske i 1917 og østeuropeiske maktovertagelsene da «Jernteppet» ble revet ned i 1989 som eksempler på folkereisninger som har ført til regimeskifter. Revolusjoner, skriver han, kommer når en lang periode med økonomisk og sosial utvikling blir etterfulgt av kort periode med tilbakegang fordi folk frykter det de har kjempet seg til skal gå tapt. Putin har ledet Russland gjennom en periode med substansiell velstandsvekst. Andelen russere som lever et mellomklasseliv har økt. Nå flykter mange fra landet av frykt for mobilisering til krigen. Sanksjonspolitikken kan kanskje bidra, selv om den så langt ikke har vært særlig effektiv.

Putin ignorerer lærdom fra tidligere kriger. The Economist har tatt seg på tak å lage en oversikt kriger mellom stater og tap av menneskeliv de siste 200 årene. Mer enn 30 millioner mennesker er drept under krig. Mellom 1823 og 1860 døde nesten 500.000 soldater under kamp. Dødstallene toppet seg i første halvdel av det 20-århundre da ca. 25 millioner soldater og mange ti-talls millioner sivile døde i de to verdenskrigene. Den senere såkalte kalde krigen gav en slags fred til Europa, men krigene i Korea og Vietnam førte med seg store tap av menneskeliv og lidelser. Det har blitt færre kriger mellom stater i de siste ti-årene, men borgerkriger i enkeltland har forekommet flere steder. Med Ukraina-krigen er Putin med på å snu tiden tilbake til mer brutale og dødbringende tider. Putins helt spesielle historiesyn når det gjelder Ukraina og Russland er omtalt i andre poster på denne bloggen. Han sammenligner seg selv med Peter den Store som i sin tid bekjempet svenske konger og okkuperte land som gjorde Russland til en stormakt på den baltiske siden av Østersjøen. Putin invaderte og okkuperte Krim-halvøya i 2014. Dette var populært i Russland der mange mente at dette området var en del av Russland siden krigene der på 1850-tallet. Det som senere har skjedd i Ukraina følger av Putins egen spesielle historieoppfatning og kontroll over den historien som blir til i Ukraina.

Putins totale grep om russeres virkelighetsoppfatning. Kontrollen av meninger og medier i Russland er allerede omtalt i en annen post på denne bloggen og også hvordan disse bidrar til å samle oppslutning om krigen. The Economist går lenger og tar for seg Putins etter hvert solide grep om den totale virkelighetsforståelsen i Russland. Dette gjelder både historien bak og enda mer rundt motiver og resultater av den pågående spesialoperasjonen i og mot Ukraina. The Economist presenterer oppslaget som The Putin Show. Trolig med bakgrunn i at Putin, den første tiden av sitt presidentskap, ikke var så opptatt av mediene. Disse var på den tiden langt på veg kjedelige referater fra offisielle handlinger. Men etter hvert endret dette seg. Putin ble mer opptatt av det som ble presentert, hvordan det virket, og spesielt hvordan han selv fremsto i mediene. Dette førte blant annet til at en russisk variant av The Muppet Show, Kukly, som programmet het på den uavhengige TV-kanalen ntv, der han fremsto som en dverglignende dukkefigur, ble tatt av og forbudt. I dag fremstår Putin ifølge The Economist som Puppet-master med full kontroll over alle medier fra morgen til kveld, fra tidlige nyhetssendinger til avisoppslag i dagsavisene og talkshow på kveldstid. Fremstillingen og budskapet på alle kanaler er under absolutt kontroll. Dette gjelder selvsagt også rapportene fra krigen i Ukraina, der russiske soldater er helter og blir mottatt som befriere av en lokalbefolkning som endelig kan føle seg som russere igjen. Det er ikke enkelt å se for seg hvordan en revolusjon skulle kunne utvikle seg blant folk flest under slike vilkår.

Putin og Xi er tett på hverandre. Blant land som ikke ønsker regimeskifte i Russland er trolig Kina i følge professor Øystein Tunsjø ved Institutt for forsvarsstudier i Aftenposten 28. oktober i år som tilføyer: "Det har aldri vært et så tett personlig forhold mellom generalsekretæren i kommunistpartiet i Kina og en russisk president". Xi og Putin har møttes nesten førti ganger. Kina er Russlands største og viktigste økonomiske, diplomatiske og strategiske partner. Kina har opplagt interesse av hvordan krigen i Ukraina ender. Kina anerkjenner Ukraina som land, men har ingen mulighet til å legge press på Putin og Russland. Et skrekkscenario for Xi vil være et regimeskifte i Russland, der Putin mister makten, og Russland får en ny ledelse som dreier landet mot Vesten.

Verdens farligste filosof utgis på norsk. Russisk skjønnlitteratur er farlig, og hva med Putin?

Den russiske filosofen Aleksandr Dugin kalles «verdens farligste filosof». Han utgis nå på norsk. Russlands litterære kanon «lukter» imperialisme og farlige ideer. Russernes angst for ytre fiender og russisk selvrettferdighet er en skummel blanding. Og så Putin da! Hva med Putin?

Den russiske filosofen Aleksandr Dugin kalles «verdens farligste filosof». Nå utgis han på norsk. Attentatet mot Darja Dugina i Moskva tidligere i år fikk stor oppmerksomhet og dro faren hennes, filosofen Aleksandr Dugin, frem for verdens oppmerksomhet. Darja var selv profilert som nasjonalistisk aktivist og kommentator. Aleksandr Dugin er omtalt tidligere i en post på denne bloggen, som en av bærerne av ideen om eurasianismen som noen mener er sentral i Putins tankegods. Var det han som var målet for attentatet? Han skulle egentlig kjøre den bilen datteren satt i, men valgte i siste liten å ta plass i en annen. Aleksandr Dugin regnes uansett som en sentral påvirker i russisk politikk. Han har vært foreleser på det russiske militær-akademiet og slik påvirket det russiske offiser-korpset. Han argumenterer for krig og russisk ekspansjon. Snart kommer Dugins tanker for første gang på norsk, ifølge Dagsavisen. Utgitt med støtte fra Norsk kulturråd og på Existens Forlag. Men Dugin er ikke alene om å påvirke Putin med sin filosofi. Putin har ifølge noen kilder som mål å reetablere «Et Hellig Russisk Imperium». Den russiske filosofen Ivan Ilyin er opplagt også viktig for Putins forståelse av Russland og fremstår på mange måter som hans historiske mentor. Samme Ilyin aksepterte ikke Ukrainerne som folkegruppe, slik Putin heller ikke gjør. Noen tror Putin ikke vil stoppe krigen i Ukraina før han oppfatter og han føler at han har oppfylt sitt mål. Om ikke, før det, noen stopper Putin.

