Tøffe tider – Krig i Ukraina, høye strøm- og matpriser, økonomer krangler om styringsrenta. Snart blir det kaldt.

Vi lever i vanskelige tider – Krig i Ukraina, punkterte gassrørledninger i Østersjøen, høye strøm- og matvarepriser, inflasjon, økonomer som krangler om styringsrenta stiger for lite eller for mye, og snart kommer vinteren. Har du kjøpt vinterdekk?

Vi lever i vanskelige tider. Russlands krig i Ukraina er ikke det eneste som truer oss. Gassrørledninger blir sprengt og sender klimagassutslipp ut over Østersjøen og vi som bor nær den og Putin spøker ikke når han snakker om å bruke atomvåpen. Inflasjon, styringsrente og dyrere banklån er andre trusler vi må forholde oss til. Noen mener at for mange er i arbeid og at noen heller bør vende tilbake til Nav.

Inflasjon gjør at lønna di og pengene du har spart opp blir mindre verdt. Inflasjon måles i Norge ved hjelp av konsumprisindeksen (KPI). Den beskriver utviklingen i priser for varer og tjenester private husholdninger i Norge kjøper. For å få frem en KPI som er et godt mål for inflasjonen korrigerer Statistisk Sentralbyrå, som er ansvarlig for å regne seg frem til denne indeksen, for en rekke forhold. Byrået regner seg blant annet frem til det man kaller kjerneinflasjon (KPI-JAE), også kalt underliggende inflasjon. Her er KPI justert for avgiftsendringer og energivarer er ikke tatt med. Noen priser som inngår i KPI varierer mye fra en periode til en annen. Dette gjelder blant annet energipriser, som kan stige mye i en periode for så å falle i neste. Slike prisendringer kan skape «støy» i bildet av den underliggende trenden i prisutviklingen. Norges Banks foretrukne indikator for prisvekst er KPI-JAE. Inflasjonen holder seg for tiden på et høyt nivå i Norge, blant annet på grunn av prisoppgangen på strøm, drivstoff og historisk høy prisøkning på matvarer. Fra august 2021 til august 2022 økte KPI fra 3.4 til 6.5. Det er mer enn man ønsker i Norges Bank og dette får konsekvenser for styringsrenten.

En styringsrente på veg opp gjør det dyrere å ha lån. Styringsrenten er renten som bankene må betale for sine pliktige innskudd i Norges Bank. Den fastsettes åtte ganger i året av «Komiteen for pengepolitikk og finansiell stabilitet». Fire ganger i året utgir Norges Bank en penge-politisk rapport samtidig med offentliggjøring av styringsrentebeslutningen. Rapporten inneholder en prognose for fremtidig utvikling av styringsrenten. Denne prognosen kalles rentebanen. Styringsrenten påvirker rentenivået bankene tilbyr på innskudd og lån, men nivået her påvirkes også av bankenes markedsfinansiering i det norske og internasjonale kapitalmarkedene av penger de i neste omgang tilbyr til utlån. Bankenes finansieringskostnader danner grunnlaget for renten banken kan tilby på f.eks. boliglån. Her er pengemarkedsrenten NIBOR noe man må regne med. NIBOR har de siste årene ligget 0,25 til 0,5 % over styringsrenten og flytende boliglånsrente ca. 1,5% over dette igjen. I august i år økte Norges Bank styringsrentene med 0,5 prosentenheter til 1,75 prosent og la på til 2,25 prosent i møte 22. september og varslet ytterligere økninger senere opp til 3,0 eller 3,25 prosent ved utgangen av 2022. Senere mot slutten i 2023 skal renten kuttes tilbake til dagens nivå, ifølge Norges Bank. 

Inflasjon og resesjon er skremsler i samfunnsøkonomien. Inflasjon er bra når den er beskjeden og farlig når den er for stor. Høy inflasjon fører som nevnt til at kjøpekraften til folk flest blir lavere, i alle fall dersom ikke lønnsveksten øker tilsvarende prisstigningen. Det har ikke lønnsveksten for folk flest gjort nå. Resesjon betyr «nedgang» og oppstår når et lands BNP (bruttonasjonalprodukt) reduseres i to eller flere påfølgende kvartaler. Sentralbankene forsøker å motvirke resesjoner, ved å skru opp renten i oppgangstider, for å redusere økonomisk vekst til et nivå som er forsvarlig, og å skru ned renten i nedgangstider, for å stimulere økonomien. Det finnes flere typer resesjoner. I en V-formet resesjon vil økonomien synke mye en periode, for så å øke igjen. Det regnes som den normale typen resesjon. I en U-formet resesjon, vil økonomien være dårlig i en noe lengre periode før den øker til samme nivå. I en W-formet resesjon vil økonomien synke en periode, og deretter øke mye, før den får en ny smell. Det kalles «dobbeldip». I en L-formet resesjon synker økonomien, og stagnerer på et lavere nivå. Dette kan man vel se for seg også uten å være økonom.

Styringsrente og bankrenter på veg mot smertegrensene eller? I august i år økte Norges Bank styringsrentene med 0,5 prosentenheter til 1,75 prosent og la på til 2,25 prosent i møte 22. september og varslet ytterligere økninger senere opp til 3,0 eller 3,25 prosent ved utgangen av 2022. Senere mot slutten i 2023 skal renten kuttes tilbake til dagens nivå, ifølge Norges Bank. Norges Bank er i selskap med Riksbanken i Sverige som økte renten med en hel prosent. I USA har Federal Reserve, som det heter der, hevet renten med 0,75 prosent flere ganger.

Økonomiprofessor Steinar Holden er redd for arbeidsledighet og vil avlyse renteøkninger. Han ba ifølge Aftenposten 19. september Norges bank om å avlyse flere av de varslede renteøkningene. Han mener disse vil føre til unødvendig høy arbeidsledighet i årene som kommer, fra 3,3% ledighet i år til 4,2% i 2025. Den økonomiske veksten vil dabbe av til bare 1,3% i 2025, og dette skjer altså samtidig med at ledigheten stiger. LOs sjefsøkonom Roger Bjørnstad støtter Holden. BI-professor Hilde Bjørnland mener i Dagens Næringsliv 22. september at styringsrenten nærmer seg en smertegrense. Hun har vært enig i økningen av styringsrenten så langt, men mener at når vi nå nærmer oss 2,5% så nærmer vi oss smertegrensen. Hun viser til at inflasjonen vi nå påvirkes av er drevet av geopolitiske forhold og høyere råvare- og matvarepriser. Hun mener derfor at høyere inflasjon må aksepteres i større grad enn om prisveksten var etterspørselsdrevet.

 

NHH-professor Jan Tore Klovland vil ha høyere styringsrente og mener for sin del i Aftenposten 22. september at styringsrenten burde vært høyere, at Norges Bank har somlet utilgivelig lenge. Han får støtte av sin kollega professor Ola Honningdal Grytten, også han tilknyttet NHH. Klovland viser til rause offentlige støtteordninger under pandemien som ga et «gigantisk etterspørselssjokk». Nedstengning i Kina, brems i varelevering, økte fraktrater, og redusert tilgang på utenlandsk arbeidskraft sammen med økt etterspørsel etter varer og tjenester har skapt «en bredt basert inflatorisk situasjon». Klovland tror ikke vi er ferdig med renteøkninger enda, hverken i EU eller USA. Bremsene må på. Store infrastrukturprosjekter bør utsettes, ifølge Klovland. NTNU-professor i samfunnsøkonomi Ragnar Torvik synes at Norges Banks strategi hittil har vært fornuftig. Også Sjeføkonom Harald Magnus Andreassen i Sparebank 1 støtter også Norges Banks beslutninger så langt, men tilføyer at «Sentralbanken skal ikke ta livet av det norske folk, bare få noen av dem til å angre på å ha tatt opp litt for stor gjeld».

