Hva er det som er så spesielt med Russland og forholdet til Ukraina?

Hva med Russland og forholdet til Ukraina? Hva har Harald Hardråde med dette å gjøre? Hva betyr året 1991 og gamle og glemte løfter? Og det politiske klimaet i Ukraina i dag, hva betyr det? Og hvem har ansvaret?

 

Kong Harald den 3. Hardråde, halvbror til Olav den Hellige, var konge i Norge fra 1046 til 1066. Han falt da i slaget ved Stamford Bridge. Før det rakk han å hente sin dronning Ellisiv i Kiev. Hun var datter av Jarslav, fyrsten av Kiev. I følge historikerne dominerte skandinaviske vikinger, fra midten av åttehundretallet, vannveien i det vestlige Russland inkludert Ukraina.

Datidens krøniker forteller at Rurik ble konge i Novgorod, vikingenes Holmgard, rundt 860 og etterkommerne hans ekspanderte sørover til Kiev og flyttet maktsenteret dit. I løpet av de neste par hundre årene var Kievriket dominerende i det Østlige Europa. Vikingetidens Russland var ikke en fasttømret stat med sentralmakt. Sentralmakten vokste først frem med Ivan Vasiljevitsj (1530-1584). Han regjerte fra Moskva, på den tiden en av verdens største byer målt i innbyggertall. Han var den første russiske hersker som tok tittelen Tsar. Europeiske historikere gav ham etter hvert tilnavnet «The Terrible» som på norsk er blitt til «den Grusomme». Historikeren Timothy Snyder viser i et debattinnlegg i Aftenposten til et essay publisert av president Putin der han, Putin, oppsummerer Russlands historie slik han ser den. Snyder er sterkt uenig i Putins historieskriving og mener at: «Rus ble grunnlagt av vikingene, Moskva eksisterte ikke på den tiden, Kiev ble ikke styrt fra Moskva før sent i sin historie, fortellingen om brodernasjonene er noe nytt og for den saks skyld er identiteten i den moderne betydningen også det». Snyder har rett når det gjelder "brodernasjonene" og Kievs historie. Putin dikter sin egen historien rundt dette. Ukraina har en lang historie uavhengig av Russland. Først som en del av Storhertugdømmet Litauen, som omfattet bl.a. Kyiv med omland fra det 13.-århundre. Dernest fra 1569 da Kiev ble underlagt det Polsk-Litauiske Samveldet før Tsarens Russland tok over midt på 1600-tallet. De vestlige delene av Ukraina var del av Østerrike Ungarn fram til slutten av første verdenskrig. Orienteringen mot Vest-Europa er slik en del av Ukrainas historie.

Fra Russisk Tsar-dømme til Sovjetunionen. I det som senere ble kalt februarrevolusjonen i 1917 ble Tsar Nikolaj tvunget til å abdisere og landet fikk en ny provisorisk regjering. Monarkiet ble avviklet. Bolsjevikene, Kommunistpartiet ledet av Vladimir Lenin var et av mange partier som i utgangspunktet konkurrerte om makten. Kommunistene bygget seg en maktbase ved å organisere industriarbeiderne i såkalte arbeiderråd (sovjeter). I november samme år gjennomførte kommunistene et kupp i hovedstaden Petrograd, og overlot makten til sovjetene. En sovjetkongress ble etablert som landets øverste myndighet og overlot regjeringsmakten til bolsjevikene og andre revolusjonære. Dette ble forløperen til det vi senere i historien kjenner som Sovjetunionen, men i første omgang brøt det ut borgerkrig og først i 1922 fikk kommunistene kontroll og enda noen år gikk før man fikk på plass et maktapparat som kunne styre landet.

