"Populistbølgen" er skapt av journalister og mediene. Oppslutningen er styrt av politisk elite, ikke av velgerne.

Populisme-bevegelsen er et fantasifoster skapt av pressedekningen av populismen som fenomen: Trusler mot demokratiet utvikles fra toppen hevder Larry M. Bartel.

Larry M. Bartels er Professor emeritus i Statsvitenskap og jus ved Vanderbilt University i Nashville i Tennessee i USA. Han er forfatter av boken Democracy Erodes From the Top: Leaders, Citizens, and the Challenge of Populism in Europe som han presenterte i november/desember utgaven av Foreign Affairs 2024. Her følger et kort sammendrag av en laaang og tidsaktuell artikkel.

Populistbølgen er skapt av journalister og mediene. Bartels påstand er fritt oversatt og kort fortalt at opplevelsen av en såkalt «populist-bølge» i Europa og USA skapes av journalister i mediene. Det hele startet med en folkeavstemning i 2016 i Storbritannia, som igjen førte til at Storbritannia gikk ut av EU fire år senere. Trumps valgseier, også i 2016, ble tolket inn i en felles forestilling av et grunnleggende politisk stemnings-skifte forårsaket av at globalisering og teknologisk-utvikling og -endring smadret levevilkår og livsstandard til arbeiderklassen i de berørte nasjonen. Dette skapte igjen en bølge av utilfredshet og sinne, som igjen førte til en populistisk avvisning av status quo og det regjerende etablissementer. I ettertid har disse observatørene, i hovedsak journalister i nyhetsmediene som arbeidet under dette skiftet, vært raske til å finne ytterligere bevis for en likeartet populistisk utvikling i stadig flere land som blant flere Brazil, Ungarn, India, Italia og Sverige. Denne medieskapte formidlingen av «virkeligheten» har igjen ført til etablering av populistisk orienterte partier og velger- oppslutning om disse i stadig flere land. Bartel viser som eksempel til New York Times dekning av valget i Spania i 2023. To uker før valget la avisen ut et første side oppslag om fremveksten av partiet Vox, et ytre høyre parti, som eksempel på en type partier som ble stadig mer populære.  På valgdagen fulgte avisen opp med oppslag om at Vox var i posisjon til økt oppslutning. Etter valget, når det viste seg at Vox ikke fikk stor oppslutning var omtalen av valget og partiet flyttet til side 8 i avisen.

Populismeoppslutning er styrt av politisk elite, ikke av velgerne. Bartel mener i sin bok å ha påvist at offentlig almen mening og oppslutning om populisme i Vesten har vært stabil over flere ti-år. Han mener at det genuine skiftet, vi i dag opplever, i retning av ytre-høyre-populisme har lite å gjøre med et generelt skifte av politiske meninger i en samlet opinion, men heller skyldes en endring av holdninger i den politiske eliten. Vi står overfor en utvikling av populistiske holdninger som er styrt fra toppen av det politiske hierarkiet, og ikke styrt fra grasrota og forårsaket av stemnings-skifte der. Populistiske partier lykkes eller ikke i hovedsak etter kvaliteten på lederskapet i det aktuelle partiet. Det sveitsiske populist-partiet har som eksempel oppnådd mellom 25 og 30 % oppslutning i de de siste seks valgene. Dette er rekord for slike partier i Vest-Europa og til tross for man i Sveits har høy grad av tillit til sine politikere er tilfredsheten med økonomi og formen på demokratiet. Populist-partiene i Danmark, Norge og Sverige er blant de mest vellykkede i Europa til tross for at disse landene fører den mest liberale innvandrings-politikken. Motsatt var tok det lang tid før populist-partier fikk fotfeste i Belgia, Irland, Portugal og Spania selv om man der hadde utbredt god følelse for populisme i befolkningen. I de fleste demokratier er de vinnende partier generelt koalisjoner av partier med ulikt interessefokus. 

USAs republikanere er blitt mer populistiske under Trump. I USA har det republikanske partiet dreid seg i populistisk retning de seneste årene, men dette er trolig mer et produkt av enn en årsak til Trumps suksess. Bartel viser også til skiftet i meninger blant republikanerne i USA når det gjelder mening om Vladimir Putin. En meningsmåling i 2014 avdekket at så vidt 10% av republikanerne hadde positiv oppfatning av Putin. I desember 2016 var andel med positiv oppfatning økt til 37% åpenbart forårsaket av Trumps positive omtale av Putin.

Trump som høyre-populist var tema i post på denne bloggen 28. oktober 2024 der han i utgangspunktet også ble vurdert opp mot klassiske fascister og der også spørsmålet om Trump er utpekt av Gud var berørt.

Kan Trump skape fred i Russland og Ukraina i løpet av 2 til 100 dager fra 20. januar?

Trump ville «tvinge» Putin og Zelensky til forhandlingsbordet. Zelensky har forventninger om gjenforening og samling av ukrainere i Ukraina etter krigen. Russland vil ikke ha et slikt Ukraina. Trump ga, før valget, seg selv to dager for å dra i land en avtale om avslutning av krigen. Nå snakkes det om 100 dager.