 

Anita Hoemsnes i DN sier høyere arbeidsledighet er "ønsket" og konkluderer sin kommentar 22. september med at uenigheten mellom økonomene henger sammen med «at for sterk renteoppgang gjør at mange av dem som har fått foten innenfor arbeidsmarkedet, må ta den tunge veien tilbake til Nav-køen igjen. En rask og sterk renteøkning vil dempe aktiviteten i økonomien. Det er jo nettopp det som er meningen. Ulempen er at flere kommer til å miste jobben. Det vil ingen si høyt, men det er også ønsket".

 

På Stortinget er SV bekymret for folks private økonomi. Nye rentehevninger vil sammen med høye strøm og matpriser, bidra til at det blir en tøff høst og vinter for vanlige familier, sier SVs nestleder Torgeir Knag Fylkesnes til Dagsavisen 23. september. Han viser til at styringsrenta nå er på sitt høyeste nivå siden 2011. Han mener man i statsbudsjettet som nå skal legges frem ikke må sende regningen til folk flest. Han peker mot en målrettet omfordeling som reduserer behovet for flere rentehevninger. Han vil redusere temperaturen i økonomien ved å øke skattene for de aller rikeste, kutte i dyre og gigantiske motorveiprosjekter og endre oljeskattepakken. Tina Bru fra Høyre mener at «Vi skal bruke mindre penger og prioritere hardere slik at folk og bedrifter ikke må plukke opp regningen for dårlige politiske prioriteringer». Arbeiderpartiets Frode Jakobsen sier «at det viktigste politikerne på Stortinget må gjøre nå er å vedta et statsbudsjett som ikke bidrar til å øke inflasjonen og renta ytterligere».

 

En folkelig versjon av samfunnsøkonomien. Opp i alle meningene om det som er vanskelig både å forstå og forholde seg til kan det kanskje være rom for en litt humoristisk og mer folkelig vinkling. I Dagsavisen 26. september gir Forbrukerøkonom Silje Sandmæl noen bidrag. «..økt styringsrente skal fungere som en slags Paracet for å få ned prisene. Og prisene vil forhåpentligvis gå ned når folk bruker mindre penger». «Grunnen til at det nå for tredje gang på rad er blitt en dobbelt renteheving, er fordi det er så viktig å få slukket brannen på de høye prisene». «Når folk begynner å bremse mer på forbrukerpedalen så er det klart at flere bransjer vil merke det. Utelivsbransjen som fikk seg en stor knekk under koronaen kan komme til å oppleve en ny knekk fremover». «Det aller viktigste, både for privatøkonomien og landets økonomi er at folk fortsatt er i arbeid». Det kan vi vel være enige om.

Tidligere sentralbanksjef Øistein Olsen var spesialist i bruk av fysiske metaforer når han beskrev sitt håndverk som sentralbanksjef. Han var både "hard i klypa" og "tråkket på bremsen" når han bedrev dette håndverket sitt. Silje Sandmæl, ovenfor, løfter metaforbruken enda et hakk slik jeg ser det. Alle som har luftet bladene i en lærebok i fysikk og samtidig åpnet en lærebok i samfunnsøkonomi innser at samfunnsøkonomi ikke er et del-emne i fysikk-faget, men heller hører sammen med psykologi og sosiologi. Hoemsnes treffer spikeren på hodet når hun skriver at: "Ulempen er at flere kommer til å miste jobben". Der er hun og Sandmæl nær ved "å treffe spikeren på hodet".

Kulda kommer, vinteren er på vei og prisene på vinterdekk er opp 20%. Hvorfor? Jo fordi vinterdekk som er brukbare i Norge i hovedsak produseres i Russland. EU-sanksjoner gjør at det ikke er lov å importere dekk til Norge som er produsert i Russland etter 1.7.2022. Ligger dekkene allerede på lager andre steder i Europa var fristen 1.8.2022. Dekk1 opplyser at de har fått inn 60-70% av de dekkene de har bestilt. Løp og kjøp.

England med Truss: Lyden av gravemaskiner heller enn skattekutt? Og en statsråd på museum.

Can Liz Truss fix Britain? The Economist anbefaler støy fra gravemaskiner, heller enn skattekutt, som Truss, som nyliberal politiker, kanskje først tenker på.

 

Lyden av gravemaskiner heller enn skattekutt. Can Liz Truss fix Britain? Dette var tittel på forsiden av tidsskriftet The Economist datert 10.-16. september 2022. Liz Truss vant som mange vet lederskapskonkurransen i det konservative partiet i Stor-Britannia og har allerede erstattet Boris Johnson som statsminister. Hennes og regjeringens første utfordringer er å bringe briter flest gjennom en økonomisk krise forårsaket av høye og økende energipriser og samtidig forholde seg til de andre utfordringene land i Europa møter for tiden. Truss er presentert som en ny Maggie Tatcher og har gitt uttrykk for sin beundring for "jernkvinnen" tilnavnet Tatcher fikk i sin tid som statsminister. I dette ligger det at Truss politisk står for en form for ny-liberal økonomi som innebærer kutt i skatter, deregulering av lov- og regelverk som "hindrer verdiskaping". Samtidig må hun krangle med EU om Brexit. Hun har allerede lovet "skattekutt fra dag en" blant annet ved å redusere merverdiavgift. Tenketanken Resolution  Foundation har regnet på Truss sin plan for skatte-endringer og mener den vil gi ti ganger mer skattelette til "de rike" enn til "de fattige". The Economist advarer mot en slik politikk. Hun bør heller sørge for å startet opp bulldosere og gravemaskiner, gjøre det enklere å få byggetillatelser, for laboratorier og andre virksomheter, og bygge vind-kraft-parker der det er behov for slike. Redaksjonen er heller ikke imponert over regjeringen hun har satt sammen. De mener spesielt at Næringsminister Rees-Mogg bør plasseres på museum, for der ikke å lede noen andre enn seg selv. Vi som er tilskuere får se hva som skjer videre.

Arv fra noen av opplysningstidens helter. Liberalisme er ideene om at enhver skal kunne organisere liv, helse, egen frihet og sine eiendeler som vedkommende vil uten innblanding fra andre (litt fritt oversatt). Ideene har røtter tilbake fra 1600- og 1700-tallet da de ble satt ord på av kjente størrelser som John Locke, Jean Jacques Rousseau og ikke minst Adam Smith. Nærmere vår tid opplevde man en nyliberalistisk vekkelse i England med Margaret Tatcher som statsminister fra mai 1979 og i USA med Ronald Reagan som ble president i 1980. Tatcher gikk til «krig» mot mektige fagforeninger. Reagans politikk svekket også fagforeningenes innflytelse. Han deregulerte industri- og landbrukssektorene, samt regelverket rund utvinning av naturressurser. Og han slapp fri finansinstitusjonene i USA og i verden så langt amerikansk innflytelse virket. Og det virket. Kina og Russland med flere kom etter i den utstrekning at det ble skrevet bøker med titler som «The end of History». Vestlig demokratisk og liberalistisk tankesett hadde erobret hele kloden på 90-tallet, trodde man, og så lyst på fremtiden. Men så kom tilbakeslagene og senest i år Russlands krig i Ukraina. Og der er både vi og Liz Truss nå.

Liz Truss var tidligere utenriksminister under Boris Johnson. Truss hadde også statsrådsposter under de tidligere statsministrene David Camron (som Miljøvernminister) og Theresa May (som Justisminister og Finansminister). Hun var opprinnelig tilhenger av britisk EU-tilknytning, men skiftet standpunkt etter folkeavstemningen, og deltok som sjefsforhandler i forhandlingene rundt Brexit. Truss ble født i 1975, i Oxford, og har utdanning fra Merton College, samme sted. Hun var i studietiden president for Oxford University Liberal Democrats. Hun ble medlem av det Konservative partiet i 1996. Hun arbeidet en tid for Shell og Cable & Wireless og for "tenketanken" Reform. Hun ble valgt inn Parlamentet i 2010. Ingenting å si på fremdriften i hennes politiske karriere. 

Hvorfor har vi private bedrifter?

