England med Truss: Lyden av gravemaskiner heller enn skattekutt? Og en statsråd på museum.

Can Liz Truss fix Britain? The Economist anbefaler støy fra gravemaskiner, heller enn skattekutt, som Truss, som nyliberal politiker, kanskje først tenker på.

 

Lyden av gravemaskiner heller enn skattekutt. Can Liz Truss fix Britain? Dette var tittel på forsiden av tidsskriftet The Economist datert 10.-16. september 2022. Liz Truss vant som mange vet lederskapskonkurransen i det konservative partiet i Stor-Britannia og har allerede erstattet Boris Johnson som statsminister. Hennes og regjeringens første utfordringer er å bringe briter flest gjennom en økonomisk krise forårsaket av høye og økende energipriser og samtidig forholde seg til de andre utfordringene land i Europa møter for tiden. Truss er presentert som en ny Maggie Tatcher og har gitt uttrykk for sin beundring for "jernkvinnen" tilnavnet Tatcher fikk i sin tid som statsminister. I dette ligger det at Truss politisk står for en form for ny-liberal økonomi som innebærer kutt i skatter, deregulering av lov- og regelverk som "hindrer verdiskaping". Samtidig må hun krangle med EU om Brexit. Hun har allerede lovet "skattekutt fra dag en" blant annet ved å redusere merverdiavgift. Tenketanken Resolution  Foundation har regnet på Truss sin plan for skatte-endringer og mener den vil gi ti ganger mer skattelette til "de rike" enn til "de fattige". The Economist advarer mot en slik politikk. Hun bør heller sørge for å startet opp bulldosere og gravemaskiner, gjøre det enklere å få byggetillatelser, for laboratorier og andre virksomheter, og bygge vind-kraft-parker der det er behov for slike. Redaksjonen er heller ikke imponert over regjeringen hun har satt sammen. De mener spesielt at Næringsminister Rees-Mogg bør plasseres på museum, for der ikke å lede noen andre enn seg selv. Vi som er tilskuere får se hva som skjer videre.

Arv fra noen av opplysningstidens helter. Liberalisme er ideene om at enhver skal kunne organisere liv, helse, egen frihet og sine eiendeler som vedkommende vil uten innblanding fra andre (litt fritt oversatt). Ideene har røtter tilbake fra 1600- og 1700-tallet da de ble satt ord på av kjente størrelser som John Locke, Jean Jacques Rousseau og ikke minst Adam Smith. Nærmere vår tid opplevde man en nyliberalistisk vekkelse i England med Margaret Tatcher som statsminister fra mai 1979 og i USA med Ronald Reagan som ble president i 1980. Tatcher gikk til «krig» mot mektige fagforeninger. Reagans politikk svekket også fagforeningenes innflytelse. Han deregulerte industri- og landbrukssektorene, samt regelverket rund utvinning av naturressurser. Og han slapp fri finansinstitusjonene i USA og i verden så langt amerikansk innflytelse virket. Og det virket. Kina og Russland med flere kom etter i den utstrekning at det ble skrevet bøker med titler som «The end of History». Vestlig demokratisk og liberalistisk tankesett hadde erobret hele kloden på 90-tallet, trodde man, og så lyst på fremtiden. Men så kom tilbakeslagene og senest i år Russlands krig i Ukraina. Og der er både vi og Liz Truss nå.

Liz Truss var tidligere utenriksminister under Boris Johnson. Truss hadde også statsrådsposter under de tidligere statsministrene David Camron (som Miljøvernminister) og Theresa May (som Justisminister og Finansminister). Hun var opprinnelig tilhenger av britisk EU-tilknytning, men skiftet standpunkt etter folkeavstemningen, og deltok som sjefsforhandler i forhandlingene rundt Brexit. Truss ble født i 1975, i Oxford, og har utdanning fra Merton College, samme sted. Hun var i studietiden president for Oxford University Liberal Democrats. Hun ble medlem av det Konservative partiet i 1996. Hun arbeidet en tid for Shell og Cable & Wireless og for "tenketanken" Reform. Hun ble valgt inn Parlamentet i 2010. Ingenting å si på fremdriften i hennes politiske karriere. 