Trump ville «tvinge» Putin og Zelensky til forhandlingsbordet. Hevder han kjenner deres styrker og svakheter. Den 20. januar blir Trump innsatt som president i USA. Han har tidligere uttalt at han skal få slutt på krigen i Ukraina i løpet av to dager ved å tvinge partene til forhandlingsbordet rundt et forslag til løsning for å avslutte krigen som han vil legge frem. Han har i anledningen fortalt oss at han kjenner både Putin og Zelensky godt og at han kjenner deres styrker og svakheter. Etter hva noen mener å vite er hans plan at Ukraina avgir de områdene i øst som Russland nå er i ferd med å delvis erobre navnlig Donetsk og Luhansk. Kanskje omfatter dette slik Putin ser det også Kehrson og Zaporzhzhia. I områdene som nå er nevnt gjennomførte Russland valg høsten 2024. Der ble Putin «valgt til president» for disse områdene i Ukraina. Det store spørsmålet er: Er Trumps initiativ, hva enn det til slutt vil inneholde, mulig grunnlag for en fredsavtale mellom Putin og Russland og Zelensky og Ukraina?

Putins krig for å avverge folkemord og Den Russisk Ortodokse Kirkens frykt for vestlig liberale verdier.  Russerne i disse områdene risikerte, slik Putin så det før krigen brøt ut, å bli utsatt for folkemord av «nazistene» i Kiev. Dette var begrunnelsen til Putin før invasjonen. Det var behov for å sette inn såkalte fredsbevarende styrker i Ukraina. Denne "fredsbevarende styrken" fikk også med seg oppgaver fra Den Russisk Ortodokse Kirken (ROC) og dens overhode Patriark Kirill. Patriark Kirill stilte seg bak Putins felttog med sin oppfatning av at angrepet på Ukraina var del av en forsvarskrig mot at vestlig liberale verdier og dekadanse skulle få innpass i det russiske samfunnet. Kirill forsøkte med sitt initiativ å stoppe flere menigheter i Ukraina fra å erklære seg selvstendige og uavhengige av ROC. Kirill og ROC hadde over tid støttet Putin i presidentvalgene ut fra en forestilling om at han, Putin, var den eneste kandidaten som kunne stå i den verdikampen som ROC mente var nødvendig. Som kjent startet krigen med et ganske så mislykket russisk felttog rettet mot hovedstaden Kiev lenger vest i Ukraina før vi fikk invasjonen østfra mot det som i dag er «slagmarken». Mer om Den Russisk Ortodokse kirkens støtte til Putins invasjon og krigføring finner du her og her. Putin presenterte i 2023 en ny plattform for Russlands utenrikspolitikk den er også noe å ta med seg for å forstå at fred i Ukraina ikke blir enkelt å fremforhandle. Kort sammendrag finner du her.

Zelensky har forventninger om gjenforening og samling av ukrainere i Ukraina. I Ukraina er det tradisjon for å lytte til presidentens nyttårstale. Ifølge Klassekampen 9. januar har disse talene i krigsårene hatt noen faste hovedpunkter: «Tro og takknemlighet overfor den ukrainske hæren og internasjonale partnere, forventninger om seier, hyllest til ukrainernes motstandskraft, Ukrainas EU-framtid og tanker om de ukrainere som lever under russisk okkupasjon». Nyttårstalen 2025 handlet dessuten mye om rettferdig fred som innebærer at «Russland må holdes ansvarlig for de krigsforbrytelsene og lidelsene de har påført» Ukraina og ukrainerne. Det viktigste budskapet i årets tale dreide seg imidlertid om betydningen av innsats for ikke bare å bevare, men også å gjenforene ukrainere i Ukraina. Dette omfatter også de som i dag lever som flyktninger i andre land.

Zelensky bærer nå ansvaret for at den ukrainske hæren ikke har lykkes i å stoppe Russlands invasjon. Den engelske historikeren og journalisten Owen Matthews skrev i desember-utgaven av The Spectator en artikkel med tittelen «Final chapter».  Matthews er sønn av en engelsk ekspert på Sovjet-samfunnet og en mor født og oppvokst i Ukraina. Han har vært leder for Newsweeks redaksjoner i Moskva og Istanbul. I artikkelen i The Spectator gir han en statusrapport for situasjonen i Ukraina i dag. Utgangspunktet var at Zelensky etter tusen dagers krig hadde innrømmet at gjenerobring av områder som nå er besatt av Russerne var umulig. Zelensky mente man måtte aksepteres å avgi disse i bytte mot umiddelbart NATO-medlemskap for Ukraina. Matthews mener å vite at ukrainerne nå gir Zelensky ansvaret for at man ikke har lykkes i å stoppe Russlands invasjon øst i Ukraina. Han viser til meningsmålinger som viser at bare 22% av ukrainerne vil gjenvelge Zelensky til president for en ny periode. Så mye som 60% av de spurte i undersøkelsen ga samtidig uttrykk for at de ville foretrekke at han ikke stiller til gjenvalg. I meningsmålingene leder generalen Valerii Zaluzhny, som fikk sparken av Zelensky i februar i fjor, og som nå er ambassadør i London. Velgerne deler historier om korrupsjon og så mye som 70% av de spurte er overbevist om at de regjerende profiterer på krigen ved å tilgodese slektninger med lukrative kontrakter på medisiner, utstyr og forsyninger. Det er også sterk misnøye knyttet til metodene som benyttes ved rekruttering av nye soldater som nå uanmeldt hentes fra konserter og nattklubber og transporteres til forlegninger. Åtti prosent av Ukrainias energi-infrastruktur er tatt ut og økonomien har kollapset med GDP ned 30%. Anslagsvis 150.000 ukrainere, hovedsakelig russisk språklige, som var fordrevet fra områder i øst har returnert til russisk okkuperte områder. Antall omkomne i krigen er hemmeligholdt, men andre kilder tett på utviklingen har dokumentert at 60,435 ukrainere, inkludert sivile, er omkommet i krigen frem til november i 2024. Total-antallet er trolig mye høyere. Og nå mobiliserer man soldater helt ned til 18 år mot tidligere aldersgrense på 25 år for slik tjeneste. Zelenzky er nå, med tanke på forhandlinger om en fredsavtale, i skvis mellom ukrainske-nasjonalister som vil klandre ham for et hvert kompromiss med Kreml og andre ukrainere som klandrer ham for at han ikke inngikk et kompromiss med Kreml før krigen startet. Den fredsavtalen som nå vil bli lagt frem av amerikanerne vil trolig være lik avtalen som ble drøftet i mars og april 2022 og innebære forslag om å fryse grensen til frontlinjen uten løfter om NATO-medlemskap. Kremls representanter under forhandlingene kunne ikke godta denne fordi den ikke inneholdt instrukser for en demilitarisering av Ukraina. Forhandlingene blir uansett ikke enkle ifølge Matthews. Meningsmålingen som det er referert til tidligere antyder at så mange som fire femtedeler av Ukrainerne ønsker seg et Ukraina som er uavhengig av Russland for å kunne utvikle demokrati etter europeisk modell.