Ronald Coase ga svaret i 1937. Han var også opptatt av fyrlykter og radiobølger. Han mente mye om staten og offentlig styring. Noe av dette kan vi i dag finne igjen i Fremskrittspartiets politiske program.

Ronald Coase døde i 2013.Han ble 102 år gammel. Coase var ingen hvem som helst. Hans siste bokutgivelse kom i 2012. ”How China Became Capitalist” redigerte han sammen med Ning Wang, som da var forsker på bærekraft ved Arizona State University. Dette er jo interessant fortsatt i dag. Så denne boken har jeg planer om å komme tilbake til i en senere post. I 1991 fikk Coase den svenske sentralbankens minnepris i økonomi.

Hvorfor får vi nye private bedrifter? Coase stilte dette spørsmålet og ga selv svaret i en artikkel publisert i 1937. Artikkelen var et sterkt bidrag til at han fikk tildelt den allerede nevnte minneprisen i økonomi. På 30-tallet var det blant økonomer en klar oppfatning at det alltid ville være billigere å sette ut en kontrakt for å få noe gjort, enn å ansette egne folk for å gjøre jobben. De som mest effektivt kunne levere et produkt eller en tjeneste var allerede i gang med å gjøre dette, mente man. I ”The nature of the firm” hevdet Coase at når man allikevel fikk bedriftsetableringer med ansettelser, så skyldtes dette såkalte transaksjonskostnader knyttet til det å hente inn informasjon og kunnskap, til forhandlinger, til det å ta vare på forretningshemmeligheter etc. I noen tilfeller ble disse kostnadene vurdert som høyere enn kostnadene knyttet til selv å ta ansvar for ledelse og å ansette nye medarbeidere og betale lønn til disse for å gjøre jobben. I slike tilfeller ble nye bedrifter skapt, mente Coase.

Fyrlyktsøkonomi, båndbredde monopol og auksjoner. Coase var svært opptatt av hva staten skulle brukes til. Lenge var fyrvesenet og fyrlyktene et mye brukt eksempel på et offentlig gode som det ikke var hensiktsmessig å privatisere. Private firmaer kunne rett og slett ikke tjene penger på å drive fyrvesen, sa man på den tiden. Coase påpekte at fyrlykter opprinnelig var i privat eie i England og at inntektene til å drive dem der og da ble hentet inn gjennom avgifter i havnene. Det ville, ifølge Coase, ikke være noe i veien for å etablere et lignende system i datidens USA. Coase hevdet også at flere andre områder som reguleres av staten like gjerne kunne reguleres i markeder. Et av hans andre eksempler var fordeling av båndbredde til radiokanaler. Dette skjedde i 1920-årenes USA ved at Den Føderale Radiokommisjonen med hjemmel i lov fordelte kringkastingslisenser til radiostasjoner dersom «public interest, necessity or convenience would be served». Dette omfattet å bestemme hvilke bølgelengder de enkelte radiostasjoner kunne kringkaste på. Lisensene kunne ikke selges eller overføres uten kommisjonens tillatelse. Coase hevdet med styrke at kringkastingsindustrien ikke var annerledes enn industrien som produserte aviser og tidsskrifter. Offentlig regelstyrt lisenstildeling var det ingen mening i. Auksjoner for fordeling av lisenser etter mønster av kunstauksjoner var løsningen for å bruke markedet som fordelingsmekanisme. Allokering av ressurser bør bestemmes av markedskreftene heller enn å være et resultat av departementsbeslutninger og tildelinger var Coase mening med henvisning til Adam Smith.  

Transaksjonskostnader – skatt eller eiendomsrettigheter? Monopolers levetid. Coase engasjerte seg også i debatt rundt problemet med samfunnsmessige kostnader, «Social Cost», kostnader samfunnet påføres som et resultat av private selskapers virksomhet. Økonomen Cecil Pigou hadde på femtitallet etablert welfare economics som fagfelt og funnet opp begrepet eksternaliteter som raskt ble koplet til skattlegging som løsning for å velte ansvaret over på virksomhetene som forvolder ulempe eller skade på omgivelsene. Coase mente at problemet med eksternaliteter heller burde løses med bedre definerte eiendomsrettigheter. Coase er også kjent for andre økonomifaglige erkjennelser. Blant disse er monopolers «levetid» eller varighet. I et perfekt marked må aktørene holde sine priser på nivå med marginal-kostnadene. Er det bare en aktør i markedet er ikke konkurransepresset der og aktøren står fritt til å sette prisene og hente ut ekstra profitt og også til etter tid å sette ned prisene for å selge enda mer av produktet. Senere forskere i denne materien har fastslått av mekanismen i dag er virksom i markedet for iPhones og andre «merkevarer» med status.

Chicagoskolen, Thatcher og Fremskrittspartiet Coase var altså ingen tilhenger av statlig og offentlig styring. Han tilhørte den såkalte Chicagoskolen knyttet til Chicago school of economics. Dette universitetet, og miljøet av økonomer der, har vært blant de meste innflytelsesrike økonom-miljøene i verden de siste femti årene. Her arbeidet blant flere Milton Friedman og George Stigler. Begge har fått den omtalte svenske minneprisen i økonomi. Også prisvinner Friedrich Hayek holdt til ved universitetet i Chicago og samarbeidet med Milton Friedman. Friedman og Hayek var blant inspiratorene for Margaret Thatcher da hun i England utformet og gjennomførte sin økonomiske politikk, Thatcherism, på 1980-tallet. Thatcher sammen med Ronald Reagen ga betydelige bidrag til Carl I Hagens økonomiske og politiske tankegods og den økonomiske politikken Fremskrittspartietstår for med deregulering og skattekutt som sentrale elementer.

Russland åpner opp for kryptovaluta-mining og skaper seg slik en ny pengemaskin

EU ble nylig enig om et delvis forbud mot import av olje fra Russland. Russland stiller nå «sanksjonert olje og gass» til disposisjon for kryptovaluta utvinning, får nye arbeidsplasser og nye inntekter.

EU ble nylig enig om et delvis forbud mot import av olje fra Russland. Forbudet gjelder 2/3-deler av oljeimporten derfra og skal økes til 90% i løpet av året. Russerne får ikke panikk på grunn av dette. De tjener allerede mer enn før invasjonen og venter å få inn enda 1000 milliarder rubler i olje- og gassinntekter i år. Slik vil de fortsatt kunne finansiere «Spesialoperasjonen» i Ukraina. Forbudet gjelder foreløpig bare olje fraktet med skip. Polen og Tyskland skal etter hvert redusere importen via rørledninger. Ungarn, Slovakia og Tsjekkia vil fortsatt ta imot olje på grunn av sin avhengighet av denne. Russland har økt eksporten til Kina og India og fortsetter å eksportere Tyrkia, Georgia og land i Afrika. EU er fortsatt avhengig av russisk gass. 

Russland har en plan B klar. De stiller sanksjonert olje og gass til disposisjon for kryptovaluta utvinning. Kina og åtte andre land har innført lovforbud mot utvinning av og handel med kryptovaluta med henvisning til det store energiforbruket knyttet til «utvinningen» og de skadelige miljøvirkningene av denne, som ikke lar seg forene med ambisiøse mål om å redusere CO₂-utslipp. Energiforbruket knyttet til slik utvinning tilsvarte allerede for noen år tilbake samlet elektrisitetsproduksjon og -bruk i Ukraina.  Nå fører EUs sanksjoner til at Russerne går motsatt vei. Ifølge Nature fra 12. mai i år har man i Russland forberedt et lovforslag som vil gjøre kryptovaluta-utvinning lovlig og samtidig regulere denne. Formålet er å skape jobber og gi det russiske statsbudsjettet ekstra inntekter samtidig som man skaper en ny pengemaskin for omsetning av russisk olje og gass.

