Vil kryptovaluta snart bli vanlige penger?

Staten er i dag både kontrollør og garantist med en lang historie i pengemarkedet. Vil kryptovaluta etter hvert bli vanlige penger?

Vil kryptovaluta bli vanlige penger? Caitlin Long fra Wyoming er omtalt på denne bloggen i en post i august i år som ivrig talsperson for å gjøre nettopp denne amerikanske staten til forerunner for å inkludere kryptovaluta som fortsatt investeringsobjekt og som betalingsmiddel i ordinære økonomiske transaksjoner. I samme post presenteres også pro et contra argumenter for en slik revolusjon. Tidligere poster tar opp kryptovaluta-utvinning som en utfordring for «Det grønne skiftet». Energiforbruket ved utvinning av kryptovaluta er allerede enormt og økende. Times utgaven i månedsskiftet oktober/november inneholder imidlertid en artikkel skrevet av JacobGoldstein som tar for seg utviklingen av pengevesenet fra Kina og frem til i dag som et bakteppe for å tenke videre rundt hvilken rolle blant annet kryptovaluta vil kunne få i fremtiden. Kort, fritt oversatt sammenfatning følger. Et grunnlag for å gjøre seg opp egne meninger om et utfordrende tema? 

Fra papir til papirpenger og staten som garantist. Kineserne oppfant papiret ca. 200 år før år 0 i vår tidsregning. Noe seinere ble en ikke kjent munk lei av å håndskrive den samme religiøse teksten enda en gang. Han graverte teksten inn i et trestykke. Trykkekunsten var oppfunnet. Enda noe senere var det en kjøpmann i Kina som så seg lei på metallstykkene kundene hans brukte som betalingsmiddel. De veide ofte mer og tok like mye plass som varene han solgte. Han begynte å gi kundene sine en «sjekk» av papir som de kunne innløse i bytte mot myntene. Papirpengene var født. Snart tok lokale myndigheter over ideen og begynte å trykke papirpenger som raskt spredte seg som betalingsmiddel. Dette satte fart på byttet av varer og tjenester og Kina ble rikere. På 1800-tallet skjedde noe av det samme, og litt mer, i USA. De fleste banker trykket da sine egne penger. På et tidspunkt fantes det ca. 8000 penge-enheter som kunne løses inn i en spesifisert mengde sølv eller gull i like mange banker. Gikk en bank konkurs ble imidlertid verdiene borte. Det førte til uro. Sentrale myndigheter grep inn som garantister for felles pengeenheter.  

Fra gullstandard til kreativt og selvregulerende finansmarked. I 1933 opphevet den amerikanske presidenten Franklin D. Roosevelt den til da gjeldende offisielle gullstandarden. Gullstandarden innebar at enhver som ønsket det kunne få innløst sine papirpenger for en fastsatt mengde gull. I USA på den tiden fikk du ved å innløse USD 20,67 i bytte en ounce, eller vel 28 gram gull. Denne verdien var fast og det var hele poenget med gullstandarden. De økonomiske rådgivere advarte presidenten om at en oppheving ville føre til ukontrollert inflasjon, fullstendig kaos og kanskje slutten for den vestlige sivilisasjon. Dette var konvensjonell kunnskap blant økonomer på den tiden. Det var uunngåelig at dette som ville skje. Rådgivernes spådommer slo ikke til. I ettertid vet vi at det var nettopp gullstandarden som skapte "The Great Depression". Og det å oppheve denne var første skritt på vegen ut av depresjonen. Lærdommen her er at vi lar oss lure av tankefeil. Vi tenker om verdien av penger at denne følger «naturlover» på samme måte som vann og gravitasjon. Papirpenger må ha garanti for sin verdi fra et eller annet som ligger fast ellers kan det gå riktig galt, tenker vi, men er det slik?

Fra bankvesen til pengemarkedsfond og Stabelcoins. I dag «skaper» bankene penger når de innvilger lån som lagres i bankens balanse som en fordring balansert av bankens egne eiendeler og investeringer og innskudd fra kunder som har penger til overs og som får betalt i form avkastning eller renter på innskutt kapital. Bankinnskudd er omfattet av statlige overvåking og garantiordninger. På 1970-tallet oppfant kreative finansfolk, som så at de kunne tjene penger på å tilby høyere avkastning enn kjedelige bankrenter, pengemarkedsfondene. Disse ble fremstilt som et tilbud som lignet på bank, men med høyere avkastning på innskutt kapital. Som en av de sentrale ideskaperne sa: «The purpose of the money-marked fund is to bore the investor into a sound night’s sleep». Fondene lånte penger ut til «løfterike investeringer» som hadde utsikter til å ville gi fondsforvalterne solide inntekter og samtidig investorene mer enn bankrenter på sine investeringer. I 2008 gikk det galt. Investeringsbanken Lehman Brothers gikk konkurs. Investorene stormet til for å få sine investeringer tilbake og krisen var et faktum. Etter noen dager måtte myndigheten trå til for å forhindre en total kollaps. Fondsmarkedet blir nå regulert og fulgt opp. Kryptovalutaenes verdisvingninger kan man følge med på nettet og slik selv gjøre sine vurderinger om kjøp og salg. Stabelcoins er en type kryptovaluta-produkt som i dag tilbyr en form for prisgaranti med sikkerhet i bakenforliggende verdier. Ligner litt på pengemarkedsfondene fra 80-tallet. Vil vi snart se myndigheter gripe inn også i kryptovalutamarkedet?

Inspirasjon og referansen er Jacob Goldstein i Times.