Krigen i Ukraina: Ukraina har gjenerobret betydelige områder. Hva skjer videre?

Ukraina har gjenerobret betydelige områder. Russland forbereder mobilisering og forsterket krigsinnsats. Hva skjer videre?

Krigen i Ukraina: Ukraina har gjenerobret betydelige områder. Ukraina hevder nå i september å ha gjenerobret store områder nært til og i Donbas-regionen nord-øst i Ukraina. Disse områdene er okkupert av russerne etter at de måtte trekke seg tilbake fra sitt felttog mot hovedstaden Kyiv og valgte å sette styrkene inn i erobring av områder øst i landet. I 2014, etter den «ukrainske revolusjonen», som førte til at den russisk-vennlige presidenten, Viktor Janukovitsj, ble avsatt ved et statskupp og senere «flyktet» til Russland, tok Russisk vennlige separatister kontroll over myndighetsbygninger og erklærte uavhengighet fra Ukraina i to områder i Donbas-regionen, først ble Folkerepublikken Donetsk erklært uavhengig og kort tid etter fulgte også i Folkerepublikken Lugansk. Dette skjedde til samme tid som Russerne besatte Krim-halvøya der det også var en stor kontingent russisk-vennlige innbyggere. I disse «folkerpublikkområdene i Ukraina» har det vært borgerkrig med skyttergraver mellom russisk-vennlige borgere og ukrainere siden 2014. Den Russiske Dumaen godkjente før den nå pågående krigen begge disse områdene som selvstendige republikker. Nå ryktes det at russerne som styrer i Donetsk og Luhansk vil arrangere folkeavstemning om fremtidig tilhørighet. Det er områder nord-øst i Ukraina rundt byen Charkiv som nå er gjenerobret. Det er vel ikke usannsynlig at Putins narrativ rundt russere i Ukraina som ønsker seg befridd av Russland er inspirert av inntrykk fra disse områdene.

Hva skjer videre? Mange har stilt det spørsmålet og også forsøkt å svare. Professor i statsvitenskap Janne Haaland Matlary ved Universitetet i Oslo skriver i Dagens Næringsliv 14. september at vi kan vente oss en økonomisk utmattelses-krig. «Dette betyr at vår hverdag, økonomisk så vel som politisk vil preges av sikkerhetspolitikk», skriver hun og viser til «den kalde krigen» da sikkerhetspolitikken lå «som et vått teppe over internasjonal politikk og handel». Tidligere forsvarsjef, Sverre Diesen, mener i Dagens Næringsliv 15. september at Putin vanskelig kan kaste masken (forstillingen om at dette er «en spesialopperasjon») og mobilisere, og at dette gir ham små muligheter til å erstatte det tap av soldater og materiell som de nå er påført i Ukraina. Men han ender opp med å sitere Churchill som i 1942 da krigslykken snudde skal ha uttalt: «This is not the end. It is not even the beginning of the end. But perhaps it is the end of the beginning». Russland-forsker Julie Wilhelmsen beskriver i Klassekampen 16. september utviklingen i Ukraina som en krise for Putin-regimet. Hun mener at det er naturlig at kritikere nå melder seg, men kritikken kommer ikke fra de som vil trappe ned krigen, men fra nasjonalister som vil trappe den opp. Hun mener det er sannsynlig at Russland nå tar grep for å få flere soldater inn, samtidig som de har «flere militære verktøy i kassa». Her viser hun blant annet til tyngre bombing av sivil infrastruktur. Hun mener også at Putin på hjemmebane vil svare med en «enda mer repressiv politistat» og et oppgjør med «landssvikere». I Aftenposten 17. september skriver Anita Krohn Traaseth, kanskje best kjent som tidligere sjef i Innovasjon Norge, om sitt møte med Putin når hun leste hans essay «Article by Vladimir Putin: On the Historical Unity of Russians and Ukrainians» og samtidig leste Machiavellis «Fyrsten». Hun beskriver sitt inntrykk etter dette som «en grufull påminnelse om at ledere av Putins kaliber er i stand til alt, også det vi frykter mest». «At Putin blir mindre grusom, er ikke reelt ifølge Machiavellis teorier», mener Traaseth og avslutter: «Men en ting gir håp, Putin vil falle. Dette vil en dag ta slutt». Seniorforsker Karsten Friis ved Nupi, er av samme mening i Aftenposten 15. september. Han skriver: «Sannsynligheten øker for at krigen til slutt feller Putin-regimet».