Er vi på veg mot en kryptovalutakrise? Men Russlands satsing skjer til samme tid som markedet for kapitalisering av krypto-valuta faller. Kjeden mellom krypto-valutaene, såkalte stabelcoins og det ordinære pengemarkedet (ofte skjer innveksling i dollar) svikter og innvekslingskursene faller. Viktige stabelcoins er tether og USD coin (USDC). Fra tidlig i mai år falt "terra", verdens fjerde største stabelcoin, kraftig i verdi. Dette førte til press på tether, som er ment å være priset en til en mot dollar. Kursen på tether var 12. mai falt til 95 cents. Alt i følge The Economist.

Kryptovaluta-utvinning har vært tema for flere tidligere poster på denne bloggen. Først var oppmerksomheten på den voldsomme verdistigning i 2021 da en Bitcoin passerte 500.000 kroner i verdi og Elon Muskog Kjell Inge Røkke kjøpte seg inn i valutaen. Musk lanserte også salg av Teslas biler mot oppgjør i Bitcoin. Dette ble senere trukket med henvisning til miljøkonsekvensene av kryptovaluta-utvinningen. Da hadde entusiastene startet jakten på teknologi som kunne gjøre utvinningen mindre krevende bare for å møte nye krevende utfordringer. I dag er en Bitcoin verdt ca. 300.000 kroner. I august i fjor var det en periode debatt om verdien av Bitcoin og andre kryptovalutaer som betalingsmiddel i Dagens Næringsliv. Påstandene var blant annet at en del ledende økonomer var for dumme til å forstå verdien av og fremtiden for kryptovalutaene som betalingsmidler. I posten ble også Caitlin Long, Wyomings Blockchein Pioneer presentert. Wyoming fremsto etter hvert som USAs kryptovalutastat. I desember i fjor var spørsmålet om kryptovalutaene snart ville bli vanlige penger, det vil si om statene snart ville overta som kontrollører og garantister slik de gjør med vanlige penger. I februar i år etter forbudet mot utvinning av kryptovaluta i Kina ble nye produksjonsland aktuelle, også Norge, men i Nord-Norge var entusiasmen laber.

Styringsrenten: Hånden på rattet, foten på gassen eller Festbrems?

Styringsrenten er aktuell om dagen. Prisveksten skyter fart og man advarer mot friskt lønnsoppgjør. Styringsrenten pakkes inn i økonomspråkets metaforer, men er «bare» styringsrente og langt fra en festbrems.

 

Styringsrenten er aktuell om dagen. Terje Erikstad publiserte i sin kommentar i Dagens Næringsliv 25. mars en rentegraf alle med gjeld bør kjenne til. Grafen viste Norges Banks planlagte rentebaner på ulike tidspunkter fra 2005 og fremover ut 2024 og også den faktiske styringsrenten fra 2008 til 2021. Figuren viser egentlig at de planlagte rentebanene «skyter over mål». Men nå er det alvor. Styringsrenten har vært nær null og nå må den opp. Renten på boliglån vil som følge av dette doble seg fra to til fire prosent eller mer innen utgangen av 2024 ifølge Erikstad kort og brutalt fortalt. Sjeføkonom Kjetil Olsen i Nordea har regnet seg frem til at en norsk familie raskt får 77.000 kroner i økte kostnader i år. Vedum, finansministeren, håper at folk har planlagt for renteoppgang og lover nye skatte- og avgiftskutt. 

Prisveksten skyter fart. Advarer mot friskt oppgjør. Tidligere i år kunne vi lese følgende advarsler fra sentralbanksjef Olsen (Her gjengitt i sammendrag). «Noe kan være i ferd med å skje». «Prisveksten skyter fart». Olsen «Advarer mot friskt oppgjør». Dette vil ifølge Olsen bare føre til økte renter dersom både lønnstakere og prissettere krever kompensasjon for økte kostnader. Da kan inflasjonen skyte fart. Da må pengepolitikken strammes inn. Det betyr å sette opp renten. Men i den situasjonen vi er nå må vi være tålmodige med å heve renten slik at man ikke bremser en oppgang for tidlig. Så å finne den perfekte balansen mellom å kvele oppgangen, og samtidig ikke la prisveksten løpe løpsk blir en viktig oppgave fremover.

Styringsrenten og økonomspråkets metaforer. Økonom-språket er metaforisk, et «billedspråk» om man vil. Dette skyldes, tror jeg, at økonomer, gjerne skulle sett at økonomi var et naturfag med naturlover. Pris og inflasjon «skyter fart». Man «bremser» oppgang. Prisveksten kan «løpe løpsk» som en hest? Men det var ikke lettere å forstå stammespråket tidligere. Om den tidligere sentralbanksjefen Svein Gjedrem ble det i 2003 skrevet at han «Kjører norsk økonomi fra grøft til grøft. I fjor holdt han på bremsene, nå tråkker han gassen i bånn». Sentralbanksjef Olsen har tidligere i år uttalt at «Norsk økonomi gir gass», men samtidig minnet om «at bremseklossene må settes på om lønnen din øker kraftig». Han har vist frem «rentepisken» for det tilfelle at lønnen vår blir for høy. Det han snakker om, tror jeg, er styringsrenta, i alle fall når det gjelder «bremseklossene» og «rentepisken», men vi vet vel også at denne kan brukes til «å gi gass». Fint da at Norges Bank har eget faktablad omstyringsrenten. Her kan vi lese at «Styringsrenten er Norges Banks viktigste virkemiddel for å stabilisere prisveksten og utviklingen i norsk økonomi. Styringsrenten er renten bankene får på sine innskudd i Norges Bank opp til et fastsatt beløp». Styringsrenten påvirker hvilket rentenivå bankene tilbyr på innskudd og utlån til sine kunder. DNB har besluttet å justere renten på boliglån med inntil 0,25 prosentpoeng (Har du boliglånerente på 2% i dag vil den snart være på 2,25%). Dette gjør banken fordi Norges Bank økte styringsrenten med 0,25 prosentpoeng. Det er dette som kan gjøre styringsrenta til en potensiell festbrems de nærmeste årene.

Festbremsen som allikevel ikke hindrer festen. Banksjef Olsen har holdt sin siste årstale nå i februar. Dette er en 100 år gammel tradisjon som etter hvert avsluttes med en felles påkostet middag for sist 350 inviterte gjester. «Gjestene representerer ulike institusjonar og verksemder i samfunnet: det politiske livet, forvaltninga, domstolane, akademia, arbeids- og organisasjonslivet, den finansielle sektoren, bransjeorganisasjonane i næringslivet og større enkeltbedrifter og kulturlivet». Det blir mye fint folk ut av dette. Er du ikke invitert er det fordi du ikke er en man regner med i disse kretsene. Du tilhører trolig "folk flest". Om du ikke får invitasjon til denne begivenheten, men allikevel synes at du hører med blant de betydningsfulle i dette landet, ville jeg siktet meg inn mot NHOs årskonferanse i 2023. Der samles 1300 sentrale personer i norsk samfunns- og næringsliv. Serveringen er bra også der og nettverkspotensialet er altså større, men også der er det dessverre invitasjon før påmelding som gjelder.  

Russland: Sanksjoner virker de? Og hvem betaler regningen?

Omfattende sanksjoner er innført mot Russland. Mange mener mye forskjellig om effekten av disse. Det er historisk sett langt mellom suksesshistorier om sanksjoner. Noen sanksjons-regimer har feilet totalt. Og det er vanskelig å planlegge sanksjons-regimer mot andre, uten også å skade seg selv. Putin hevder at Russland vil bli styrket!

Omfattende sanksjoner er innført mot Russland. Flere aviser har den siste uken publisert oversikter over planlagte og innførte sanksjoner mot Russland. De omfatter sanksjoner rettet mot finanssystem og banker i form av «å fryse» den russiske sentralbankens midler plassert i USA og EU og å forby transaksjoner med Russiske statsfond og banker i dollar, euro, pund og yen m.m. Tiltak er også rettet mot industri, eksport og selskaper i form av eksport-forbud. Ikke-godkjenning av Nord Stream 2, gassledningen mellom Russland og Tyskland er et tiltak i denne pakken. Tiltak er rettet mot fly og transport som i hovedsak innebærer å stenge ned luftrom for russiske fly og stenge havner for anløp av russiske fartøyer. Tiltak er rettet mot russiske ledere og forretningsfolk som innebærer å fryse deres eiendeler og også sanksjoner mot navngitte russiske politikere.

