Krigsoptimisme eller kullsvart stemning i Kyiv? Zelenskyy har en seiersplan eller vil Trump bli redningen?

Ukrania var i følge Putin en region i det gamle russiske Tsar-riket derfor en del av Russland i dag. Den Russisk Ortodokse Kirken og patriark Kirill støtter opp om Russlands krig for å motvirke vestlig moralsk forfall. Nå: Krigsoptimisme eller kullsvart stemning i Kyiv? Zelenskyy har en seiers-plan for Ukraina få tror på. Kan Trump bli redningen?

Russlands krig mot og i Ukraina: Status nå og litt av historien bak.  BBC har nylig «besøkt» frontlinjen ved Pokrovsk der det foregår harde kamper og der Russerne rykker gradvis frem uten at Ukrainske styrker ser ut til å klare å stå imot. Russerne har også intensivert sine bombeangrep mot Kyiv og andre byer og mål lenger vest i Ukraina. Pokrovsk er en halvstor gruveby med tidligere 60.000 innbyggere, nå redusert til en «spøkelsesby». De ukrainske tapene er store med inntil 50 sårede soldater daglig. Pokrovsk ligger 60 kilometer nord-vest for den regionale hovedstaden Donetsk. I Donetsk med omland har det vært uroligheter og krigslignende tilstander siden starten av «Donbas-krigen» i 2014 da pro-russiske separatister gikk til angrep på Ukrainske militære styrker. Separatistene tok etter hvert kontrollen over Donetsk, og erklærte den som senter for Donetsk People's Republic (DPR). Området rundt Donetsk var kort tid i 2018 egen Sovjetrepublikk før området ble innlemmet i den Ukrainske Sovjet Republikken. Etniske russere var i flertall i dette området. Donetsk sammen med Luhansk ble begge etter hvert såkalte utbryter-republikker i Ukraina og det hersket til tider borgerkrigs-liknende tilstander i disse områdene. 

Ukrania: En region i det gamle russiske Tsar-riket? Ifølge Putins historiefortelling var hele Ukrania en region i det gamle russiske Tsar-riket. Han mener dagens moderne Ukraina ble skapt på kunstig vis av Lenin etter den kommunistiske revolusjonen i 1917. Ukraina har derfor, ifølge Putin, ingen legitim rett til å opptre som egen selvstendig stat. Putin anerkjente i tråd med dette selvstendigheten til de to regionene øst i Ukraina inntil den russiske grensen, Folke-republikken Donetsk og Folkerepublikken Luhansk. I Putins historiefortelling er Ukraina «historisk sett russisk landområde» stjålet fra det russiske Tsarveldet og lagt i hendene på nynazister og korrupte nikkedukker kontrollert av Vesten. Han bar også frem en ide om at noen ville iverksette et folkemord i Donetsk og Luhansk. Med det åpnet han for å sende «en fredsbevarende styrke» inn i disse områdene i 2022. Putins historiske fremstilling avvises som surrealistisk av historikere med innsikt i Ukrainsk og Russisk historie. Det hører også til historien nå at Russland «ensidig formelt» har annektert disse «fylkene» og at det i år ble gjennomført russiske valg i Donetsk, Luhansk, Kehrson og Zaporzhzhia som er områdene Russland til nå har delvis okkupert. 

Den Russisk Ortodokse Kirken (ROC) og patriark Kirill støtter opp om Russlands krig i Ukraina. Kirken var raskt ute med å stille seg bak krigen mot nabolandet. Ukraina har også en ortodoks kirke. Den russisk ortodokse kirkens støtte til krigen har bare vokst i styrke ettersom krigen har utviklet seg. Grunnen til dette er ikke bare at kirken er vant til å velsigne alt Russlands lederskap gjør. Patriark Kirill i Moskva, som er ROCs overhode, deler Putins oppfatning av at krigen er en forsvarskrig mot vestlige liberale verdier og dekadanse for å hindre at slike holdninger skal få innpass i det russiske samfunnet. Den russisk-ortodokse kirken har også plassert seg langt fremme når det gjelder å ta avstand fra homofili og andre former for moderne kjønnsidentitet. Kirken ser Russlands invasjon i Ukraina og krigen som et bidrag til kirkens ansvar for å forkynne og frelse befolkningen i Ukraina. Ukrainerne oppfattes som å være en befolkning som står i fare for å havne i fortapelse ved å bli utsatt for Vestens verdier, dekadanse og forfall. Kirken støttet selvsagt Putin som kandidat da han ble valgt til sin fjerde periode som president ut fra en forestilling om at han var den eneste kandidaten som kunne stå i den nødvendige verdikampen. Litt slik som kirkelederne i USA støtter og støttet Donald Trump. Ideen om Et Hellig Russisk Imperie, med ansvar for sine innbyggeres frelse, har også engasjert russiske filosofer som Ivan Ilyin som Putin har et spesielt forhold til.