Russlands litterære kanon «lukter» imperialisme og farlige ideer mener redaksjonen i The Economist som nylig har tatt for seg bøker av sentrale russiske forfattere som Dostoevsky, Tolstoy og Pushkin. Russiske forfattere, som disse, strekker i sitt forfatterskap ofte sine hender mot himmelen «for å slåss med religiøse dypsindigheter», ifølge The Economist. De får støtte fra Ukraina. Den ukrainske forfatteren Oksana Zabuzhko mener at vestens lesere av russiske klassikere, har ignorert deres imperialistiske mentalitet og hengitt seg til deres drastiske moral-relativisme og sympati for kriminelle. Zabuzhko hevder at litteraturen generelt har samme innhold som det samfunn det skrives om og som den skrives for. Den ukrainske filosofen Volodyr Yermolenko hevder, igjen ifølge det Economist, at Russiske litterære klassikere er «stapp-full av imperialistisk diskurs» og «ondskap». For sin egen del tilføyer redaksjonen at Russlands mest leste forfattere blir satt pris på dels fordi de skildrer landets sosiale ulykker, men også fordi de samtidig fremmer utfordrende og farlige ideer som løsninger. The Economist mener til samme tid at det samme også er tilfelle i utvalgte forfatterskap i Storbritannia og USA. I «Forfatterens dagbok» viser The Economist til at Dostyevsky, i en passasje skrevet i januar 1881, feirer den russiske hærens seier ved Geok-Tepe, som nå ligger i Turkmenistan. Dette var et blodig slag som sementerte det russiske imperiets autoritet i denne regionen. Forfatteren gir samtidig uttrykk for forventning om at Russland vil fortsette sine erobringer in i Asia slik at folk helt ned til India vil bli overbevist om at den hvite Tsaren er uovervinnelig. Russisk sjåvinisme er på denne tiden ofte beskrevet i spirituell terminologi snarere enn militær. I denne sammenhengen er de som avviser den ortodokse Gud, som katolikker og jøder, bannlyst. Forfatteren skrev at Russland var skjebne-bestemt til å føre an i en spirituell revolusjon, med en messiansk kraft som ville utslette vestlig dekadanse og forene menneskeheten under Gud. Putin er ikke langt unna dette i sin allianse med Patriarken Kirill. Johannes Morken referer i et innlegg i Klassekampen 1. oktober i år til en preken samme Kirill skal ha holdt i et kloster i Moskva for å mobilisere russiske borgere til å melde seg til militær tjeneste (her oversatt): "Vær modige og gjer den militære plikta dykkar. Og hugs at dersom du ofrar livet for landet ditt, vil du vera med Gud i hans kongerike, i hans ære og få evig liv". Han skal videre ha tilføyd at frykt for døden "kan pressa ein veik til svik og til og med til opprør mot sine brør".

Angsten for ytre fiender og russisk selvrettferdighet. Tatjana V. Altermark skrev i Klassekampen 11. oktober om «Den russiske selvrettferdigheten». Hun ble født nord i Sibir, men har ikke levd blant russere de siste femti årene. Hennes fortelling er interessant på flere måter i den sammenheng denne posten omhandler, men er her bare gjengitt med deler av to avsnitt og referanse. Hun skriver at: «Da borgerne av Det russiske imperiet for litt over 100 år siden ble til sovjetmennesker, ble livet deres sterkt preget av angst for ytre fiender, det være seg de tidligere Entente-allierte eller de polske, tyske, japanske og amerikanske inntrengerne som reelt truet den nydannede staten under borgerkrigen i årene 1917-1920». I 1941 ble landet overfalt av Nazi-Tyskland uten forvarsel. Etter krigen levde man i konstant redsel for atom-angrep fra Vesten. Informasjon om prøvesprengninger i Nevada og Stillehavet fikk bred omtale. Russlands eget atomvåpenprogram ble først omtalt som et forsvar mot trusselen fra Vest. Altermark avslutter med: «Hva har russerne akkurat nå for hånden? Et land som er utrolig rikt på ressurser, og som fremdeles er verdens største. Myter om egen uovervinnelighet og fortreffelighet; overbevisning om egen rett til å diktere; euroasiatiske visjoner; løgnaktig presse; kvalt talefrihet; Putin med sine trofaste KGB-kumpaner og en håndfull samtidsforfattere med dystopiske romaner og beretninger om ugjennomtrengelig håpløshet». 