Russland forbereder mobilisering og forsterket krigsinnsats. Den russiske nasjonalforsamlingen forbereder nå lover som vil skjerpe straffene for forbrytelser som desertering eller ordrenekt. Lovframlegget inneholder begrepene «mobilisering» og «krigslov», og åpner for mobilisering og innkalling av nye soldater i stort omfang, antydningsvis så mye som en million soldater ved full mobilisering (i første omgang 200.000 til 300.000). Så langt har invasjonen i Ukraina vært omtalt som en «spesialoperasjon». Men Putin har den siste tiden vært under press for å erklære full krig og å mobilisere. Det er Putin som president som eventuelt signerer "mobiliserings-loven" slik at denne trer i kraft. Opplæring og trening blir en utfordring og tar tid. Men verving av nye soldater er allerede i gang. Det er åpnet for at den såkalte Wagnergruppen kan rekruttere soldater blant fanger i fengsler med løfte om benådning dersom de lar seg verve. Putin har også hatt møte med toppledere i den russiske våpenindustrien. Der understreket Putin at produksjonen må økes raskt slik at man kan levere nødvendige våpen, teknologi og krigsmateriell så fort som mulig, alt ifølge pravda. Han skal også ha sagt at produksjonen må økes uten import, samtidig som han innrømmet at det russiske utstyret kunne vært bedre. Han oppfordret industrien til å studere alt som blir brukt mot «oss», og bygge opp egen kvalitet, basert på erfaringene man da får, og å forbedre vårt eget utstyr og våre våpen der det er nødvendig. Det er fristende å gjenta sitatet fra Churchill: «This is not the end. It is not even the beginning of the end. But perhaps it is the end of the beginning».

Flere perspektiver på fortid og fremtid i krigen. Den engelske professoren Lawrence Freedman som er spesialist på krigsstudier har skrevet et essay i "Foreign Affairs" om hvorfor kriger feiler ("Why War Fails"). Han mener at russerne fullstendig undervurderte ukrainerne. De 190.000 soldatene de stilte opp ved grensen før invasjonen var dårlig trent, motivert og fremfor alt prisgitt dårlig ledelse både militært og politisk. Selv i det prorussiske Øst-Ukraina ble de møtt av fiendtlighet og motstand, noe de ikke var forberedt på ut fra Putins historiefortelling om Ukraina. Moderne komandofilosofi i vesten oppmuntrer underordnede til å ta initiativ for å takle omstendighetene de møter og de overordnede stoler på at de som er nærmest krigshandlingene tar riktige beslutninger også når de møter det uventede eller når noe går galt. Russisk komandostruktur er langt mer hierarkisk og tillater ikke at soldatene ikke følger ordre. Freedman peker også på at diktatorer, som Putin, tenderer i retning av å omgi seg med liketenkende rådgivere og å ha preferanser for lydighet fremfor kompetanse. Putin ble og blir trolig også blendet av at hans tidligere beslutninger om å bruke makt i krig har fungert til hans fordel. 

I samme tidsskrift har økonomiprofessor Ngaire Woods ved Universitetet i Oxford skrevet artikkelen "What the Mighty Miss" om hvordan Putin har gått i fellene mektige statsledere ofte går i nemlig å la seg blende og bli blinde av makten. De stiller seg i en posisjon over internasjonale avtaler og regler som om reglene ikke gjelder for dem. Dette gjør de uten å tenke på konsekvensene, at det åpner for at andre mektige gjør det samme. Putin er historisk sett ikke alene om dette. I 2003 invaderte USA og Storbritannia Irak. Invasjonen ble legitimert med henvisning til internasjonal lov etter at Irak hadde invadert Kuwait og ikke aksepterte våpeninspeksjon rettet mot masseødeleggelses våpen. Siste del av denne begrunnelsen var like "hul" som Putins henvisning til nazisters undertrykkelse av den ukrainske befolkningen. Invasjonen av Irak var ingen suksess og la etter hvert vegen åpen for IS og krigshandlinger som fortsetter enda i dag. FN-Charteret som er ratifisert av 193 land og styrt av sikkerhetsrådet, der fem permanente medlemmer i prinsippet har kontroll, er slik internasjonal lovgivning. Russland, USA og Storbritannia er tre av de permanente medlemmene. Vietnam, Afghanistan og Libya er eksempler på andre land som i løpet av de siste 50 årene er blitt invadert med bakgrunn i slike selvbestaltede supermakts-mandater.   

Daniel W. Drezner, som er professor i internasjonal politikk ved Tufts University i Boston i USA, skriver i samme publikasjon om The Perils of Pessimism (pessimismens farer), og om makt som er en hovedsak her. Han mener makt er valutaen i internasjonal politikk, men at det er liten enighet blant politikere om hva makt, i denne sammenheng, egentlig er. Han mener at dette skyldes at man har forskjellige forestillinger om fremtiden som igjen bestemmer hvilke dimensjoner ved makten som er av betydning. Å øke budsjettene til militære formål utfordrer og demonstrerer makt umiddelbart på en måte. Å etablere økonomisk- og sikkerhetsorienterte nettverk tar lenger tid, men gir også innflytelse og makt. Å bygge institusjoner for nedrustning av f.eks. atomvåpen kan det ta generasjoner å etablere og iverksette. Hva man legger vekt på og satser på avhenger av hvilken innstilling man har til fremtiden, om den er pessimistisk, utålmodig og kortsiktig eller optimistisk, tålmodig og langsiktig. Han mener at pessimisme er avgjørende bidrag til Putins krig i Ukraina. Målet er å gjenreise Russlands storhet. Virkemiddelet er å utvide interessesfæren geografisk med millitærmakt. USA og NATO har så langt valgt å satse på, og gjennom, sine etablerte internasjonale nettverk.