Oljefondet er 25 år, inneholder ufattelig mye penger, men er allikevel en kilde til bekymring

Oljefondet, eller Statens pensjonsfond utland, ble 25 år nylig. Fondet er en formidabel felles rikdom, men også kilde til bekymringer og konflikt. Dette gjelder offentlig pengebruk, bruk av «andres penger», og konfliktfylt forhold til senere generasjoner. Er det mulig?

Oljefondet, eller Statens pensjonsfond utland, ble 25 år nylig. Oljefondet ble etablert 30. mai 1996 og passerte altså 25 år i år. Første innskudd i fondet var på nesten 2 milliarder kroner (1.981.120.502,16 kroner). Alle statens oljeinntekter settes nå inn i fondet som offisielt har byttet navn til Statens Pensjonsfond Utland. Dette omfatter skatter og avgifter fra oljeselskapene, utbytte fra Equinor og inntekter fra statens direkte eierskap i feltene. Disse siste inntektene kommer inn via Petoro, et norsk statlig aksjeselskap, som ivaretar de forretningsmessige forhold knyttet til statens økonomiske engasjement i petroleumsvirksomheten på norsk sektor. Fra 1. januar 1998 til og med 2020 var realavkastningen (fradrag for prisveksten) i fondet 4,4 prosent regnet som årlig gjennomsnitt. Pengene er investert i aksjer, omsettelige rentepapirer og eiendom i utlandet. Oljefondet forvalter per dato ifølge «Oljefondet minutt for minutt» 11.294 milliarder kroner.

Statens pensjonsfond utland er ikke vårt eneste Statens pensjonsfond. Folketrygdfondet ble i sin tid opprettet for å forvalte overskuddet i folketrygden som ble etablert som et norsk obligatorisk, nasjonalt, sosialt forsikringssystem fra 1. januar 1967. Forsikringsordningen gikk etter hvert med underskudd. Innbetalt medlemsavgift og arbeidsgiveravgift dekket ikke kostnadene. Ordningen måtte årlig få tilført kapital over statsbudsjettet for å dekke sine forpliktelser. 1979 ble etter politisk beslutning, siste år med kapitaloverføring fra folketrygden til Folketrygdfondet som deretter ble et «lukket fond» uten kapitaltilførsel (det betaler heller ikke utbytte til staten) og går under navnet Statens pensjonsfond Norge for å vise at fondet investerer i norske virksomheter, men også i Skandinavia. Kapitalen i dette fondet var 303,4 milliarder kroner ved utgangen av første kvartal i år og resultatet 11.3 milliarder, en avkastning på 3,9%. Ingen av disse to «Pensjonsfondene» er direkte involvert i pensjonsutbetalinger. Dette tar staten seg av ved bevilgninger over Statsbudsjettet og utbetalinger via NAV.

En formidabel felles rikdom, men også kilde til bekymringer og konflikt. I 2001 foreslo Stoltenbergs regjering den såkalte handlingsregelen dvs. at man årlig kunne bruke 4% av Oljefondet (Statens pensjonsfond utland) som tilskudd til statsbudsjettet. Fra 2017 ble prosentsatsen redusert til 3%. Verdiøkningen Statens pensjonsfond utland de fem første månedene i år var på 436 milliarder kroner som er mer enn den oljepengebruken regjeringen har annonsert i revidert nasjonalbudsjett for hele dette året og omtrent på nivå med det regjeringen brukte på pensjon og trygder i fjor. Politikerne og økonomene de omgir seg med er opptatt av å ta vare på dette fondet. «Vi har et ansvar for å ta vare på fellesskapets verdier selv om det er krise. Det som finansieres i dag, vil måtte betales av fremtidige generasjoner», er en av uttalelsene som er sitert fra presentasjonen av revidert nasjonalbudsjett. Oljepengene er ikke bare en velsignelse, men også en kilde til bekymring og nå også politisk erklært konfliktstoff mellom generasjoner.