Hvem er Vladimir Putin egentlig? Jeg har stilt meg dette spørsmålet flere ganger de to siste årene og også forsøkt å finne svar utfra mange forskjellige tilnærminger. Jeg har forsøkt å finne svar ved å følge ham fra han ble født i 1952 i Leningrad, nå St. Petersburg, gjennom barndom og ungdomstid der, til der han nå sitter som krigersk president, noe han også har vært tidligere. En svært krigs-villig president med krigserfaring fra Tsjetsjenia, Georgia, Krim og Donbas og nå altså Ukraina. Jeg har også sett på forvandlingen fra tidlig 2000-tall da den britiske labour-politikeren George Robertson som NATOs tiende generalsekretær fra 1999 til 2004 hadde møter med Putin om blant annet Roma-erklæringen fra Toppmøtet mellom Nato og Russland i 2002. Her skrev Putin under på en felles erklæring som litt fritt oversatt inneholdt følgende: «Vi, medlemslandene i NATO og i Den Russiske Føderasjonen åpner i dag en ny side i våre relasjoner, rettet mot å utvikle vår evne til å samarbeide innenfor områder der vi har felles interesser, og å stå sammen opp mot ytre trusler rettet mot vår felles sikkerhet». Erklæringen var del av en mer omfattende vennligsinnet tilnærming etter terrorangrepet 11. september 2001. Russlands svært brutale krig i Tsjetsjenia ble med dette del av et større felttog mot muslimsk fundamentalisme. Vi kan ikke se bort fra at dette var en del av Putins plan for å flytte oppmerksomheten fra brutalitetene og de døde soldatene som aldri kom hjem fra Tsjetsjenia. Det er er nå altså "bare" 20 år siden Putin skrev under denne erklæringen. Avstanden ide- og tankemessig er stor til den Putin som i dag henter religiøse støttespillere til forsvaret mot fordervende vestlige verdier og som gjør at han på noen områder kan sammenlignes med Donald Trump, av alle. De lever opplagt i forskjellige verdener, men er like på mange måter. Også i den forstand at de er interessante for psykologer som også har sine meninger om hvem vi møter når vi møter Vladimir Putin i dag. Jeg vet ærlig talt ikke om jeg er blitt så mye klokere, utover det at det er vanskelig å forutse hva som blir det neste. Åge Storm Borchgrevink har skrevet boken "Krigsherren i Kreml - Putin og hans tid". Her siterer han "Felthåndbok for den russiske hær" der skam er et sentralt begrep. I boken står det: "Skam over den militære leder som unnlater å bruke alle tilgjengelige milder for å seire". Hva det innebærer ser vi i disse dager i Ukraina. Borcgrevink siterer også Putin som i en sammenheng skal ha sagt at: "Livet er en enkel og grusom ting". Det er ikke oppmuntrende.

Hvem er Putin? Hva er han for oss? Og hva er han for russerne?

Putin ligner litt på Trump, men ikke mye? For Putin vipper psykologene mellom "fiendtlig inntrenger" eller "påtrengende sadist". "I Vesten har dere aldri forstått hva som er viktig for oss russere", sier russere. "Putin er en strålende statsleder". "Det var Stalin også", sier de også.

Putin ligner litt på Trump, men ikke mye? Mange psykologer, profesjonelle og uprofesjonelle har forsøkt å forklare oss hvem Donald Trump egentlig er når vi analysere personligheten hans. Mange har også søkt etter likhetstrekk mellom Trump og Putin. Likheten er der, men trolig ikke særlig stor når vi ser på psyken. Ingen profesjonelle psykologer har heller kommet så nær på dem at vi kan snakke om kvalifiserte diagnoser. Nærmest kommer kanskje Trumps niese, Mary L. Trump, som er psykolog med doktorgrad, og som har skrevet bok om sin onkel og familien («Too Much and Never Enough. How my family created the world`s most dangerous man»). Tittelen sier mye om hva hun mener, men det spørs om ikke Putin er farligere. Virkelig profesjonelle psykologer stiller ikke fjern-diagnoser. Miljøet rundt tidsskriftet Psychology Today er ikke så nøye med det. Så når jeg nå henter frem spekulasjoner om Putins personlighet har jeg hentet «personlighetsanalysene» derfra, på samme måte som jeg tidligere hentet frem analysen av Donald Trump. 

For Putin vipper psykologene mellom "fiendtlig inntrenger" eller "påtrengende sadist". Danielle Sandalic er praktiserende psykolog, skribent og arbeider med å ferdigstille en PhD ved universitetet i Sidney. Hun skriver med bakgrunn i egen, og vår, opplevelsen av russiske styrker som ødelegger private hjem i Ukraina, skyter på sivile, bruker sykehus som målskiver, bruker klasebomber og truer med å bruke atomvåpen. Hun skriver om Putin i Psychology Today. Her viser hun til flere fremstillinger. Blant disse er autoritetene Immelman og Trenzeluk som allerede for fem år siden slo fast at Putins personlighet lignet på en «Fiendtligsinnet inntrenger» («hostile enforcer») vurdert ut fra «the Million Inventory of Diagnostic Criteria». Mennesker med denne «diagnosen», mente de, fremstår med tvangsmessig sadistiske karaktertrekk, pedanteri når det gjelder regler, ubehersket når det gjelder fiendtligsinnede utfall mot de som fremstår som «svake», og opererer under dekke av å ta en samfunnsansvarlig rolle med forankring i vagt hemmelige motiver. Varemerket deres er å søke seg frem til regelbrytere som de ut fra «sitt mandat» kan sanksjonere og bruke sin makt for å straffe på det strengeste. Danielle Scandalic viser også til Theodore Millons typologi «Påtrengende sadist» som kanskje treffer Putin enda bedre. Den påtrengende sadisten sies å være «samfunnets sadistiske superego». Vedkommende er personlig engasjert i straff utfra rettskaffen indignasjon og grenseløst føleri som igjen blir drivkraft for hevngjerrige aksjoner. Putins taler der han rettferdiggjør invasjonen i Ukraina, og det som skjer etter dette, fremholdes som et godt eksempel på at denne karakteristikken treffer bra. Kanskje kan vi forstå Putin bedre ved å se på oppveksten hans og livsløpet hans ellers. Oppveksten var utfordrende og i alle fall svært annerledes enn den Donald Trump opplevde i USA på 50- og 60-tallet. 

