Plast ble oppfunnet i 1869 og mottatt som en velsignelse. Nå er det kanskje blitt en forbannelse?

FN-traktat mot plastforurensning kommer i 2024. Plast skal bli ressurs i en sirkulær økonomi. Plast ble i 1869 oppfattet som redningen for natur og miljø, for elefanter og skilpadder. Plast var også viktig i elektrifisering av samfunnet på 1900-tallet og under første verdenskrig. Plastoptimismen avtok fra 1960-tallet. Nå skal det ryddes opp. Det blir ikke enkelt.

FN-traktat mot plastforurensning kommer i 2024. Espen Barth Eide har på oppdrag fra FNs miljøforsamling ledet arbeidet med å få i stand en avtale om å lage en juridisk bindende traktat mot plastforurensning. Oppdraget ble gitt av FNs miljøforsamling med representanter fra 170 land som hadde sitt femte toppmøte i Nairobi første uka i mars. Avtalen er fortsatt «ikke i boks», det er fortsatt runder man må gjennom for å bestemme innretning på avtalen og ikke minst sluttkommunikèet, som vil slå fast at dette fra et gitt tidspunkt av, er FNs offisielle politikk. Dette skal etter planen skje i 2024. Lykkes man med oppfølgingen vil man etter hvert få felles internasjonale regler med forbud mot plastprodukter som inneholder miljøgifter og krav om avfallshåndtering og resirkulering. Bare 10% av all plast som noen gang er produsert er resirkulert. Femten tonn plastavfall i minuttet overlates til naturen ifølge anslag fra University of Georgia i USA. Mye ender opp i verdens hav. Her blir mikroplast i form av ørsmå bestanddeler av plastprodukter tatt opp i næringskjeden og kan ende opp i magene våre.

Plast som ressurs i en sirkulær økonomi. I Norge vil man, ifølge Barth Eide som norsk Klima- og miljøvernminister, arbeide for å få på plass løsninger som gjør at vi vil bruke plast som ressurs i en sirkulær økonomi. Å se på regler for produsentansvar vil være et tiltak sammen med nye krav til sortering av plastavfall. Anlegg for slik sortering finnes det foreløpig bare to av i Norge. Man vil også arbeide for å fase ut ikke-sirkulærbar plast, innføre forbud mot engangsartikler i plast, og kanskje også forby andre engangsprodukter av plast. Det er et svært ambisiøst arbeid man nå gir seg i kast med. Litt «plasthistorie» kan fortelle oss noe om hvor ambisiøst det er.

Opprinnelig ble plast i 1869 oppfattet som redningen for natur og miljø, for elefanter og skilpadder. I 1869 oppfant John Wesley Hyatt syntetisk polymer som kunne erstatte elfenben i produksjonen av billiardkuler. Han utviklet polymer ved å behandle bomullsfibre med terpentin utvunnet fra fiber og bark fra kamfertrær. Billiard var blitt så populært at det truet elefantbestanden. Kulene ble laget av elfenben fra elefantenes støt-tenner. Hyatt oppdaget at hans nye materiale kunne formes og samtidig imitere sjeldne naturlige substanser som skilpaddeskjell, horn, lintøy og altså elfenben. En rekke allerede overbeskattede naturressurser ble reddet av plast.

Plast var viktig i elektrifisering av samfunnet på 1900-tallet og under første verdenskrig. I 1907 ble bakelitt oppfunnet som det første helt syntetiske plastmateriale og til erstatning for skjellakk som isolasjonsmateriale for en raskt fremvoksende elektrifisering. Men siden bakelitt kunne både formes, støpes, var bestandig og varmeresistent ble anvendelses-områdene etter hvert svært mange. Under andre verdenskrig vokste det frem en omfattende plastindustri. Behovet for å verne om knappe naturressurser skapte stor etterspørsel etter syntetiske produkter. Nylon ble oppfunnet som syntetisk silke og ble brukt blant annet i fallskjermer. Plexiglass erstattet glass i flyvinduer m.v. Etter krigen ble plastmaterialer erstatningsmaterialer for f.eks. stål i biler, erstattet papir og glass som emballasje og tre i møbler.

Plastoptimismen avtok fra 1960-tallet. Plastavfall i havet ble observert som problem på 1960-tallet. Plast ble etter hvert også omtalt som «billig» og «uekte». Bekymringen for plastavfall, som vokste i volum og ikke lot seg bryte ned, ble artikulert stadig sterkere. Plastindustrien «oppfant» resirkulering for å møte disse utfordringene. Helserisiko knyttet til plast ble etter hvert også artikulert som spesielt problemområde. Risiko er knyttet til produksjon, oppvarming og forbrenning, og skyldes vesentlig plastmonomerer, herdere og akseleratorer, myknere (enkelte avgis til matvarer), andre tilsetningsstoffer og giftige forbrennings- og spaltningsprodukter. Helseskade kan opptre ved avdamping og hudkontakt under produksjonen, men også ved innånding av forbrenningsgasser fra ferdige plastprodukter. Brenngassene kan være svært giftige. Noen plaststoffer kan føre til allergi eller luftveisirritasjon ved bearbeidelse og sveising av myk plast. Man mistenker at ftalater (organiske forbindelser som brukes som myknere i plast og ved farging av materialer) i stoffer og leketøy kan gi astma og allergiproblemer blant barn. Astma kan også fremkalles ved sliping av formaldehydholdige plasttyper. Enkelte epoksy-plastprodukter, kan inneholde uherdede monomerer etter herding, og gi allergireaksjoner også ved håndtering av ferdigprodukter. Om effekten av mikroplastforurensning av vann og hav vet man foreløpig mindre selv om dette altså er adressert som et sentralt problemområde.

