Putins krig i Ukraina - Flere narrativer gir en splittet russisk befolkning som støtter krigen

Putin forsøker gjennom sin krig å gjenskape historiske hendelser russere kjenner seg igjen om  hva krigen gjelder som: En total krig mot Vesten og en krig for å forsvare russere. Opinionen polariseres og splittes gjennom Putins retorikk til å støtte krigen.

 

Putin forsøker med sin krig å gjenskape historiske hendelser for å mobilisere støtte for krigen. Den russiske statsviteren Kirill Rogov mener i en artikkel han er invitert til å skrive i The Economist, at det er for tidlig å slå fast at Putin ikke vil lykkes med sin mobilisering og sitt etterfølgende felttog i Ukraina. Han mener Putin handler ut fra historiske russiske erfaringer i sin appell til sine landsmenn og at han langt på veg lykkes med dette. Med sin spesialoperasjon og forsøk på fremrykking mot Kiev forsøkte han først å gjenskape trumfen fra 1945 da Russland beseiret Tyskland. Han forsøkte også å etterligne et Blitskrigsangrep for å demonstrere den russiske millitærmaktens overlegenhet. Han hadde på forhånd, ifølge Rogov, sett for seg et utfall der russiske tropper marsjerer inn i Kyiv omgitt av en jublende folkemengde og seg selv i rollen Stalin fikk da den røde arme etter seieren mot Tyskland i andre verdens-krig paraderte forbi den Røde plass i Moskva. Dette fikk han ikke oppleve. Deretter forsøkte han seg med en offensiv fremrykking i øst og sør. Denne ble stoppet av en Ukrainsk motoffensiv. Nå gjør han et tredje forsøk gjennom mobilisering. Det russiske moderlandet er erklært å være i fare. Russere må mobiliseres for å ta opp kampen mot fienden, Vesten, representert ved NATO og USA. Nå prøver han å gjenskape følelser fra 1941 og den dramatiske starten av "Den store patriotiske krigen" mot Nazi Tyskland. Dette er en historie Putin føler seg hjemme i selv om det skjedde før han ble født i 1952. Den er godt innarbeidet blant russerne. Putin vokste opp i Stalingrad som ble beleiret og bombet av tyske tropper i 1942-43. Det var her tyskerne tapte sitt først slag under krigen etter en russisk motoffensiv som igjen både i samtid og ettertid ble inspirasjon for den russiske historiefortellingen om «Den store patriotiske krigen». Putins far ble invalidisert under denne krigen. Moren ble syk under krigen og mistet minst en sønn som fortsatt var et lite barn. Putin ble født som enebarn. Historien om "Den store patriotiske krigen" ble opplagt formidlet av omgivelsene til Putin som barn.

To offisielle krigsversjoner: En eksistensiell krig mot Vesten og en krig for å befri russere i nød. Rogov reflekterer også rundt den tilsynelatende store oppslutningen blant russere om krigen i og mot Ukraina og Vesten. Meningsmålinger og holdninger til krigen er omtalt tidligere på denne bloggen. Rogov viser til at disse undersøkelsene, som ble gjennomført av meningsmålingsbyrået Levada Centeret før mobiliseringen, viste at 70-75% av de som svarte da støttet krigen. Men han viser samtidig til at opposisjon mot krigen kan bli gjort til gjenstand for straffeforfølgelse og mener at dette kan føre til at de som er kritisk til krigen lar være å svare. Han viser videre til andre undersøkelser som gir et mer nyansert bilde av støtten til krigen. Russian Field Group er i følge Rogov en mer uavhengig institusjon en Lavada Centeret. En undersøkelser herfra viser at 1/3 av alle russerne er solide krigstilhengere. Ca. 15% støtter krigen med reservasjoner. Ca. 20% støtter krigen, men ville foretrukket at den ikke ble igangsatt. Rogov viser til at Russisk statlig televisjon tilpasser budskapet sitt til forskjellene i holdninger i befolkningen ved å fremføre forskjellige narrativ om krigen. I en Talk-show-versjon blir publikum fortalt at spesial-operasjonen var og er en del av Russlands totale og eksistensielle krig mot et aggressivt Vesten, representert ved NATO og USA. Vesten er fast bestemt på å tilintetgjøre Russland. I nyhetsprogrammene legger man imidlertid mest vekt på at spesial-operasjonen ble satt i verk for å befri det russiske folk i Donbas og andre regioner. Dette er en rettferdig krig med utgangspunkt i Russlands forpliktelser til å hjelpe alle russere i nød. Her er konflikten med Vesten sekundær.

