Trump er ikke fascist, ikke populist, ikke pave, men hva er han da?

 

John Kelly som var stabssjef for Trump som president i forrige var ikke i tvil om at Trump var fascist. Han fikk støtte fra Mark Milley som var general og forsvarssjef under Trump som President i denne perioden. Flere amerikanske historikere vurderte allerede i 2017 om Trump var fascist. Den norske professoren Bernt Hagtvet mente samme år, i en kronikk i Aftenposten, at Trump lignet mer på Berlusconi enn Mussolini. Mussolini var fascist. Silvio Berlusconi var statsminister i Italia i tre perioder mellom 1994 og 2011. Han eide også en betydelig andel av italienske mediebedrifter og hadde opparbeidet stor innflytelse som medieeier før han ble politiker. Litt som Trump med The Apprentice. Hagtvet mente ellers i 2017 at, når det gjaldt Trump så hadde «amerikanerne valgt en primitiv, kunnskapsløs og narsissistisk bølle til president». Hagtvet reiste på den tiden rundt i USA og holdt forelesninger om blant annet europeisk fascisme, og konkluderte med at Trump ikke var fascist, selv om det var noen likheter i form av aggressiv stil, fordømmelse av minoriteter, volds-retorikk og nasjonalisme. Mer om dette her.

Populistbølgen er skapt av journalister og mediene. Dette mente og mener Professor emeritus i Statsvitenskap og jus ved Vanderbilt University i Nashville i Tennessee i USA. Bartels påstand er fritt oversatt og kort fortalt at opplevelsen av en såkalt «populist-bølge» i Europa og USA skapes av journalister i mediene. Det hele startet med en folkeavstemning i 2016 i Storbritannia, som igjen førte til at Storbritannia gikk ut av EU fire år senere. Trumps valgseier, også i 2016, ble tolket inn i en felles forestilling av et grunnleggende politisk stemnings-skifte forårsaket av at globalisering og teknologisk-utvikling og -endring smadret livsstandarden til arbeiderklassen i de berørte nasjonene. Dette skapte igjen en bølge av utilfredshet og sinne, som igjen førte til en populistisk avvisning av status quo og det regjerende etablissement. I ettertid har disse observatørene som arbeidet under dette skiftet, vært raske til å finne ytterligere bevis for en likeartet populistisk utvikling i stadig flere land som blant flere Brazil, Ungarn, India, Italia og Sverige. Denne medieskapte formidlingen av «virkeligheten» har igjen ført til etablering av populistisk orienterte partier og velger- oppslutning om disse i stadig flere land. Mer om dette her.

Et bilde av Trump på hans egen kanal Truth Social, der han fremstår som pave, vakte oppsikt og forferdelse blant katolikker. Trump hevder at han ikke visste noe om dette og at han ikke sto bak publiseringen. Det får vi vel tro, men når dette skaper oppsikt må Trump ta sin del av skylden. Trump har dyrket forholdet til sine mange ortodokse kristne tilhengere. Han har latt seg avbilde med bibelen i hevet hånd og til og med utgitt sin egen utgave av denne for salg. Trump har, også i forhold til andre kristne, fanget tidsåndene. Støtten til Israel er sentral for mange evangeliske kristne i USA. De har en forestilling om Israels rolle i endetiden og en tro på at Gud vil velsigne dem som velsigner Israel. For disse troende er det derfor nødvendig at USA og Trump er Israels venn og forsvarer. Mer om dette her.

Hva er Trump når han hverken er fascist eller populist og ikke ønsker å bli pave? Den kanadiske historikeren ved universitetet i Boston, Quinn Slobodian, kan ha gitt oss svaret i et oppslag i Klassekampen lørdag 31. mai i år. Slobodian reagerte i sin tid på medienes omtale av Trumps valgseier i 2016. Mange medier mente årsaken til Trumps valgseier og også britenes brexit-avstemning måtte oppfattes som et oppgjør med nyliberal globalisering. Nyliberal globalisering er professorens faglige hovedtema. Han har nylig utgitt boken «Hayeks Bastards – Den populistiske høyresidas nyliberale røtter». Hayek regnes som nyliberalismens intellektuelle far, ifølge Slobodian. Slobodian mener mediene har brukt for mye oppmerksomhet rettet mot å svare på spørsmålet «Hvorfor velgerne valgte og velger Trump?» og ikke brydd seg om hva Trump og ytre høyre-partier faktisk tilbyr når de kommer til makten og det ideologiske landskapet de springer ut av.  I dette landskapet er økonomiske forskjeller rettferdige utfra en «pseudovitenskap om biologisk bestemte forskjeller mellom både kjønn og raser, ikke mist knyttet til IQ, mener Slobodian. Vi får privatisering, avregulering og skattekutt. Omtanken for arbeiderklassen forsvinner. Han viser til Project 2025 og Heritage Foundation som «et flaggskip» for nyliberalismen blant amerikanske «tenketanker».

