Gud og Aristoteles styrte lenge menneskenes oppfatning av verden. Så kom klimaendringene og -fornekterne.

Gud oppfordret menneskene til å legge jorden under seg. Aristoteles mente at omgang med naturen var «etisk nøytral» og slik tenkte man helt til teknologisk drevet samfunnsutvikling alvorlig utfordret denne oppfatningen. Da fikk vi forestillingen om Gaya, Grenser for vekst og Føre-var-prinsippet. Men vi har fortsatt klimafornektere.

Gud oppfordret menneskene i første Mosebok: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen og alle dyr som det kryr av på jorden!» Den greske filosofen Aristoteles avgrenset sin etikk til møtet mellom mennesker. Omgang med den ikke-menneskelige verden, som for eksempel naturen, var «etisk nøytral». Naturen forandret seg uavhengig av menneskene i retning mot et mål som var bestemt på forhånd - teleologisk tenkning. På 1700 tallet skrev Adam Smith om «den usynlige hånd» et markedsøkonomisk prinsipp som refererer til individer som handler til nytte for seg selv og med dette indirekte handler til nytte for samfunnet. Økonomer som går i dybden av hans forfatterskap mener at han her bare omtalte en forestilling som var gjengs i hans samtid uten selv å ta stilling til denne. Det er ikke så viktig her. Poenget er at det i hvert fall frem til på 1800-tallet var en dominerende holdning at naturen var til for menneskenes frie utfoldelse. Og denne forstillingen lever aktivt i noen samfunn enda.  

Jørgen Rander er i ferd med å gi opp. Jim Lovelock og Hans Jonas er begge gått bort. De tre har og hadde alle det til felles at de tidlig forsøkte å fortelle oss at naturen ikke tålte menneskenes frie utfoldelse. Jim Lovelock (1919-2022) ble på 1960-tallet kjent som «far» til «Gaia hypotesen», ideen og hypotesen om at Jorden er en selvregulerende levende organisme. Ideen ble avvist av de fleste på den tiden. Lovelock etablerte etter hvert et samarbeid med biologen Lynn Margulis og sammen beskrev de hvordan levende liv bestemmer atmosfærens sammensetning på en levende planet som jorden, og vedlikeholder betingelser passende for liv gjennom feedback-mekanismer. Randers var i 1972 en av forfatterne bak boken Limits to Growth. I boken la han, sammen med andre forskere i USA, frem dokumentasjon som beskrev at det finnes grenser for hvor mye menneskelig bruk og påvirkning jorda vi bor på kan bære. Han har gjennom femti år forsøkt å formidle dette budskapet, men mener han har feilet. Løsningen er enkel. Vi må forbruke mindre, sier han. Men dette er uakseptabelt, spesielt for befolkningen i «Vesten», der vi bor. Det som må gjøres, er ikke lønnsomt fra et investor-perspektiv. Derfor kan ikke markedene løse dette, mener Randers. Hans Jonas (1903-1993), tysk-født amerikansk filosof og professor, utga i 1979 boken The Imperative of Resposibility: In Search of Ethics for the Technological Age. Her tar han opp de sosiale og etiske utfordringene skapt av teknologisk utvikling. Jonas skrev at menneskenes overlevelse på jorden var avhengig av våre anstrengelser for å ta vare på planeten nå og i fremtiden. Han formulerte et nytt moralsk imperativ: «Handle slik at konsekvensene av dine handlinger er forenlige med permanent ekte menneskelig liv på jorden». 

Our Common Future, FNs klimakonvensjon, årlige klimatoppmøter, klimafornektere og markedsløsninger. I 1987 fikk vi Brundtlandkommisjonens rapport Our Common Future. Siden 1992 har vi hatt FNs klimakonvensjon og årlige klimatoppmøter. Det har vært en reise med både opp og nedturer. Disse skyldes dels såkalte klimafornektere blant verdens ledere og deres tilhengere og dels at mange, inspirert av Adam Smith og dagens markedsliberalister, mener at bare markedskreftene kan mobilisere ressurser nok til å finne løsninger på de utfordringene vi står overfor. Klimafornektere hevder at forskerne ikke er samstemte om hvor utfordrende klimaendringene er, om de er del av naturlige sykluser og/eller at modellene som brukes er upålitelige og/eller vektlegger CO₂ for sterkt. Eller de mener at det uansett er økonomisk umulig å stoppe klimaendringene. Noen klimaendringsfornektere hevder at klimaendringer er bra for oss. Lengre og varmere somre vil gi oss et mer produktivt landbruk. Noen vil vise til at vi ikke kan gjøre noe med klimaendringene fordi ikke alle land stiller opp for å begrense klimaendringene. Noen vil hevde, med bakgrunn i all den usikkerheten som er nevnt så langt, at vi ikke bør forhaste oss med innsats for å redusere global oppvarming. Vi kan heller ikke se bort fra at noen klimafornektere støtter seg til Første Mosebok. Og når vi først snakker om klimafornektere: Miljøadvokater og klimaaktivister i USA, som kjempet mot Donald Trump som president fra første dag av hans presidentperiode, er enige om at Trump, etter å bl.a. ha lempet på utslipps-standarder for utslipp fra biler og åpnet opp for oljeboring i vernede arktiske naturreservater, og kronet med hans beslutning om å trekke USA ut av Paris-avtalen, gjorde mer for å svekke miljøvernlovgivning og miljøvern i USA enn noen annen president i historien. 

