Putin, Russland, og en delt verden. Om Oceania, Eurasia og Eastasia og RUBIS og «Might is Right» og utsatte demokratier.

Den engelske historikeren David Starkey som det vises til i denne posten mener at FN under krigen i Ukraina har vist at organisasjonen er helt uten effektive virkemidler. Forfatteren Moises Naim mener fra sitt ståsted at noen av dagens statsledere har skrevet om "Diktator-manualen" slik at den passer populister av alle politiske farger, både Putin, Trump og andre.

Om RUBIS, Putin og Russland, og en delt verden. Den engelske historikeren David Starkey skriver i tidsskriftet The Critic’s aprilutgave i år om FN, RUBIS (Rule-Based System of International Relations) og Putins invasjon og krig i Ukraina. Han mener det som nå skjer gjør det tydelig for alle at FNs Charter fra etableringen av FN i 1945 ikke tas på alvor av medlemslandene. I formålsparagrafen heter det at formålet med å etablere FN er: «To maintain international peace and security, and to that end: to take effective collective measures for the prevention and removal of threats to the peace, and for the suppression of acts of aggression or other breaches of the peace, and to bring about by peaceful means, and in conformity with the principles of justice and international law, adjustment or settlement of international disputes or situations which might lead to a breach of the peace». Han viser her til at 141 land, nær ¾-deler av alle medlemslandene, stemte for en resolusjon som fordømmer Putins invasjon i Ukraina. Men samtidig at fem land stemte mot og 35 avsto fra å stemme. Deretter stemte 39 land for å sende Putins invasjon videre til Den Internasjonale Straffedomstolen i Haag. Avstemningen innebar at et betydelig antall medlemsland ikke støttet fordømmelsen. Kina, India og Pakistan, land som sammen representerer en betydelig del av verdens befolkning, var blant de som avsto fra å stemme. Bare et lite mindretall av medlemsland stemte for å engasjere domstolen i Haag.

Orwells 1984: og Oceania, Eurasia og Eastasia i 2022. Starkey tar også en sving innom George Orwells bok «1984» som ble utgitt 1949. Rundt 1950 leser hovedpersonen i boken, i en undergrunnsavis, en tekst med tittelen «Teori og Praksis for Oligarkisk Kollektivisme» der det framgår at verden i bokens 1950 er delt inn i tre superstater: Oceania, Eurasia og Eastasia. Oceania er blitt til ved en fusjon av USA og Det Britiske Samveldet. Eurasia er blitt til ved at Russland har absorbert store deler av Europa. Eastasia ble til ved at Kina okkuperte sine nærområder. Grensene for disse tre kontinentene lå fast og var lite omstridte, men i syd var det store landområder (Midt-Østen, India og Sydlige Asia) der det stadige var strid om grensene for innflytelsessfærene til disse tre superstatene. Starkey mener det ikke er vanskelig å kjenne seg igjen i denne beskrivelsen når vi ser på vår verden i dag i 2022. 

RUBIS vs. eller og «Might is Right». Men hvorfor er vi kommet dit at vi nå befinner oss i et dystopisk univers beskrevet av en forfatter som egentlig het Eric Arthur Blair, men hadde tatt forfatternavnet George Orwell når han skrev denne boken som ble utgitt i 1949, året før han døde. Starkey mener det skyldes at vi det meste av vestlig geopolitisk tenkning er begrenset til å tenke på verden som styrt av konfrontasjon mellom to doktriner, RUBIS (Rule-Based System of International Relations) og Makt gir Rett («Might is Right»). Og i tillegg en forestilling om at den førstnevnte er god og hensiktsmessig mens den sistnevnte er dårlig og uhensiktsmessig og at maktbruk i seg selv er uakseptabelt. Starkey mener at Rett forutsetter Makt og viser til Churchill som i en tale om «Jernteppet», som i sin tid delte Europa mellom Øst og Vest, skal ha sagt at «Law requires a Sheriff to enforce it. Otherwise, it will be defeated by Wrong». Starkey mener vi i «Vesten» de siste 30 årene har gått oss bort i et «fools paradise» med RUBIS, globalisering og 0-utslipps-miljøvernsfunmentalisme som i utgangspunktet er forårsaket at vår tro på «The End of History» og det endelige globale gjennomslaget for Den liberale demokratiske staten. Putin lever i en annen verden og er ikke alene. Han, har ifølge, Starkey, klart sagt fra at han gjør krav på områdene til det tidligere Russiske Imperiet som rettmessig tilhørende Russland som nasjon. Hans Utenriksminister har samtidig avvist RUBIS som han ser som et virkemiddel for vesten for å påtvinge Russland demokratisk styreform og menneskerettigheter som etter hans oppfatning er produkter av Vestlige lands kulturelle tankegods. Han snakker, på Russlands vegne, om retten enhver nasjon har til å velge modell for samfunnsutvikling som er i overenstemmelse med nasjonal, kulturell og konfesjonell identitet.

Diktatorenes nye manual og demokratier i fare. Journalist og forfatter Moisés Naím skrev i mars/april-utgaven av Foreign Affairs i år en artikkel med tittelen «The Dictator`s New Playbook». Her hevder han det er i ferd med å vokse frem en ny «avling» av politiske ledere, som ikke er totalitære og innsetter seg selv som statsledere, men snarere er populister som blir ledere gjennom valg. Men ellers, mener han, bruke disse mange av de samme virkemidlene som diktatorene. De fremmer løgner som blir til troverdigheter hos tilhengerne. De selger seg selv som folkets tjenere som kjemper en felles kamp med folket mot en korrupt og grådig elite. De konsentrerer makt og myndighet rundt seg selv og retter angrep mot institusjoner som er organisert for å ta vare på demokratiet. Eksempler på slike ledere er ifølge Naím blant flere: Jair Bolsonaro i Brasli, Viktor Orban i Ungarn, Narendra Modi i India, Andrès Manuel López Obrador i Mexico og Recep Tayyip Erdogan i Tyrkia. Blant ledere som er av samme slaget, men som ikke lenger er i posisjon nevner han blant flere Donald Trump og Sebastian Kurz i Østerrike. Jeg har tidligere vist til en artikkel av Anne Appelbaum «The bad guys are winning» som peker mot det samme persongalleriet. Naím mener for sin del at alle disse har skrevet om og fornyet kapittelet i «den gamle diktator-manualen» som omhandler hvordan du overfører din vilje til andre. Selv om nasjonene de arbeider i er svært forskjellige nasjonalt, kulturelt, institusjonelt og ideologisk er virkemidlene de bruker lang på veg de samme. Skal man som demokrat slå tilbake mot disse autokratene møter man store utfordringer mener Naím. Første skritt på vegen må være å erkjenne at vi står overfor en stor utfordring. Deretter må man identifisere hvordan man kan møte denne der den utspiller seg og så handle, før det blir for sent. Naím mener vi snart kan være for sent ute.