Men så til det som egentlig er saken her. Slobodian mener at dersom vi skal forstå Trump anno 2025 finner vi «bedre svar ved å studere Trumps fascinasjon for og allianse med kongedømmene i Gulfen. Ikke minst hos kronprins Muhammed bin-Salman (MBS) i Saudi-Arabia som Trump overøste med komplimenter når han besøkte landet for få uker siden». «Modellen til Saudi-Arabia er et veldig autokratisk og personlig styre, med begrenset omfordeling, basert på fossil energi og økonomisk diversifisering gjennom prestisje-idretter som golf, luksus-eiendommer, enorm satsing på kunstig intelligens, og et intolerant syn på kritikk og motstand. Alt dette gjenspeiles av Trump i USA, mener Slobodian». Som også mener at Trump egentlig ikke tenker så mye på sine velgere. «Han ser seg selv og sin familie, sin formue og sin merkevare som avkoblet fra mennesker og fra noen som helst territorial base». Slobodian mener det er et paradoks at så mange kan se sine egne interesser reflektert i en som Trump som så åpenbart bryr seg lite om dem. Kanskje ser Trump for seg et Trump-familiedynasti-styrt USA etter modell av Saudi-Arabia? Kanskje eller ikke?

Donald Trump: The would-be king. Dette var overskriften på et oppslag i The Economist 22. februar i år. Her henvises det til hans, allerede i februar, mange fremstøt for å utvide presidentmakten. Han begrunner og forsvarer sine fremstøt med å sitere Napoleon: "He who saves his Country does not violate any Law". Christina Pletten, kommentator i Aftenposten, er på samme spor senere i februar. Hun viser til Russ Vought, en kristen nasjonalist, som sies å være mester-hjernen bak Project 2025, prosjektet som forberedte Trumps presidentskap frem mot det siste valget. Vought har selv uttalt at han ønsker å skru klokken 100 eller helst 200 år tilbake i tid til en tid før "eksperter" og byråkrater som ikke er valgt fikk innflytelse. Et mål for Project 2025 er å tvinge alle statlige organer inn under presidentens kontroll. Nå er vi på veg dit i USA, til et regime der alle skal jobbe for å fremme presidentens prioriteringer. Kanskje er det konge Trump egentlig vil bli.

"Populistbølgen" er skapt av journalister og mediene. Oppslutningen er styrt av politisk elite, ikke av velgerne.

Populisme-bevegelsen er et fantasifoster skapt av pressedekningen av populismen som fenomen: Trusler mot demokratiet utvikles fra toppen hevder Larry M. Bartel.

Larry M. Bartels er Professor emeritus i Statsvitenskap og jus ved Vanderbilt University i Nashville i Tennessee i USA. Han er forfatter av boken Democracy Erodes From the Top: Leaders, Citizens, and the Challenge of Populism in Europe som han presenterte i november/desember utgaven av Foreign Affairs 2024. Her følger et kort sammendrag av en laaang og tidsaktuell artikkel.

Populistbølgen er skapt av journalister og mediene. Bartels påstand er fritt oversatt og kort fortalt at opplevelsen av en såkalt «populist-bølge» i Europa og USA skapes av journalister i mediene. Det hele startet med en folkeavstemning i 2016 i Storbritannia, som igjen førte til at Storbritannia gikk ut av EU fire år senere. Trumps valgseier, også i 2016, ble tolket inn i en felles forestilling av et grunnleggende politisk stemnings-skifte forårsaket av at globalisering og teknologisk-utvikling og -endring smadret levevilkår og livsstandard til arbeiderklassen i de berørte nasjonen. Dette skapte igjen en bølge av utilfredshet og sinne, som igjen førte til en populistisk avvisning av status quo og det regjerende etablissementer. I ettertid har disse observatørene, i hovedsak journalister i nyhetsmediene som arbeidet under dette skiftet, vært raske til å finne ytterligere bevis for en likeartet populistisk utvikling i stadig flere land som blant flere Brazil, Ungarn, India, Italia og Sverige. Denne medieskapte formidlingen av «virkeligheten» har igjen ført til etablering av populistisk orienterte partier og velger- oppslutning om disse i stadig flere land. Bartel viser som eksempel til New York Times dekning av valget i Spania i 2023. To uker før valget la avisen ut et første side oppslag om fremveksten av partiet Vox, et ytre høyre parti, som eksempel på en type partier som ble stadig mer populære.  På valgdagen fulgte avisen opp med oppslag om at Vox var i posisjon til økt oppslutning. Etter valget, når det viste seg at Vox ikke fikk stor oppslutning var omtalen av valget og partiet flyttet til side 8 i avisen.

