Ichak Adizes og "Lederens fallgruver" anvendt på Kina. Får vi noe ut av det? Svaret er jA.

Ichak Adizes og "Lederens fallgruver" i Kina. Et samfunn i rask utvikling med utbredt frykt for forandring. Er Kina blitt først og fremst «Safe country» med bare en stor "A"?

Ichak Adizes og Lederens fallgruver enda en gang - Nå i Kina. På 1970-tallet utga den internasjonale lederguruen Ichak Adizes, som nå er 85 år og still going strong, en bok som oversatt til norsk fikk tittelen  «Lederens fallgruver». Her presenterte han fire lederegenskaps-typologier, ledelse som teamarbeid og fallgruver man kan ramle ned i om man ikke integrerer og avstemmer disse fire lederegenskapene i en ledergruppe. Han presenterte egenskapene som produsent/power (P), administrator (A), entreprenør eller iverksetter (E) og integrator (I). Alle egenskaper er nødvendige, ifølge Argyris. Til sammen sikrer de godt lederskap. Unnlater man å fylle en av rollene får man mismanagement ifølge Adizes. Og, hevdet han, ingen kan alene fylle alle rollene. Virkelige mennesker fremstår med kombinasjoner av egenskapene. PAEI-lederen er en skrivebordkonstruksjon som ikke finnes i virkeligheten. Pea0 (med liten e og a og 0 = uten integrerende egenskaper) er en  mulig og realistisk kombinasjon av egenskaper i en enkelt lederpersonlighet. 

Analyserte og advarte mot Trump i 2016 og igjen i 2020. Før Presidentvalget i 2016 brukte Adizes denne typologien til å analysere og advare mot Trump som president selv om han heller ikke var spesielt begeistret for Clinton. I 2020 gjentok han analysen og advarslene. Trump ble da av Adizes kategorisert som Brannstifter (00E0) og uegnet som president i USA. Nå har en av hans tidligere elever gjentatt øvelsen med det samme verktøyet i en analyse av det kinesiske samfunnet og rapportert dette til Adizes i et brev som er publisert på Adizes blogg. Her følger et kort sammendrag av analysen for de som ikke har tid til å studere det originale brevet på bloggen , men som søker etter innspill til å forstå Kina.

Kina: Rask utvikling og stor frykt for forandring. Avsenderen av brevet er Vita Loncar, opprinnelig fra Kroatia for tiden Professor ved Xi`an Eurasia University, School for Culture and Media, i Kina. Her er brevet referert i en litt fri oversettelse. Hun viser innledningsvis til at hun etter tre år med nedstengninger under en av de få fysiske forelesninger valgte å bruke Adizes tilnærming for å analysere situasjonen hun var i. Dette gjorde hun ved å spørre de kinesiske studentene, hun underviser dem blant annet i karriereplanlegging, om hvilket land i verden som var under raskest forandring? Studentene svarte unisont at dette måtte være Kina. Så fulgte hun opp med å spørre dem i hvilket land befolkningen hater forandring mest. Hun fikk ikke svar. Studentene var forvirret og enda mer da hun påstå at også her var svaret Kina. En av studentene kontaktet henne etter forelesningen og var opprørt over hennes påstand om Kina. Hun parerte ved å spørre ham om hva som var viktigst for flertallet av kinesere. Svaret var «å være trygge», hvorpå hun fulgte opp med å spørre om hva som er trygghetens største utfordring og om dette ikke er forandring? Hvoretter studenten måtte innrømme at hun kanskje hadde rett. Hun for sin del, viste til Adizes og det hun hadde lært av ham.

Kina: Først og fremst «Safe country»?  I brevet refererer hun videre til partikongressen som nå er gjennomført i Kina, der Xi proklamerte «safe country» som den mest kritiske delen av fremtids-strategien. Det andre presidenten lovet folket var at de må være forberedt på «torden og stormer». Etter dette følger Vitas analyse av situasjonen i Kina med Adizes metode:

 

«Kina ønsker ikke forandring. Og de er sikre på at dersom de tester oss hver dag og tvinger oss til å holde oss hjemme, så kan de stoppe viruset og være trygge. De tror de kan stoppe forandring. De er svært effektive i sitt forsøk, men de dreper samtidig effektiviteten. Ingen er effektive i Kina lenger. Covid 19 er fortsatt hovedutfordringen. Vita sier videre, med henvisning til Adizes, at dersom vi ikke ønsker å løse problemene når de oppstår, så får vi krise. «Torden og stormer», som presidenten annonserer, er krise. Da må vi ha kriseledelse. Kriser kan ikke løses som dagligdagse forventede problemer. Kriser krever kriseledelse - PAEI».

