Er det Det Russiske Imperiet som slår tilbake i vår tid?

Er det Putins Russiske Imperium som nå slår tilbake i Ukraina? Mye tyder på det..... 

Imperiene slår tilbake i vår tid. Forsknings-magasinet Apollon som utgis av Universitetet i Oslo har i nr. 4 for i år (2024) hentet tittel til sitt hovedoppslag fra Star Wars – «Imperiene slår tilbake». Men i Apollon  gjelder det i «real life» nå. Professor Einar Wigen kan fortelle oss at mange nasjonalstater i dag ofte styres etter imperial logikk. Bare slik, kan det ifølge Wigen, som eksempel være mulig å forstå det som nå foregår i Midt-Østen og Afrika. Wigen har forsket på Det osmanske riket, et av verdens lengstlevende imperier. Mellom 1299 og 1922 kontrollerte sultanene fra sitt palass i Konstantinopel (i dag Istanbul) det meste av et område som i dag dekker 17 land. Han hersket gjennom "splitt og hersk". Imperialmakten bandt til seg mellommenn ved å distribuere makt og goder i det man kaller et Patron-klient-forhold. Patronen var den dominerende sentralmakten som styrte gjennom en rekke mellom-menn, såkalte klienter, som igjen styrte provinsene. Også disse lokale klientene brukte splitt og hersk i forhold til sine undersåtter. Klientene hadde begrenset kontakt med hverandre slik kommandolinjene var trukket opp.

 Wigen mener imperienes tid ikke er forbi. Vi snakker om nasjonalstater, men bak og under ligger den gamle styringsformen og lurer. Mange stater i dag styres etter imperial logikk. Dette er en nøkkel til å begripe dagens Midt-Østen og deler av Afrika. Hendelsene vi etter hvert ga navnet «den arabiske våren» begynte i Tunisia i desember 2010. På nyåret 2011 hadde opprøret spredt seg til Syria der Assad-familien hadde styrt og utviklet en overvåkings og angiver-stat i løpet av 40 år. President Al-Assad var opptatt av at opprørerne ikke tiltrakk seg amerikansk støtte. Han slapp derfor ekstreme islamister ut av fengslene slik at opprøret ble radikalisert. Et klassisk «splitt og herk»-grep, ifølge Wigen. President al-Assad hadde lenge hatt sine støttespillere, eller patroner, i Iran og Russland. Russerne stilte med jagerfly og bomber. De angrep først Den islamske staten (IS), men det ble raskt klart at de fokuserte angrepene mot styrker som opponerte mot al-Assad-regimet. Opprøret ble slått tilbake og Bashar al Assad var fortsatt president i Syria da dette ble skrevet. Han flyktet senere med sin familie til Russland.

Russland som patron for land i Afrika og?? Vigen har også eksempler på imperialisme av nyere dato. Iran har sine klienter i form av Houthiene i Jemen og Hizbollah i Libanon. Begge disse grupperingene har deltatt aktivt på palestinsk side av den pågående krigen. Israel har for sin del gjort det klart at de ikke ville klart seg uten sin støttespiller, USA. Også i Afrika virker imperialismen. Den kan illustreres med eksempelet Burkina Faso. Dette vestafrikanske landet er blitt kalt «Russlands afrikanske laboratorium» med en sterk tilstedeværelse av den russiske Wagner-gruppen. Britiske Royal United Services Institute publiserte i fjor en rapport der de hevdet at Russland tilbød afrikanske land «regime survival packages». I maktapparatet i Burkina Faso og noen av nabolandene er russerne populære. Wigen mener at vi nå hele tiden ser at den imperiale konfigurasjonen reproduserer seg selv, under dekke av "den suverene staten". Professor i statsvitenskap, Øyvind Østerud, er også bidragsyter i denne utgaven av Apollon. Han kaller Russland i dag et uformelt imperium som søker å kompensere for sin «imperiale nedgang» etter den andre verdens-krig ved å kjempe for innflytelse og kontroll over det nære utland gjennom en form for stor-russisk nasjonalisme vendt mot vestlig påvirkning. Krigen mot og i Ukraina ser han som et eksempel på dette og omtaler Russland som en imperiemakt. Kanskje er det også forsøk på "Splitt og hersk" vi nå for tiden ser i russiske randstater som Georgia og andre. At Putin har slike ambisjoner har han vært ganske åpen om.

Hovedkilde her er som nevnt UiOs forsknings-magasin Apollon som tilbyr gratis abonnement med utgivelser fire ganger i året. Siste utgave, før dette, hadde kjernekraft som tema. Apollon er med dette anbefalt. 

 

Russisk språk og litteratur som våpen for russisk imperialisme i Ukraina

Russiske forfattere, litteratur, og russisk språk som virkemiddel for spredning av russisk ny-imperialistisk ideologi. 

Russisk språk og ny-imperialistisk ideologi. Den polsk fødte professoren i statsvitenskap Tomasz Kamusella stiller, i en artikkel i tidsskriftet New Eastern Europe sin utgave fra november-desember i fjor, spørsmålet: «Are Russian language and literature really so great?». Hovedbudskapet i artikkelen er at det russiske språket spiller en aktiv rolle i det han kaller det nåværende russiske regimets fascist-influerte ny-imperialistiske ideologi.  Dette står i kontrast til engelsk-språklige land og regjeringer som overlater språket og språkbruken til sine borgere og der språkpolitikk i beskjeden grad er eget tema. I Sentral- og Øst-Europa er det slik Kamusella ser det motsatt. Språk-politikk benyttes aktivt for å fremme en felles etno-lingvistisk nasjonalisme blant innbyggerne, ved å samle dem rundt samme språk, under "Den store russiske litteraturen".

