Verdens farligste filosof utgis på norsk. Russisk skjønnlitteratur er farlig, og hva med Putin?

Den russiske filosofen Aleksandr Dugin kalles «verdens farligste filosof». Han utgis nå på norsk. Russlands litterære kanon «lukter» imperialisme og farlige ideer. Russernes angst for ytre fiender og russisk selvrettferdighet er en skummel blanding. Og så Putin da! Hva med Putin?

Den russiske filosofen Aleksandr Dugin kalles «verdens farligste filosof». Nå utgis han på norsk. Attentatet mot Darja Dugina i Moskva tidligere i år fikk stor oppmerksomhet og dro faren hennes, filosofen Aleksandr Dugin, frem for verdens oppmerksomhet. Darja var selv profilert som nasjonalistisk aktivist og kommentator. Aleksandr Dugin er omtalt tidligere i en post på denne bloggen, som en av bærerne av ideen om eurasianismen som noen mener er sentral i Putins tankegods. Var det han som var målet for attentatet? Han skulle egentlig kjøre den bilen datteren satt i, men valgte i siste liten å ta plass i en annen. Aleksandr Dugin regnes uansett som en sentral påvirker i russisk politikk. Han har vært foreleser på det russiske militær-akademiet og slik påvirket det russiske offiser-korpset. Han argumenterer for krig og russisk ekspansjon. Snart kommer Dugins tanker for første gang på norsk, ifølge Dagsavisen. Utgitt med støtte fra Norsk kulturråd og på Existens Forlag. Men Dugin er ikke alene om å påvirke Putin med sin filosofi. Putin har ifølge noen kilder som mål å reetablere «Et Hellig Russisk Imperium». Den russiske filosofen Ivan Ilyin er opplagt også viktig for Putins forståelse av Russland og fremstår på mange måter som hans historiske mentor. Samme Ilyin aksepterte ikke Ukrainerne som folkegruppe, slik Putin heller ikke gjør. Noen tror Putin ikke vil stoppe krigen i Ukraina før han oppfatter og han føler at han har oppfylt sitt mål. Om ikke, før det, noen stopper Putin.

Russlands litterære kanon «lukter» imperialisme og farlige ideer mener redaksjonen i The Economist som nylig har tatt for seg bøker av sentrale russiske forfattere som Dostoevsky, Tolstoy og Pushkin. Russiske forfattere, som disse, strekker i sitt forfatterskap ofte sine hender mot himmelen «for å slåss med religiøse dypsindigheter», ifølge The Economist. De får støtte fra Ukraina. Den ukrainske forfatteren Oksana Zabuzhko mener at vestens lesere av russiske klassikere, har ignorert deres imperialistiske mentalitet og hengitt seg til deres drastiske moral-relativisme og sympati for kriminelle. Zabuzhko hevder at litteraturen generelt har samme innhold som det samfunn det skrives om og som den skrives for. Den ukrainske filosofen Volodyr Yermolenko hevder, igjen ifølge det Economist, at Russiske litterære klassikere er «stapp-full av imperialistisk diskurs» og «ondskap». For sin egen del tilføyer redaksjonen at Russlands mest leste forfattere blir satt pris på dels fordi de skildrer landets sosiale ulykker, men også fordi de samtidig fremmer utfordrende og farlige ideer som løsninger. The Economist mener til samme tid at det samme også er tilfelle i utvalgte forfatterskap i Storbritannia og USA. I «Forfatterens dagbok» viser The Economist til at Dostyevsky, i en passasje skrevet i januar 1881, feirer den russiske hærens seier ved Geok-Tepe, som nå ligger i Turkmenistan. Dette var et blodig slag som sementerte det russiske imperiets autoritet i denne regionen. Forfatteren gir samtidig uttrykk for forventning om at Russland vil fortsette sine erobringer in i Asia slik at folk helt ned til India vil bli overbevist om at den hvite Tsaren er uovervinnelig. Russisk sjåvinisme er på denne tiden ofte beskrevet i spirituell terminologi snarere enn militær. I denne sammenhengen er de som avviser den ortodokse Gud, som katolikker og jøder, bannlyst. Forfatteren skrev at Russland var skjebne-bestemt til å føre an i en spirituell revolusjon, med en messiansk kraft som ville utslette vestlig dekadanse og forene menneskeheten under Gud. Putin er ikke langt unna dette i sin allianse med Patriarken Kirill. Johannes Morken referer i et innlegg i Klassekampen 1. oktober i år til en preken samme Kirill skal ha holdt i et kloster i Moskva for å mobilisere russiske borgere til å melde seg til militær tjeneste (her oversatt): "Vær modige og gjer den militære plikta dykkar. Og hugs at dersom du ofrar livet for landet ditt, vil du vera med Gud i hans kongerike, i hans ære og få evig liv". Han skal videre ha tilføyd at frykt for døden "kan pressa ein veik til svik og til og med til opprør mot sine brør".

