Donald Trump var aktiv i organiseringen av et statskupp i januar 2021, men lykkes ikke, som mange andre. Men hva så?

To nye høringer, den syvende og åttende, er gjennomført omkring stormingen av Kongressbygningen i 2021. De avdekker klart at Donald Trump var aktiv i organiseringen av et statskupp. Men hva så?

To nye høringer er gjennomført omkring stormingen av Kongressbygningen i 2021. De avdekker begge at Donald Trump var aktiv i organiseringen av et statskupp.

Vi bruker ikke mer tid på det. Om noen vil følge opptak fra de de seks tidligere høringene finner dere dem her. Og her følger den syvende og åttende. Personlig begynner jeg å bli lei, mye fordi jeg også følger med på hva Trumps tilhengere mener. Det er ikke oppløftende. Men det som kommer frem er ellers vel verdt å få med seg.

Presidentvalget i 2020 var "Lost, Not Stolen". En gruppe prominente konservative advokater og pensjonerte føderale dommere la for kort tid tilbake frem en rapport på 72 sider som kategorisk tilbakeviser alle påstander, lagt frem for domstoler av Donald Trump og hans samarbeidspartnere og tilhengere, når det gjelder uregelmessigheter og valgjuks knyttet til presidentvalget i 2020. Rapporten er gitt tittelen «LOST, NOT STOLEN». Gruppen undersøkte mer enn 60 saker lagt frem i seks vippestater. Disse ble alle avvist av de lokale domstolene og gruppen som i ettertid har undersøkt sakene var samstemt om at det ikke fantes grunnlag for å føre disse sakene for retten. «Der er absolutt ikke noe bevis for svindel knyttet til presidentvalget i 2020 som tilsier at valgresultatet i hver enkelt av disse statene, eller i nasjonen som helhet, skulle måtte endres». Konklusjonen er fra særdeles kompetente republikanere: Valget var ikke stjålet det var tapt. Grundig tapt.

Snakker vi om et forsøk på statskupp? De fleste er forsiktig med å bruke slike ord, men ser vi på historien er det klart grunn til å gjøre dette. Men det hører også til historien at de fleste statskupp ender i fiasko, som dette. Og beklagelig vis er det høyst trolig at Trump slipper unna. USA Justisminister er nærmest til å reise tiltale, men dette er en utfordrende oppgave å ta på seg. Få samfunn er i dag organisert for å møte noe slikt. Hva skjer om Trump ikke blir dømt og erklærer seg frikjent? Jeg tror vi vet at han vil bruke dette for alt og mer enn det er verdt. Men Trump slipper nok unna også denne gangen.

 

Og Trump rir fortsatt rundt på påstander om valgjuks. På sin egen medieplattform «Follow the Truth» som ifølge omtalen er en plattform som oppmuntrer til åpen, fri, og ærlig global debatt uten å diskriminere politisk ideologi. Her la Trump 22. juli i år. (Kort tid etter at denne posten skrives og etter åtte runder med avslørende høringer) ut følgende statement (Det er slik han setter navn på uttalelser fra seg selv. Han mener han egentlig burde være President og som en slik må han avgi statements). Meldingen ble videre-publisert på Twitter og er her gjengitt ordrett: «Mike Pence told me, and everybody else, there was nothing he could do about the Electoral Vote Count – it was etched in stone. But if so, how come the Democrats and RINOs are working so hard to make sure there is nothing a VP can do. This was a major event, because everybody ganged up and said that Mike had no choice, he could not send the slates back to the States (which is all I suggested he do) for possible retabulation and correction base don largescale Voter Fraud and Irregularities. This may have proven to be an Election-changing event, so we would have no inflation, inexpensive gasoline, be energy dominant, have no war or largescale death with Russia and Ukraine (this conflict never would have happened), would have left Afghanistan on same timetable, but with dignity and strength, and would have kept Bagram Air Base, not had dead soldiers, taken out all American hostages, and would not have given the Taliban USD 85 billion worth of first class military equipment. What a difference it would have made if State Legislatures had another crack at looking at all of the Fraud, Abuse, and Irregularities that have been found. Our Country would have been a different place!»

Som sagt begynner jeg personlig å bli lei av Trump og hans repetisjoner rundt valget som ble stjålet og skryt om hva som ville vært annerledes om han fortsatt var President, slik han mener han burde være. Men en sak vil jeg forsøke å få med meg før jeg eventuelt tar Trump pause. Det er boken American Kompromat av Craig Unger. Boken beskriver, ut fra omtalen, hvordan KGB oppvartet og dyrket Trumps ego fra 1980-tallet av og fremover og foret ham med anti-vestlig propaganda som Trump velvillig formidlet videre.