Språk-kultur som våpen og Russiske forfattere som bidragsytere. Han mener vesten og vestens språkforskere med russisk som spesialområde ikke forsto hvordan Moskva brukte kultur og språk som våpen Praksis i Sovjetunionen var at man ikke publiserte fiksjonslitteratur som ble skrevet på andre språk enn russisk før det forelå en russisk oversettelse og selv da ble den originale teksten justert slik at den passet til den russiske versjonen som også alltid ble lagt til grunn ved oversettelser til europeiske språk. Kamusella trekker i artikkelen frem tre store og kjente russiske forfattere, Leo Tolstoy, Joseph Brodsky og Aleksandr Solzhenitsyn (Nobels litteraturpris i 1970). De to første fremmet begge i sin litteratur, ifølge Kamusella, russisk imperialistisk tankegods. Brodsky erklærte seg så sent som i 1998 som motstander av retten til frigjøring og selvstendighet for landene i det da allerede avviklede Sovjetunionen. Dette markerte han ved å omtale disse landene samlet under betegnelsen «Vest-Asia» for å understreke deres tilknytning til Russland. Kamusella mener Solzhenitsyn, som avslørte folkemord i de sovjetiske fangeleirene også hører med blant støttespillerne for en slik imperialisme og viser til at han i en refleksjon rundt Russlands fremtid etter Sovjetunionens sammenbrudd skal ha uttalt: «Should someone ask me wether I would indicate about West such as it is today as a model to may country, frankly I would have to answer negatively… The next war (which does not have to be an atomic one and I do not believe it will) may well bury western civilisation forever».

Det russiske språket og russisk imperialisme. Kamusella for sin del mener at det vi nå ser i Ukraina er et forsøk på å virkeliggjøre Solzhenitsyns spådom. Demokrati, menneskerettigheter og basal politisk frihet er under sterkt press. Han mener å oppfatte at noen intellektuelle europeere kanskje er ferd med å ta dette inn over seg: «Den store Russiske litteratur-arven» er del av og faktisk også et våpen i den konfrontasjonen med «Vesten og vestens verdier» som Europa nå opplever. Sovjetunionen ble avviklet for tre ti-år siden, men Sovjets kultur- og språkimperialisme lever videre. Kreml krever med dette som bakgrunn sine rettigheter til post-Sovjet-landene som del av en Russisk verden fordi de ikke har noen egen kultur verdt å nevne ut over det Russiske språket. I følge Kamusella er et helt kontinent av Sovjet og post-Sovjet litteratur på rundt 50 språk fortsatt skjult for lesere i vesten bak den ugjennomtrengelige jern-gardinen skapt av "Den store russiske litteraturen" der det ikke er plass til kritikk av sovjetisk og russisk imperialisme og totalitære styresett.

Falske aviser og konstruerte demonstrasjoner. Dette er overskriften på et oppslag i Dagsavisen 20. januar i år basert på et intervju med spesialrådgiver Eskil Grendahl Sivertsen ved Forsvarets Forskningsinstitutt. Han viser til at russerne ikke bare holder intern opposisjon skjult, men at de også bruker ny informasjonsteknologi til å spre enorme mengder med falske nyheter over hele verden for å svekke Vesten og styrke russiske interesser. De kloner kjente nyhets-nettsider for å spre falske nyheter og bruker AI genererte bilder som de gjorde da de presenterte som gate-kunst bilder av Zelensky som sluker penger angivelig malt på vegger i europeiske storbyer for å illustrere fiktiv intern motstand mot vestlige lands bidrag til Ukraina. 

Kina kan ikke overtale Putin til å gi opp Ukraina. Kina har egne interesser i Verden, i Kinahavet og Taiwan.

Selvtillit i egne veivalg, teori og vitenskap, «vårt system», og «vår kultur» er viktig i Kina. Kinas Digitale Silk Road, Belt and Road Initiativ, Confucius Institutes er alle initiativ for å understøtte denne selvtilliten. Gjenforening av moderlandet med innlemmelse av Taiwan er et mål.

Mange, også jeg, har nevnt Kinas leder Xi som en mulig fredsmekler mellom Russland og Ukraina i den pågående konflikten. Xi og Putin møttes under Vinterolympiaden og hadde opplagt god kontakt. I ettertid hevder noen at Putin utsatte angrepet på Ukraina for ikke å forstyrre Kinas OL-arrangement. Når man ser nærmere på Kinas internasjonale engasjement så langt og planene på lengre sikt, er det flere gode grunner til at Kina kanskje ikke er den beste fredsmekleren i denne konflikten.

Selvtillit i våre veivalg, selvtillit i vår teori og vitenskap, selvtillit til vårt system, og til vår kultur. Dette er en litt fri oversettelse av en passasje i president Xi Jinping’s tale til Folkekongressens 3000 deltakere da de møtes i Peking i mars 2021. Den kom etter at presidenten hadde slått fast at Kina var først til å temme COVID-19, først til å vende tilbake til arbeidet og først når det gjaldt å gjenvinne økonomisk vekst etter pandemien. Kina hadde tatt en lederposisjon på den globale scenen. Nasjonen som stormakt var født på ny. Kina er størst i internasjonal handel, finansiering, befolkning og som militærmakt målt i soldater. Eksperter mener, eller snarere mente, at Kina i 2030 trolig vil passere USA som verdens største økonomi selv om det nå rakner litt i forhold til forestillingen under Folkekongressen i fjor. