Putin må vekk, men russerne må selv ta ansvar for det?

Ekstern innblanding i valg av andre lands ledere er ingen god ide. Revolusjon gir historisk sett bedre legitimitet. Putin burde hentet lærdom fra tidligere kriger – de ender dårlig, men så langt har han nærmest full kontroll med nyheter fra slagmarkene i Russland.

Putin må vekk. Men hvordan? Halvor Hegtun mener, i en kommentar i Aftenposten 30. oktober, at Putin må bort. Begrunnelsen er at Putin har ødelagt titusener av liv med krigen han har igangsatt. Men samtidig peker han på at det er Russerne selv som må ta ansvar for at han avsettes. Ingen utenfra har rett til å legge seg bort i hvem som styrer andre land eller gå skrittet videre å angripe et annet land med militærmakt slik Putin har gjort. USA og NATO støtter Ukrainas forsvarskrig mot Russland, men kan ikke ha meninger om hvem som styrer Russland.

Ekstern innblanding i valg av andre lands ledere er ingen god ide. Det har skjedd før, at «stormakter» har tatt på seg oppgaven med å få avsatt statsledere. Putin har gjort NATOs bombing i Kosovo og Beograd i 1999 til en mal for hva mektige land kan tillate seg. Amerikanerne styrtet Iraks diktator Saddam Hussein i 2003. Det var ikke en genistrek. Konsekvensene ser vi fortsatt i Irak og Syria. Men russere som i dag misliker Putin og krigen i Ukraina risikerer juling og fengsel om de protesterer. 18.000 mennesker skal ha blitt arrestert siden februar, men det finnes altså 140 millioner mennesker i Russland.

Revolusjon gir historisk sett bedre legitimitet. Hegtun viser til den franske revolusjonen i 1789, den russiske i 1917 og østeuropeiske maktovertagelsene da «Jernteppet» ble revet ned i 1989 som eksempler på folkereisninger som har ført til regimeskifter. Revolusjoner, skriver han, kommer når en lang periode med økonomisk og sosial utvikling blir etterfulgt av kort periode med tilbakegang fordi folk frykter det de har kjempet seg til skal gå tapt. Putin har ledet Russland gjennom en periode med substansiell velstandsvekst. Andelen russere som lever et mellomklasseliv har økt. Nå flykter mange fra landet av frykt for mobilisering til krigen. Sanksjonspolitikken kan kanskje bidra, selv om den så langt ikke har vært særlig effektiv.

Putin ignorerer lærdom fra tidligere kriger. The Economist har tatt seg på tak å lage en oversikt kriger mellom stater og tap av menneskeliv de siste 200 årene. Mer enn 30 millioner mennesker er drept under krig. Mellom 1823 og 1860 døde nesten 500.000 soldater under kamp. Dødstallene toppet seg i første halvdel av det 20-århundre da ca. 25 millioner soldater og mange ti-talls millioner sivile døde i de to verdenskrigene. Den senere såkalte kalde krigen gav en slags fred til Europa, men krigene i Korea og Vietnam førte med seg store tap av menneskeliv og lidelser. Det har blitt færre kriger mellom stater i de siste ti-årene, men borgerkriger i enkeltland har forekommet flere steder. Med Ukraina-krigen er Putin med på å snu tiden tilbake til mer brutale og dødbringende tider. Putins helt spesielle historiesyn når det gjelder Ukraina og Russland er omtalt i andre poster på denne bloggen. Han sammenligner seg selv med Peter den Store som i sin tid bekjempet svenske konger og okkuperte land som gjorde Russland til en stormakt på den baltiske siden av Østersjøen. Putin invaderte og okkuperte Krim-halvøya i 2014. Dette var populært i Russland der mange mente at dette området var en del av Russland siden krigene der på 1850-tallet. Det som senere har skjedd i Ukraina følger av Putins egen spesielle historieoppfatning og kontroll over den historien som blir til i Ukraina.

Putins totale grep om russeres virkelighetsoppfatning. Kontrollen av meninger og medier i Russland er allerede omtalt i en annen post på denne bloggen og også hvordan disse bidrar til å samle oppslutning om krigen. The Economist går lenger og tar for seg Putins etter hvert solide grep om den totale virkelighetsforståelsen i Russland. Dette gjelder både historien bak og enda mer rundt motiver og resultater av den pågående spesialoperasjonen i og mot Ukraina. The Economist presenterer oppslaget som The Putin Show. Trolig med bakgrunn i at Putin, den første tiden av sitt presidentskap, ikke var så opptatt av mediene. Disse var på den tiden langt på veg kjedelige referater fra offisielle handlinger. Men etter hvert endret dette seg. Putin ble mer opptatt av det som ble presentert, hvordan det virket, og spesielt hvordan han selv fremsto i mediene. Dette førte blant annet til at en russisk variant av The Muppet Show, Kukly, som programmet het på den uavhengige TV-kanalen ntv, der han fremsto som en dverglignende dukkefigur, ble tatt av og forbudt. I dag fremstår Putin ifølge The Economist som Puppet-master med full kontroll over alle medier fra morgen til kveld, fra tidlige nyhetssendinger til avisoppslag i dagsavisene og talkshow på kveldstid. Fremstillingen og budskapet på alle kanaler er under absolutt kontroll. Dette gjelder selvsagt også rapportene fra krigen i Ukraina, der russiske soldater er helter og blir mottatt som befriere av en lokalbefolkning som endelig kan føle seg som russere igjen. Det er ikke enkelt å se for seg hvordan en revolusjon skulle kunne utvikle seg blant folk flest under slike vilkår.

Putin og Xi er tett på hverandre. Blant land som ikke ønsker regimeskifte i Russland er trolig Kina i følge professor Øystein Tunsjø ved Institutt for forsvarsstudier i Aftenposten 28. oktober i år som tilføyer: "Det har aldri vært et så tett personlig forhold mellom generalsekretæren i kommunistpartiet i Kina og en russisk president". Xi og Putin har møttes nesten førti ganger. Kina er Russlands største og viktigste økonomiske, diplomatiske og strategiske partner. Kina har opplagt interesse av hvordan krigen i Ukraina ender. Kina anerkjenner Ukraina som land, men har ingen mulighet til å legge press på Putin og Russland. Et skrekkscenario for Xi vil være et regimeskifte i Russland, der Putin mister makten, og Russland får en ny ledelse som dreier landet mot Vesten.