EMIL er borte

 

Emil, du er ikke her lenger og det er fælt!

Jeg savner tasselydene dine når jeg kommer hjem. De oppsøkende tasselydene når jeg henter frem tallerkener fra skapet for å lage mat til meg selv. Øynene som ser på meg og «sier»: Blir det noe til meg også? Det bruker å være slik husker du vel? Om jeg husker? ja!

Jeg savner pelsen din og det at du lot hendene mine få klø og klappe deg. At du veltet deg rundt og også ville bli kost på maven. Strøket under haken, kost rundt ørene.

Hodet vet at det må skje, dyr skal ikke lide. Du skal ikke lide. Det er vårt menneskeansvar å se til at lidelsen ikke blir større. Dyr kan ikke si det til oss. Du kunne ikke si det Emil, men jeg kjente deg så godt at jeg visste at dette ikke var bra. Du hadde det ikke godt. I en del av hodet forsto jeg dette. Men sorg melder seg på fra mange andre steder i kroppen. I nesen, der tårene sprenger på først, før de når øynene. I ørene som venter på tasselydene som ønsker meg velkommen og gjør meg glad for å være ønsket, når jeg er kommet hjem. I magen der sulten minner om at også du må få mat. Men så er du her ikke mer. Du var jo alltid her og tok imot meg og spiste sammen med meg. Nå ikke lenger.

Forventningen dine om at nå skal vi vel snart på tur. Øynene som fulgte meg fra matta på gulvet for minne meg om hva klokka var og at nå, nå er det vel snart tur. Kommer du med halsbåndet snart? Og jeg savner turene våre, du og jeg sammen.

Sorgen melder seg på igjen ved synet av den halve pølsa på tallerkenen i kjøleskapet som skulle skjæres opp i små biter for å ligge i bunnen og på toppen av hundeforet i matkoppen for at maten skulle lukte litt ekstra godt. Du likte det slik. Og så å snurre litt rundt som mosjon før maten, mot å få en liten bit av samme pølsa, først høyresving, og så venstresving. Jeg savner svingene dine.

Tranflasken din, som står igjen der i kjøleskapsdøra. Den minnet meg alltid på at du skulle ha din teskje av den på maten din for helsas skyld, og samtidig minnet den og du meg på at jeg burde ta min egen tran fra min flaske Møllers tran. Fellesskapet bare vi hadde om skjeene med tran. Hvem skal nå minne meg på denne og andre vaner?

 

Kjære, kjære Emil! Jeg savner deg fælt. Jeg vil aldri glemme deg!

 

Emil var hovedperson som hund sammen med Diogenes i en av de første postene på denne bloggen tilbake i juli 2010. Nå er han borte og huset han tittet ut av ble revet tidligere i sommer. Trist å tenke på også det.

Emil var en Nova Scotia Duck Tolling Retriever. Historien som går om disse hundene er at de ble avlet frem av indianere på Nova Scotia for å ligne på rever som kunne jage opp ender  og deretter hente dem i vannet etter at de var truffet av indianernes piler. Om det ikke er sant er det uansett en god historie. Emil passet ikke inn i denne historien. Han likte ikke å vasse i vann og langt mindre svømme i vann. Vi tror det var fordi han som valp på tur ved det lokale tjernet her vi bor ble trukket ufrivillig ut i vannet av en annen hund som ville leke. Emil ville ikke det, og ikke siden heller. 

Ellers var han vårt trofaste tur-følge i over 13 år. Fem av de årene sammen med Pippi, som også var en NSDTR, men som ble syk for oss og døde for to år siden. Vi vil aldri glemme Pippi og Emil.