Om ambisiøse klimamål, usikre klimaforskere, -skeptikere og betydningen av egne valg

 

Om klimamelding og ambisiøse mål for 2030 og 2050. Regjeringen la nylig frem en Klimaplan for 2021-2030 (Meld. St. 13 (2020-2021)). Norge har under Parisavtalen forpliktet seg til å redusere utslippene av av klimagasser med minst 50 og opp mot 55 prosent før 2030 sammenliknet med 1990. Dette er første skritt mot å gjøre Norge til et lavutslipps-samfunn i 2050. Det forutsetter 90-95% kutt i utslippene innen da. Planen forutsetter at folk i 2030 enkelt skal kunne reise uten utslipp. Næringslivet skal kunne frakte gods og varer på klimavennlige måter. Norsk innenriks sjøfart og fiske skal ha halvert utslippene sine sammenliknet med utslippstall for 2005. Nordmenn skal fremdeles kunne bo, og jobbe i et livskraftig næringsliv, i hele landet. Norge skal produsere sunn, trygg, bærekraftig og klimavennlig mat fra jord og hav. Mål for 2030 er også at Norge skal ha konkurransedyktig industri som produserer varer og produkter med lave utslipp og være stor produsent av fornybar energi. Vi skal ha en petroleumsnæring som utvinner olje og gass effektivt, med lave utslepp. Bærekraftig forvaltning av skog og grønne areal er en viktig del av løsningen på global oppvarming. I 2030 er målet for Norge at utslipp fra skog- og arealbrukssektoren ikke skal være større enn opptaket i sektoren. Dette er ambisiøse mål.

Om klimaforskning, usikkerhet og klimafornektere. Etter Parisavtalen fra 2015 har nær sagt alle land forpliktet seg til å begrense den globale oppvarming til 1.5^oC over det såkalt preindustrielle nivået. Allerede her møter vi utfordringer. Globale temperatur-målinger går ikke lenger tilbake enn til 1850, men det vi kaller den industrielle revolusjon startet 100 år tidligere. Modellberegninger antyder at temperaturen allerede hadde økt med 0.2^oC frem til 1850. Men uavhengig av dette er gjennomsnitts-temperaturen for tidsrommet 1850 til 1900 blitt det offisielle førindustrielle nivået. Dette medfører at vi i dag regner med en temperaturstigning på 0.9^oC frem til i dag. Dette innebærer også at vi kanskje har +0.6^oC å gå på eller kanskje mindre enn +0.3^oC, i følge de som kjenner tallene og bakgrunnen for dem. Økt temperatur i atmosfæren påvirker mange forhold av betydning for vårt videre liv på planeten. Men også her er usikkerhetene store. Havnivået som eksempel: Vil dette stige med 0.3 meter innen år 2100 eller 3 meter?

Her er det stort spillerom for de såkalte «klimafornekterne», de som avviser hele problemstillingen. Det har både vært varmere før og det har vært istider vil de hevde. Norge er blant land i verden med høyest andel klimaskeptikere. En sammenlignende internasjonal undersøkelse viste at åtte prosent av Norges befolkning mente  at mennesket ikke er skyld i at klimaet forandrer seg. Her var vi på topp sammen med USA og Saudi- Arabia. I en nasjonal undersøkelse gjennomført av SIFO i 2012 mente 70 % av de som svarte at klimaendringene var menneskeskapt. Samtidig mente 60 % at Norge burde fortsette å utvinne olje fra nye felt. Det kan tyde på at man ikke koplet utvinning av olje og klimaendringer. Men fordi det er debatt blant forskere om resultater av forsking kan man ikke avvise klimaforsknings-resultatene. Debatt om resultater er forskningens helt nødvendige kvalitetssikring.