Markedsorienterte løsninger bygger ofte på kvotehandelssystemer som lar selskaper i utviklingsland kjøpe utslipps-kvoter av selskaper med renere teknologi. Dette kombineres med finansieringsløsninger og skattelettelser til virksomheter som reduserer sine utslipp eller forplikter seg til å redusere utslipp i løpet av en fastsatt nær fremtid. Samtidig støttes forskning og utvikling rettet mot mer effektiv og klima-vennlig energiproduksjon og bruk. Forskere som har studert planer om klimagass-reduksjon på tvers av landegrenser har pekt på at mangel på felles standarder for måling av utslipp, uklare mål og forskjell i planer for grønt skifte, mellom land, gir risiko for fortsatt global oppvarming.

Ideer om samfunnsutvikling, konflikter og krig fra Opplysningstiden frem til krigen i Ukraina

Er samfunnsutviklingen en stadig bevegelse mot et mer opplyst og bedre samfunn? Fra Francis Bacon via Adams Smiths «Usynlige hånd» til Francis Fukuyamas «The end of history» og videre til våre dager? Eller er den noe helt annet? Og hvor passer krigen i Ukraina inn.

Samfunnsutvikling i bevegelse mot et mer opplyst og bedre samfunn. Helena Moradi som arbeider som forsker ved Cornell University School of Law har i siste nummer av Philosophy Now skrevet en artikkel som litt fritt oversatt har tittelen «Fremskrittets forlokkende lys» eller kanskje like gjerne «Utviklingens opplysning». Her viser hun til tilbøyeligheten vi som mennesker har til å kople samfunnsutvikling til opplysning og fremskritt, mot noe som er stadig bedre. Hun siterer Immanuel Kant som i 1784 skal ha sagt noe slikt som at «Opplysning er menneskets oppvåkning fra selv-pålagte umodenhet». Amerikaneren J.B. Bury skrev i 1920 en bok med tittelen «The Idea of Progress» og skriver her, fortsatt ifølge Moradi, at vi som mennesker er fanget i troen på at «sivilisasjonen har beveget seg, beveger seg, og vil bevege seg i en ønsket retning». Moradi viser til opplysningstidens tenkere for å fortelle oss hvor denne optimismen rundt fremtiden kommer fra. Francis Bacon (1561 – 1626) hevdet at menneskene kunne forbedre sitt liv ved å ta i bruk ny kunnskap, ny teknologi og nye samarbeidsformer. Herbert Spencer (1820 -1903) mente at fremskritt for menneskeheten var en naturlig følge av «The great universal law of evolution». Når det senere i hans levetid ikke gikk så bra med fremskrittet var det ifølge Spencer fordi myndighetene ikke forsto at den frie kamp for overlevelse var en velsignelse som ikke måtte forstyrres.

Adams Smiths usynlige hånd og The end of history. Adam Smith (1723-1790) hadde på Spencers tid allerede forklart hvordan «The invisible hand» fungerte: «Every individual intends only his own gain… By pursuing his own interest he frequently promotes that of the society more effectually than when he really intends to promote it». Ifølge Smith var det «the hand of God, that works to make this happen». Blant optimistene kan vi fra nyere tid også ta med Francis Fukuyama. Forfatteren av boken «The end of history and the last man», en bestselger fra 1992 og flere ti-år etter. Washington Post skrev om boken at den var «A landmark work. Profoundly realistic and important. The first book to fully fathom the depth and range of the changes now sweeping through the world». Det som utløste forandringen var Berlinmurens fall. Fukyama så denne murens fall som et grunnlag for å konkludere med at «liberal democracy in reality constitutes the best possible solution to the human problem». Men han var samtidig usikker på om alle «samfunnsvognene» som på nittitallet ble satt på sporet for å trille inn i en ny fremtid ville ende opp på samme sted, med samme samfunnsmodell. Der kan vi vel i dag si at han fikk rett.