«Dere i Vesten har aldri forstått hva som er viktig for oss». Mange menige russere støttet Putin i den tidlige fasen av krigen i Ukraina. De støttet ham ut fra hva de ble fortalt på de offisielle kanalene i Russland. Kanskje gjør mange det fortsatt, slik som Olga, som ifølge nordmannen Bernhard L. Mohr som arbeidet sammen med henne i Russland i 2006 og 2007. I en samtale dem imellom sa hun at: «Styret i Kreml er kanskje ikke ideelt. Men bedre med et sterkt kontrollerende regime enn at en revolusjonær bevegelse river ned alt. For da kommer 1990-årene tilbake». Olga og Bernhard arbeidet sammen med andre om å utgi en gratis-avis i Moskva i årene 2006-2007. Det var gode tider for mange i Russland. En russisk middelklasse var i ferd med å etablere seg i de store byene, og omfattet kanskje så mange som 20 til 30 millioner mennesker, en femdel av Russlands befolkning på den tiden. Sitatet er hentet fra Mohrs bok «Hvorfor stemmer Russerne på Putin» utgitt på Cappelen Damm 2022. Han får senere i samtalen dette rådet fra Olga: «Du får ta deg en runde og snakke med flere av de gamle kollegene våre. Jeg er helt sikker på at det er mange som mener det samme som Sergej og jeg. Dere i Vesten har aldri forstått hva som er viktig for oss». 

Putin er en strålende statsleder. Det var Stalin også. Victoria Belim vokste opp i USA, etter at familien forlot Ukraina da hun var 13 år. Nå bor hun i Brussel. Boken hennes «Røde sirener» starter med en samtale med onkel Vladimir, som er mer enn åtti år gammel. Hen er han fortsatt opptatt av å følge med, men ser og hører bare på russiske nyhetskilder. Han mener, ifølge Belim, at Putin er "en strålende statsleder". Det var Stalin også, ifølge onkelen. Uten ham ville Hitler vunnet krigen. Onkelen kaller «holodomor» - den store hungersnøden da sovjetregimet i Moskva med vilje lot fire millioner ukrainere sulte i hjel – «den såkalte hungerskatastrofen». Dette gjør også Putin og Putins folk i dag når de skriver sin egen versjon av russisk historie. Torsdag 22. september i intervju i Dagsavisen. På en av de siste sidene i boken sin konkluderer Mohr for sin del med at «Så lenge det er russerne født på 1960- og 1970-tallet som driver samfunnsutviklingen, tror jeg «øyeblikket da alt ryker» for Putin kommer til å være langt unna.

Tsaren var god. Putin slipper unna. Aftenposten kan torsdag 29. september fortelle oss om et talkshow på russisk statskontrollert TV i beste sendetid. To av Putins propagandasjefer blir intervjuet. Begge sier de har mottatt hundrevis av meldinger fra mennesker i panikk. Mobiliseringen svikter. Eldre, syke, studenter, demonstranter, menn uten militær erfaring blir kalt inn. Nær 200.000 russiske statsborgere har flyktet til Georgia, Kasakhstan og Finland. Men Putin slipper unna kritikk. Han hadde de beste intensjoner, men møtes av udugelighet nedover i systemet. "Hvis noen forsøker å diskreditere vår øverste kommandant, så anbefaler jeg sterkt ikke å gjøre det", sier Margarita Simojan, som er redaktør i Russia Today, mot slutten av sendingen. I Russland er det tradisjon for å tenke at "tsaren er god, men hans undersåtter er dårlige", kommenterer Jevgenij Golovchenko som forsker på sosial medier ved Institut for Statskundskab i København. Det er ikke enkelt nå å se hvor dette ender.

Trump er i krig med blant andre «Den dype staten» i USA. Putin er i krig med nazistene i Ukraina.

Trump og Putin er like - De dikter seg sine egne fiender i "Den dype staten" eller blant "Nazister i Ukraina". Men Trump har også andre «fiender» som «forfølger» ham. En hekse-jeger fra New York, en Kangaroo Court som arrangerer ny høring i slutten av september, er blant disse.

Trump og Putin er like - De dikter seg sine egne fiender. Jeg har i en tidligere post beskrevet Trump og Putin som like på mange områder. De er rike på «gods og gull», Putin er faktisk kanskje rikest. De utvikler og dyrker begge to alternative virkelighetsforståelser og/eller konspirasjonsteorier. De har begge oppslutning om sine oppfatninger og budskap fra religiøse ledere. De er begge opptatt av å ydmyke mennesker de oppfatter som meningsmotstandere. Trumps konspirasjonsteorier fører ham, og hans tilhengere til kamp mot «Den dype staten». Her er det nylig kommet frem ny informasjon. Trump beklaget og beklager seg ofte fortsatt over det han kaller «Den dype staten». Slik den blir beskrevet er dette grupper av mennesker som gjør karrier som offentlig ansatte som Trump påstår dannet en sammensvergelse for å undergrave hans presidentskap.  Han lovet sine velgere å gjøre slutt på dette gjennom å «drain the swamp». Det lover han fortsatt. Hans rådgiver Steve Bannon så for seg en rekonstruksjon av statsadministrasjonen i USA for å sikre denne dreneringen. Nå viser det seg at det var personer Trump selv hadde oppnevnt som sine utvalgte rådgivere som oftest satte seg mot hans beslutninger. De saboterte mange av hans direktiver. De gjorde dette for å hindre at han tabbet seg ut. Dette gjaldt for eksempel Trumps ønske og forsøk på å trekke USA fra Paris-avtale om kutt i klimagass utslipp. Samme gjaldt hans ønske om å trekke USA ut av frihandelsavtalen NAFTA. Her forsinket de ansatte bevist prosessen. Tilsvarende «sabotasjer» ble Trump utsatt for av sine egne rådgivere når det gjald å gi FBI-sjefen Robert Mueller «sparken». Og ansatte i hans egen stab nektet å bringe avstemningen ved presidentvalget i 2021 inn for retten. Dette bare for å ha nevnt noen av redningsaksjonene de ansatte rundt ham iverksatte. "Den dype staten" var i disse tilfellene ikke særlig dyp. Trumps «Dype stat» fantes og finnes altså egentlig ikke. Heller ikke et FBI som uten mandat gikk inn hans private arkiv av hemmeligstemplede dokumenter, og gjorde beslag, eller et Nasjonalarkiv som er arkivet for dokumenter som dette. Heller ikke finnes det noe «The radical left» som han ofte refererer til og som også motarbeider ham. Denne "dype staten" og The radical left er like lite reelle som Putins nazister som ifølge Putin undertrykker, terroriserer og dreper ukrainere som helst vil være russere, og som han nå skal ta et endelig oppgjør med gjennom sin mobilisering og sine folkeavstemninger. 