Trump ga seg selv to dager for å dra i land en avtale om avslutning av krigen. Han omtaler seg selv som «et meget stabilt geni». Han, og hans delegasjon, kommer til å trenge bidrag fra den beste versjonen av dette geniet for å ro i land en avtale i denne konflikten. Vi andre kan bare vente og følge med.

Fra to dager eller 24 timer til 100 dager. Trump lovet under valgkampen i fjor at han skulle skape fred i Ukraina, "Stop the killing", som han sa han var mest opptatt av. Han antydet til og med at han kanskje kunne klare dette før han ble innsatt som president den 20. januar. Nå (i følge Aftenposten 11. januar) er det snakk om 100 dager. Generalen Keith Kellog (som i forrige presidentperiode fungerte som Trumps sikkerhetsrådgiver) er utpekt som spesialutsending til Ukraina. I følge ham er målet nå "å finne en løsning som er bærekraftig og setter en stopp for blodbadet". I følge Kellog er "Trump ikke ute etter å gi noe til Putin eller russerne, han prøver virkelig å redde Ukraina og deres suverenitet". Kanskje er dette et mer realistisk spor, men det er trolig fortsatt svært utfordrende å skape fred i Ukraina.

Valgskred til fordel for Putin i det russiske presidentvalget.

Valgskred til fordel for Putin i det russiske presidentvalget. Fikk mer en 87% av stemmene til tross for protestaksjoner fra bevegelsen "Noon Against Putin".

 

Putin vant valget i Russland i helga, som ventet. Offisielt i Russland fikk han 87.56% av stemmene, ny rekord oppslutning, og ingen er overrasket over det. Tre andre kandidater som stilte til valg fikk mellom 3 og 4 % oppslutning. Europarådets president Charles Michel gratulerte allerede fredag Putin med valgskredet og tilføyde lette sarkastisk «No opposition, No freedom. No choice». Det russiske meningsmålings-instituttet, Levada-senteret, som blant annet forsker på russernes oppslutning om regimet, konstaterer at Putin nå er like populær som han var før invasjonen i Ukraina.

Noon Against Putin ble lansert som vignett for protester mot valget støttet av de fleste opposisjons-grupperinger og også av avdøde Alexei Navalny. Eksil-russere og andre demonstrerte og initierte kaos ved russiske avstemningslokaler utenfor Russland. Ved den russiske ambassaden i Brussel møtte mellom 400 og 500 hundre demonstranter opp. Også ved stemmelokaler i Russland forsøkte Noon Against Putin-tilhengere på ulike vis å sabotere valget. Russiske myndigheter organiserte mot-offensiver. Offentlig ansatte og studenter ble satt under press for å avgi stemmer første valgdag, fredag. Siste valgdag, søndag, arrangerte lokale myndigheter tilstelninger som skulle hindre demonstranter i å forstyrre avstemningen samtidig som man truet med straff for de som på ulike vis ble oppfattet å forstyrre valget. Under valget kom det etter hvert meldinger om «lojale velgere» som hadde vunnet i spesielle velgerlotterier arrangert for å sikre stemmer. Men Putin ble altså utropt som valgvinner med ny rekordartet oppslutning allerede i går, søndag. "Russland. Putin. Seier." lyste opp en gigantisk triumfbue sentralt i Moskva søndag kveld.

Russisk valg i Ukraina. Valget i Russland omfatter også fylkene Donetsk, Luhansk, Kehrson og Zaporizhzhia, som Russland delvis har okkupert, og Krim-halvøya som Russland har underlagt seg tidligere. I de fire nevnte fylkene har tidligere avholdte målinger vist at mellom 53% og 70% regner seg som ukrainere. Mellom 25% og 45% regner seg som russere. Annerledes da på Krim der innbyggere som betrakter seg som russere er i flertall. Russland har ifølge rapporter igangsatt valg, men valg-resultatene herfra foreligger foreløpig ikke.