Final a Personal comment: We must hope the rational world-leaders (most of them are) take care of us. But we must help push them in the right direction. All proad Russians and all of us else together do not deserve a Trump/Putin/Lavrov world. No-one does. That will surely in the end be a disaster for them, for us and many of those we love. Remember 1940 to 1945 and all the other disasters made up by national and cultural leaders with personal disturbed thoughts about what we are as humans.

Ideer om samfunnsutvikling, konflikter og krig fra Opplysningstiden frem til krigen i Ukraina

Er samfunnsutviklingen en stadig bevegelse mot et mer opplyst og bedre samfunn? Fra Francis Bacon via Adams Smiths «Usynlige hånd» til Francis Fukuyamas «The end of history» og videre til våre dager? Eller er den noe helt annet? Og hvor passer krigen i Ukraina inn.

Samfunnsutvikling i bevegelse mot et mer opplyst og bedre samfunn. Helena Moradi som arbeider som forsker ved Cornell University School of Law har i siste nummer av Philosophy Now skrevet en artikkel som litt fritt oversatt har tittelen «Fremskrittets forlokkende lys» eller kanskje like gjerne «Utviklingens opplysning». Her viser hun til tilbøyeligheten vi som mennesker har til å kople samfunnsutvikling til opplysning og fremskritt, mot noe som er stadig bedre. Hun siterer Immanuel Kant som i 1784 skal ha sagt noe slikt som at «Opplysning er menneskets oppvåkning fra selv-pålagte umodenhet». Amerikaneren J.B. Bury skrev i 1920 en bok med tittelen «The Idea of Progress» og skriver her, fortsatt ifølge Moradi, at vi som mennesker er fanget i troen på at «sivilisasjonen har beveget seg, beveger seg, og vil bevege seg i en ønsket retning». Moradi viser til opplysningstidens tenkere for å fortelle oss hvor denne optimismen rundt fremtiden kommer fra. Francis Bacon (1561 – 1626) hevdet at menneskene kunne forbedre sitt liv ved å ta i bruk ny kunnskap, ny teknologi og nye samarbeidsformer. Herbert Spencer (1820 -1903) mente at fremskritt for menneskeheten var en naturlig følge av «The great universal law of evolution». Når det senere i hans levetid ikke gikk så bra med fremskrittet var det ifølge Spencer fordi myndighetene ikke forsto at den frie kamp for overlevelse var en velsignelse som ikke måtte forstyrres.

Adams Smiths usynlige hånd og The end of history. Adam Smith (1723-1790) hadde på Spencers tid allerede forklart hvordan «The invisible hand» fungerte: «Every individual intends only his own gain… By pursuing his own interest he frequently promotes that of the society more effectually than when he really intends to promote it». Ifølge Smith var det «the hand of God, that works to make this happen». Blant optimistene kan vi fra nyere tid også ta med Francis Fukuyama. Forfatteren av boken «The end of history and the last man», en bestselger fra 1992 og flere ti-år etter. Washington Post skrev om boken at den var «A landmark work. Profoundly realistic and important. The first book to fully fathom the depth and range of the changes now sweeping through the world». Det som utløste forandringen var Berlinmurens fall. Fukyama så denne murens fall som et grunnlag for å konkludere med at «liberal democracy in reality constitutes the best possible solution to the human problem». Men han var samtidig usikker på om alle «samfunnsvognene» som på nittitallet ble satt på sporet for å trille inn i en ny fremtid ville ende opp på samme sted, med samme samfunnsmodell. Der kan vi vel i dag si at han fikk rett.