Men Trump har også andre «fiender» som «forfølger» ham. En av disse er rasist, hekse-jeger og Statsadvokat i New York, Letitia James, som har stevnet Trump og tre av de voksne etterkommerne hans for retten i et sivilt søksmål som gjelder falske verdiansettelser av eiendommer i milliardklassen med formål å berike seg selv gjennom skatteunndragelse, og ved å legge frem lave eiendoms-takster, og/eller for å sikre fordelaktige lånebetingelser ved å presentere langt høyere, ofte dobbelt så høye eller mere, eiendoms-takster og/eller uriktige areal-angivelser. Saken gjelder i alt 23 eiendommer. Barna som er part i saken er Donald Trump Jr., Ivanka Trump og Eric Trump. Søksmålet er rettet mot å hindre alle fire i å stå ansvarlig for næringsvirksomhet og eiendomshandel i New York for en periode av fem år. Også ansatte i Trumps virksomheter er omfattet av søksmålet. James uttalte i tilknytning til stevningen at: “For too long, powerful, wealthy people in this country have operated as if the rules do not apply to them. Donald Trump stands out as among the most egregious examples. Trump thought he could get away with the art of the steal but today that conduct ends.” Og “There cannot be different rules for different people in this country or in this state … No one is above the law.” Trump responderte på stevningen ved å kalle James «rasist» og erklære hele saken som en heksejakt. Han skal videre ha uttalt at “I never thought this case would be brought — until I saw her really bad poll numbers. She is a fraud who campaigned on a ‘get Trump’ platform.” Her refererer han til at James stilte som kandidat til valget som guvernør i New York i 2021, men trakk sitt kandidatur tidlig 2022.

The Kangaroo Court er neste. Sent i september (28. september er nevnt) venter kanskje den siste høringer arrangert av The January 6. Commitee som etterforsker Trumps relasjoner til stormingen av kongressen etter presidentvalget i 2020. Trump omtaler denne komiteen konsekvent som «The Kangaroo Court» og det den arbeider med for en «Witch hunt!». Han mener at komiteen heller burde diskutere «The Massive Election Fraud» han mener forekom under valget i 2020. De andre, i alt åtte, høringene er omtalt tidligere poster (de seks første og de to neste) på denne bloggen. 

Og så var det disse beslagene da, av graderte dokumenter, som Trump mener er avgraderte fordi de var i hans besittelse. Og dommeren, Raymond Dearie, som er oppnevnt av begge parter som "Special Master" i dokument-krangelen. Heller ikke han er enig med Trump. 

Krigen i Ukraina: Ukraina har gjenerobret betydelige områder. Hva skjer videre?

Ukraina har gjenerobret betydelige områder. Russland forbereder mobilisering og forsterket krigsinnsats. Hva skjer videre?

Krigen i Ukraina: Ukraina har gjenerobret betydelige områder. Ukraina hevder nå i september å ha gjenerobret store områder nært til og i Donbas-regionen nord-øst i Ukraina. Disse områdene er okkupert av russerne etter at de måtte trekke seg tilbake fra sitt felttog mot hovedstaden Kyiv og valgte å sette styrkene inn i erobring av områder øst i landet. I 2014, etter den «ukrainske revolusjonen», som førte til at den russisk-vennlige presidenten, Viktor Janukovitsj, ble avsatt ved et statskupp og senere «flyktet» til Russland, tok Russisk vennlige separatister kontroll over myndighetsbygninger og erklærte uavhengighet fra Ukraina i to områder i Donbas-regionen, først ble Folkerepublikken Donetsk erklært uavhengig og kort tid etter fulgte også i Folkerepublikken Lugansk. Dette skjedde til samme tid som Russerne besatte Krim-halvøya der det også var en stor kontingent russisk-vennlige innbyggere. I disse «folkerpublikkområdene i Ukraina» har det vært borgerkrig med skyttergraver mellom russisk-vennlige borgere og ukrainere siden 2014. Den Russiske Dumaen godkjente før den nå pågående krigen begge disse områdene som selvstendige republikker. Nå ryktes det at russerne som styrer i Donetsk og Luhansk vil arrangere folkeavstemning om fremtidig tilhørighet. Det er områder nord-øst i Ukraina rundt byen Charkiv som nå er gjenerobret. Det er vel ikke usannsynlig at Putins narrativ rundt russere i Ukraina som ønsker seg befridd av Russland er inspirert av inntrykk fra disse områdene.