Hvorfor holdes det i det hele tatt valg i Russland når resultatet er bestemt på forhånd? Rundt 65% av de stemmeberettigede i Russland og Ukraina vil ha stemt under dette valget. Det er stor oppslutning om et valg om man ser det internasjonalt. Men arbeidsgivere overvåker sine ansatte, organiserer stemmegivning i arbeidstiden og gir beskjed om hva de ansatte skal stemme. Kandidater til presidentvalget er forhåndsgodkjente som representanter for partier og politikere som støtter opp om det sittende regimet. Makt basert på kontroll av militære styrker og sikkerhets- og politistyrker og også kontroll med medier og hva de forteller om Russland sikrer støtte fra et flertall av befolkningen. To kandidater meldte seg til valget før jul i fjor. De sto sammen om «Å få slutt på Russlands krigføring i Ukraina». Begge ble vraket av den sentrale valgkomiteen under henvisning til at det var uregelmessigheter i underskriftene som uavhengige kandidater må ha for å kunne stille opp i valget. Når alternativene var som de var, er det derfor grunn til å tro at et overveldende flertall stemte på Putin.

Putin forbereder Russland for fortsatt krig. Aftenposten inneholdt under valget i Russland, 16. mars i år, en reportasje fra en familiedag på Andre verdenskrig-museet i Moskva. Museet annonserte med "gøyale aktiviteter for alle aldre". Putin skal under et arrangement før jul i fjor ha uttalt av "Kriger vinnes ikke av soldater, men av lærere og prester. Derfor er det ekstremt viktig å oppdra barna i en patriotisk ånd". Arrangementene i det omtalte museet denne dagen er del av realiseringen av en slik "patriotisk ånd". Barna som besøker museet blir engasjert i å lage kort og brev til soldatene ved fronten og i å veve kamuflasjenett som kan brukes av russiske soldater. Barna får anledning til å leke og posere med ekte våpen. "Putin prøver å gjøre den yngre generasjonen mer patriotisk og lojal. Han er besatt av det, sier sosialantropologen Aleksandra Arkhipova til Aftenposten. Oppslaget inneholder mange bilder fra arrangementet og anbefales for de som måtte være interessert i denne siden ved utviklingen i Russland.  

Putin er ikke alene i verden. Gratuleres med valgseieren av mange statsledere. Det er ikke bare Europarådets president Charles Michel som har gratulert Putin med valgseieren. Mange statsledere har i etterkant av valget gratulert Putin, mye mer uforbeholdent, med valgseieren. Professor Øivind Østerud, som er intervjuet i sakens anledning, mener at det betyr noe for Putin å få den bekreftelsen han nå får gjennom alle gratulasjonene han mottar. BRICS-landene Brasil, India, Kina og Sør-Afrika er blant gratulantene. Indias statsminister Narendra Modi  har i sammenheng med gratulasjonen uttalt at han ser frem til å styrke New Dehlis "langvarige, spesielle og strategiske partnerskap med Moskva". Blant gratulantene finner vi også land som Mali og Niger som har fått militær støtte av den russiske Wagner-gruppen. Østerud peker på at det er land som ikke er med på boikotten av Russland som nå gratulerer. Saudi-Arabias kronprins Mohammed bin Salman Al Saud har gratulert Putin med valgseieren. Det samme har Omans sultan Haithman bin Tarik gjort. Tidligere sovjetstater i nærområdet til Russland er blant gratulantene og blant gratulantene finner vi også Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan, Irans president Ebrahim Raisi og Cubas president Miguel Diaz-Canel. Sistnevnte skal ha omtalt resultatet av presidentvalget i Russland som "et troverdig bevis" på at det russiske folket støtter hvordan landet ledes. En avis i Burkina Faso omtalte det russiske presidentvalget på lederplass ved å skrive at Putin legemliggjør den nye geopolitiske balansen på det afrikanske kontinentet med en voksende tilstedeværelse og innflytelse. Den verden vi har levd i kommer høyst sikkert ikke tilbake. Gir amerikanerne oss Donald Trump som president en gang til kan vi være enda mer sikre på det.

Skyttergravskrig i Ukraina. Putin venter på at Vesten skal bli lei og viser til Vestens doble standarder.

 

Skyttergravskrig i Ukraina etter mønster av første verdenskrig. Ingen rykker frem. The Economist fra tidligere i november i år har intervjuet generalen Valery Zaluzhny som er øverstkommanderende i den Ukrainske hæren i kampen mot Russland. Etter fem måneders offensiv har man bare klart å rykke 17 kilometer inn i områder som Russland har erobret etter sitt angrep Øst i landet.  Han mener en hær med den standard man har i Ukraina i dag teoretisk sett burde være i stand til å rykke frem med en hastighet på 30 kilometer om dagen. I løpet av fire måneder burde vi ha vært i stand til å nå Krim og kjempet kamper der, hevder han. Men nå sammenligner han situasjonen med den som man fikk under første verdenskrig. Krigsteknologien ble bragt til et nivå som gjorde at frontene ikke flyttet seg. Generalen sier at han en stund trodde at han kunne vinne krigen ved å påføre russerne store tap i form av drepte og skadde soldater. Han erkjenner nå at dette ikke var oppnåelig. Russerne har tapt minst 150.000 soldater som døde og i tillegg mange alvorlig skadede. I alle andre land ville så store tapstall ha ført til våpenhvile. Men Putin lever i et land der menneskeliv «koster lite» og Putin har som sin referanse første og andre verdenskrig hvor antallet døde russiske soldater ble målt i titusener. Derfor blir det ingen våpenhvile. Teknologien som stopper frem-rykkingen er blant annet bruken av droner og langtrekkende artilleri. Generalen beskriver slagmarker der moderne sensorer kan identifisere styrke-konsentrasjoner av alle typer og størrelser og moderne presisjonsvåpen kan sette disse ut av spill. Vi ser alt fienden foretar seg og de ser alt vi foretar oss. Han mener også at det at vestlige land holdt tilbake forsyningen av langtrekkende missilsystemer og tanks ga russerne muligheter til å re-gruppere og bygge forsvarsverk. Når F-16 flyene en gang kommer vil de ikke bety stort fordi Russland har fått tid til å styrke sitt luftforsvar.