Globalt eksporteres fortsatt over 1000 millioner tonn plastavfall årlig fra industriland. Omtrent halvparten havnet tidligere i Kina som nå ikke lenger er mottaksland. I dag transporteres plastavfall sammen med store mengder såkalt e-waste til andre land i Afrika og Asia. Her deponeres avfallet i åpne fyllinger og mange mennesker i mottakslandene lever av å plukke fra disse fyllingene for videresalg. Arbeidsmiljøet på disse fyllingene er ikke beskyttet. Alternativ sysselsetting for livsopphold finnes imidlertid ikke umiddelbart. I USA frykter man for sin del at etablert kildesorteringen kan stoppe opp i enkelte byer på grunn av innstramningene i Kina og Thailand. Flere delstater i USA vurderer som en følge av dette å ta bort restriksjoner mot å deponere plastavfall i søppelfyllinger.

Mye plast flyter i havene. Noe ender på strendene. Plastikkavfall utgjør ca. 80% av alt avfall i havet i følge en kilde. Overslagsberegninger gjengitt av samme kilde ender opp med at over 5 "trillioner" makro- og mikroplastikk-biter flyter rundt i havet. Samlet vekt er ca. 270.000 tonn. Hundre tusen sjøpattedyr og skilpadder og en million sjøfugler dør hvert år på grunn av plastforurensning av havområder og strender. På strendene brytes plastmaterialene ned, men blir ikke borte. Noe spises av fugler og dyr. Nederlandske forskere har forsøkt å simulere plastmaterialenes "transport" med havstrømmene blant annet for å finne ut hvor plastmaterialene stammer fra (Nature Vol 602 24 Februar 2022). Til en gitt strand i Nederland fant man ut at plastavfallet kom fra øst-kysten av UK, fra fiskerier den engelske kanal og fra elver med avløp til sjøområdet utenfor stranden. Hvilke kilder som bidro mest varierte med årstidene. Vinterstid ble plastavfallet ført nordover og drev derfor ikke i land på den aktuelle stranden.

Sirkulær økonomi, grønt skifte, skrytforbruk og nytt politisk landskap

Nytt politisk landskap er mindre opptatt av ulikhet og omfordeling. Økonomisk vekst er eller er ikke en forutsetning for omstilling og grønt skifte. Overforbrukets dag og historien om hvordan vil vi bli husket. Hva med skrytforbruket vårt?

Et nytt politisk landskap er mindre opptatt av ulikhet og omfordeling. Einar Lie, professor i økonomisk historie ved Universitetet i Oslo viser til Thomas Piketty, den kjente franske økonomen som stadig skriver nye tykke bøker. Lie slår, i Aftenposten 11. juli, fast at det politiske landskapet ikke er som det var. Fra 1800-tallet og utover førte industrialisering og modernisering til at vi fikk en arbeiderklasse og et industriborgerskap i tillegg til jordbrukere og funksjonærer og andre grupper som allerede fantes. Partisystemene og velgere ble organisert omkring skille mellom sentrum og periferi og et økonomisk skille mellom eiere, næringsdrivende og arbeidere. Det siste skillet preget debatten om statens rolle i økonomien, om omfordeling og omfanget av offentlig velferd. Her har det skjedd endringer i årene fra 60/70-tallet og utover. Før dette var venstresiden i politikken dominert av lavt lønnede og lavt utdannede med tydelige politiske interesser i retning av omfordeling av inntekter. Høyt utdannede, som tidligere ville stemt med Høyre, er i dag vel så tungt representert på venstresiden og er engasjert i klimautfordringene. Disse er ikke blant de med høyest inntekter, men de rammes ikke sterkt av ulikheter i samfunnet og har mindre fokus på behovet for omfordeling fra rik til fattig. Samtidig har mange med lav utdanning og lønn søkt mot partier på høyresiden. Globalisering og innvandring har bidratt. Innvandringsskepsis og skepsis når det gjelder klimautfordringer har godt fotfeste i disse gruppene. Fremskrittspartiet og Senterpartiet har velgere med lavest utdanning. Høyre og Arbeiderpartiet har i dag nesten lik oppslutning fra de ulike utdanningsnivåene.