Tre opinioner og tre opplevelser: Tilhengere av total krig, tilhengere av rettferdig krig og de feige som ikke våger å utfordre Putin. Pro-krig russerne består slik Rogov ser det av tre hovedgrupper. Den første er tilhengere av total krig og en avgjørende konfrontasjon med Vesten og mener at fienden allerede står ved Russlands grenser. Den andre oppfatter at Russland utkjemper en rettferdig krig ut fra et ansvar for å beskytte Russere. Den tredje gruppen støtter militær aksjon, men gjør det først og fremst fordi de ikke tør å konfrontere Putin og hans supportere. De to siste gruppene oppfatter trusselen som å være langt borte. Putin la i sin mobiliseringstale 21. september an en retorikk knyttet til behovet for å forsvare moderlandet, en slags total krigsretorikk. Dette står i stil med Putins tidligere appeller til allmuens følelser. Han tar parti med militante grupper som lenge har etterspurt mobilisering. Slik tvinger han tvilere til å velge side og slik polariserer han samfunnet. Sterkere engasjement i Ukraina vil få russerne til å stille seg bak sine gutter i uniform. Han spiller på skillet mellom familier som har familiemedlemmer som deltar i krigen og de som ikke har det. Dette kan virke i teorien og kanskje også i praksis, mener Rogov. De velstående og byfolk flykter unna mobilisering. De mer ressurs-svake henvender seg ved rekrutteringsstasjonene. De er ikke begeistret for å måtte slåss, men er heller ikke innstilt på å bryte seg løs fra det imaginære nasjonsfelleskapet hvis vilje og aspirasjoner uttrykkes av Putin. De blir hatefulle mot de som ikke lar seg rekruttere. Slik mener Putin at han ved polarisere kan få en mer hengiven og trofast nasjon bak seg. En nasjon der mange er villig til la sine sønner sloss og dø uten å nøle.

Kirill Rogov, født i 1966, er russisk kulturhistoriker, statsviter og journalist med opprinnelig tilknytning til den russiske tenke-tanken Gaidar Institute for Economic Policy. Han har mottatt utmerkelser for sitt arbeid i Russland. For tiden er han knyttet til The Institute for Human Sciences (IWM) i Østerrike som er et institutt for studier av humaniora og samfunnsvitenskap grunnlagt i 1982 av en polsk filosof og to tyske kolleger i da nøytrale Østerrike. Den opprinnelige ideen her var å skape en møteplass for dissentere blant tenkere i Øst Europa og akademikere fra Vesten. Rogov er forfatter av en mengde artikler og en etterspurt foredragsholder som også har holdt foredrag i regi av norske NUPI. I dette tilfellet, artikkelen som denne fremstillingen bygger på, er han invitert inn som gjeste-skribent av The Economist.

Hvem er Vladimir Putin egentlig? Rogov kommer med for meg noen nye ideer om hvordan Putin tenker. Jeg har også tidligere forsøkt å finne ut av dette.  Jeg har forsøkt å følge ham fra han ble født i 1952 i Leningrad, nå St. Petersburg, gjennom barndom og ungdomstid der, til der han nå sitter som krigersk president. Svært krigs-villig har han faktisk vært siden før han ble president, med krigserfaring fra Tsjetsjenia, Georgia, Krim og Donbas og nå altså Ukraina. Tsjetsjenia-krigen bidro vel til at han ble president. Jeg har også sett på forvandlingen fra tidlig 2000-tall da britiske George Robertson som NATOs tiende generalsekretær fra 1999 til 2004 hadde møter med Putin om blant annet Roma-erklæringen fra Toppmøtet mellom Nato og Russland i 2002. Her skrev Putin under på en felles erklæring som litt fritt oversatt inneholdt følgende: «Vi, medlemslandene i NATO og i Den Russiske Føderasjonen åpner i dag en ny side i våre relasjoner, rettet mot å utvikle vår evne til å samarbeide innenfor områder der vi har felles interesser, og å stå sammen opp mot ytre trusler rettet mot vår felles sikkerhet». Bakgrunnen var terrorangrepene mot USA 11. september 2001. Russlands svært brutale krig i Tsjetsjenia ble med dette del av et større felttog mot muslimsk fundamentalisme. Vi kan ikke se bort fra at dette var en del av Putins plan for å flytte oppmerksomheten fra brutalitetene og de døde soldatene som aldri kom hjem fra Tsjetsjenia. Det er "bare" 20 år siden Putin skrev under denne erklæringen. Avstanden ide- og tankemessig er stor til den Putin som i dag henter religiøse støttespillere til forsvaret mot fordervende vestlige verdier.