Populismeoppslutning er styrt av politisk elite, ikke av velgerne. Bartel mener i sin bok å ha påvist at offentlig almen mening og oppslutning om populisme i Vesten har vært stabil over flere ti-år. Han mener at det genuine skiftet, vi i dag opplever, i retning av ytre-høyre-populisme har lite å gjøre med et generelt skifte av politiske meninger i en samlet opinion, men heller skyldes en endring av holdninger i den politiske eliten. Vi står overfor en utvikling av populistiske holdninger som er styrt fra toppen av det politiske hierarkiet, og ikke styrt fra grasrota og forårsaket av stemnings-skifte der. Populistiske partier lykkes eller ikke i hovedsak etter kvaliteten på lederskapet i det aktuelle partiet. Det sveitsiske populist-partiet har som eksempel oppnådd mellom 25 og 30 % oppslutning i de de siste seks valgene. Dette er rekord for slike partier i Vest-Europa og til tross for man i Sveits har høy grad av tillit til sine politikere er tilfredsheten med økonomi og formen på demokratiet. Populist-partiene i Danmark, Norge og Sverige er blant de mest vellykkede i Europa til tross for at disse landene fører den mest liberale innvandrings-politikken. Motsatt var tok det lang tid før populist-partier fikk fotfeste i Belgia, Irland, Portugal og Spania selv om man der hadde utbredt god følelse for populisme i befolkningen. I de fleste demokratier er de vinnende partier generelt koalisjoner av partier med ulikt interessefokus. 

USAs republikanere er blitt mer populistiske under Trump. I USA har det republikanske partiet dreid seg i populistisk retning de seneste årene, men dette er trolig mer et produkt av enn en årsak til Trumps suksess. Bartel viser også til skiftet i meninger blant republikanerne i USA når det gjelder mening om Vladimir Putin. En meningsmåling i 2014 avdekket at så vidt 10% av republikanerne hadde positiv oppfatning av Putin. I desember 2016 var andel med positiv oppfatning økt til 37% åpenbart forårsaket av Trumps positive omtale av Putin.

Trump som høyre-populist var tema i post på denne bloggen 28. oktober 2024 der han i utgangspunktet også ble vurdert opp mot klassiske fascister og der også spørsmålet om Trump er utpekt av Gud var berørt.

Er Trump fascist, populist eller Trumpist, eller er ikke dette viktig i det hele tatt?

Tidligere Trump-medarbeidere er sikre på at Trump er fascist. Noen mener han snarere er populist sammen med mange andre nyvalgte politikere rundt om i verden. Det vi vet er at Trump har vidløftige planer for forandring av amerikansk styresett.

Trump er fascist hevdet nylig John Kelly som var stabssjef for Trump som president, Han sier han ikke er i tvil om at dette er en dekkende betegnelse. Han får støtte fra Mark Milley som var general og forsvarssjef under Trump som President, og som har latt seg intervjue av grave-journalisten Bob Woodward i en ny bok Woodward har skrevet. Woodward avdekket sammen med Carl Bernstein i sin tid Watergate-skandalen og bidro til Nixons ufrivillige avgang som president i 1974.

Flere amerikanske historikere vurderte allerede i 2017 om Trump var fascist. En norsk professor mente nei. Professor Bernt Hagtvet mente samme år, i en kronikk i Aftenposten, at Trump lignet mer på Berlusconi enn Mussolini.  Silvio Berlusconi var som kjent statsminister i Italia i tre perioder mellom 1994 og 2011. Han eide også en betydelig andel av italienske mediebedrifter og hadde opparbeidet stor innflytelse som medieeier før han ble politiker. Litt som Trump med The Apprentice. Hagtvet mente ellers i 2017 at, når det gjaldt Trump så hadde «amerikanerne valgt en primitiv, kunnskapsløs og narsissistisk bølle til president». Hagtvet reiste dette året rundt i USA og holdt forelesninger om blant annet europeisk fascisme, og konkluderte med at Trump ikke var fascist, selv om det var noen likheter i form av aggressiv stil, fordømmelse av minoriteter, volds-retorikk og nasjonalisme. Men han pekte samtidig på at den europeiske fascismen sto for en sterk stat og at massemønstringer og storm-tropper var viktige innslag. Trump for sin del ville og vil bygge ned den føderale staten og la enhver berike seg selv med minst mulig innblanding. Denne ytterliggående individualismen står i motstrid til den klassiske fascismen, mente Hagtvet i 2017. Han siterte en amerikansk professor-kollega som også mente Trump lignet mer på Berlusconi enn på Mussolini. Andre advarte mot å henge «fascist»-merkelappen på Trump. De mente at det var slikt han var ute etter for å kunne angripe sine kritikere.  Masse-mønstringer var ikke så utbredt i Trumps første valgkamp som de ble senere. Og storm-tropper samlet han først etter valgnederlaget og ved stormingen av Kongressen 6. januar 2021. Noe er altså kommet til etter at Hagtvet og andre konkluderte i 2017. 