Putin venter på at Vesten skal gå lei av Ukrainakrigen og trappe ned støtten. Generalens tanker om Putins referanser er interessante. Putin vokste opp i en familie et land som var merket av krigen dens mange sårede og døde. Zaluzhnys beskrivelse av hvordan dette preger Putin stemmer med fremstillinger av Putin i minst en annen post på denne bloggen. Russisk våpenproduksjon er trappet opp til nivåer som langt overskrider fortidens produksjon. Den nye statsministeren i Slovakia har signalisert at han vil kutte forsyningen av militært materiell til Ukraina. Om Putin kan holde krigen i gang til november 2024 og Trump vinner valget i USA regner han, må vi tro, med at også amerikanerne vil trappe ned og kanskje avvikle sin støtte til Ukraina. Det er ganske sannsynlig slik situasjonen er i USA nå.

Putin og andre russiske politikere viser til Vestens dobbel-moral eller dobbel-standarder så ofte de kan. I et oppslag i The Guardian Weekly fra oktober i år er forfatteren opptatt av Putins opplevelse av at han har en slags total handlefrihet. Hvem skulle kunne straffe ham? Utgangspunktet er bombingen av en kafe øst i Ukraina der 50 mennesker, inkludert en seks år gammel gutt, samlet til en minnestund over døde landsby-beboere, ble drept. Forsknings-magasinet Apollons nr. 4 /2023 inneholder en artikkel basert på en doktorgradsavhandling fra Kristian Lundby med tittelen «Russia, ‘double standards’ and the contestation of equivalence 2000-2019». Her slår han fast at det er en oppfatning i Russland om at Vesten er blind for sine egne feil. Russiske politikere, inkludert Putin, peker på Vestens dobbeltmoral så ofte de kan. Henvisningene er til da NATO bombet Serbia på slutten av 1990-tallet og da en USA-ledet koalisjon invaderte Afghanistan etter 11. september 2001. Hva er forskjellen på Kosovo og Sør-Ossetia? Og hva skiller al-Qaida-angrepet mot USA fra tsjetsjenske terrorangrep i Russland? I sitt arbeid har Lundby sett på offisielle uttalelser fra det russiske utenriksdepartementet og sammenlignet dette med omtale i riksavisen Kommersant (som representativ for vanlig russisk språkbruk). Utenriks-departementet omtalte dobbeltmoral 24,9 ganger oftere enn det forekommer i vanlig språkbruk. Etter at Russland hadde annektert Krym i mars 2014 svarte Putin på kritikken fra Vesten med at: «De sier vi bryter folkeretten. For det første er det en god ting at de i det minste husker at det finnes noe slikt som internasjonale lover – bedre sent enn aldri.»

Russland som arena for spektakulære dødsfall. Med «Putins dødsstat» som overskrift tok Dagbladet 7. november i år for seg det påfallende store antallet av høytstående russere i russisk næringsliv som dør plutselig eller omkommer på andre måter. Sjefen for Russlands største privateide olje- og energiselskap, Lukoil, Vladimir Nekrasov var den tredje styrelederen i selskapet som døde plutselig i løpet av de siste 18 månedene. Offisielt døde han av akutt hjertesvikt i sitt hjem. Fra før har vi mange eksempler på personer i tilsvarende posisjoner som dør etter selv-forskylte fall fra vinduer høyt oppe i høye bygninger eller på andre spektakulære måter. Wagner-sjefen Jevgenij Prigozjin, også omtalt som Putins kokk, omkom som kjent for ikke så lang tid tilbake i en flystyrt. I Dagbladet spekulerer flere Russland-eksperter på hva årsaken til dette kan være. En teori som ventileres er at systemet av mennesker rundt Putin oppfatter Putins misnøye med personer i kretsen rundt seg og tar saken i egne hender for å oppnå anerkjennelse. I Russland skal det også finnes minst et selskap som har spesialisert seg på leiemord.

Putin og Ukraina-krigen på denne bloggen. Putin og Ukraina er tema i mange poster på denne bloggen alle skrevet i et forsøk på å forstå mer om hvem, hva og hvorfor. Vladimir Putin ble født i Leningrad, tidligere og i dag St. Petersburg i 1952. Byen ble under krigen beleiret av tyskerne i september 1941. Beleiringen varte i 842 dager. En million sivile mistet livet, sultet i hjel eller ble drept av granater som traff byen under beleiringen. Vladimir vokste opp i en by og i en familie som var preget av krig. Faren hans, som også het Vladimir, hadde tjenestegjort i hæren, blitt alvorlig såret, lå på sykehus i flere måneder og ble skrevet ut som alvorlig handikappet. Han ble dimittert og dro hjem til kona Maria. Maria var så syk da beleiringen ble opphevet at hun ikke kunne gå ved egen hjelp. De to hadde en sønn som var plassert på barnehjem, men som døde der før Vladimir ble født. Vladimir bestemte seg tidlig for en karriere i KGB, havnet etter hvert i Øst-Tyskland, ble desillusjonert av murens fall og Sovjetunionens oppløsning. Putin utviklet som president visjoner om et Russland som igjen er en stormakt. Gjennom et antall kriger i Tsjetsjenia, Georgia, på Krim og i Donbas fikk han trolig selv opplevelsen av å ha solid krigserfaring. Før invasjonen i Ukraina stilte han et klart ultimatum overfor "Vesten", men ble nærmest totalt oversett. Den russisk-ortodokse kirken med patriark Kirill, støttet tidlig opp om invasjonen i Ukraina. Man kan stille seg spørsmål om hva som er så spesielt med Ukraina og Kiev. Norske vikinger var der lenge før Tsaren tok over rundt 1600-tallet. Det som er klart er at drømmen om Eurasia har inspirert Putin.