Fra krigsoptimisme til pessimisme til en ambisiøs seiers-plan. I januar i år mente Zelenskyy at ideer om at Putin var i ferd med å vinne krigen i Ukraina ikke hadde rot i virkeligheten. The Economist intervjuet ham i Kiev om hans syn på krigen frem til nå og om utsiktene videre. Zelenskyy mente da at Vesten var i ferd med å tape følelsen av alvor i konflikten og krigen og at Ukrainerne selv hadde tapt følelsen av å leve under en ekstensiell trussel. Han innrømmet at ukrainerne kanskje ikke hadde lykkes i 2023 slik verden håpet, at kanskje ikke alt hadde gått så raskt som noen forestilte seg. Men ideen om at Putin vinner krigen, mente han, var «ikke noe mer enn en følelse». Realiteten var at russiske soldater fortsatt ble slaktet i Avdiivka. Britisk etterretning hadde regnet seg frem til at med den utvikling av krigen de nå så, ville Russland ha lidd tap av mer enn 500.000 drepte og/eller sårede soldater ved overgangen til 2025. Han viste videre til at Putins soldater ikke hadde maktet å erobre en eneste større by i 2023, mens Ukraina hadde klart å bryte ned Russlands blokade av Svartehavet og etter det var i stand til å skipe ut millioner av tonn korn langs sin egen kystlinje. Samtidig hadde Ukraina lykkes med å uskadeliggjøre en femtedel av den russiske svartehavsflåten i løpet av de siste fire månedene av 2023. Dette var avgjørende resultater ifølge Zelenskyy som mente at Krim var og blir et viktig innsats-område for Ukraina i krigen mot Russland videre.  

Zelenskyys seiersplan for Ukraina og kullsvart stemning i Kyiv. Zelinskyy har nylig kunngjort det han kaller en seiersplan for Ukraina. Han mener denne, om den blir godtatt og fulgt, vil kunne styrke Ukraina slik at krigen kan avsluttes neste år. Alt dette ifølge BBC. Planen innebærer en formell invitasjon fra Nato til Ukraina om å tre inn i NATO-alliansen. Den forutsetter avvikling av bånd lagt på import og bruk av langdistanse-våpen inn mot Russisk territorium. Avvisning av alle krav til Ukraina om å gi fra seg områder og suverenitet til Russland. Fortsatt besittelse av erobrede russiske områder i Kursk-regionen. Zelenskyy kritiserte samtidig Kina, Iran og Nord Korea for deres støtte til Russland og omtalte de fire nasjonene som en kriminell koalisjon. Vladimir Putin ble i samme intervju med BBC omtalt som å være gal. Kreml og Russland har allerede avvist planen og hevder at det er på tide at ledelsen i Kiev blir edruelige. Sør-Korea har for sin del bedt Nord-Korea om å trekke tilbake sine tropper fra Ukraina umiddelbart. Det har vært antydet at så mye som 10.000 Nord-koreanske elite-soldater var på veg til eller allerede ved fronten i Ukraina. Kai Eide, tidligere norsk Nato-ambassadør, mener Nato har gitt Ukraina falske forhåpninger. Nato-medlemskap til Ukraina mener han, og flere med ham, står i veien som en «rød linje» som umuliggjør en avtale med Russland om våpenhvile og fred. Andre kommentatorer mener «seiersplanen» er ment som et ultimatum fra Zelenskyy til Vesten og landene som så langt har støttet Ukraina med våpen. Man ser nå at flere land har problemer med å følge opp på grunn av politisk motstand hjemme og Ungarn arbeider for å hindre EU-støtte til Ukraina. Noen rapporterer om «kullsvart stemning i Kyiv» som et resultat av at støtten delvis ser ut til å forvitre.

Blir Trump redningen? Trump har i kjent stil annonsert at når han blir president så skal han stoppe krigen i Ukraina kanskje til og med før han tiltrår embetet. Han mener seg å kjenne Putin og Zelenzkyy og deres styrker og svakheter svært godt og med dette som utgangspunkt mener han å kunne få slutt på krigen. Det gjenstår å se, om han rekker det, eller om han igjen blir elefanten i Glasshuset. Trump har også planer om å rydde opp i eget land. I en uttalelse før det kommende presidentvalget skal han ha uttalt: "Valget i 2024 er vår siste sjanse til å redde landet vårt. De samme korrupte kreftene som har kjempet mot oss hele veien, knuser nå alle demokratiske normer for å prøve å hindre oss i å beseire dem i dette siste slaget".  