Fremskritt og tilbakeslag. Optimisme og pessimisme. Historiske trender og krigsforbrytelser. Visjoner om en bedre fremtid bør alltid følges av reservasjoner ifølge Moradi. Reservasjoner må ta høyde for tilbakeslag, degenerering og truende hendelser eller ulykker. Det som oppleves som positiv utvikling av noen vil andre kunne oppfatte som tilbakeslag. Karl Marx (1818-1883) så på det fremvoksende kapitalistiske industrisamfunnet som urettferdig, så urettferdig at det med nødvendighet ville måtte føre til opprør, revolusjon og omstilling til proletariatets diktatur. Mens historikere i sin alminnelighet da så på kriger mellom nasjoner som det som endret historien, mente Marx at konflikter mellom samfunnsklasser i fremtiden ville være drivkraften i samfunnsutviklingen. Amerikanere som historikeren Henry Adams (1838-1918) og sosiologen William Du Bois(1868-1963) så begge på industrialiseringen i sin samtid som et forfall. De ville ha en samfunnsutvikling uten industrialisering. Den tyske økonomen og sosiologen Max Weber (1864 – 1920) beskrev samfunnsutviklingen i sin tid som at alt som engang var hellig ble ofret til fordel for økt effektivitet og vitenskapelig rasjonalitet, men han var ikke nødvendigvis motstander av effektivitet og vitenskapelig rasjonalitet. Går vi nærmere vår tid finner vi Karl Popper (1902-1994) som mente at om vi i dag observerer noe som synes å fremstå som en historisk trend kan vi ikke vite at denne vil fremstå på samme måte i morgen eller i fremtiden. Når folk snakker om menneskehetens historie, snakker de om det de har lært på skolen. Og dette er egentlig historien om politisk maktbruk. Menneskehetens historie finnes ikke som annet enn som et uendelig antall historier. Og historiene om politisk maktbruk er historier om internasjonale forbrytelser og massemord. Da kjenner vi oss kanskje igjen i det som skjer i Ukraina i dag.

Krigen i Ukraia og «Tre krigsforestillinger» og/eller «dilemmaer». Tidsskriftet The Guardian Weekly fra 1. juli år presenterer i et oppslag om krigen i Ukraina tre «krigsforestillinger» eller dilemmaer som man i den redaksjonen mener man vil måtte stå i og som må løses opp. Det første er knyttet til utfallet av krigen. The Guardian mener at dersom Ukraina vinner krigen så vil Putin aldri akseptere dette. Om Putin og Russland vinner krigen vil Russland gå videre til nye slagmarker. Russland og Putin spekulerer trolig i at USA og Europa går lei av krigen, at krigstretthet fører til at fellesskapet og enigheten om støtte til Ukraina bryter sammen. Sjefsforsker Sverre Diesen ved FFI mener at Russland har mislykkes fullstendig med sin invasjon og at Vesten nå kan bestemme utfallet av krigen. Vi kan håpe han har rett, men ikke mere enn det. Det andre gjelder den økonomiske krigføringen og sanksjonene. EU har ifølge The Guardian gjennomført seks runder med sanksjoner utfra prinsippet om at sanksjonene som innføres skal skade Russland mer enn Vesten. Det er usikkerhet rundt om sanksjoner virker som forutsatt. De økte gassprisene bidrar til å sikre Russland inntekter selv om eksportvolumet går ned. Tidligere erfaringer med sanksjoner er blandet. Det tredje gjelder informasjonskrigen rundt sannhet, ansvar og skyld. Denne omfatter holdninger til krigen i den russiske befolkningen, men også internasjonale relasjoner og spesielt forhold rundt korneksport til land i Afrika som tidligere har fått 40% av sin kornforsyning fra Russland og Ukraina. Det er så langt lite som tyder på at motstanden mot krigen vokser i Russland. Og Russlands utenriksminister Sergej Lavrov reiser nå rundt til land i Afrika og forteller at det er USA og Natolandene som nå hindrer kornforsyningen med sine sanksjoner mot Russland. Samtidig bomber Russerne havnen i Odessa. Hvordan man løser korneksportutfordringene kan bli avgjørende. 

Historieskriving og fremsyn er krevende disipliner. Det er vanskelig å fortelle historien og kanskje enda vanskeligere å beskrive fremtiden. Jeg har forsøkt meg i begge disipliner, og lykkes litt bedre med historien på et smalt og velkjent område. På fremtiden absolutt ikke.