«I play into peoples fantasies» skal Trump ha sagt om seg selv. Gjør Putin det samme i Ukraina?

«I play into peoples fantasies» skal Trump ha sagt om seg selv. Er det dette Putin også gjør når han forklarer hvorfor det er krig i Ukraina?

«I play into peoples fantasies». I 2017 utga Chris Felt en bok med tittelen «Make Poetry Great Again». Den inneholdt i all hovedsak siterte utsagn fra Donald Trump. Et lite utvalg fra denne diktsamlingen forteller oss hvem Donald Trump egentlig er. Om seg selv sier han blant annet: «I have a very good brain». «My IQ is one of the highest and you all know it!». «When I think I’m right, nothing bothers me». Boken inneholder også beskrivelse av en helt spesiell evne Trump mener han besitter: «I play into people’s  fantasies». Jeg har tidligere på denne bloggen skrevet en post som mer enn antyder at det finnes likhets-trekk mellom Trump og Putin. Etter å ha hørt deler av talen til Putin nylig, om hvorfor det nå er krig i Ukraina, mener jeg det er grunn til å tro at også Putin har en opplevelse av seg selv og sine evner som ligner på den opplevelsen Trump har, av seg selv. Den 15. februar i år hadde Halvor Hegtun en kommentar i Aftenposten med tittelen «forstå Putin, men ha ikke forståelse». Hegtun skriver at det er forskjell på en unnskyldning og en forklaring. Posten her er ment som et bidrag til det. Personlig har jeg behov for å forstå hvorfor i all verden Putin gjør det han gjør. Men det er langt derfra til at jeg vil kunne etablere en forståelse for den uhyrlige måten han velger å gjøre det på. Umulig langt. Hegtun sammenligner Putin med Hitler. Begge dyrket løgnen om at de egentlig søkte fred. Begge var bitre over tapte landområder. Hitler forsonet seg aldri med Versailles-freden i 1918. Putin hadde sine mørkeste dager da Sovjetunionen gikk i oppløsning i 1991. Hitler utpekte jødene, bolsjevikene og de veike parlamentarikerne i Weimar republikken som syndebukker. Putin har fokus på «nynazistene» som styrer i Kiev og Det Fiendtlige Vesten som vil holde Russland nede.

Ydmykelser, innblanding i staters indre anliggende og finanskrise. Aage Storm Borchgrevink skriver i sin bok fra i fjor om en tale Putin holdt München i 2007 der han angrep USAs «nærmest ubegrensede bruk av overveldende militær makt i utenrikspolitikken». Han kritiserte NATOs utvidelse til å omfatte tidligere Warszawapakt-land og de baltiske landene og etterlyste garantier til Russland. Allerede da beskrev han et Russland som var tvunget inn i et hjørne av et aggressivt Vesten. Han tok også for seg Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa (OSSE) som han kalte et «vulgært instrument» som ble brukt til «å blande seg i staters indre anliggender og bestemme hvordan de skal utvikle seg». Putin gjentok til stadighet at Russland ble lurt etter den kalde krigen og at Vesten ikke ønsket at Russland skulle «reise seg fra knestående». Han mente imidlertid at Russland nå var blitt mektig igjen og at Russland sammen med Kina kunne utfordre amerikanerne. Veksten i Kina og Russland på den tiden viste faktisk at lukkede politiske systemer med åpne økonomier kunne skape økonomiske resultater som var like gode som de etablerte demokratiene. Finanskrisa i USA og EU i 2008 og 2009 ble en bekreftelse på liberalt demokrati som styreform ikke var uten svakheter.

Russia Today, Putins mange kriger og fordreide og falske nyheter. Senere i boken beskriver Storm Borchgrevink om etableringen av Russia Today (RT), som ble opprettet av Kreml allerede i 2005. Hensikten var å presentere Russlands versjon av nyhetene til et internasjonalt publikum. Sendinger og artikler ble publisert på nett og TV på flere språk, blant annet engelsk, tysk og fransk. På overflaten lignet RT det den utga seg for å være, et nyhetsmedium lik andre internasjonale kanaler som BBC, CNN og Al Jazeera. Produksjon og journalistikk var profesjonell. Den kritiske tonen mot Vesten var tydelig, men populær mange steder i verden. Per 2021 hadde RT over 3,5 milliarder visninger på Youtube. På innsiden er imidlertid forholdene annerledes enn i andre nyhetsredaksjoner. Journalistene arbeider under et regime der de får beskjed om hvilke saker som skal dekkes og hvordan de skal vinkles. Etter Russlands krig i Georgia endret RTs budskap, fra å presentere Russland positivt, til å presentere Vesten negativt med fokus på opptøyer, terror, kultur-krig og «kjønnsideologi». De underliggende fortellingene var konspiratoriske: Vestlige myndigheter allierer seg med muslimer og skeive for å undergrave nasjonen og familien. En journalist skal ha sagt at «alt som-skaper kaos, er RTs linje. Å produsere feilaktig informasjon om væpnede konflikter Russland er involvert i er en del av den redaksjonelle linjen. RT blir betraktet som et «informasjons-våpen». Kanalens motto er «Question more» som antyder en verden med utallige versjoner og der det å tro på fakta og sannhet er naivt og illusorisk. På et tidspunkt under krigen slapp RT "nyheten" om at Polen planla å invadere Vest-Ukrainia.