 

Om Trump, «Den dype staten», Ukraina-krigen, Grønt skifte og Trump-humor

Donald Trump varsler kamp mot «Den dype staten» i USA, vil avslutte krigen i Ukraina i løpet 24 timer når han på ny blir president. «Det grønne skiftet» vil ikke bli prioritert. Trump humorister og Trump etterlignere gleder seg.

 

Donald Trump i kamp mot «Den dype staten» i USA. Donald Trump har nylig, i et «valgforedrag» på en konferanse, omtalt USA som en nasjon som balanserer på kanten av tyranni, og omtalte samtidig sin kommende valgkampanje i 2024, frem mot presidentvalget, som et korstog for rettferdighet. Videre sa han noe i retning av (her fritt oversatt): «I syv år, har dere og jeg slåss side om side for å redde landet vårt fra ondskap og fra de ondsinnede krefter som hater landet vårt og som jeg tror faktisk ønsker å ødelegge det». Og han fortsatte: «Sammen er vi krigere i et korstog for rettferdighet med mål å stoppe brannstifterne, ateistene, globallistene og Marxistene - og det er hva de er - og vi vil gjenreise vår Republikk som en nasjon under Gud med frihet og rettferdighet for alle». Trump har nylig, i en annen sammenheng, hevdet at han som gjeninnsatt president vil lede an i et angrep på «Den dype staten». Dette er en betegnelse hentet fra amerikansk politisk konspirasjons-teori. «Den dype staten» er ifølge denne teorien et hemmelig nettverk av medlemmer rekruttert fra føderale myndigheter i USA (Særlig fra FBI og CIA), som samarbeider med finans- og næringslivsvirksomhets ledere på høyt nivå, for å utøve makt ved siden av og opp mot USAs valgte ledelse. Det hører til historien at ideen om «Den dype staten» er hentet fra Tyrkia på 1990-tallet. I USA var flere grupperinger, blant dem som stormet Kongress-bygningen i Washington i januar 2021, hektet på en tilsvarende konspirasjonsteorier.

 

Trump om presidentvalget i 2020 og om Putin og Ukraina. Tidligere i mai i år stilte Trump opp i et utspørrings-program i regi av CNN. Her gjentok han påstanden om at han egentlig vant presidentvalget i 2020. «Vi fikk flere stemmer enn noen annen har fått som president i USA. Hvis du ikke er veldig dum, skjønner du at valget var rigget. Folk i hele verden skjønte det», sa Trump i den anledning. Han hevdet også at det aldri ville blitt noen krig i Ukraina om han hadde vært president i 2022, og at om han blir valgt til president i 2024, vil han få avsluttet krigen i løpet av 24 timer. Trump var tidlig ute med sin beundring for Putin rundt invasjonen i Ukraina. Trumps kommentar til krigserklæringen mot Ukraina var: "This is genius". Og dette gjaldt spesielt Putins forklaring av hvorfor man "måtte" gå inn i Ukraina: "And he is gonna go in and be a peacekeeper". Dette ble ganske sikkert notert i Moskva. Og når en i Russland presenterer alternative sanne nyheter om krigen i Ukraina kan man vel ikke se bort fra at de henter inspirasjon fra flommen av alternative nyheter om 2020-valget av president i USA. Trump hevdet også, under programmet på CNN, at han som president ville benåde mange av dem som ble dømt for stormingen av Kongressbygningen. Og han kalte politimannen som skjøt en demonstrant under stormingen «en forbryter».

 

Trump om «Grønt skifte» og om klimautfordringer. I juni 2017 annonserte Trump som president at USA ville trekke seg fra den historiske avtalen inngått under Klimatoppmøtet i Paris i 2015. Målet var å holde den globale temperatur økningen under +2 ⁰C i forhold til den før-industrielle gjennomsnittstemperaturen, og videre redusere temperaturøkningen til +1,5 ⁰C. Avtalen var imidlertid formet slik at USA først formelt kunne gå ut av avtalen i november 2020. Da var Biden blitt president og han fornyet USAs forpliktelser. Noen tid ut i Bidens andre år som president uttalte Trump, med adresse til Biden som president, at «… because the 'crazies' don't want to use US natural resources, it makes us non-competitive. America is sitting on "liquid gold" when it comes to oil and coal». Og han fortsatte i kjent stil: "We became energy independent when I was president, first time ever, and that involved a lot; but what nobody really understood was we were going to be double the size of Saudi Arabia and Russia combined, much bigger than both combined".  Trump er ikke forkjemper for et grønt skifte. Det hører til historien at Trump-administrasjonen la frem en omfattende rapport om sitt miljøengasjement før Trump gikk av som president.