Mange mener mye om effekten av sanksjoner. En rekke norske spesialiser har presentert meninger om sanksjonene som nå er eller vil bli etablert. Russland-forsker Jakub Godzimirski mener i Dagsavisen 23. februar at sanksjonene som til da var besluttet innført vill ha liten effekt, men vise at Vesten sto samlet og dermed skape usikkerhet om hva som ville komme. Victor D. Norman mente i Dagens Næringsliv 26. februar at det ikke er tvil om at sanksjonene virker. Karen Helene Ulltveit-Moe mente 11. mars i samme avis at globaliseringen har gitt sanksjoner økt slagkraft. Hun mener enighet om olje-sanksjoner mot Russland er resepten. Samme dag viste Benedicte Bull til erfaringer fra Venezuela som viste at sanksjoner ofte rammer feil, at sanksjonerte land ofte finner nye veier og venner, at sanksjonene bruker som syndebukk, styrker autoritære ledere, stimulerer kriminell økonomi og gjør det vanskeligere for de sanksjonerte å gi fra seg makten.

Egentlig langt mellom suksesshistoriene når det gjelder sanksjoner. The Economist utgave av 5. mars i år har et oppslag om sanksjoner som virkemiddel i internasjonale konflikter.  Her hevder man at det er langt mellom suksesshistoriene. Man må til dels langt tilbake i tid for å finne dem. USAs blokkering av Storbritannias tilgang til IMF under Suez-krisen i juli 1956, etter at Egypt hadde nasjonalisert Suez-kanalen førte til at den allerede planlagte engelsk/franske-invasjonen ble avlyst i løpet av få dager. I 1990 årene og tidlig på 2000-tallet førte sanksjoner til at Muammar Qaddafi avsluttet sitt program for utvikling av kjemiske masseødeleggelses våpen og også sluttet å finansiere terrorisme.

Noen sanksjonsregimer har feilet totalt. Her viser Economist til at de omfattende sanksjonene mot Iran for å få landet til forhandlingsbordet rundt atomvåpen-utvikling i 2015 lykkes, mens senere omfattende sanksjoner rettet mot mullah-regimets aksjoner i og mot nabolandene ikke har hatt effekt. Tilsvarende har amerikanske sanksjoner, over lang tid, rettet mot å fremtvinge regimeskifter på Cuba, og i allerede nevnte Venezuela, vært resultatløse

Vanskelig å planlegge sanksjonsregimer som skader andre, uten også å skade seg selv. En av utfordringene med å sette sanksjonsregimer er å finne løsninger der man påfører den parten man ønsker å sanksjonere større belastninger enn de man selv må bære. Dette ser vi allerede nå klart i Norge i forhold til sanksjonene som vi nå er med på å gjennomføre mot Russlands krigføring i Ukraina. Dette har allerede ført med seg økte og økende strømpriser, ditto priser på drivstoff, byggevarer, matvarer og på kjøpet økende renter som rammer norske lønnsmottakere. Den norske staten for sin del øker sine inntekter fra olje og gassleveranser og, med økende priser, fra avgifter betalt av de samme lønnsmottakerne. Hvorfor ikke "sette tak" på disse avgiftene som sikrer statsbudsjettet uten samtidig å flå forbrukerne? Uansett, hevder The Economist, fører sanksjoner til økonomiske tap for økonomien sett under ett.

Putin mener: Russland vil bli styrket! Putin hevder for sin del at Russland vil fremstå styrket og at sanksjonene vil slå tilbake på de sanksjonerende landene i form av høyere mat- og energipriser. Han hevder at det aldri har vært noe alternativ til den spesielle militære operasjonen som nå er igangsatt i Ukraina og at Russland ikke er et land som kan kompromisse med sin suverenitet til fordel for kortsiktig økonomisk gevinst. Kanskje er erfaringene fra Venezuela verdt å se nærmere på.

Nord-Norge har ideelle vilkår for kryptovaluta-mining

Kina har stengt for privat produksjon av kryptovaluta. Nord-Norge har ideelle vilkår for kryptovaluta-mining. Kryptokriminalitet all time high og all time low i 2021. Kryptovaluta som  offisiell valuta og problemer i det "Grønne skiftet.

Kina har stengt ned privat produksjon av kryptovaluta. Kina la ned forbud mot utvinning av kryptovaluta innenfor sine landegrenser i juni i fjor. En forståelig beslutning siden el-produksjon i Kina i all hovedsak skjer i kullkraftverk og Kina har ambisiøse mål om å begrense sine CO₂-utslipp. Forbudet var begrunnet med at kryptovaluta-utvinning har stort strømforbruk, at kryptovaluta er mye benyttet i økonomisk kriminalitet og at verdsettelsen svinger svært mye og slik kan bidra til økonomisk instabilitet. Nær 80% av utvinningen av kryptovalutaen bitcoin skjedde på dette tidspunktet i Kina. Senere er det kommet meldinger om at Kina har lansert sin første offisiellekryptovaluta, e-CNY, en digital Yean, i noen av sine store byer. Mange av Kinas kryptominere flyttet etter forbudet virksomheten til nabolandet Kazakhstan. Der vurderer man nå å skattlegge virksomheten med særskatt.

Nord-Norge har ideelle vilkår for kryptovaluta-mining. Tidligere denne måneden skrev Klassekampen at «utenlandske interesser» nå hadde meldt sin interesse for Nord-Norge, som et sted med lave strømpriser der man kunne utvinne kryptovalutaer under gunstige vilkår. Interessen blir møtt med skepsis fra noen og entusiasme fra andre. Det lokale næringsselskapet i Helgeland vil ikke prioritere kryptoindustrien fordi den ikke skaper verdier av betydning for lokalsamfunnet. Andre er mer optimistiske. Torbjørn Bull Jensen som er leder for kryptoselskapet Arcane Crypto og en av Norges fremste kryptoeksperter viser til at det er et kraftoverskudd i nord og kraftanlegg som ikke har tatt ut hele sitt potensiale som kan brukes til å skape arbeidsplasser. Det blir ikke mange arbeidsplasser av slike etableringer, men noen.

Kryptokriminalitet all time high og all time low i 2021. Krypto-valuta får mye oppmerksomhet som oppgjør for kriminelle aktiviteter blant kriminelle. I 2021 har man regnet seg frem til at kryptovaluta tilsvarende USD 14 milliarder var i omløp knyttet til slike aktiviteter. Det var ny rekord. Men samtidig utgjorde dette bare 0,15% av all aktivitet med kryptovaluta og også dette var rekord i form av den laveste andelen av totalomsetningen som noen gang er registrert siden starten i 2008. Beslagene økte også. I 2021 ble kryptovaluta tilsvarende USD 3.2 milliarder stjålet fra sine eiere ofte i form av tyveri av maskiner benyttet til mining eller ved hacking. Det er fem ganger større verdier enn verdien av tyveriene i 2020. Enda større verdier, omtrent det dobbelte, ble borte gjennom svindel og lureri. I USA venter nå et par, en kvinne og en mann på tiltale, for hvitvasking av Bitcoin verdt flere milliarder USD, stjålet i 2016.