Fremskritt og tilbakeslag. Optimisme og pessimisme. Historiske trender og krigsforbrytelser. Visjoner om en bedre fremtid bør alltid følges av reservasjoner ifølge Moradi. Reservasjoner må ta høyde for tilbakeslag, degenerering og truende hendelser eller ulykker. Det som oppleves som positiv utvikling av noen vil andre kunne oppfatte som tilbakeslag. Karl Marx (1818-1883) så på det fremvoksende kapitalistiske industrisamfunnet som urettferdig, så urettferdig at det med nødvendighet ville måtte føre til opprør, revolusjon og omstilling til proletariatets diktatur. Mens historikere i sin alminnelighet da så på kriger mellom nasjoner som det som endret historien, mente Marx at konflikter mellom samfunnsklasser i fremtiden ville være drivkraften i samfunnsutviklingen. Amerikanere som historikeren Henry Adams (1838-1918) og sosiologen William Du Bois(1868-1963) så begge på industrialiseringen i sin samtid som et forfall. De ville ha en samfunnsutvikling uten industrialisering. Den tyske økonomen og sosiologen Max Weber (1864 – 1920) beskrev samfunnsutviklingen i sin tid som at alt som engang var hellig ble ofret til fordel for økt effektivitet og vitenskapelig rasjonalitet, men han var ikke nødvendigvis motstander av effektivitet og vitenskapelig rasjonalitet. Går vi nærmere vår tid finner vi Karl Popper (1902-1994) som mente at om vi i dag observerer noe som synes å fremstå som en historisk trend kan vi ikke vite at denne vil fremstå på samme måte i morgen eller i fremtiden. Når folk snakker om menneskehetens historie, snakker de om det de har lært på skolen. Og dette er egentlig historien om politisk maktbruk. Menneskehetens historie finnes ikke som annet enn som et uendelig antall historier. Og historiene om politisk maktbruk er historier om internasjonale forbrytelser og massemord. Da kjenner vi oss kanskje igjen i det som skjer i Ukraina i dag.

Krigen i Ukraia og «Tre krigsforestillinger» og/eller «dilemmaer». Tidsskriftet The Guardian Weekly fra 1. juli år presenterer i et oppslag om krigen i Ukraina tre «krigsforestillinger» eller dilemmaer som man i den redaksjonen mener man vil måtte stå i og som må løses opp. Det første er knyttet til utfallet av krigen. The Guardian mener at dersom Ukraina vinner krigen så vil Putin aldri akseptere dette. Om Putin og Russland vinner krigen vil Russland gå videre til nye slagmarker. Russland og Putin spekulerer trolig i at USA og Europa går lei av krigen, at krigstretthet fører til at fellesskapet og enigheten om støtte til Ukraina bryter sammen. Sjefsforsker Sverre Diesen ved FFI mener at Russland har mislykkes fullstendig med sin invasjon og at Vesten nå kan bestemme utfallet av krigen. Vi kan håpe han har rett, men ikke mere enn det. Det andre gjelder den økonomiske krigføringen og sanksjonene. EU har ifølge The Guardian gjennomført seks runder med sanksjoner utfra prinsippet om at sanksjonene som innføres skal skade Russland mer enn Vesten. Det er usikkerhet rundt om sanksjoner virker som forutsatt. De økte gassprisene bidrar til å sikre Russland inntekter selv om eksportvolumet går ned. Tidligere erfaringer med sanksjoner er blandet. Det tredje gjelder informasjonskrigen rundt sannhet, ansvar og skyld. Denne omfatter holdninger til krigen i den russiske befolkningen, men også internasjonale relasjoner og spesielt forhold rundt korneksport til land i Afrika som tidligere har fått 40% av sin kornforsyning fra Russland og Ukraina. Det er så langt lite som tyder på at motstanden mot krigen vokser i Russland. Og Russlands utenriksminister Sergej Lavrov reiser nå rundt til land i Afrika og forteller at det er USA og Natolandene som nå hindrer kornforsyningen med sine sanksjoner mot Russland. Samtidig bomber Russerne havnen i Odessa. Hvordan man løser korneksportutfordringene kan bli avgjørende. 

Historieskriving og fremsyn er krevende disipliner. Det er vanskelig å fortelle historien og kanskje enda vanskeligere å beskrive fremtiden. Jeg har forsøkt meg i begge disipliner, og lykkes litt bedre med historien på et smalt og velkjent område. På fremtiden absolutt ikke.

Donald Trump og Vladimir Putin lever i forskjellige verdener, men er like på mange måter

Donald Trump og Vladimir Putin lever i forskjellige verdener. De tenker ulikt politisk, men er like på mange andre måter. Er de også forbilder for en ny generasjon av statsledere? 