Trump humor, Trump etterlignere og Trump som president igjen. Etter at Trump tapte presidentvalget i 2019 var det en yrkesgruppe som fikk føle på sviktende etterspørsel etter sine tjenester. Det var en gruppe av nyhetsopplesere og komikere som leverte "Trump-humor".  Noen hadde bygget seg opp som Trump etterlignere og Trump leverte i sin presidentperiode, gjennom sine formelle og mindre formelle uttalelser, nærmest daglig nytt innhold til denne yrkesgruppen. Uttalelsene ble i første omgang fanget opp av mediene og summert opp som "Trumps life gaffes", «Trump dumbest statements" og mer seriøst av CNNs Anderson Cooper. Kjente navn blant aktive Trump etterlignere var fra denne tiden John Di Domenico, Eric Jacman, Bo DiBuono, Frank Calieno og også Sarah Cooper. Og det er opplagt flere andre mindre kjente som livnærte eller livnærte og livnærer seg på det samme. Også karikaturtegnere har hatt mye moro med Trump, som de har hatt det med Putin, og også disse to sammen. Man kan mene mye om Trump, men han leverte og leverer virkelig "varene" på denne dimensjonen. Jeg har på en tidligere post på denne bloggen skrevet om dystopier (fremtidssamfunn vi helst ikke vil oppleve) og omtalt Russlands reviderte utenrikspolitikk som et eksempel. Med Trumps ulike påfunn og uttalelser som bakgrunn, har jeg noe av de samme følelsene for en fremtid med Trump som USAs President fra 2024. Og hva med Kinas globale sivilisasjons initiativ som del av dette?

Putins krig i Ukraina - Flere narrativer gir en splittet russisk befolkning som støtter krigen

Putin forsøker gjennom sin krig å gjenskape historiske hendelser russere kjenner seg igjen om  hva krigen gjelder som: En total krig mot Vesten og en krig for å forsvare russere. Opinionen polariseres og splittes gjennom Putins retorikk til å støtte krigen.

 

Putin forsøker med sin krig å gjenskape historiske hendelser for å mobilisere støtte for krigen. Den russiske statsviteren Kirill Rogov mener i en artikkel han er invitert til å skrive i The Economist, at det er for tidlig å slå fast at Putin ikke vil lykkes med sin mobilisering og sitt etterfølgende felttog i Ukraina. Han mener Putin handler ut fra historiske russiske erfaringer i sin appell til sine landsmenn og at han langt på veg lykkes med dette. Med sin spesialoperasjon og forsøk på fremrykking mot Kiev forsøkte han først å gjenskape trumfen fra 1945 da Russland beseiret Tyskland. Han forsøkte også å etterligne et Blitskrigsangrep for å demonstrere den russiske millitærmaktens overlegenhet. Han hadde på forhånd, ifølge Rogov, sett for seg et utfall der russiske tropper marsjerer inn i Kyiv omgitt av en jublende folkemengde og seg selv i rollen Stalin fikk da den røde arme etter seieren mot Tyskland i andre verdens-krig paraderte forbi den Røde plass i Moskva. Dette fikk han ikke oppleve. Deretter forsøkte han seg med en offensiv fremrykking i øst og sør. Denne ble stoppet av en Ukrainsk motoffensiv. Nå gjør han et tredje forsøk gjennom mobilisering. Det russiske moderlandet er erklært å være i fare. Russere må mobiliseres for å ta opp kampen mot fienden, Vesten, representert ved NATO og USA. Nå prøver han å gjenskape følelser fra 1941 og den dramatiske starten av "Den store patriotiske krigen" mot Nazi Tyskland. Dette er en historie Putin føler seg hjemme i selv om det skjedde før han ble født i 1952. Den er godt innarbeidet blant russerne. Putin vokste opp i Stalingrad som ble beleiret og bombet av tyske tropper i 1942-43. Det var her tyskerne tapte sitt først slag under krigen etter en russisk motoffensiv som igjen både i samtid og ettertid ble inspirasjon for den russiske historiefortellingen om «Den store patriotiske krigen». Putins far ble invalidisert under denne krigen. Moren ble syk under krigen og mistet minst en sønn som fortsatt var et lite barn. Putin ble født som enebarn. Historien om "Den store patriotiske krigen" ble opplagt formidlet av omgivelsene til Putin som barn.