Hva skjer videre? Mange har stilt det spørsmålet og også forsøkt å svare. Professor i statsvitenskap Janne Haaland Matlary ved Universitetet i Oslo skriver i Dagens Næringsliv 14. september at vi kan vente oss en økonomisk utmattelses-krig. «Dette betyr at vår hverdag, økonomisk så vel som politisk vil preges av sikkerhetspolitikk», skriver hun og viser til «den kalde krigen» da sikkerhetspolitikken lå «som et vått teppe over internasjonal politikk og handel». Tidligere forsvarsjef, Sverre Diesen, mener i Dagens Næringsliv 15. september at Putin vanskelig kan kaste masken (forstillingen om at dette er «en spesialopperasjon») og mobilisere, og at dette gir ham små muligheter til å erstatte det tap av soldater og materiell som de nå er påført i Ukraina. Men han ender opp med å sitere Churchill som i 1942 da krigslykken snudde skal ha uttalt: «This is not the end. It is not even the beginning of the end. But perhaps it is the end of the beginning». Russland-forsker Julie Wilhelmsen beskriver i Klassekampen 16. september utviklingen i Ukraina som en krise for Putin-regimet. Hun mener at det er naturlig at kritikere nå melder seg, men kritikken kommer ikke fra de som vil trappe ned krigen, men fra nasjonalister som vil trappe den opp. Hun mener det er sannsynlig at Russland nå tar grep for å få flere soldater inn, samtidig som de har «flere militære verktøy i kassa». Her viser hun blant annet til tyngre bombing av sivil infrastruktur. Hun mener også at Putin på hjemmebane vil svare med en «enda mer repressiv politistat» og et oppgjør med «landssvikere». I Aftenposten 17. september skriver Anita Krohn Traaseth, kanskje best kjent som tidligere sjef i Innovasjon Norge, om sitt møte med Putin når hun leste hans essay «Article by Vladimir Putin: On the Historical Unity of Russians and Ukrainians» og samtidig leste Machiavellis «Fyrsten». Hun beskriver sitt inntrykk etter dette som «en grufull påminnelse om at ledere av Putins kaliber er i stand til alt, også det vi frykter mest». «At Putin blir mindre grusom, er ikke reelt ifølge Machiavellis teorier», mener Traaseth og avslutter: «Men en ting gir håp, Putin vil falle. Dette vil en dag ta slutt». Seniorforsker Karsten Friis ved Nupi, er av samme mening i Aftenposten 15. september. Han skriver: «Sannsynligheten øker for at krigen til slutt feller Putin-regimet».

Russland forbereder mobilisering og forsterket krigsinnsats. Den russiske nasjonalforsamlingen forbereder nå lover som vil skjerpe straffene for forbrytelser som desertering eller ordrenekt. Lovframlegget inneholder begrepene «mobilisering» og «krigslov», og åpner for mobilisering og innkalling av nye soldater i stort omfang, antydningsvis så mye som en million soldater ved full mobilisering (i første omgang 200.000 til 300.000). Så langt har invasjonen i Ukraina vært omtalt som en «spesialoperasjon». Men Putin har den siste tiden vært under press for å erklære full krig og å mobilisere. Det er Putin som president som eventuelt signerer "mobiliserings-loven" slik at denne trer i kraft. Opplæring og trening blir en utfordring og tar tid. Men verving av nye soldater er allerede i gang. Det er åpnet for at den såkalte Wagnergruppen kan rekruttere soldater blant fanger i fengsler med løfte om benådning dersom de lar seg verve. Putin har også hatt møte med toppledere i den russiske våpenindustrien. Der understreket Putin at produksjonen må økes raskt slik at man kan levere nødvendige våpen, teknologi og krigsmateriell så fort som mulig, alt ifølge pravda. Han skal også ha sagt at produksjonen må økes uten import, samtidig som han innrømmet at det russiske utstyret kunne vært bedre. Han oppfordret industrien til å studere alt som blir brukt mot «oss», og bygge opp egen kvalitet, basert på erfaringene man da får, og å forbedre vårt eget utstyr og våre våpen der det er nødvendig. Det er fristende å gjenta sitatet fra Churchill: «This is not the end. It is not even the beginning of the end. But perhaps it is the end of the beginning».

Flere perspektiver på fortid og fremtid i krigen. Den engelske professoren Lawrence Freedman som er spesialist på krigsstudier har skrevet et essay i "Foreign Affairs" om hvorfor kriger feiler ("Why War Fails"). Han mener at russerne fullstendig undervurderte ukrainerne. De 190.000 soldatene de stilte opp ved grensen før invasjonen var dårlig trent, motivert og fremfor alt prisgitt dårlig ledelse både militært og politisk. Selv i det prorussiske Øst-Ukraina ble de møtt av fiendtlighet og motstand, noe de ikke var forberedt på ut fra Putins historiefortelling om Ukraina. Moderne komandofilosofi i vesten oppmuntrer underordnede til å ta initiativ for å takle omstendighetene de møter og de overordnede stoler på at de som er nærmest krigshandlingene tar riktige beslutninger også når de møter det uventede eller når noe går galt. Russisk komandostruktur er langt mer hierarkisk og tillater ikke at soldatene ikke følger ordre. Freedman peker også på at diktatorer, som Putin, tenderer i retning av å omgi seg med liketenkende rådgivere og å ha preferanser for lydighet fremfor kompetanse. Putin ble og blir trolig også blendet av at hans tidligere beslutninger om å bruke makt i krig har fungert til hans fordel. 

I samme tidsskrift har økonomiprofessor Ngaire Woods ved Universitetet i Oxford skrevet artikkelen "What the Mighty Miss" om hvordan Putin har gått i fellene mektige statsledere ofte går i nemlig å la seg blende og bli blinde av makten. De stiller seg i en posisjon over internasjonale avtaler og regler som om reglene ikke gjelder for dem. Dette gjør de uten å tenke på konsekvensene, at det åpner for at andre mektige gjør det samme. Putin er historisk sett ikke alene om dette. I 2003 invaderte USA og Storbritannia Irak. Invasjonen ble legitimert med henvisning til internasjonal lov etter at Irak hadde invadert Kuwait og ikke aksepterte våpeninspeksjon rettet mot masseødeleggelses våpen. Siste del av denne begrunnelsen var like "hul" som Putins henvisning til nazisters undertrykkelse av den ukrainske befolkningen. Invasjonen av Irak var ingen suksess og la etter hvert vegen åpen for IS og krigshandlinger som fortsetter enda i dag. FN-Charteret som er ratifisert av 193 land og styrt av sikkerhetsrådet, der fem permanente medlemmer i prinsippet har kontroll, er slik internasjonal lovgivning. Russland, USA og Storbritannia er tre av de permanente medlemmene. Vietnam, Afghanistan og Libya er eksempler på andre land som i løpet av de siste 50 årene er blitt invadert med bakgrunn i slike selvbestaltede supermakts-mandater.   