Kull og olje er fortsatt viktigste drivstoff i samfunnet. Atomkraft er uaktuelt. Nesten uansett hvordan man ser på verdens energiforsyning dominerer kull og olje. Også når det gjelder elektrisitetsproduksjon er vi per i dag helt avhengig av å brenne kull og olje for å lys og varme. Vannkraft, vind og sol bidrar her med ca. 20%. Kjernekraft er både den tryggeste og den mest miljøvennlige måten å produsere energi på hevder noen. Den kjente klimaforskeren James Hansen presenterte sammen med andre forskere for noen år tilbake et regnestykke som viste at kjernekraft hadde spart nærmere 2 millioner menneskeliv ved å hindre helsefarlige luftutslipp av blant annet 64 gigatonn med CO₂. Ytterligere millioner av menneskeliv ville være spart frem til 2050 dersom mellom 80 og 240 gigatonn CO₂, ikke blir sluppet ut. Det kan man hindre ved å la kjernekraftverk erstatte dagens fossilbaserte kraftproduksjon. Andre vil med minst samme intensitet hevde at kjernekraft ikke er løsning på klimakrisen. Atomavfall må lagres i flere tusen år. Vi kan ikke redde klimaet på bekostning av naturen og helsen vår. Atomkraftverk er kostbare og tidkrevende å bygge. Til dette kommer erfaringer fra ulykker ved tidligere kjernekraftverk, som gjør at svært mange mennesker ikke vil ha slike anlegg som naboer. Fremtiden er fornybar energiproduksjon.

Vindkraft er etablert som betydelig fornybar kraftkilde i Norge. Ved utgangen av 2018 hadde vi 610 operative vindturbiner fordelt på 35 forskjellige vindkraftverk som i et normalår leverer 5 TWh. Øst-Agder, Telemark, Buskerud og Oppland er fylker uten slike installasjoner. Ellers er alle fylker berørt. Inngrepene ved bygging av parker for vindkraft er beregnet til 2,5 dekar per MW. Veier for å komme til vindturbinene står for 80% av arealbruken. Og vindmøllene «vokser». Rundt århundreskifte raget en typisk vindmølle 75 meter over bakken og leverte en effekt på 0,75 MW. I løpet av de neste årene vil vi kunne se vindmøller som strekker seg 250 meter over bakken og leverer 2,5 MW. På Frøya bygges det nå 14 vindmøller «som har vokst» fra 135 til 180 meter under planarbeidet. Høyeste fjellknaus på Frøya rager 76 meter over havet. I 1981 ble 600 politifolk satt inn for å fjerne demonstranter i lenker som forsøkte å hindre utbygging av Altavassdraget. Naturinngrepene ved vindkraft er annerledes. Men også her har vi hatt demonstranter som kjemper mot utbygging, og politi i aksjon for å fjerne dem. Inngrepene i form av veier og vindkraftturbiner oppfattes av motstanderne som omfattende, irreversible og også som synsforstyrrelser.  «Nordmenn flest er opptatt av å bevare det som er igjen av urørt natur og biologisk mangfold i landet vårt. Urørt natur er Norges rikdom», har det vært hevdet. Og inngrepene er der, ikke bare der turbinene plasseres. Også land der man henter materialer til installasjonene berøres av naturinngrep som utfordrer mangfoldet i naturen. 

Konkurranse, pengebruk og klimautfordringer henger sammen og vi er en del av det. Slik vår verden og energiproduksjon er satt sammen kan klimaendringer knyttes til at vi som samfunnsborgere bruker penger på måter som øker bruken av energi og som igjen drar med seg utslipp av CO₂. Protester mot økte bompengesatser reduserer ikke utslippene av CO₂. Heller ikke når el-bilen parkeres sammen med SUVen fordi begge er nødvendige. Når politikerne, næringslivet og vi, nå etter pandemien, skal «få fart på økonomien igjen», er dette en utfordring. Økonomien er ingen maskin som fungerer uavhengig av mennesker. Møter mellom mennesker og utveksling av varer og tjenester i bytte mot penger er drivkraften i økonomien på alle nivåer i samfunnet. Transport av mennesker til og fra slike møter, om det er forretningsreiser eller ferier, fører med seg utslipp av CO₂. Når flyselskapene SAS, Norwegian, Flyr og Wizz Air ruster seg til skjerpet konkurranse om flypassasjerene i det innenlandske norske markedet, med nye og eldre fly, reduseres ikke CO₂-utslippene. Når oljeprisen stiger er dette godt nytt for oljeindustrien og produksjonen og utslippene blir ikke mindre av det. Når det stadig lanseres nye modeller av teknologiene vi omgir oss med og er avhengig av, reduseres ikke naturinngrepene i gruvene og CO₂-utslippene. Mike Berners-Lee, han som skrev «The Burning Question» har skrevet en ny bok: «There is No Planet B: A handbook for the make or break years». I en anmeldelse av denne konkluderer økologen Adrian Barnett med at «Boldly altering human behaviour may be our best shot at saving Earth».