To offisielle krigsversjoner: En eksistensiell krig mot Vesten og en krig for å befri russere i nød. Rogov reflekterer også rundt den tilsynelatende store oppslutningen blant russere om krigen i og mot Ukraina og Vesten. Meningsmålinger og holdninger til krigen er omtalt tidligere på denne bloggen. Rogov viser til at disse undersøkelsene, som ble gjennomført av meningsmålingsbyrået Levada Centeret før mobiliseringen, viste at 70-75% av de som svarte da støttet krigen. Men han viser samtidig til at opposisjon mot krigen kan bli gjort til gjenstand for straffeforfølgelse og mener at dette kan føre til at de som er kritisk til krigen lar være å svare. Han viser videre til andre undersøkelser som gir et mer nyansert bilde av støtten til krigen. Russian Field Group er i følge Rogov en mer uavhengig institusjon en Lavada Centeret. En undersøkelser herfra viser at 1/3 av alle russerne er solide krigstilhengere. Ca. 15% støtter krigen med reservasjoner. Ca. 20% støtter krigen, men ville foretrukket at den ikke ble igangsatt. Rogov viser til at Russisk statlig televisjon tilpasser budskapet sitt til forskjellene i holdninger i befolkningen ved å fremføre forskjellige narrativ om krigen. I en Talk-show-versjon blir publikum fortalt at spesial-operasjonen var og er en del av Russlands totale og eksistensielle krig mot et aggressivt Vesten, representert ved NATO og USA. Vesten er fast bestemt på å tilintetgjøre Russland. I nyhetsprogrammene legger man imidlertid mest vekt på at spesial-operasjonen ble satt i verk for å befri det russiske folk i Donbas og andre regioner. Dette er en rettferdig krig med utgangspunkt i Russlands forpliktelser til å hjelpe alle russere i nød. Her er konflikten med Vesten sekundær.

Tre opinioner og tre opplevelser: Tilhengere av total krig, tilhengere av rettferdig krig og de feige som ikke våger å utfordre Putin. Pro-krig russerne består slik Rogov ser det av tre hovedgrupper. Den første er tilhengere av total krig og en avgjørende konfrontasjon med Vesten og mener at fienden allerede står ved Russlands grenser. Den andre oppfatter at Russland utkjemper en rettferdig krig ut fra et ansvar for å beskytte Russere. Den tredje gruppen støtter militær aksjon, men gjør det først og fremst fordi de ikke tør å konfrontere Putin og hans supportere. De to siste gruppene oppfatter trusselen som å være langt borte. Putin la i sin mobiliseringstale 21. september an en retorikk knyttet til behovet for å forsvare moderlandet, en slags total krigsretorikk. Dette står i stil med Putins tidligere appeller til allmuens følelser. Han tar parti med militante grupper som lenge har etterspurt mobilisering. Slik tvinger han tvilere til å velge side og slik polariserer han samfunnet. Sterkere engasjement i Ukraina vil få russerne til å stille seg bak sine gutter i uniform. Han spiller på skillet mellom familier som har familiemedlemmer som deltar i krigen og de som ikke har det. Dette kan virke i teorien og kanskje også i praksis, mener Rogov. De velstående og byfolk flykter unna mobilisering. De mer ressurs-svake henvender seg ved rekrutteringsstasjonene. De er ikke begeistret for å måtte slåss, men er heller ikke innstilt på å bryte seg løs fra det imaginære nasjonsfelleskapet hvis vilje og aspirasjoner uttrykkes av Putin. De blir hatefulle mot de som ikke lar seg rekruttere. Slik mener Putin at han ved polarisere kan få en mer hengiven og trofast nasjon bak seg. En nasjon der mange er villig til la sine sønner sloss og dø uten å nøle.

Kirill Rogov, født i 1966, er russisk kulturhistoriker, statsviter og journalist med opprinnelig tilknytning til den russiske tenke-tanken Gaidar Institute for Economic Policy. Han har mottatt utmerkelser for sitt arbeid i Russland. For tiden er han knyttet til The Institute for Human Sciences (IWM) i Østerrike som er et institutt for studier av humaniora og samfunnsvitenskap grunnlagt i 1982 av en polsk filosof og to tyske kolleger i da nøytrale Østerrike. Den opprinnelige ideen her var å skape en møteplass for dissentere blant tenkere i Øst Europa og akademikere fra Vesten. Rogov er forfatter av en mengde artikler og en etterspurt foredragsholder som også har holdt foredrag i regi av norske NUPI. I dette tilfellet, artikkelen som denne fremstillingen bygger på, er han invitert inn som gjeste-skribent av The Economist.