Daniel W. Drezner, som er professor i internasjonal politikk ved Tufts University i Boston i USA, skriver i samme publikasjon om The Perils of Pessimism (pessimismens farer), og om makt som er en hovedsak her. Han mener makt er valutaen i internasjonal politikk, men at det er liten enighet blant politikere om hva makt, i denne sammenheng, egentlig er. Han mener at dette skyldes at man har forskjellige forestillinger om fremtiden som igjen bestemmer hvilke dimensjoner ved makten som er av betydning. Å øke budsjettene til militære formål utfordrer og demonstrerer makt umiddelbart på en måte. Å etablere økonomisk- og sikkerhetsorienterte nettverk tar lenger tid, men gir også innflytelse og makt. Å bygge institusjoner for nedrustning av f.eks. atomvåpen kan det ta generasjoner å etablere og iverksette. Hva man legger vekt på og satser på avhenger av hvilken innstilling man har til fremtiden, om den er pessimistisk, utålmodig og kortsiktig eller optimistisk, tålmodig og langsiktig. Han mener at pessimisme er avgjørende bidrag til Putins krig i Ukraina. Målet er å gjenreise Russlands storhet. Virkemiddelet er å utvide interessesfæren geografisk med millitærmakt. USA og NATO har så langt valgt å satse på, og gjennom, sine etablerte internasjonale nettverk.

Russlands krig i Ukraina. Vestens sanksjoner har liten effekt, så langt, men???

Krigen i Ukraina: Vestlige lands sanksjoner mot Russland er langt mindre effektive enn man ønsket de skulle være. Russlands mot-sanksjoner er imidlertid svært effektive så langt i 2022. Vestens sanksjoner vil etter hvert virke mer markant negativt på Russlands økonomiske utvikling skal vi tro ekspertene.

Så langt: Lite virkningsfulle sanksjoner mot oligarkene. The Economist presentere i sin utgave datert 27. august i år en evaluering av vestlige sanksjoner mot Russland etter invasjonen i Ukraina. The Economist har rangert de tre opprinnelige sanksjons-tiltakene: Svartelisting av apparatchiker, sanksjoner mot finansinstitusjonene, og eksportkontroll. Svartelisting av de 1455 regime-tilknyttede apparatchiker og oligarker, beslagene av eiendom og eiendeler koplet til disse, og pålagte reiserestriksjoner har hatt liten effekt slik The Economist ser det. Mange og mye slipper unna. Dagens Næringsliv hadde 31. august som eksempel et oppslag om Russlands største fiskeriselskap Norebo, et selskap som i flere omganger har gitt store pengebidrag til Putins parti Forent Russland, og som fortsatt selger fisk til McDonald. Også etter at McDonald trakk seg ut av Russland som restaurantkjede. USA og EU forsøker nå å stramme til gjennom å kriminalisere deler av virksomheten oligarkene driver. Sanksjonene som ble innført like etter invasjonen er tidligere presentert i en post på denne bloggen. Da ble det vist til erfaringer fra tidligere sanksjons-regimer som nesten uten unntak har vært lite virkningsfulle.

Finansielle sanksjoner er mer virkningsfulle. I tilfellet Russland i 2022 snakker vi om tiltak som er mer direkte rettet mot Russlands økonomi, mot bankene og landets sentralbank, og mot utlånsvirksomhet og overføring av kapital. Tiltakene omfatter blant annet eksklusjon fra det internasjonale systemet for overføring av transaksjoner, SWIFT, og fra mulighetene til å handle med amerikanske USD. SWIFT-suspensjonen førte til nærmest total-kollaps i pengeoverføringer mellom russiske banker og EU, men handelen av russisk olje og gass mellom Russland og EU er ikke rammet. Gazprombank er fortsatt tilknyttet SWIFT. Og India og Kina kjøper fortsatt russisk olje. Russland henter inn frisk kapital daglig takket være sin omfattende eksport av olje og gass. Og har fått ytterligere hjelp av prisoppgangen på olje til USD 85 per fat, som er over 90% oppgang siden 2014. Russland rammes derfor i liten grad av at valutareserver deponert i vestlige lands banker er «frosset» og utilgjengelige.

Russland svarer: Presser opp prisene på energi. Aftenposten 29. august beskriver hvordan Putin og Russland forsvarer seg mot effekten av sanksjonene ved drive opp energiprisene og samtidig skaper store utfordringer for NATO-landene i Europa. Russland struper gasstilførselen til Europa. Dette gjør de blant annet ved å brenne gass for ca. 100 millioner kroner hver dag ved Portovaya-anlegget ved grensen til Finland i sidefjorden inn mot Sankt Petersburg.  Dette er det samme anlegget som mater gassrørledningen Nord Stream som igjen fører gass til Tyskland. Prisen på gass påvirker med dagens systemer prisen på elektrisitet i Norge og hele resten av Europa og er sterkt medvirkende årsak til prisøkningen på andre varer som igjen utløser økning i sentralbankenes styringsrenter og gir høyere lånerenter i bankene. Så langt i august 2022 kan det se ut som Russlands sanksjoner mot Europa har vært mer virksomme enn de sanksjonene Europa og USA har satt i verk mot Russland, men noen mener altså at dette vil endre seg utover mot og i 2023.

Eksportkontrollen virker og vil bli stadig mer merkbar. Dette tiltaket har så langt fått liten oppmerksomhet, men redaksjonen i The Economist mener tiltakene i denne pakken fremover vil bli stadig mer betydningsfulle. Siden februar i år har vestlige land innført et system som gjør at det kreves lisens for salg av varer til Russland. Lisens-systemet omfatter produkter som kan ha både sivile og millitære bruksområder, som lasere og droner, men også chips, computere, software og komponenter til bruk i energiforsyning. Lisenser for eksport av utstyr og komponenter som dette gis nå svært sjeldent. USAs chip-eksport til Russland er redusert med 90% fra 2021 til 2022. Import av chips og andre elektroniske komponenter er helt avgjørende for Russlands egen våpen- og bilproduksjon. Så langt har dette ført til at Russland nå produserer og selger biler uten airbags og anti-lock bremser. Chip-mangel gjør det vanskelig å produsere nye betalingskort. På sikt vil, mener man, eksportrestriksjonen kunne ramme Russlands olje- og gassproduksjon. Til dette kommer at flere hundre tusen velutdannede russere har forlatt landet etter invasjonen. IMF har laget prognoser som peker mot at Russlands årlige økonomiske vekst vil være redusert til det halve i 2025-26 i forhold til prognosene som forelå før krigen.