Kilde til bekymring 1: Økt offentlig pengebruk og bruk av «andres penger». The Economist publiserer årlig en sammenstilling av økonomiske nøkkeltall for utvalgte land. Norge utmerker seg i denne sammenligningen som et av meget få land som presenteres med solid positiv budsjettbalanse. Årsaken er selvfølgelig oljefondet. Og det er vel her roten til bekymringene ligger, at vi skulle tappe fondet slik at vi måtte begynne å låne penger. I en artikkel i magasinet Prospect nylig tar journalisten Phillip Coggan opp denne bekymringen ved først å sitere Margaret Thatcher: «The problem with socialism, is that you eventually run out of other people’s money». Deretter konstaterer han at: «Running up debt used to prefigure political ruin, but in the 2020s nothing seems to stop governments living in red. Have the old rules gone for good?». Deretter lister han opp tre påstander som tidligere støttet opp under Thatchers advarsel mot uansvarlig offentlig pengebruk, men som han mener kanskje ikke gjelder lenger. Det første var at offentlig pengebruk ville fortrenge investeringer i privat sektor. Dernest at budsjett-underskudd vil føre til høyere skatter som igjen vil svekke viljen til å arbeide og til å satse i privat sektor. Til slutt at budsjettunderskudd vil føre til høyere inflasjon. Coggan hevder at de siste 40 årene har vist at det ikke er hold i disse påstandene. Offentlige investeringer fortrenger ikke private investeringer. Japan som et eksempel, blant flere har, stadig økt sine budsjettunderskudd, men uten å øke skattene fordi det er billige penger å låne. Inflasjon er heller ikke et påtrengende problem. I UK, som eksempel, har inflasjonen siden 1991 aldri vært mer enn 5% i et enkelt år.

Kilde til bekymring 2: Konfliktfylt forhold til senere generasjoner. Unge Venstres leder, Sondre Hansmark, skrev lørdag 13. februar i år i Dagens Næringsliv: «Jeg er bekymret for min generasjons velferd. Vi kan ende opp med å bli generasjon null pensjon fordi foreldregenerasjonen forsyner seg sjenerøst fra Oljefondet», eller som han skriver lenger nede «Vi kan ende opp med å bli generasjon null pensjon fordi foreldrene våre bruker opp sparepengene våre.» Innlegget hans legger seg inn i en rekke av andre innlegg fra politikere, gamle som unge, der det konstrueres motsetninger mellom generasjoner, eller mellom yrkesaktive og pensjonister. Jeg velger å forstå dette som et dårlig gjennomtenkt valgkampfrieri til yngre velgere. Dersom noen skulle knyttes til de sparepengene det her er snakk om må det være navn som Jens Evensen, Farouk al-Kasim, Finn Lied, Arve Johnsen med flere og ikke nevnt, men heller ikke glemt mange ingeniører og oljearbeidere som gjorde jobben sin slik at vi etter hvert kunne snakke om det norske oljeeventyret og oljefondet eller det Hansmark kaller sparepengene sine. Pengene er mer en arv. Selv pandemien vi nå har vært igjennom har ikke redusert verdien av denne. Det blir et økende antall pensjonister, som lever lenger, i årene som kommer. Men skal vi tro FHI vil mange av dem være mer selvhjulpne lengre ut i livet. Og mange av selvhjelpsutfordringene kan trolig møtes med nye teknologiske løsninger som i seg selv kan være verdiskapende og med et stort internasjonalt marked. Statens pensjonsfond Norge kan kanskje med sine milliarder være et virkemiddel her.

Andre poster på denne bloggen som berører tilstøtende tema er en post om perspektivmeldingen.