 

«Kina mangler «P». Alle er hjemme og det meste er lukket. Hoved-emne i alle samtaler er Covid. Kina har for stor «A». Covid-tester må gjennomføres daglig. Du må skanne koden din for å ta offentlig transport, eller for å bevege deg utenfor nabolaget du bor i. Vi må alle bære masker, vaske hendene, ta temperaturen og sende inn testresultater. Covid har okkupert våre liv. Her er ingen «E», ingen nye ideer, og ingen tar risiko. Ideutvikling er konsentrert om hvor teststasjonene skal lokaliseres og hvordan barrierene rundt byene skal sikres. Der er ingen «I». Mennesker kan ikke møtes å dele ideer, snakke sammen og diskutere. Menneskene er i stadig større grad online, opptatt av gadgets for slikt samvær. Barn leker ikke lenger. Unge mennesker møter ikke hverandre og deler ikke følelser. Eldre mennesker lever isolert. Våre liv er blitt til «A». Det gir lite håp om et bedre liv».

 

Så langt Kroaten Vita Loncars analyse av opplevelser fra Kina og samtidig PAEI og Adizes metode brukt i en samfunnsanalyse. 

Kina mot 0-vekst? Det finnes også andre analyser av utviklingen i Kina. Dagens Næringsliv torsdag 27. oktober viser til China Activity Proxy (CAP), en indeks som er et forsøk på å ta pulsen på den økonomiske aktiviteten uten å legge vekt på de offisielle, økonomiske vekst-tallene fra Kina som mange stiller spørsmål ved. CAP-indeksen tyder på verdiskapingen i september hadde sitt største fall siden omikronbølgen. Hovedårsaken er nye forstyrrelser fra koronavirusrestriksjoner, masse-testing og omfattende kontrolltiltak i hele landet, for å holde korona-smitten under kontroll. Analytikerne tror at "økonomien vil falle dette året, og at Kina vil fortsette å slite inn i 2023". Kanskje treffer Loncars bruk av PAEI og Adizes-metode ganske bra.

Ideer om samfunnsutvikling, konflikter og krig fra Opplysningstiden frem til krigen i Ukraina

Er samfunnsutviklingen en stadig bevegelse mot et mer opplyst og bedre samfunn? Fra Francis Bacon via Adams Smiths «Usynlige hånd» til Francis Fukuyamas «The end of history» og videre til våre dager? Eller er den noe helt annet? Og hvor passer krigen i Ukraina inn.

Samfunnsutvikling i bevegelse mot et mer opplyst og bedre samfunn. Helena Moradi som arbeider som forsker ved Cornell University School of Law har i siste nummer av Philosophy Now skrevet en artikkel som litt fritt oversatt har tittelen «Fremskrittets forlokkende lys» eller kanskje like gjerne «Utviklingens opplysning». Her viser hun til tilbøyeligheten vi som mennesker har til å kople samfunnsutvikling til opplysning og fremskritt, mot noe som er stadig bedre. Hun siterer Immanuel Kant som i 1784 skal ha sagt noe slikt som at «Opplysning er menneskets oppvåkning fra selv-pålagte umodenhet». Amerikaneren J.B. Bury skrev i 1920 en bok med tittelen «The Idea of Progress» og skriver her, fortsatt ifølge Moradi, at vi som mennesker er fanget i troen på at «sivilisasjonen har beveget seg, beveger seg, og vil bevege seg i en ønsket retning». Moradi viser til opplysningstidens tenkere for å fortelle oss hvor denne optimismen rundt fremtiden kommer fra. Francis Bacon (1561 – 1626) hevdet at menneskene kunne forbedre sitt liv ved å ta i bruk ny kunnskap, ny teknologi og nye samarbeidsformer. Herbert Spencer (1820 -1903) mente at fremskritt for menneskeheten var en naturlig følge av «The great universal law of evolution». Når det senere i hans levetid ikke gikk så bra med fremskrittet var det ifølge Spencer fordi myndighetene ikke forsto at den frie kamp for overlevelse var en velsignelse som ikke måtte forstyrres.

Adams Smiths usynlige hånd og The end of history. Adam Smith (1723-1790) hadde på Spencers tid allerede forklart hvordan «The invisible hand» fungerte: «Every individual intends only his own gain… By pursuing his own interest he frequently promotes that of the society more effectually than when he really intends to promote it». Ifølge Smith var det «the hand of God, that works to make this happen». Blant optimistene kan vi fra nyere tid også ta med Francis Fukuyama. Forfatteren av boken «The end of history and the last man», en bestselger fra 1992 og flere ti-år etter. Washington Post skrev om boken at den var «A landmark work. Profoundly realistic and important. The first book to fully fathom the depth and range of the changes now sweeping through the world». Det som utløste forandringen var Berlinmurens fall. Fukyama så denne murens fall som et grunnlag for å konkludere med at «liberal democracy in reality constitutes the best possible solution to the human problem». Men han var samtidig usikker på om alle «samfunnsvognene» som på nittitallet ble satt på sporet for å trille inn i en ny fremtid ville ende opp på samme sted, med samme samfunnsmodell. Der kan vi vel i dag si at han fikk rett.