Da et malaysisk passasjerfly med nederlandske statsborgere ble skutt ned over krigssonen i Øst-Ukraina i 2014 og det ble klart at raketten som traff flyet, ble avfyrt fra et område kontrollert av pro-russiske separatister serverte RT en hel rekke forklaringer, fra å si at det var en ukrainsk rakett beregnet på Putins fly som traff passasjerflyet, til å hevde at flyet var lastet med lik og krasjet med vilje. Alt for å undergrave budskapet fra de nederlandske etterforskerne om at det var et russisk rakettbatteri som var ansvarlig. USA og Russland, RT og CNN er alle parter i en informasjons-krig der ingen vet hva som er sant er budskapet som formidles.

Prigozhin og Soros som uavhengige aktører og om skam. Putin omtaler Yevgeny Prigozhin, han med Wagner-hæren, som uavhengige aktør uten kopling til Russland, og sammenligner ham med George Soros. Ifølge Putin engasjerer og styrer Progozhin sine egne hæravdelinger i Ukraina og Afrika uavhengig av Russland på samme måte som Soros driver sine kampanjer for åpne samfunn og demokrati rundt om i verden uavhengig av USA. Soros, som er født og vokste opp i Ungarn, har viet sitt liv og sin formue til å støtte opp om, og forsvare åpne samfunn. Dette har gitt ham mange fiender i Russland og Europa og også i USA. I 2014, da Russland annekterte Krim og etablerte separatist-enklaver Øst i Ukraina, skrev han en artikkel i New York Review of Books Med tittelen «Våkne, Europa». Her advarte han på det sterkeste mot Vladimir Putins Russland, som han mente hadde vist seg å være helt overlegent i relasjon til EU. Russland utnytter nå, ifølge Soros, at Europa og USA har besluttet å unngå direkte militær konfrontasjon. 

Da det på et tidspunkt så ut til at den nyinnsatte regjeringen i Kiev skulle kunne klare å slå ned de russisk-støttede separatistene, sendte noen inn soldater maskert som «små grønne menn» uten «offisiell» forbindelse med Russland ifølge Putin. Våpnene som ble brukt var russiske og bruken av dem var brutal som i dagens krig. Soros advarte allerede da mot Putin og mente at EU og NATO måtte innse at det russiske angrepet på Ukraina allerede da var et indirekte angrep på EU og unionens styresett og at Putin ikke ville nøye seg med Ukraina dersom et splittet Europa dominert av Russland var innenfor rekkevidde. Storm Borchgrevink har i boken sin tatt med et sitat han hevder er hentet fra felthånd-boka til den russiske hæren: «Skam over kommandanten som, av frykt for ansvar, unnlater å handle og bruke alle  tilgjengelige styrker, tiltak og muligheter for å seier på slagmarken». Han siterer også en navnløs russisk mafioso: «Dere i Vesten tror dere spiller sjakk med oss. Men dere kommer aldri til å vinne, for vi driter i reglene». Dette er kanskje et godt utgangspunkt for å forstå hva vi kan vente oss videre i Ukraina.

Putin, Russland og Ukraina – Andre måter å se det på. Det finnes andre mulige tilnærminger til å forstå Putin, Russland og forholdet til Ukraina. Noen er skissert i andre poster på denne bloggen. Et sted i tiden å begynne kan være august i 2021. Da sendte Putin et ni artikkel langt utkast til sikkerhets- og fredsavtale til amerikanerne. Den ble ikke besvart, vel fordi den var umulig å forholde seg til, men den forteller hvor Putin var, og kanskje fikk han her inspirasjon til senere å si at det var Vesten som begynte krigen. Han hadde jo skissert fredsløsningen. Noen har vært opptatt av Putins oppvekst og tidligere karriere og mulige forklaringer som finnes her. Han var i Øst-Tyskland og han ble både opprørt og sterkt skuffet da muren falt. Noen har gått tilbake til og latt seg inspirere av Orwells1984 og fortellingen Oceania, Eurasia og Eastasia. Noen har sett på Putins historie som statsleder under krig og autokratienes fremvekst på verdensbasis. Andre har vært opptatt av at Putin har støtte fra kirken i kampen mot fordervende vestlige verdier. Noen av at han faktisk har oppslutning blant russerne. Noen har vært opptatt av hva som foregår inne i Putins hode. Putin har selv sagt at Ukraina ikke er en egen stat og at et folkemord var underveis og at han må bidra til at dette ikke skjer. Og enda finnes det flere narrativ som det heter. Også psykologer har bedrevet fjern-diagnose på Putin. Det er kanskje noe av det minst interessante.

Trump er i krig med blant andre «Den dype staten» i USA. Putin er i krig med nazistene i Ukraina.

