Oljeindustrien planlegger carbonbomber som utfordrer de globale klima-målsettingene.

Equinor vil være med helt til slutten av olje- og gassæraen. Et hundre og nittifem carbonbomber er under planlegging i oljeindustrien world wide. Midt-Østen, USA og Russland dominerer og CO₂-utslippene vil om planene gjennomføres gi global oppvarming ut over målene man ble enig om i Glasgow.

Equinor planlegger å være med helt til slutten av olje- og gassæraen. I en post på denne bloggen 29.4. i år har jeg kort gjenfortalt professor Einar Lies oppsummering av historien om norske mål for klimapolitikken fra 1990 og frem til i dag. Det er en historie om mål i stadig bevegelse. Mye kan tyde på at denne bevegelsen vil fortsette. 28. mai i år kunne Aftenposten fortelle oss at «Oljeselskapene jekker opp investeringsanslagene i år». Olje- og energiminister Terje Aasland sier i sakens anledning at det som nå er viktig er «at aktiviteten i leverandørindustrien vedvarer cirka frem til og med 2026 og så er fallende i 2027». Da kommer ny aktivitet for leverandørindustrien knyttet til utbygging av havvind ifølge ministeren. Litt tidligere 5. mai fikk vi vite gjennom Klassekampen at Equinor «Vil pumpe til siste dråpe». Kilden er Kjetil Hove, Equinors konserndirektør med ansvar for selskapets aktivitet på norsk sokkel. Han sier at Equinor vil opprettholde investeringer i olje- og gass i mange tiår. Han viser til at FN har slått fast at oljeprovinsen med høyest lønnsomhet og lavest CO₂-fortavtrykk er den som skal produsere helt til slutt. Å være der da, til slutt, er jobben Equinor arbeider med. Da Hove ble intervjuet var prisen for et fat nordsjøolje 108 dollar, et resultat av krigen i Ukraina. For Norge og Equinor betyr dette enorme inntekter. Russland har tidligere stått for 45% av gassen, 25% av oljen og 45% av kullet som importeres til EU. Denne avhengigheten vil man nå bort fra. Dette åpner store muligheter for eksport av norsk gass. «Europa vil trenge gass i mange tiår fremover», ifølge Hove.

Et hundre og nittifem carbonbomber er under planlegging world wide. Det er ikke bare i Norge at oljeselskap ser muligheter som følger med høye oljepriser. «I det stille» planlegges det nå olje- og gassprosjekter som vil føre til temperaturøkninger langt ut over det som er avtalt som grensene for å unngå katastrofale globale miljøeffekter. The Guardian Weekly presenterte i sin utgave 20 mai i år en oversikt planlagte investeringer i oljeindustrien verden rundt. Verdens største oljeselskaper planlegger å bruke 103 millioner USD per dag frem til 2030 på utvikling av nye olje- og gassforekomster som ikke kan settes i produksjon om man skal unngå de verste konsekvensene av en klimakrise. Planene omfatter olje og gassproduksjon som tilsvarer 10 års klimagassutslipp fra Kina som i dag står for de de største utslippene fra noe enkeltland. Planene inneholder, ifølge The Guardian, 195 «carbonbomber», i form av gigantiske olje- og gassprosjekter som hver for seg i løpet av sin levetid vil gi CO₂-utslipp tilsvarende tre ganger UK’s årlige utslipp. USA, Canada og Australia har de mest omfattende planene. FNs generalsekretær skal ha uttalt at «Fossil fuel interests are now cynically using the war in Ukraine to lock in a high-carbon future».

Midt-Østen, USA og Russland dominerer de fremtidige olje- og gassproduksjonsplanene. USA har godkjent prosjekter tilsvarende en produksjon 22.1 milliarder fat olje, Russland har planer tilsvarende 22.6 milliarder fat og Midt-Østen 32.8 milliarder fat olje. USAs «carbonbombe» tilsvarer alene utslipp som er mer enn fire ganger årlige utslipp fra hele verden i dag. En carbonbombe er definert som et prosjekt som vil slippe ut minst 1 milliarder tonn CO₂ i løpet av sine leve-/produksjonsperiode. Den største carbonbomben som er under utvikling er North Field gass feltet i Quatar. En studie utført av forskergruppe ved Universitet i Leeds har avdekket at få måneder etter at politikerne hadde posisjonert seg klimaforkjempere under COP 26 i Glasgow, ga de grønt lys for en massiv global ekspansjon av olje- og gassproduksjon. Omfanget av denne ekspansjonen er slik at klimaforskerne mener den vil presse klimaet til bristepunktet. Skal vi hindre en global temperaturstigning over det tidligere målet på +1.5 ^oC kan vi ikke tillate nye olje- og gassprosjekter. Målet etter Parisavatalen var å holde temperaturstigningen godt under +2 ^oC (som p.t. er satt til 1.65 ^oC). Dette betyr at nesten 30 % av oljeselskapenes investeringer ikke kan gjennomføres. 

LO-kongressen for fortsatt leting etter olje og gass. "Konflikten med Russland har ført gass opp som vår viktigste eksportartikkel. Eksport av olje og gass sto for 3/4 av den totale norske vareeksporten i år. Norge har vært og er en sikker stabil og pålitelig leverandør av energi til Europa. Fotsatt leteaktivitet og funn som sikrer en fortsatt stabil leveranse har en enda større betydning. Det må legges til rette for et stabilt aktivitetsnivå på norsk sokkel med økt innslag av nye næringer som karbonfangst og lagring, hydrogen, havvind og mineralutvinning. LO vil utvikle ikke avvikle sektoren. LO mener de ressursene som kan bygges ut må være økonomiske og klimamessige bærekraftige. Det vil medføre at deler av ressursene på norsk sokkel vil ligge urørt". Dette er det sentrale i kongressens kompromiss.

Det grønne skiftet er utfordrende. Vi "vil ikke se" utfordringene. Utfordringene er ikke blitt mindre utfordrende etter Russlands krig i Ukraina. I Aftenposten i dag refereres det til eksperter som spår "skyhøy oljepris" mot slutten av året. Oljeprisen kan komme opp i 300 dollar per fat. Det vil neppe virke i retning av større pessimisme i oljeselskapene. I tidligere post har jeg omtalt prognosene for global oppvarming. De er ikke løfterike og karbonfangst er ikke en kvikkfix-løsning. Amerikanske National Oceanic and atmospheric Administration (NOAA) melder at det nå er 50% mer CO2 i atmosfæren enn i førindustriell tid. Naturens naturlige opptak av CO2, som er avgjørende, trues av infrastrukturens landskapsinngrep. Kjernekraft dukker stadig opp i debatten og Frankrike og Nederland satser på denne teknologien. Her i landet er det betydelig skepsis. Vår alles treghet i forhold til klimautfordringene kan skyldes at vi ikke har forestillingsevne til å se hvilke katastrofer som vil ramme oss som følge av global oppvarming. Skrekkscenariene virker ikke på oss slik de blir formidlet i dag.