Fremskritt og tilbakeslag. Optimisme og pessimisme. Historiske trender og krigsforbrytelser. Visjoner om en bedre fremtid bør alltid følges av reservasjoner ifølge Moradi. Reservasjoner må ta høyde for tilbakeslag, degenerering og truende hendelser eller ulykker. Det som oppleves som positiv utvikling av noen vil andre kunne oppfatte som tilbakeslag. Karl Marx (1818-1883) så på det fremvoksende kapitalistiske industrisamfunnet som urettferdig, så urettferdig at det med nødvendighet ville måtte føre til opprør, revolusjon og omstilling til proletariatets diktatur. Mens historikere i sin alminnelighet da så på kriger mellom nasjoner som det som endret historien, mente Marx at konflikter mellom samfunnsklasser i fremtiden ville være drivkraften i samfunnsutviklingen. Amerikanere som historikeren Henry Adams (1838-1918) og sosiologen William Du Bois(1868-1963) så begge på industrialiseringen i sin samtid som et forfall. De ville ha en samfunnsutvikling uten industrialisering. Den tyske økonomen og sosiologen Max Weber (1864 – 1920) beskrev samfunnsutviklingen i sin tid som at alt som engang var hellig ble ofret til fordel for økt effektivitet og vitenskapelig rasjonalitet, men han var ikke nødvendigvis motstander av effektivitet og vitenskapelig rasjonalitet. Går vi nærmere vår tid finner vi Karl Popper (1902-1994) som mente at om vi i dag observerer noe som synes å fremstå som en historisk trend kan vi ikke vite at denne vil fremstå på samme måte i morgen eller i fremtiden. Når folk snakker om menneskehetens historie, snakker de om det de har lært på skolen. Og dette er egentlig historien om politisk maktbruk. Menneskehetens historie finnes ikke som annet enn som et uendelig antall historier. Og historiene om politisk maktbruk er historier om internasjonale forbrytelser og massemord. Da kjenner vi oss kanskje igjen i det som skjer i Ukraina i dag.

Krigen i Ukraia og «Tre krigsforestillinger» og/eller «dilemmaer». Tidsskriftet The Guardian Weekly fra 1. juli år presenterer i et oppslag om krigen i Ukraina tre «krigsforestillinger» eller dilemmaer som man i den redaksjonen mener man vil måtte stå i og som må løses opp. Det første er knyttet til utfallet av krigen. The Guardian mener at dersom Ukraina vinner krigen så vil Putin aldri akseptere dette. Om Putin og Russland vinner krigen vil Russland gå videre til nye slagmarker. Russland og Putin spekulerer trolig i at USA og Europa går lei av krigen, at krigstretthet fører til at fellesskapet og enigheten om støtte til Ukraina bryter sammen. Sjefsforsker Sverre Diesen ved FFI mener at Russland har mislykkes fullstendig med sin invasjon og at Vesten nå kan bestemme utfallet av krigen. Vi kan håpe han har rett, men ikke mere enn det. Det andre gjelder den økonomiske krigføringen og sanksjonene. EU har ifølge The Guardian gjennomført seks runder med sanksjoner utfra prinsippet om at sanksjonene som innføres skal skade Russland mer enn Vesten. Det er usikkerhet rundt om sanksjoner virker som forutsatt. De økte gassprisene bidrar til å sikre Russland inntekter selv om eksportvolumet går ned. Tidligere erfaringer med sanksjoner er blandet. Det tredje gjelder informasjonskrigen rundt sannhet, ansvar og skyld. Denne omfatter holdninger til krigen i den russiske befolkningen, men også internasjonale relasjoner og spesielt forhold rundt korneksport til land i Afrika som tidligere har fått 40% av sin kornforsyning fra Russland og Ukraina. Det er så langt lite som tyder på at motstanden mot krigen vokser i Russland. Og Russlands utenriksminister Sergej Lavrov reiser nå rundt til land i Afrika og forteller at det er USA og Natolandene som nå hindrer kornforsyningen med sine sanksjoner mot Russland. Samtidig bomber Russerne havnen i Odessa. Hvordan man løser korneksportutfordringene kan bli avgjørende. 

Historieskriving og fremsyn er krevende disipliner. Det er vanskelig å fortelle historien og kanskje enda vanskeligere å beskrive fremtiden. Jeg har forsøkt meg i begge disipliner, og lykkes litt bedre med historien på et smalt og velkjent område. På fremtiden absolutt ikke.