Trump og Putin er like - De dikter seg sine egne fiender i "Den dype staten" eller blant "Nazister i Ukraina". Men Trump har også andre «fiender» som «forfølger» ham. En hekse-jeger fra New York, en Kangaroo Court som arrangerer ny høring i slutten av september, er blant disse.

Trump og Putin er like - De dikter seg sine egne fiender. Jeg har i en tidligere post beskrevet Trump og Putin som like på mange områder. De er rike på «gods og gull», Putin er faktisk kanskje rikest. De utvikler og dyrker begge to alternative virkelighetsforståelser og/eller konspirasjonsteorier. De har begge oppslutning om sine oppfatninger og budskap fra religiøse ledere. De er begge opptatt av å ydmyke mennesker de oppfatter som meningsmotstandere. Trumps konspirasjonsteorier fører ham, og hans tilhengere til kamp mot «Den dype staten». Her er det nylig kommet frem ny informasjon. Trump beklaget og beklager seg ofte fortsatt over det han kaller «Den dype staten». Slik den blir beskrevet er dette grupper av mennesker som gjør karrier som offentlig ansatte som Trump påstår dannet en sammensvergelse for å undergrave hans presidentskap.  Han lovet sine velgere å gjøre slutt på dette gjennom å «drain the swamp». Det lover han fortsatt. Hans rådgiver Steve Bannon så for seg en rekonstruksjon av statsadministrasjonen i USA for å sikre denne dreneringen. Nå viser det seg at det var personer Trump selv hadde oppnevnt som sine utvalgte rådgivere som oftest satte seg mot hans beslutninger. De saboterte mange av hans direktiver. De gjorde dette for å hindre at han tabbet seg ut. Dette gjaldt for eksempel Trumps ønske og forsøk på å trekke USA fra Paris-avtale om kutt i klimagass utslipp. Samme gjaldt hans ønske om å trekke USA ut av frihandelsavtalen NAFTA. Her forsinket de ansatte bevist prosessen. Tilsvarende «sabotasjer» ble Trump utsatt for av sine egne rådgivere når det gjald å gi FBI-sjefen Robert Mueller «sparken». Og ansatte i hans egen stab nektet å bringe avstemningen ved presidentvalget i 2021 inn for retten. Dette bare for å ha nevnt noen av redningsaksjonene de ansatte rundt ham iverksatte. "Den dype staten" var i disse tilfellene ikke særlig dyp. Trumps «Dype stat» fantes og finnes altså egentlig ikke. Heller ikke et FBI som uten mandat gikk inn hans private arkiv av hemmeligstemplede dokumenter, og gjorde beslag, eller et Nasjonalarkiv som er arkivet for dokumenter som dette. Heller ikke finnes det noe «The radical left» som han ofte refererer til og som også motarbeider ham. Denne "dype staten" og The radical left er like lite reelle som Putins nazister som ifølge Putin undertrykker, terroriserer og dreper ukrainere som helst vil være russere, og som han nå skal ta et endelig oppgjør med gjennom sin mobilisering og sine folkeavstemninger. 

Men Trump har også andre «fiender» som «forfølger» ham. En av disse er rasist, hekse-jeger og Statsadvokat i New York, Letitia James, som har stevnet Trump og tre av de voksne etterkommerne hans for retten i et sivilt søksmål som gjelder falske verdiansettelser av eiendommer i milliardklassen med formål å berike seg selv gjennom skatteunndragelse, og ved å legge frem lave eiendoms-takster, og/eller for å sikre fordelaktige lånebetingelser ved å presentere langt høyere, ofte dobbelt så høye eller mere, eiendoms-takster og/eller uriktige areal-angivelser. Saken gjelder i alt 23 eiendommer. Barna som er part i saken er Donald Trump Jr., Ivanka Trump og Eric Trump. Søksmålet er rettet mot å hindre alle fire i å stå ansvarlig for næringsvirksomhet og eiendomshandel i New York for en periode av fem år. Også ansatte i Trumps virksomheter er omfattet av søksmålet. James uttalte i tilknytning til stevningen at: “For too long, powerful, wealthy people in this country have operated as if the rules do not apply to them. Donald Trump stands out as among the most egregious examples. Trump thought he could get away with the art of the steal but today that conduct ends.” Og “There cannot be different rules for different people in this country or in this state … No one is above the law.” Trump responderte på stevningen ved å kalle James «rasist» og erklære hele saken som en heksejakt. Han skal videre ha uttalt at “I never thought this case would be brought — until I saw her really bad poll numbers. She is a fraud who campaigned on a ‘get Trump’ platform.” Her refererer han til at James stilte som kandidat til valget som guvernør i New York i 2021, men trakk sitt kandidatur tidlig 2022.

The Kangaroo Court er neste. Sent i september (28. september er nevnt) venter kanskje den siste høringer arrangert av The January 6. Commitee som etterforsker Trumps relasjoner til stormingen av kongressen etter presidentvalget i 2020. Trump omtaler denne komiteen konsekvent som «The Kangaroo Court» og det den arbeider med for en «Witch hunt!». Han mener at komiteen heller burde diskutere «The Massive Election Fraud» han mener forekom under valget i 2020. De andre, i alt åtte, høringene er omtalt tidligere poster (de seks første og de to neste) på denne bloggen. 

Og så var det disse beslagene da, av graderte dokumenter, som Trump mener er avgraderte fordi de var i hans besittelse. Og dommeren, Raymond Dearie, som er oppnevnt av begge parter som "Special Master" i dokument-krangelen. Heller ikke han er enig med Trump.