Bitcoin som offisiell valuta og problemer i det "Grønne skiftet. Ved siden av Kina er El Salvador det eneste landet i verden som har gjort krypto-valuta til offisiell valuta. Bitcoin ble her gjort til offisiell valuta, men det rapporteres allerede om utfordringer i et land der 30% av befolkningen ikke har tilgang til tradisjonell bankvirksomhet. Jeg har tidligere i en post på denne bloggen introdusert Caitlin Long som som talsperson for å gjøre nettopp denne amerikanske staten til forerunner for å inkludere krypto-valuta som fortsatt investeringsobjekt og som betalingsmiddel i ordinære økonomiske transaksjoner. Denne staten har nylig vedtatt en egen lov som regulerer bruk av krypto-valuta og hva slik valuta kan brukes til. Kryptert valuta er opplagt noe som kommer. Kina er nevnt. India har annonsert at en digital rupi kommer i 2023. Sverige er også på veg med et initiativ. Liv Freihov som er direktør for kommunikasjon og samfunnskontakt i Norwegian Block Exchange mener i Dagnes Næringsliv 11. februar at en av oppgavene Jens Stoltenberg må prioritere som ny sentralbanksjef vil være å lansere en digital krone for å sikre norske kroner som betalingsmiddel i fremtiden. Ellers har fokus i omtalen av krypto-valuta på denne bloggen vært utfordringene knyttet stabilitet/ustabilitet i en økonomi der dagens krypto-valuta får stor plass og til energiforbruket ved mining og forsøkene på å komme rundt disse utfordringene. Her ligger det noen utfordringer fortsatt.

Vil kryptovaluta snart bli vanlige penger?

Staten er i dag både kontrollør og garantist med en lang historie i pengemarkedet. Vil kryptovaluta etter hvert bli vanlige penger?

Vil kryptovaluta bli vanlige penger? Caitlin Long fra Wyoming er omtalt på denne bloggen i en post i august i år som ivrig talsperson for å gjøre nettopp denne amerikanske staten til forerunner for å inkludere kryptovaluta som fortsatt investeringsobjekt og som betalingsmiddel i ordinære økonomiske transaksjoner. I samme post presenteres også pro et contra argumenter for en slik revolusjon. Tidligere poster tar opp kryptovaluta-utvinning som en utfordring for «Det grønne skiftet». Energiforbruket ved utvinning av kryptovaluta er allerede enormt og økende. Times utgaven i månedsskiftet oktober/november inneholder imidlertid en artikkel skrevet av JacobGoldstein som tar for seg utviklingen av pengevesenet fra Kina og frem til i dag som et bakteppe for å tenke videre rundt hvilken rolle blant annet kryptovaluta vil kunne få i fremtiden. Kort, fritt oversatt sammenfatning følger. Et grunnlag for å gjøre seg opp egne meninger om et utfordrende tema? 

Fra papir til papirpenger og staten som garantist. Kineserne oppfant papiret ca. 200 år før år 0 i vår tidsregning. Noe seinere ble en ikke kjent munk lei av å håndskrive den samme religiøse teksten enda en gang. Han graverte teksten inn i et trestykke. Trykkekunsten var oppfunnet. Enda noe senere var det en kjøpmann i Kina som så seg lei på metallstykkene kundene hans brukte som betalingsmiddel. De veide ofte mer og tok like mye plass som varene han solgte. Han begynte å gi kundene sine en «sjekk» av papir som de kunne innløse i bytte mot myntene. Papirpengene var født. Snart tok lokale myndigheter over ideen og begynte å trykke papirpenger som raskt spredte seg som betalingsmiddel. Dette satte fart på byttet av varer og tjenester og Kina ble rikere. På 1800-tallet skjedde noe av det samme, og litt mer, i USA. De fleste banker trykket da sine egne penger. På et tidspunkt fantes det ca. 8000 penge-enheter som kunne løses inn i en spesifisert mengde sølv eller gull i like mange banker. Gikk en bank konkurs ble imidlertid verdiene borte. Det førte til uro. Sentrale myndigheter grep inn som garantister for felles pengeenheter.  

Fra gullstandard til kreativt og selvregulerende finansmarked. I 1933 opphevet den amerikanske presidenten Franklin D. Roosevelt den til da gjeldende offisielle gullstandarden. Gullstandarden innebar at enhver som ønsket det kunne få innløst sine papirpenger for en fastsatt mengde gull. I USA på den tiden fikk du ved å innløse USD 20,67 i bytte en ounce, eller vel 28 gram gull. Denne verdien var fast og det var hele poenget med gullstandarden. De økonomiske rådgivere advarte presidenten om at en oppheving ville føre til ukontrollert inflasjon, fullstendig kaos og kanskje slutten for den vestlige sivilisasjon. Dette var konvensjonell kunnskap blant økonomer på den tiden. Det var uunngåelig at dette som ville skje. Rådgivernes spådommer slo ikke til. I ettertid vet vi at det var nettopp gullstandarden som skapte "The Great Depression". Og det å oppheve denne var første skritt på vegen ut av depresjonen. Lærdommen her er at vi lar oss lure av tankefeil. Vi tenker om verdien av penger at denne følger «naturlover» på samme måte som vann og gravitasjon. Papirpenger må ha garanti for sin verdi fra et eller annet som ligger fast ellers kan det gå riktig galt, tenker vi, men er det slik?

Fra bankvesen til pengemarkedsfond og Stabelcoins. I dag «skaper» bankene penger når de innvilger lån som lagres i bankens balanse som en fordring balansert av bankens egne eiendeler og investeringer og innskudd fra kunder som har penger til overs og som får betalt i form avkastning eller renter på innskutt kapital. Bankinnskudd er omfattet av statlige overvåking og garantiordninger. På 1970-tallet oppfant kreative finansfolk, som så at de kunne tjene penger på å tilby høyere avkastning enn kjedelige bankrenter, pengemarkedsfondene. Disse ble fremstilt som et tilbud som lignet på bank, men med høyere avkastning på innskutt kapital. Som en av de sentrale ideskaperne sa: «The purpose of the money-marked fund is to bore the investor into a sound night’s sleep». Fondene lånte penger ut til «løfterike investeringer» som hadde utsikter til å ville gi fondsforvalterne solide inntekter og samtidig investorene mer enn bankrenter på sine investeringer. I 2008 gikk det galt. Investeringsbanken Lehman Brothers gikk konkurs. Investorene stormet til for å få sine investeringer tilbake og krisen var et faktum. Etter noen dager måtte myndigheten trå til for å forhindre en total kollaps. Fondsmarkedet blir nå regulert og fulgt opp. Kryptovalutaenes verdisvingninger kan man følge med på nettet og slik selv gjøre sine vurderinger om kjøp og salg. Stabelcoins er en type kryptovaluta-produkt som i dag tilbyr en form for prisgaranti med sikkerhet i bakenforliggende verdier. Ligner litt på pengemarkedsfondene fra 80-tallet. Vil vi snart se myndigheter gripe inn også i kryptovalutamarkedet?

Inspirasjon og referansen er Jacob Goldstein i Times.

Mangel på microchiper og containere, slitne transportarbeidere og globale forsyningskjeder…

Det er risiko for kollaps i viktige globale forsyningskjeder. Biden åpner havner i USA for døgnkontinuerlig lossing og drift. Ny bil i dag inneholder over hundre micro-chiper. Microchip-mangel forsinker leveransen av biler, laptops og telefoner. Krisen kan vare flere år og gi oss en ny stagflasjonsperiode.

Risiko for kollaps i den globale forsyningskjeden var overskrift med store bokstaver på side 24 i Dagens Næringsliv 4. oktober. Årsaken er blant annet at 400.000 mannskaper under toppen av pandemien ikke fikk forlate skipene de arbeidet på over en periode av 18 måneder. Nå er de slitne, mange flykter fra bransjen, og alle transportsektorer opplever mangel på transportarbeidere. I Storbritannia mangler man sjåfører fordi mange av de som kjørte vare- og tankbilene har reist hjem til landene de opprinnelig kommer fra på grunn av Brexit. Prisen for å frakte en container fra Asia til USA og Europa har aldri vært høyere. Det er kø av skip i sjøområdene utenfor de største containerhavnene i USA fordi man mangler havnearbeidere..