Hvem er Vladimir Putin egentlig? Rogov kommer med for meg noen nye ideer om hvordan Putin tenker. Jeg har også tidligere forsøkt å finne ut av dette.  Jeg har forsøkt å følge ham fra han ble født i 1952 i Leningrad, nå St. Petersburg, gjennom barndom og ungdomstid der, til der han nå sitter som krigersk president. Svært krigs-villig har han faktisk vært siden før han ble president, med krigserfaring fra Tsjetsjenia, Georgia, Krim og Donbas og nå altså Ukraina. Tsjetsjenia-krigen bidro vel til at han ble president. Jeg har også sett på forvandlingen fra tidlig 2000-tall da britiske George Robertson som NATOs tiende generalsekretær fra 1999 til 2004 hadde møter med Putin om blant annet Roma-erklæringen fra Toppmøtet mellom Nato og Russland i 2002. Her skrev Putin under på en felles erklæring som litt fritt oversatt inneholdt følgende: «Vi, medlemslandene i NATO og i Den Russiske Føderasjonen åpner i dag en ny side i våre relasjoner, rettet mot å utvikle vår evne til å samarbeide innenfor områder der vi har felles interesser, og å stå sammen opp mot ytre trusler rettet mot vår felles sikkerhet». Bakgrunnen var terrorangrepene mot USA 11. september 2001. Russlands svært brutale krig i Tsjetsjenia ble med dette del av et større felttog mot muslimsk fundamentalisme. Vi kan ikke se bort fra at dette var en del av Putins plan for å flytte oppmerksomheten fra brutalitetene og de døde soldatene som aldri kom hjem fra Tsjetsjenia. Det er "bare" 20 år siden Putin skrev under denne erklæringen. Avstanden ide- og tankemessig er stor til den Putin som i dag henter religiøse støttespillere til forsvaret mot fordervende vestlige verdier. 

 

Hvem er Putin? Hva er han for oss? Og hva er han for russerne?

Putin ligner litt på Trump, men ikke mye? For Putin vipper psykologene mellom "fiendtlig inntrenger" eller "påtrengende sadist". "I Vesten har dere aldri forstått hva som er viktig for oss russere", sier russere. "Putin er en strålende statsleder". "Det var Stalin også", sier de også.

Putin ligner litt på Trump, men ikke mye? Mange psykologer, profesjonelle og uprofesjonelle har forsøkt å forklare oss hvem Donald Trump egentlig er når vi analysere personligheten hans. Mange har også søkt etter likhetstrekk mellom Trump og Putin. Likheten er der, men trolig ikke særlig stor når vi ser på psyken. Ingen profesjonelle psykologer har heller kommet så nær på dem at vi kan snakke om kvalifiserte diagnoser. Nærmest kommer kanskje Trumps niese, Mary L. Trump, som er psykolog med doktorgrad, og som har skrevet bok om sin onkel og familien («Too Much and Never Enough. How my family created the world`s most dangerous man»). Tittelen sier mye om hva hun mener, men det spørs om ikke Putin er farligere. Virkelig profesjonelle psykologer stiller ikke fjern-diagnoser. Miljøet rundt tidsskriftet Psychology Today er ikke så nøye med det. Så når jeg nå henter frem spekulasjoner om Putins personlighet har jeg hentet «personlighetsanalysene» derfra, på samme måte som jeg tidligere hentet frem analysen av Donald Trump. 

For Putin vipper psykologene mellom "fiendtlig inntrenger" eller "påtrengende sadist". Danielle Sandalic er praktiserende psykolog, skribent og arbeider med å ferdigstille en PhD ved universitetet i Sidney. Hun skriver med bakgrunn i egen, og vår, opplevelsen av russiske styrker som ødelegger private hjem i Ukraina, skyter på sivile, bruker sykehus som målskiver, bruker klasebomber og truer med å bruke atomvåpen. Hun skriver om Putin i Psychology Today. Her viser hun til flere fremstillinger. Blant disse er autoritetene Immelman og Trenzeluk som allerede for fem år siden slo fast at Putins personlighet lignet på en «Fiendtligsinnet inntrenger» («hostile enforcer») vurdert ut fra «the Million Inventory of Diagnostic Criteria». Mennesker med denne «diagnosen», mente de, fremstår med tvangsmessig sadistiske karaktertrekk, pedanteri når det gjelder regler, ubehersket når det gjelder fiendtligsinnede utfall mot de som fremstår som «svake», og opererer under dekke av å ta en samfunnsansvarlig rolle med forankring i vagt hemmelige motiver. Varemerket deres er å søke seg frem til regelbrytere som de ut fra «sitt mandat» kan sanksjonere og bruke sin makt for å straffe på det strengeste. Danielle Scandalic viser også til Theodore Millons typologi «Påtrengende sadist» som kanskje treffer Putin enda bedre. Den påtrengende sadisten sies å være «samfunnets sadistiske superego». Vedkommende er personlig engasjert i straff utfra rettskaffen indignasjon og grenseløst føleri som igjen blir drivkraft for hevngjerrige aksjoner. Putins taler der han rettferdiggjør invasjonen i Ukraina, og det som skjer etter dette, fremholdes som et godt eksempel på at denne karakteristikken treffer bra. Kanskje kan vi forstå Putin bedre ved å se på oppveksten hans og livsløpet hans ellers. Oppveksten var utfordrende og i alle fall svært annerledes enn den Donald Trump opplevde i USA på 50- og 60-tallet. 