Sovjetunionen ramlet fra hverandre i 1991 og Russland ble til Russland i dag. Den 8. desember i 1991 ble Sovjetunionen formelt oppløst da Russland, Ukraina og Hviterussland undertegnet Minsk-avtalen som erklærte Sovjetunionens oppløsning. Den 12 desember bekreftet den russiske kongressen avtalen og fordømte samtidig avtalen fra 1922 om Sovjetunionens opprettelse. Dermed var Sovjetunionen også formelt opphørt å eksistere. Før dette hadde Mikhail Gorbatsjovs reformprogram (Perestrojka = omstrukturering) gjort endringer som av mange ble oppfattet som positive, men som også skapte misnøye og motstand. Sovjetunionen av 1922 var på papiret et samvelde av 15 autonome republikker, men der den russiske sovjetrepublikken var klart dominerende. Etter oppløsningen satt man igjen med 15 selvstendige stater inklusive Russland. Estland, Latvia og Litauen var blant disse. Det var også Hviterussland og Ukraina. Med dette fikk en rekke folkegrupper større frihet til å dyrke egen kultur og historie. Med Sovjetunionen forsvant også Warszawapakten, en forsvarsallianse mellom Sovjetunionen og Bulgaria, Romania, Tsjekkoslovakia, Ungarn. Den ble formelt avviklet 1. juli 1991. Da hadde allerede Albania, Polen og Øst-Tyskland gått ut av alliansen. 

Krimhalvøya har en egen lang historie. Krim er, som de fleste vet, en halvøy i Svartehavet. Halvøya tilhører formelt den ukrainske Autonome republikken Krim, men i realiteten har den siden slutten av februar 2014 vært kontrollert av separatister og russiske militære og har i Russland status som en av landets republikker, Republikk Krim, etter en folkeavstemning. Denne er ikke anerkjent av verdenssamfunnet. Krim er del av Russlands historie gjennom blant annet Krimkrigen (1853-1856) der Russland kjempet mot en allianse bestående av Det osmanske riket, Frankrike, Storbritannia og Sardinia og der kontroll over tilgangen til Middelhavet var et stridstema. Florence Nightingale var aktiv under denne krigen. Krim var også krigsskueplass under den russiske borgerkrigen i årene fra 1917 og utover og igjen under Andre verdenskrig da tyskerne tok kontroll over området. Krim er i dag befolket av ulike etniske grupper, blant disse er krimtartarene, og en stor kontingent mennesker av tysk herkomst. Rundt 70-prosent av innbyggerne er imidlertid etniske russere. Byen Sevastopol med nærmeste omegn var en viktig sovjetisk marinebase under sovjettiden. I dag er den base for den russiske Svartehavsflåten som har holdt til her siden 1783 da byen ble grunnlagt av Katarina den andre av Russland. Byen og Krim er nå et eget administrativt område underlagt Moskva siden 2014, da byen og Krim-Halvøya ble innlemmet i Russland, etter vedtak i Statsdumaen i Moskva. En folkeavstemning hadde før dette vist klart flertall for gjenforening med Russland.

Hva med fylkene Luhansk og Donetsk? Disse fylkene ligger lengst øst i Ukraina. Her har det vært uroligheter og krigslignende tilstander siden starten av Donbas-krigen i 2014 da pro-russiske separatister gikk til angrep på Ukrainske militære styrker. Seperatistene tok etter hvert kontrollen over regionens største by, Donetsk, og erklærte den som senter for Donetsk People's Republic (DPR). I dag har separatistene fortsatt kontroll over denne byen, mens det fortsatt foregår sporadiske kamper i områdene rundt denne. Området rundt Donetsk var kort tid egen Sovjetrepublikk i 2018 før det ble innlemmet i den Ukrainske Sovjet Republikken. Byen ble under Stalin-tiden gitt navnet Stalino og byen ble nærmest utslettet under andre verdenskrig da området sammen med resten av Ukraina ble okkupert av Tyskland. 