 

Utvidet åpningstid i USAs havner. President Biden vil nå åpne for at havnen i Los Angeles kan være i virksomhet 24 timer i døgnet, syv døgn i uka, for å få losset de mer enn 50 containerskipene som ligger oppankret i sjøen utenfor havnen. Forsinkelsene her gir mangel på tomme containere i den andre enden av forsyningskjeden. Krisen er forventet å vare ved langt ut i 2022. Bestill julegavene nå er rådet fra transportselskapene. Utover i 2022 kan vi oppleve høyere priser, inflasjon og stagflasjon. Det vil si at den økonomiske veksten avtar, ledigheten stiger, samtidig som prisene på alt vi er avhengig av stiger. Rundt 1970-tallet opplevde man det samme og stagflasjonsbegrepet stammer derfra. Men elendigheten er ikke slutt med dette.

Microchip-mangel forsinker leveransen av biler, laptops og telefoner. På Raufoss produserer Bentler Automotive støtfangere til flere bilmerker, men har nå måttet permittere ansatte fordi bilprodusentene produserer færre biler. Dette skyldes at de ikke får tilstrekkelige leveranser av mikrochips. Microchiper er blant verdens mest etterspurte produkter. Omsetningen i januar i år alene var på ca. 40 milliarder USD. Og ryktene om leveringskrise har siden drevet prisene opp. Leverandørene er få, eksklusive, og skjermer sine produkter med patenter og immaterielle rettigheter. Det er ikke bare å starte opp nye produksjonsenheter i denne bransjen. I august i år var ventetiden for leveranser av micro-chips 21 uker, mot 12 uker i januar.

 

En gjennomsnittlig ny bil i dag inneholder over hundre micro-chiper. Og micro-chips finnes også i svært mange andre produkter vi har rundt oss, hjemme og på arbeidsplassen. Tidligere i år måtte en annen bedrift på Raufoss, Neuman Aluminium, som produserer hjuloppheng til biler også permittere ansatte av samme grunn. Forsyningssvikten i microchipsleveransene er nært knyttet til ualminnelig stor etterspørsel etter laptops og annet utstyr kjøpt inn til arbeidstakere henvist til hjemmekontor på grunn av covid-19-pandemien. I tillegg ble en chip-fabrikk i Japan rammet av omfattende brann. Selv om det nå satses stort på utbygging av nye produksjonsenheter kan forsyningsproblemene komme til å vare 1 til 2 år, også her, ifølge de som kjenner denne industrien. Kryptovalluta-industrien er en ikke-positiv bidragsyter til krisen med sin særdeles microchips-, data- og energikrevende mining-virksomhet.

 

Microchip-krisen er omtalt tidligere i en post på denne bloggen der også kryptovalutaenes bidrag til krisen blir omtalt. 

 

Tema: Dumme økonomer og bitcoin

Bitcoin og andre kryptovalutaer åpner for å stille spørsmål om «Kvifor er økonomar så dumme?» Eller om hva som er feil med bitcoin som valuta, del av svart økonomi, eller som «klimasynder».

Bitcoin og andre kryptovalutaer har vært tema i poster på denne bloggen flere ganger. Første gang når nyheten kom om at Elon Musk og Kjell Inge Røkke hadde investert i Bitcoin og at Musk ville akseptere Bitcoin som valuta ved kjøp av el-bilen Tesla. Deretter når Musk annonserte at han trakk dette tilbudet, kanskje fordi han innså at utvinning av cryptovaluta ikke passet perfekt med konseptet utslippsfrie biler. Strømforbruk knyttet til blokk-kjeder, cryptovaluta og cryptokunst har vært et hovedtema i den hittil seneste posten. De seneste dagene har cryptovaluta engasjert flere til å dele meninger i Dagens Næringsliv. Her følger en kort oppdatering.

Kvifor er økonomar så dumme? Svein Ølnes, som er seniorforsker ved Vestlandsforskning og er ansvarlig for Bitcoin-kurs ved Høgskolen på Vestlandet skrev 25. august et leserinnlegg i DN med denne overskriften, der vinklingen var at «dumme økonomer» ikke ville «studera eit ope og radikalt pengesystem» som bitcoin. Med henvisning til Thomas Kuhn skrev han videre at «…alle forskningsdisiplinar heldt seg innanfor eit definert paradigme, eit sett vedtekne sanningar, og at det er veldig vanskeleg å bryta dette paradigmet.» Og, skrev han, «Tankar som utfordrar det etablerte miljøet, ofte kalla ortodokse økonomar, har vanskar med å nå fram i dei dominerande tidsskrifta og innan utdanningane ved universiteta». Han mente økonomer som til nå har avvist bitcoin bør vise nysgjerrighet og ta fenomenet på alvor.

Feiler som valuta, fremmer svart økonomi, er en klimasynder, var overskriften på svaret Ølnes fikk to dager etter frasjeføkonom i Econa Tore Vamraak. Vamraak mener at teknologien har ulemper blant annet knyttet til at det kreves uhorvelige mengder energi til å holde ved like et system som forutsetter stadig mer avanserte krypteringer. Energiforbruket er per i dag tilsvarende Norges samlede strømforbruk. Vamraak innrømmer at Bitcoin har en konkurransefordel som betalingssystem knyttet til at myndighetene har små muligheter til å ettergå transaksjoner. Dette gjør imidlertid kryptovaluta populær blant enkelte kriminelle. Og hevder Vamraak, «.. bitcoin fremmer svart økonomi. Sist, men ikke minst er bitcoin et spekulasjonsobjekt».

Bekrefter økonomane sin dumskap er overskriften på Ølnes sitt tilsvar til Vamraak allerede lørdag 28. Ølnes viser til tidligere CIA-direktør Michael Morell som har uttalt at bare 0,5% av bitcoin-transaksjonene i 2020 kunne kategoriseres som illegale. Han viser til at energibruken er dynamisk og at den ble halvert i løpet av sommeren på grunn av innstramninger i Kina og at siden Kina stort sett bruker kull til å produsere elektrisitet så har dette ført med seg at «fornybar-delen av energibruken har gått markant opp». Han henviser Vamraak til å bruke helgen på "å lese seg opp på" en introduksjonsartikkel om bitcoin og blokkkjeder i Econas tidsskrift Magma fra høsten 2019 skrevet av Torbjørn Bull Jensen.

Skjerpings om bitcoin, og økonomer som er like dumme som bitcoin. I dag, mandag 30. august, tok det av i DN med to nye debattinnlegg om bitcoin. Først ut var direktør for politikk i IKT-Norge, Liv Freihow. Som mener Vamraaks svar til Ølnes «var oppsiktsvekkende tynt». «Kryptovalutaer, med bitcoin i spissen, er uten tvil det største og mest radikale økonomiske fenomenet som er blitt lansert i nyere tid. Anslagsvis 100 millioner mennesker eier i dag bitcoin», ifølge Freihow. Are Oust og Jon Olaf Olaussen, henholdsvis førsteamanuensis og professor ved NTNU Handelshøyskolen har også meldt seg på denne mandagen. De hevder at «Bitcoin har fått et rykte om at en trenger dyp teknisk innsikt for å forstå den. Og at en trenger å forstå hele infrastrukturen. Det er noe vi kjenner igjen fra bobler». De mener at det både forskes og undervises i bitcoin, men ofte da under tittelen «fintech». De mener at «vi har allerede i dag pengesystemer/valutaer som fungerer bedre enn bitcoin har potensial for. Derfor bør ikke bitcoin bli en stor og sentral valuta». Men de mener allikevel at bitcoin kan være og vil forbi et investeringsobjekt i tiden fremover. «Det finnes tross alt mye rart i investeringsuniverset».

Caitlin Long Wyomings Blockchain Pioneer. I mitt eget søk etter å forstå mer av kryptovaluta-greia har jeg kommet over et oppslag om Caitlin Long i Fortunes august/september utgave. Hun forsøker å gjøre den amerikanske delstaten Wyoming til et etableringsparadis for kryptoindustrien. Wyoming er en stor stat målt i areal, med lite folk og ganske svakt næringsgrunnlag så Caitlin Long er blitt tatt imot med åpne armer og har etablert seg som CEO i Avanti Financial Group som har hjulpet myndighetene i Wyoming med lovverk som er ferd med å gi denne staten et rykte som kryptovalutaenes Forjettede Land, eller Ville Vesten, avhengig av hvem man spør. Ikke alle er like begeistret. Det Wyoming nå gjør kan føre til økonomisk ustabilitet lenger frem i tid hevder Lee Reiners, direktør ved Global Financial Market Center ved Duke-University Law School. Han frykter vi kan få en krise tilsvarende den vi fikk i 2008 som en følge av at investorer drev veddemål i stor stil med lån uten sikkerhet. 