Donald Trump beundrer Putin selv om de politisk står langt fra hverandre. Da Putin erklærte invasjon i Ukraina kommenterte Donald Trump nyheten på følgende måte: “I went in yesterday and there was a television screen, and I said, ‘This is genius.’ Putin declares a big portion of Ukraine — Putin declares it as independent. Oh, that’s wonderful,” Og han fortsatte: "I said, 'How smart is that? And he’s gonna go in and be a peacekeeper. ... We could use that on our southern border. That’s the strongest peace force I’ve ever seen. There were more army tanks than I’ve ever seen. They’re gonna keep peace all right». Senere kom han med følgende kommentar og forklaring på at dette i det hele tatt kunne skje: «Well, what went wrong was a rigged election and what went wrong is a candidate that shouldn’t be there and a man that has no concept of what he is doing». Han snakker her om Biden, og videre om invasjonen sier han: «By the way, this would never would have happend with us. Had I been in office, not even thinkable. This would never had happend». Donald Trump fremstår som beundrer av Putin, men er svært annerledes enn Putin når det kommer til politikk. Putin er tilhenger av sentral makt i en sterk stat. Trump på sin side vil, om han blir president på ny, trolig bruke presidentmakten til å fortsette å bygge ned den føderale staten og la enhver bli rik, som de kan og vil, med minst mulig statlig innblanding. Ikke politisk samstemt, men på andre områder er de ganske like. 

 

Trump og Putin er begge rike på "gods og gull". De lever liv langt unna det liv flertallet av russere og amerikanere lever. Putin er trolig blant verdens rikeste med en formue estimert til mer enn en milliard USD. Han har eget Palass ved Svartehavet. Han sies også å være den egentlige eieren av yachten Scheherazade, verdsatt til drøye 6,6 milliarder kroner, som nå er beslaglagt i Italia. Trump styrer for tiden sin virksomhet fra sitt eget hovedkvarter og hotell i Lago Mar i Florida, men eier bygninger og virksomheter i flere byer i USA og ellers i verden foruten flere golfbaner. Mens Trump skryter av sin rikdom, benekter Putin eierskap.  I følge de som mener å kjenne forholdene rundt elitene av ledende politikere og oligarker i Russland kamufleres eierskapet ved at personer i den nære kretsen rundt Putin fremstår som eiere. Mens Trump har bygget sin formue ut fra virksomheter skapt av farfar og far, og kreativ bokføring for å redusere skattebyrde, og senere i det siste også ved å samle inn penger fra politiske tilhengere, er Putin mer «selfmade rik». Han har bygget opp sin formue gjennom samarbeid og byttehandel med russisk mafia og utvalgte oligarker tilbake fra da han ble borgermester i fødebyen St. Petersburg i 1991 etter å ha vendt hjem fra tjeneste for KGB i Øst-Tyskland. Han har høstet rikelig av de formuer som ble skapt da statsstyrte virksomheter ble privatisert i det som tidligere var Sovjetunionen. For de som mener at dette høres for eventyrlig ut anbefales bøkene til blant flere Anna Politkovskaja og Catherine Belton.

Trump og Putin har begge sterk oppslutning blant religiøse kristne. Evangelikale kristne i USA ble i 2015 overbevist om at Donald Trump var den eneste som var sterk nok til å utfordre USAs liberale elite, eller «sumpen i Washington», som det etter hvert het. Tele-evangelisten Paula White-Cain fungerte som rådgiver for Trump på dette området. En rekke fremstående forkynnere, og menighetene deres, så på Trump som utpekt av Vår Herre. Trumps støtte til Israel veide tungt i disse kretsene. Flytting av den amerikanske ambassaden til Jerusalem var en viktig symbolhandling i forhold til deler av målgruppen. Men også andre spørsmål var og er viktige for religiøse amerikanere. Abort-motstand og kristendommens stilling i skolen er blant disse. Når USA Høyesterett, etter at Trump sikret konservativt flertall i domstolen, nå har åpnet for strengere abortlovgivning i mange delstater var Trumps korte kommentar: «God made the decision». Den russisk-ortodokse kirken er for sin del langt fra å være en motstemme til Putin. Kirkens overhode, patriark Kirill,støtter opp om krigføringen i Ukraina. Dette gjør han ut fra en oppfatning, som også er Putins, at dette er en forsvarskrig mot at vestlige liberale verdier og dekadanse skal få innpass i det russiske samfunnet. Den russisk-ortodokse kirken har plassert seg langt fremme når det gjelder å ta avstand fra homofili og andre former for "moderne kjønnsidentitet". Kirken støttet også Putin som presidentkandidat da han ble valgt til sin tredje og fjerde periode som president ut fra en forestilling om at han var den eneste kandidaten som kunne stå i den nødvendige verdikampen.