Fra «Mussolini har alltid rett» til «Trump har alltid rett?» Göran Hägg beskrev i sin bok «Mussolini – En studie i makt» hvordan Mussolini etter hvert klarte å etablere slagordet Mussolini ha sempre ragione («Mussolini har alltid rett») som ble del av en personkult rundt il Duce. Han forklarer dette med gjennombruddet av nye medier som film og billedblader. I boken «This is not propaganda», skrevet av Peter Pomerantsev og utgitt i 2019, beskriver Pomerantsev hvordan vi lever i en verden preget av massive spesielt planlagte og iverksatte påvirkningsoperasjoner. Disse fører til at våre forestillinger om demokrati og fred, hva som er fakta og/eller forvirrede fantasier røres sammen. Trump med rådgivere er aktive bidragsytere til dette. «All politics is now about creating identity» hevder en spindoktor som er sitert i boken. «Populism is not an ideology, it is a strategy», hevder han videre. Sosiale medier er effektive bidragsytere. Populisme skapes ikke lenger ved at mennesker samles som en enhet rundt felles virkelighetsoppfatning. Målet blir å samle og å lukke en sammensatt folkemengde inne bak «verbale gjerder». Fakta blir sekundært. Trumps president-kampanjer har for å oppnå dette definert svært mange målgrupper: Tilhengere av frie markedskrefter, Amerikanske preservasjonister herunder konservative kristne, anti-elite-grupperinger, «Arbeiderklassen», med flere. Også i oppbyggingen til denne valgkampen arbeider Trump og hans medarbeidere på denne måten. Mer om Trumps arbeidsmetoder og støttespillere finner du på denne posten. Og er du interessert i forberedelsen som nå gjøres for at Trump skal kunne «tørrlegge» sumpen i Washington finner du mer om i det denne posten som blant annet beskriver planene utarbeidet av America First Policy Institute.

Er Donald Trump Populist? Mari Brenna Vollan, journalist i Klassekampen mente 8. desember i fjor at Trump også er kvalifisert for å stille i populist-klassen og sammenlignet ham med Argentinas da nyvalgte president Javier Milei og valgvinner i Nederland Geert Wilders. Disse har begge samme strategi som Trump for å markere seg og fremme og underbygge sine politiske standpunkter. Vollan trekker i sitt innlegg frem hårfrisyren, som er typisk for de politikerne det her refereres til. Hun viser til den franske statsviteren Francois Hourmant som mener at utseendet til høyre-populistene bidrar til deres politiske posisjonering. Vollan tar også med tidligere britiske statsministeren Borris Johnsen som eksempel på en populist som har påfallende viltvoksende og flagrende frisyre. De har treffende slagord som Trumps "MAGA" - "Make America Great Again". Samtidig hamrer de løs på den styrende "eliten", på innvandrere og på woke-kultur. Senest i USA er det Puerto Rico som får unngjelde med omtale som en «floating island of garbage» på en av Trumps valgkamp-samlinger. Trump-kampanjen tar selvsagt avstand fra dette, men omtalen lever allerede i mediene.

Er det viktig hva man kaller Trump? Kanskje ikke eller kanskje allikevel. Det som er viktig for oss uten stemmerett i USA er vel først og fremst hva vi kan vente oss når og om Trump igjen blir president. Per i dag er det flere amerikanere som tror Trump vinner enn amerikanere som tror på Harris. Meningsmålingene viser nærmest dødt løp mellom Harris og Trump, kanskje tidvis med en liten fordel Kamala Harris. Veddemålene hos veddemåls-selskapene holder Trump som favoritt. Kanskje er merkelappen man setter på Trump av betydning her. Harris advarer nå mot fascisten Trump og med det plasserer hun seg på hans debatt-nivå. Noen mener at hun heller burde snakke om egen politikk og at hun med denne fascist-kategoriseringen kan tape valget. Trump er flink til å snu på slike utsagn til egen fordel. Evangeliske kristne i USA oppfatter Trump som utpekt av Gud. Trump hevder selv at han er urettmessig forfulgt av korrupte politikere som Biden og Nancy Pelocy og utro tjeneste-menn og - kvinner i statsadministrasjonen. Han peker på seg selv som demokratiets forsvarer i USA. Tilhengerne hans tror ham på dette. Det er ikke lenge igjen til vi vet hvem velgerne foretrekker som president.