Økonomisk vekst som forutsetning for omstilling og grønt skifte? Torbjørn Selseng og Carlo Aal, henholdsvis forsker ved Vestlandsforskning og professor i bærekraftig utvikling ved Høgskolen på Vestlandet, skrev i Klassekampen 10. juli, at fortsatt vekst ikke mulig selv med sirkulær økonomi. De viser til stortingsmeldingen om utviklingspolitikk og bærekraftsmålene. Under presentasjonen av denne sa Kommunal og moderniseringsminister Nikolai Astrup at vi må ha vekst for å nå bærekraftsmålene og at sirkulærøkonomi skulle bryte sammenhengen mellom vekst og klima- og miljøproblemer. De to hevder at sirkulærøkonomi baserer seg nettopp på å stagge økonomisk og redusere vekst. De viser til at plante- og dyrearter dør ut og at utarmede økosystemer stadig bygges ned slik at de ikke lenger kan «produsere» rent vann, mat og stabilt vær. De hevder som sitt syn at sirkulærøkonomi med endret produktdesign, reparasjon, gjenbruk og gjenvinning ikke kan frikople økonomisk vekst fra miljøbelastning. Verdensøkonomien har økt med firegangeren siden 1970 og ressursbruken er tredoblet. Ifølge OECD kreves det 49 kilo materialer og 13 kilogram energi (i oljeekvivalenter) for å skape verdier tilsvarende 1000 kroner. Materialer taper egenskaper raskt. EUs plan for å bygge ut fornybar energi innen 2050 vil trolig ryke fordi det ikke er nok materialer tilgjengelig til å realisere den. Krav om økonomisk vekst på toppen av dette vil gjøre planen enda mer urealistisk. Både det Internasjonale energibyrået (IEA)og EUs energibyrå (EEA) har til sammen slått fast at verden kanskje ikke trenger nye olje- og gassfelt og at bærekraftig utvikling ikke kan skje uten at rike land klarer seg uten økonomisk vekst.

Overforbrukets dag og historien om hvordan vi vil bli husket. De to professorene Dag Hessen og Thomas Hylland Eriksen skrev i Aftenposten, også 11. juli, at vi har fjernet 15% av Amaszonas, 35% av verdens våtmarker og nær 70% av verdens dyrebestand siden 1970. Verdenshandelen er firedoblet og turisttrafikken seksdoblet siden 1980. Flyreiser står for en stor del av disse. CO₂-nivået i atmosfæren fortsetter å stige. Overforbrukets dag, den dagen i året da vi har brukt opp det vi har å gå på ressursmessig i løpet av et år, falt i 2019 på 29. juli. Resten av året var overforbruk og reduserer våre muligheter til å nå bærekraftmålene, ta ansvar for fremtiden og at kommende generasjoner skal ha samme muligheter som oss. Dagen ble litt forsinket i 2020, men rykker nå igjen nærmere. Hessen og Hylland Eriksen mener det er på høy tid at vi tar inn over oss hvordan vi vil bli husket av kommende generasjoner. Vi må føre langsomhetens kamp mot hastigheten i den utviklingen vi nå er inne i. Langsiktig helhetstenkning må erstatte kortsiktig nyttemaksimering. Vi må tenke langsiktig som fortidens katedralbyggere som en motvekt mot finanskapitalens jakt på gevinster på verdens børser.

Skrytforbruk utfordrer det grønne skiftet. Thorstein Veblen ble født 30 juli 1857 og døde i 1929 han var norsk-amerikansk sosiolog og økonom. Han ble i sin tid kalt Amerikas Karl Marx på grunn av sine radikale tanker og teorier. Han er spesielt kjent for boken «Den arbeidsfrie klasse» utgitt i 1899. Her lanserte han teorien om «prangende forbruk». Prangende forbruk eller skrytforbruk, som det også er blitt kalt, går historisk langt tilbake i tid i følge Veblen, til røverkulturens tidligste faser da man grovt sett hadde en overklasse av våpenføre menn og en simpel underklasse av arbeidende kvinner. Og videre for å sitere Veblen: «Gjennom hele utviklingen av prangende forbruk, enten det er av varer, tjenester eller menneskeliv, går som en rød tråd den uuttalte regelen at for effektivt å styre forbrukerens gode navn og rykte, må det være et forbruk av overflødigheter. For å gi anseelse må det være prangende sløsaktig». Legger vi til at en administrerende direktør i USA tjener 350 ganger lønnen til en gjennomsnittlig industriarbeider, at i Frankrike snakker vi om 100 ganger og i Norge og Danmark ca. 50 ganger så skjønner vi at prangende forbruk er et fenomen som markerer «viktige» forskjeller også i vår tid. Så innbakt i våre kulturer og verdisett at det er vanskelig å se for seg at de ikke følger med oss inn i det grønne skiftet. Og hvordan blir det grønne skiftet da? Med et politisk landskap og politikere som er mindre opptatt av ulikhet. Og ditto politikere som betrakter økonomisk vekst som en forutsetning for det grønne skiftet. Og med en overforbrukets dag som stadig flytter seg nærmere årsskiftene vi har lagt bak oss.

Andre poster på denne bloggen tar utfordringer knyttet til det grønne skiftet og flytrafikk, kryptovaluta, at det grønne skiftet ikke er bare grønt, artsutryddelse, og den store akselerasjonen, bare for å ha nevnt noen.