Trump og Putin tror begge på konspirasjonsteorier og utvikler alternative virkelighetsforståelser. Trump var i sin presidentperiode besatt av ideen om Antifa, som en politisk venstre-orientert terrorist-bevegelse, og mente at politi- og påtalemyndigheter i USA burde kanalisere ressurser inn mot disse miljøene. Disse samme myndighetene mente på bakgrunn av sin situasjonsforståelse at det var langt større fare for terrorhandlinger fra bevegelser på ytre høyre side i det politiske landskapet. Og de fikk rett. Trump, for sin del, omtalte tidlig stormingen av kongressen 6. januar som en «lovefest» og sammenstøtene mellom politi og demonstranter den dagen som noe som lignet på «hugging and kissing». Den republikanske kongressmannen Andrew Clyde har omtalt det som skjedde mer som en «normal tourist visit». I Fox News la man tidlig skylden på Antifa-provokatører og FBI infiltratører. Det er påvist ut over all tvil at både tilhengere av ytre høyre grupperinger som QAnon, Proud Boys og The Oath Keepers var med, flere av dem ble i ettertid dømt for medvirkning. Stopper du menige russere på gaten i Moskva og spør dem hva de mener om det som nå skjer i Ukraina vil du trolig få svar som: «Før eller siden måtte det skje. Det var nødvendig å gjøre slutt på denne djevelskapen».  Eller noen vil si når de blir spurt om russernes operasjoner i Ukraina: «De bomber ikke, de uskadeliggjør utvalgte kriminelle med stor presisjon». Eller om Ukrainerne: «De er styrt av USA. Dette er frigjøring av landets innbyggere fra fascismen». Dette er resultatet av Putins gjentatte fortellinger om fascist-styret i Ukraina og nødvendigheten av å befri og frigjøre den hovedsakelig russisk-vennlige befolkningen der. Psykiateren Robert Jay Lifton sammenligner Putin og Trump i det at de begge omfavner som sant det som deres egen selvopplevelse krever skal være sant.

Putin og Trump er begge opptatt av å ydmyke meningsmotstandere. I avisen Klassekampen 30. juni forteller Ukraineren Peter Pomerantsev om opplevelser fra Russland rundt år 2000. Menige russere ble på denne tiden utsatt for en blanding av vestlige realityshow og tradisjonell propaganda iscenesatt som debatter mellom gammelkommunister, vestlige liberalere og representanter for Putins regime. Kommunisten og liberalisten var parodier. Det var alltid Putin-sympatisøren som dominerte debatten. Det som så ut som en fri og åpen samtale, var en iscenesatt ydmykelse av opposisjonen. Putins parti, Det forenede Russland, fremsto som en makt med full kontroll. Jeg har tidligere beskrevet Trump som en skolebølle når han tildeler meningsmotstandere ydmykende kalle-navn. Nancy Pelocy blir til "Crazy Nancy". Hillary Clinton blir til "Crooked Hillary". En tidligere FBI sjef som uttrykte skepsis til Trump ble til "Slimeball Comey" og Joe Biden ble "Sleepy Joe". Litt annen metode, men samme intensjon: Å ydmyke meningsmotstandere. 

Trump og Putin er begge opptatt av å fremstå som ualminnelig virile voksne menn. Trump spiller golf med inviterte kjente golfspillere og er generøs med å dele videre deres komplimenter til hans etter sigende fortreffelige slagferdigheter på golfbanen. Putin er kjent for sin bare overkropp, avbildet på hesteryggen i villmarken, eller når han fremstår som aktiv ishockey-spiller i kamp på isen. Felles er de også om å omgi seg med yngre vakre kvinner. Trump er 76 år og hans nåværende ektefelle, Melania, er 52 år. Putin blir 70 år nå i oktober og hans nye "hemmelige kjæreste", Alina, er 39 år.

The End of History? Den amerikanske forfatteren Francis Fukuyama utga i 1992 boken «The End of History and the Last Man». Fukuyama var aktiv påvirker i amerikansk politikk i forhold til flere presidenter. Hovedbudskapet i boken hans var at etter at Sovjet Unionen ble oppløst i 1991 var vi nå kommet til slutten av en historisk epoke. Man var kommet til endepunktet av menneskehetens ideologiske evolusjon og sto nå overfor unversialiseringen av vestlig liberalt demokrati som den endelige formen for humant styresett. Der vi nå er er det lett å se at Fukuyama var for tidlig ute. Vi er langt fra å være der i dag. Snarere er vi vel der at politikere som Trump og Putin fremstår som forbilder for andre ambisiøse politikere. Og hvor er verden på veg da?