«Dere i Vesten har aldri forstått hva som er viktig for oss». Mange menige russere støttet Putin i den tidlige fasen av krigen i Ukraina. De støttet ham ut fra hva de ble fortalt på de offisielle kanalene i Russland. Kanskje gjør mange det fortsatt, slik som Olga, som ifølge nordmannen Bernhard L. Mohr som arbeidet sammen med henne i Russland i 2006 og 2007. I en samtale dem imellom sa hun at: «Styret i Kreml er kanskje ikke ideelt. Men bedre med et sterkt kontrollerende regime enn at en revolusjonær bevegelse river ned alt. For da kommer 1990-årene tilbake». Olga og Bernhard arbeidet sammen med andre om å utgi en gratis-avis i Moskva i årene 2006-2007. Det var gode tider for mange i Russland. En russisk middelklasse var i ferd med å etablere seg i de store byene, og omfattet kanskje så mange som 20 til 30 millioner mennesker, en femdel av Russlands befolkning på den tiden. Sitatet er hentet fra Mohrs bok «Hvorfor stemmer Russerne på Putin» utgitt på Cappelen Damm 2022. Han får senere i samtalen dette rådet fra Olga: «Du får ta deg en runde og snakke med flere av de gamle kollegene våre. Jeg er helt sikker på at det er mange som mener det samme som Sergej og jeg. Dere i Vesten har aldri forstått hva som er viktig for oss». 

Putin er en strålende statsleder. Det var Stalin også. Victoria Belim vokste opp i USA, etter at familien forlot Ukraina da hun var 13 år. Nå bor hun i Brussel. Boken hennes «Røde sirener» starter med en samtale med onkel Vladimir, som er mer enn åtti år gammel. Hen er han fortsatt opptatt av å følge med, men ser og hører bare på russiske nyhetskilder. Han mener, ifølge Belim, at Putin er "en strålende statsleder". Det var Stalin også, ifølge onkelen. Uten ham ville Hitler vunnet krigen. Onkelen kaller «holodomor» - den store hungersnøden da sovjetregimet i Moskva med vilje lot fire millioner ukrainere sulte i hjel – «den såkalte hungerskatastrofen». Dette gjør også Putin og Putins folk i dag når de skriver sin egen versjon av russisk historie. Torsdag 22. september i intervju i Dagsavisen. På en av de siste sidene i boken sin konkluderer Mohr for sin del med at «Så lenge det er russerne født på 1960- og 1970-tallet som driver samfunnsutviklingen, tror jeg «øyeblikket da alt ryker» for Putin kommer til å være langt unna.

Tsaren var god. Putin slipper unna. Aftenposten kan torsdag 29. september fortelle oss om et talkshow på russisk statskontrollert TV i beste sendetid. To av Putins propagandasjefer blir intervjuet. Begge sier de har mottatt hundrevis av meldinger fra mennesker i panikk. Mobiliseringen svikter. Eldre, syke, studenter, demonstranter, menn uten militær erfaring blir kalt inn. Nær 200.000 russiske statsborgere har flyktet til Georgia, Kasakhstan og Finland. Men Putin slipper unna kritikk. Han hadde de beste intensjoner, men møtes av udugelighet nedover i systemet. "Hvis noen forsøker å diskreditere vår øverste kommandant, så anbefaler jeg sterkt ikke å gjøre det", sier Margarita Simojan, som er redaktør i Russia Today, mot slutten av sendingen. I Russland er det tradisjon for å tenke at "tsaren er god, men hans undersåtter er dårlige", kommenterer Jevgenij Golovchenko som forsker på sosial medier ved Institut for Statskundskab i København. Det er ikke enkelt nå å se hvor dette ender.

Russlands krig i Ukraina. Vestens sanksjoner har liten effekt, så langt, men???

Krigen i Ukraina: Vestlige lands sanksjoner mot Russland er langt mindre effektive enn man ønsket de skulle være. Russlands mot-sanksjoner er imidlertid svært effektive så langt i 2022. Vestens sanksjoner vil etter hvert virke mer markant negativt på Russlands økonomiske utvikling skal vi tro ekspertene.