Sirkulær økonomi, grønt skifte, skrytforbruk og nytt politisk landskap

Nytt politisk landskap er mindre opptatt av ulikhet og omfordeling. Økonomisk vekst er eller er ikke en forutsetning for omstilling og grønt skifte. Overforbrukets dag og historien om hvordan vil vi bli husket. Hva med skrytforbruket vårt?

Et nytt politisk landskap er mindre opptatt av ulikhet og omfordeling. Einar Lie, professor i økonomisk historie ved Universitetet i Oslo viser til Thomas Piketty, den kjente franske økonomen som stadig skriver nye tykke bøker. Lie slår, i Aftenposten 11. juli, fast at det politiske landskapet ikke er som det var. Fra 1800-tallet og utover førte industrialisering og modernisering til at vi fikk en arbeiderklasse og et industriborgerskap i tillegg til jordbrukere og funksjonærer og andre grupper som allerede fantes. Partisystemene og velgere ble organisert omkring skille mellom sentrum og periferi og et økonomisk skille mellom eiere, næringsdrivende og arbeidere. Det siste skillet preget debatten om statens rolle i økonomien, om omfordeling og omfanget av offentlig velferd. Her har det skjedd endringer i årene fra 60/70-tallet og utover. Før dette var venstresiden i politikken dominert av lavt lønnede og lavt utdannede med tydelige politiske interesser i retning av omfordeling av inntekter. Høyt utdannede, som tidligere ville stemt med Høyre, er i dag vel så tungt representert på venstresiden og er engasjert i klimautfordringene. Disse er ikke blant de med høyest inntekter, men de rammes ikke sterkt av ulikheter i samfunnet og har mindre fokus på behovet for omfordeling fra rik til fattig. Samtidig har mange med lav utdanning og lønn søkt mot partier på høyresiden. Globalisering og innvandring har bidratt. Innvandringsskepsis og skepsis når det gjelder klimautfordringer har godt fotfeste i disse gruppene. Fremskrittspartiet og Senterpartiet har velgere med lavest utdanning. Høyre og Arbeiderpartiet har i dag nesten lik oppslutning fra de ulike utdanningsnivåene.

Økonomisk vekst som forutsetning for omstilling og grønt skifte? Torbjørn Selseng og Carlo Aal, henholdsvis forsker ved Vestlandsforskning og professor i bærekraftig utvikling ved Høgskolen på Vestlandet, skrev i Klassekampen 10. juli, at fortsatt vekst ikke mulig selv med sirkulær økonomi. De viser til stortingsmeldingen om utviklingspolitikk og bærekraftsmålene. Under presentasjonen av denne sa Kommunal og moderniseringsminister Nikolai Astrup at vi må ha vekst for å nå bærekraftsmålene og at sirkulærøkonomi skulle bryte sammenhengen mellom vekst og klima- og miljøproblemer. De to hevder at sirkulærøkonomi baserer seg nettopp på å stagge økonomisk og redusere vekst. De viser til at plante- og dyrearter dør ut og at utarmede økosystemer stadig bygges ned slik at de ikke lenger kan «produsere» rent vann, mat og stabilt vær. De hevder som sitt syn at sirkulærøkonomi med endret produktdesign, reparasjon, gjenbruk og gjenvinning ikke kan frikople økonomisk vekst fra miljøbelastning. Verdensøkonomien har økt med firegangeren siden 1970 og ressursbruken er tredoblet. Ifølge OECD kreves det 49 kilo materialer og 13 kilogram energi (i oljeekvivalenter) for å skape verdier tilsvarende 1000 kroner. Materialer taper egenskaper raskt. EUs plan for å bygge ut fornybar energi innen 2050 vil trolig ryke fordi det ikke er nok materialer tilgjengelig til å realisere den. Krav om økonomisk vekst på toppen av dette vil gjøre planen enda mer urealistisk. Både det Internasjonale energibyrået (IEA)og EUs energibyrå (EEA) har til sammen slått fast at verden kanskje ikke trenger nye olje- og gassfelt og at bærekraftig utvikling ikke kan skje uten at rike land klarer seg uten økonomisk vekst.

Overforbrukets dag og historien om hvordan vi vil bli husket. De to professorene Dag Hessen og Thomas Hylland Eriksen skrev i Aftenposten, også 11. juli, at vi har fjernet 15% av Amaszonas, 35% av verdens våtmarker og nær 70% av verdens dyrebestand siden 1970. Verdenshandelen er firedoblet og turisttrafikken seksdoblet siden 1980. Flyreiser står for en stor del av disse. CO₂-nivået i atmosfæren fortsetter å stige. Overforbrukets dag, den dagen i året da vi har brukt opp det vi har å gå på ressursmessig i løpet av et år, falt i 2019 på 29. juli. Resten av året var overforbruk og reduserer våre muligheter til å nå bærekraftmålene, ta ansvar for fremtiden og at kommende generasjoner skal ha samme muligheter som oss. Dagen ble litt forsinket i 2020, men rykker nå igjen nærmere. Hessen og Hylland Eriksen mener det er på høy tid at vi tar inn over oss hvordan vi vil bli husket av kommende generasjoner. Vi må føre langsomhetens kamp mot hastigheten i den utviklingen vi nå er inne i. Langsiktig helhetstenkning må erstatte kortsiktig nyttemaksimering. Vi må tenke langsiktig som fortidens katedralbyggere som en motvekt mot finanskapitalens jakt på gevinster på verdens børser.

Skrytforbruk utfordrer det grønne skiftet. Thorstein Veblen ble født 30 juli 1857 og døde i 1929 han var norsk-amerikansk sosiolog og økonom. Han ble i sin tid kalt Amerikas Karl Marx på grunn av sine radikale tanker og teorier. Han er spesielt kjent for boken «Den arbeidsfrie klasse» utgitt i 1899. Her lanserte han teorien om «prangende forbruk». Prangende forbruk eller skrytforbruk, som det også er blitt kalt, går historisk langt tilbake i tid i følge Veblen, til røverkulturens tidligste faser da man grovt sett hadde en overklasse av våpenføre menn og en simpel underklasse av arbeidende kvinner. Og videre for å sitere Veblen: «Gjennom hele utviklingen av prangende forbruk, enten det er av varer, tjenester eller menneskeliv, går som en rød tråd den uuttalte regelen at for effektivt å styre forbrukerens gode navn og rykte, må det være et forbruk av overflødigheter. For å gi anseelse må det være prangende sløsaktig». Legger vi til at en administrerende direktør i USA tjener 350 ganger lønnen til en gjennomsnittlig industriarbeider, at i Frankrike snakker vi om 100 ganger og i Norge og Danmark ca. 50 ganger så skjønner vi at prangende forbruk er et fenomen som markerer «viktige» forskjeller også i vår tid. Så innbakt i våre kulturer og verdisett at det er vanskelig å se for seg at de ikke følger med oss inn i det grønne skiftet. Og hvordan blir det grønne skiftet da? Med et politisk landskap og politikere som er mindre opptatt av ulikhet. Og ditto politikere som betrakter økonomisk vekst som en forutsetning for det grønne skiftet. Og med en overforbrukets dag som stadig flytter seg nærmere årsskiftene vi har lagt bak oss.

Andre poster på denne bloggen tar utfordringer knyttet til det grønne skiftet og flytrafikk, kryptovaluta, at det grønne skiftet ikke er bare grønt, artsutryddelse, og den store akselerasjonen, bare for å ha nevnt noen.