«Glemte løfter». Dette er tittelen på en kronikk i Klassekampen 7. januar i år. Innholdet er imidlertid gjengitt i flere artikler i andre medier med andrefarget politisk profil så det er egentlig ikke et poeng at det her vises til Klassekampen. Ole Øyvind Holth skriver her: «I februar 1990, under tre måneder etter at muren falt, dro USAs daværende utenriksminister James Baker til Moskva». Det som følger er forkortet. Hans, James Bakers, oppdrag var å overbevise Gorbatsjov om å gi tilslutning til en sammenslutning av Øst- og Vest-Tyskland. Man måtte gi russerne noe tilbake. Baker lovet at Nato ikke ville bevege seg østover fra sin nåværende posisjon. Gorbatsjov skal ha uttrykt at «enhver utvidelse av Nato-sonen er uakseptabelt». Det var Baker enig i. Vets-Tysklands daværende utenriksminister Hans-Dietrich Genscher bekreftet at den tyske gjenforeningen ikke måtte føre til «en svekkelse av sovjetiske sikkerhetsinteresser». Forsikringen ble senere fulgt opp av Helmut Kohl, daværende tysk kansler. Det er senere blitt en diskusjon om det konkrete omfanget av disse løftene: Gjaldt det bare Tyskland? Gorbatsjov skal senere ha uttalt i et intervju at «Beslutningen om å utvide Nato var «et stort feilgrep» som brøt med «ånden i de utspillene og forsikringen som ble gitt i 1990». Putin har senere vist til disse forsikringene. I dag har Nato; Polen, Ungarn, Littauen, Latvia, Estland som medlemmer, blant flere tidligere medlemmer av Warszawapakten.

Populære og upopulære politiker i ukrainsk politikersirkus. Da Volodymyr Zelenski vant presidentvalget i Ukraina i 2019 med sitt slagord «Jeg er en av dere» markerte han seg som en «ikke-politiker» i et land der politikere i sin alminnelighet ikke var og er særlig populære. Han lykkes med å utmanøvrere de to hovedaktørene i opposisjonen som eksisterte og eksisterer i ukrainsk politikk, da sittende president Petro Poroshenkos «Europeiske Solidaritet» og den pro-russiske og anti-vesten bevegelsen OPSZ («Opposisjons Plattform for Livet») ledet av Victor Medvedchuk. Den ukrainske filosofen og journalisten Vlodymar Yermolenko, som denne analysen er hentet fra, trekker også frem Yulia Tymoshenko som en politisk aktør i Ukraina. Hun var sentral aktør under den Oransje Revolusjonen i 2004-2005. Da ble den sittende statsministeren Viktor Janukovitsj beskylt for valgfusk og etter hvert tvunget til å gå av for å bli erstattet av Viktor Jusjtsjenko, med fortid som Statsminister. Han ble bevislig forgiftet under valgkampen, men ble endelig valgt i en tredje valgomgang initiert av Høyesterett. Janukovitsj som "rømte" fra Kiev om natten 21 februar i 2014 ledsaget av russiske sikkerhetsstyrker og landet først i Karkov på "offisielt besøk", men 25. februar rapporterte russiske medier at han befant seg på et hotell i Moskva og senere at han var innkvartert på landstedet til den russiske presidenten. Janukovitsj er nå etterlyst av ukrainske myndigheter og Interpol for massedrap og underslag.  Jusjtsjenko stilte som kandidat også i valget i 2010, men fikk liten oppslutning. Yermolenko mener at Ukrainas politikk i dag, ikke drives av ideer eller ideologier, men snarere av personligheter og penger.

Flytte soldater og fly, eller dialog? Kanskje er det slik at for å forstå Putin og Russlands posisjoner i forhold til Ukraina må vi ha med oss både historien langt tilbake i tid, og nær fortid og samtid. Noe å tenke på opp mellom alle overskriftene om sannsynligheten for krig i Ukraina, om bykrig, om hvem som har ansvaret og om dialog kan være et alternativt virkemiddel til å flytte soldater og fly nærmere den russiske grensen. Det er ikke ofte jeg er enig med FrPs Christian Tybring-Gjedde, men han mener at vi bør "vise mer forståelse for Russlands situasjon". "De føler seg forlatt og omringet". Tidligere norsk ambassadør i Russland fra 2013 til 2018, Leidulv Namtvedt, gir sitt bidrag til å tenke annerledes om konflikten vi nå opplever, når han i et intervju med Vårt Land sier at "Falne soldatar er ikkje populært i Russland no". Det kan vi vel tro og håpe.