Angsten for ytre fiender og russisk selvrettferdighet. Tatjana V. Altermark skrev i Klassekampen 11. oktober om «Den russiske selvrettferdigheten». Hun ble født nord i Sibir, men har ikke levd blant russere de siste femti årene. Hennes fortelling er interessant på flere måter i den sammenheng denne posten omhandler, men er her bare gjengitt med deler av to avsnitt og referanse. Hun skriver at: «Da borgerne av Det russiske imperiet for litt over 100 år siden ble til sovjetmennesker, ble livet deres sterkt preget av angst for ytre fiender, det være seg de tidligere Entente-allierte eller de polske, tyske, japanske og amerikanske inntrengerne som reelt truet den nydannede staten under borgerkrigen i årene 1917-1920». I 1941 ble landet overfalt av Nazi-Tyskland uten forvarsel. Etter krigen levde man i konstant redsel for atom-angrep fra Vesten. Informasjon om prøvesprengninger i Nevada og Stillehavet fikk bred omtale. Russlands eget atomvåpenprogram ble først omtalt som et forsvar mot trusselen fra Vest. Altermark avslutter med: «Hva har russerne akkurat nå for hånden? Et land som er utrolig rikt på ressurser, og som fremdeles er verdens største. Myter om egen uovervinnelighet og fortreffelighet; overbevisning om egen rett til å diktere; euroasiatiske visjoner; løgnaktig presse; kvalt talefrihet; Putin med sine trofaste KGB-kumpaner og en håndfull samtidsforfattere med dystopiske romaner og beretninger om ugjennomtrengelig håpløshet». 

Hvem er Vladimir Putin egentlig? Jeg har stilt meg dette spørsmålet flere ganger de to siste årene og også forsøkt å finne svar utfra mange forskjellige tilnærminger. Jeg har forsøkt å finne svar ved å følge ham fra han ble født i 1952 i Leningrad, nå St. Petersburg, gjennom barndom og ungdomstid der, til der han nå sitter som krigersk president, noe han også har vært tidligere. En svært krigs-villig president med krigserfaring fra Tsjetsjenia, Georgia, Krim og Donbas og nå altså Ukraina. Jeg har også sett på forvandlingen fra tidlig 2000-tall da den britiske labour-politikeren George Robertson som NATOs tiende generalsekretær fra 1999 til 2004 hadde møter med Putin om blant annet Roma-erklæringen fra Toppmøtet mellom Nato og Russland i 2002. Her skrev Putin under på en felles erklæring som litt fritt oversatt inneholdt følgende: «Vi, medlemslandene i NATO og i Den Russiske Føderasjonen åpner i dag en ny side i våre relasjoner, rettet mot å utvikle vår evne til å samarbeide innenfor områder der vi har felles interesser, og å stå sammen opp mot ytre trusler rettet mot vår felles sikkerhet». Erklæringen var del av en mer omfattende vennligsinnet tilnærming etter terrorangrepet 11. september 2001. Russlands svært brutale krig i Tsjetsjenia ble med dette del av et større felttog mot muslimsk fundamentalisme. Vi kan ikke se bort fra at dette var en del av Putins plan for å flytte oppmerksomheten fra brutalitetene og de døde soldatene som aldri kom hjem fra Tsjetsjenia. Det er er nå altså "bare" 20 år siden Putin skrev under denne erklæringen. Avstanden ide- og tankemessig er stor til den Putin som i dag henter religiøse støttespillere til forsvaret mot fordervende vestlige verdier og som gjør at han på noen områder kan sammenlignes med Donald Trump, av alle. De lever opplagt i forskjellige verdener, men er like på mange måter. Også i den forstand at de er interessante for psykologer som også har sine meninger om hvem vi møter når vi møter Vladimir Putin i dag. Jeg vet ærlig talt ikke om jeg er blitt så mye klokere, utover det at det er vanskelig å forutse hva som blir det neste. Åge Storm Borchgrevink har skrevet boken "Krigsherren i Kreml - Putin og hans tid". Her siterer han "Felthåndbok for den russiske hær" der skam er et sentralt begrep. I boken står det: "Skam over den militære leder som unnlater å bruke alle tilgjengelige milder for å seire". Hva det innebærer ser vi i disse dager i Ukraina. Borcgrevink siterer også Putin som i en sammenheng skal ha sagt at: "Livet er en enkel og grusom ting". Det er ikke oppmuntrende.