Så langt: Lite virkningsfulle sanksjoner mot oligarkene. The Economist presentere i sin utgave datert 27. august i år en evaluering av vestlige sanksjoner mot Russland etter invasjonen i Ukraina. The Economist har rangert de tre opprinnelige sanksjons-tiltakene: Svartelisting av apparatchiker, sanksjoner mot finansinstitusjonene, og eksportkontroll. Svartelisting av de 1455 regime-tilknyttede apparatchiker og oligarker, beslagene av eiendom og eiendeler koplet til disse, og pålagte reiserestriksjoner har hatt liten effekt slik The Economist ser det. Mange og mye slipper unna. Dagens Næringsliv hadde 31. august som eksempel et oppslag om Russlands største fiskeriselskap Norebo, et selskap som i flere omganger har gitt store pengebidrag til Putins parti Forent Russland, og som fortsatt selger fisk til McDonald. Også etter at McDonald trakk seg ut av Russland som restaurantkjede. USA og EU forsøker nå å stramme til gjennom å kriminalisere deler av virksomheten oligarkene driver. Sanksjonene som ble innført like etter invasjonen er tidligere presentert i en post på denne bloggen. Da ble det vist til erfaringer fra tidligere sanksjons-regimer som nesten uten unntak har vært lite virkningsfulle.

Finansielle sanksjoner er mer virkningsfulle. I tilfellet Russland i 2022 snakker vi om tiltak som er mer direkte rettet mot Russlands økonomi, mot bankene og landets sentralbank, og mot utlånsvirksomhet og overføring av kapital. Tiltakene omfatter blant annet eksklusjon fra det internasjonale systemet for overføring av transaksjoner, SWIFT, og fra mulighetene til å handle med amerikanske USD. SWIFT-suspensjonen førte til nærmest total-kollaps i pengeoverføringer mellom russiske banker og EU, men handelen av russisk olje og gass mellom Russland og EU er ikke rammet. Gazprombank er fortsatt tilknyttet SWIFT. Og India og Kina kjøper fortsatt russisk olje. Russland henter inn frisk kapital daglig takket være sin omfattende eksport av olje og gass. Og har fått ytterligere hjelp av prisoppgangen på olje til USD 85 per fat, som er over 90% oppgang siden 2014. Russland rammes derfor i liten grad av at valutareserver deponert i vestlige lands banker er «frosset» og utilgjengelige.

Russland svarer: Presser opp prisene på energi. Aftenposten 29. august beskriver hvordan Putin og Russland forsvarer seg mot effekten av sanksjonene ved drive opp energiprisene og samtidig skaper store utfordringer for NATO-landene i Europa. Russland struper gasstilførselen til Europa. Dette gjør de blant annet ved å brenne gass for ca. 100 millioner kroner hver dag ved Portovaya-anlegget ved grensen til Finland i sidefjorden inn mot Sankt Petersburg.  Dette er det samme anlegget som mater gassrørledningen Nord Stream som igjen fører gass til Tyskland. Prisen på gass påvirker med dagens systemer prisen på elektrisitet i Norge og hele resten av Europa og er sterkt medvirkende årsak til prisøkningen på andre varer som igjen utløser økning i sentralbankenes styringsrenter og gir høyere lånerenter i bankene. Så langt i august 2022 kan det se ut som Russlands sanksjoner mot Europa har vært mer virksomme enn de sanksjonene Europa og USA har satt i verk mot Russland, men noen mener altså at dette vil endre seg utover mot og i 2023.

Eksportkontrollen virker og vil bli stadig mer merkbar. Dette tiltaket har så langt fått liten oppmerksomhet, men redaksjonen i The Economist mener tiltakene i denne pakken fremover vil bli stadig mer betydningsfulle. Siden februar i år har vestlige land innført et system som gjør at det kreves lisens for salg av varer til Russland. Lisens-systemet omfatter produkter som kan ha både sivile og millitære bruksområder, som lasere og droner, men også chips, computere, software og komponenter til bruk i energiforsyning. Lisenser for eksport av utstyr og komponenter som dette gis nå svært sjeldent. USAs chip-eksport til Russland er redusert med 90% fra 2021 til 2022. Import av chips og andre elektroniske komponenter er helt avgjørende for Russlands egen våpen- og bilproduksjon. Så langt har dette ført til at Russland nå produserer og selger biler uten airbags og anti-lock bremser. Chip-mangel gjør det vanskelig å produsere nye betalingskort. På sikt vil, mener man, eksportrestriksjonen kunne ramme Russlands olje- og gassproduksjon. Til dette kommer at flere hundre tusen velutdannede russere har forlatt landet etter invasjonen. IMF har laget prognoser som peker mot at Russlands årlige økonomiske vekst vil være redusert til det halve i 2025-26 i forhold til prognosene som forelå før krigen.