Er vi på en ferd mot utslettelse eller kan atomvåpen sikre freden?

Attentatet mot Darja Dugina i Moskva fikk stor oppmerksomhet. Hvem sto bak? I det klare lyset som nå strømmer ut fra Russland ser russerne et dypt degenerert Vesten. Kan vi fortsatt støtte oss til at atomvåpen sikrer freden?

 

Attentatet mot Darja Dugina i Moskva fikk stor oppmerksomhet og har trukket faren hennes, filosofen Aleksandr Dugin, frem til verdens oppmerksomhet. Han har vært gjenstand for oppmerksomhet tidligere også i en post på denne bloggen, som en av bærerne av ideen om eurasianismen som noen mener er sentral i Putins tankegods. Dugin har vært foreleser på det russiske millitærakademiet og slik kunnet påvirke det russiske offiser-korpset. Kanskje var det han som var målet? Han skulle ha vært med i bilen datteren satt i, men valgte i siste liten å ta plass i en annen. Kanskje var Darja selv målet? Hun var ikke ukjent, profilert og agitator for ideene til sin far. Hun ledet fjernsynsprogrammer, lagde reportasjer fra Donbass, skrev artikler og deltok i fjernsynsdebatter som et friskt pust blant ellers tilårskomne gubber. Putin kaller drapet en grusom forbrytelse. Og omtaler Darja som «en skarp, talentfull person med ekte russisk hjerte, snill, kjærlig, sympatisk og åpen. En journalist, forsker, filosof, krigskorrespondent, hun tjente folket, fedrelandet. Hun viste hva det vil si å være russisk patriot». Spekulasjonen går rundt hvem som står bak. En russisk opposisjonspolitiker, Ilja Ponomarjov, som oppholder seg i eksil i Kyiv hevder at den Nasjonale Republikanske Arme, en slags russisk motstandsgruppe, står bak. Målet for denne gruppen skal være å styrte Putin. Russiske myndigheter peker ikke uventet mot ukrainske partisaner og sabotører. At det er disse som står bak attentatet. Andre, utenfor Russland, mener at russiske myndigheter med sin etterretningstjeneste står bak, i et forsøk på styrke argumentene for Russlands krigføring i Ukraina, og for å samle støtte til at krigen må utvides og erklæres som hellig full krig.

I det klare lyset som nå strømmer ut fra Russland ser russerne et dypt degenerert Vesten. Putin har i noen grad støttet seg til elementer i Dugins verdensbilde når han har forklart hvorfor invasjonen av Ukraina var nødvendig, men her finnes det også andre inspiratorer som forlengst avdøde Ivan Iljin.  Mange mener han er en sentral inspirasjonskilde. Putin selv har omtalt Iljin som sin historiske mentor. Den polske forskeren Tomasz Kamusella hevder i en artikkel i tidsskriftet New Eastern Europe at russiske medier nå, og i dag, fremstiller Vesten som en sivilisasjon som er degenerert og på randen av sammenbrudd. Som bevis viser man til vestens aksept for LGBTQ+ personer (= Lesbian, Gay, Bi, Trans and Queer) og irreligiøsitet. I Russland oppfattes aksepten som typisk for demokrati, negativt, og som ukristelig ettergivenhet. I Putins retorikk, og hos hans supportere, er demokratiske opinionsledere og LGBTQ+ aktivister alle vestlig-liberale fascister siden de hverken støtter eller våger å opponere mot Russlands «suverene demokrati» og «konservative» verdier. Vesten er ikke i stand til å se "det lyset som stråler" ut fra Russland. Dette beviser hvor dypt degenerert Vesten er. Tilbake i 2021 ble enhver sammenligning av Nazi-Tyskland og Sovjet Unionen bannlyst i Russland. I dagens russiske retorikk er Nazisme den verste formen for Fascisme og Putins krig mot Ukrainske Nazister er å sammenligne med Sovjetunionens Store Patriotiske Krig mot Hitlers Tyskland under siste verdenskrig. En krig som ble vunnet av Russland. Dette er en sterkt forkortet gjengivelse av Kamusellas artikkel. Den supplerer en tidligere post om historien menige russere blir fortalt av russiske medier og hvordan de reagerer. Samtidig viser den nylige arrestasjonen av Yevgeny Roizman, borgermester i Yekaterinburg, Russlands femte største by med 1.5 millioner innbyggere, at å protestere mot den godkjente beskrivelsen av virkeligheten og krigen er risikabelt. Roizman risikerer fem års fengsel. 

Ferden mot utslettelse eller "atomvåpen sikrer freden"? To norske leger, Bjørn Hilt og Knut Mork Skagen, valgte "Ferden mot utslettelse" som tittel på sin kronikk i Dagbladet 23. august 2022. De fortsetter med «vi står i dag overfor en kollektiv nær-døden-opplevelse der en håndfull statsledere kan velge å utslette sivilisasjonen vår uten at vi kan gjøre annet enn å anmode dem om å la være». Bakgrunnen er at Putin på Russlands vegne gjentatte ganger har truet verden med bruk av atomvåpen og at NATO har bekreftet sin doktrine som åpner for førstebruk. Ikkespredningsavtalen for atomvåpen, NPT, som trådte i kraft for 52 år siden er i fare. En avtale som forbyr atomvåpen, TPNW, ble som oppfølging vedtatt av 121 land så sent som i 2017, men Russland og atomvåpen-statene i NATO er ikke med og vil ikke etterleve NPT. De hevder som begrunnelse at atomvåpen bevarer freden. Forholder vi oss til Kamusella’s fremstilling av tankegodset i det «Offisielle Russland» skissert ovenfor, og til tidligere fremstillinger av årsaker til krigen, står denne påstanden frem for alvorlig prøvelse.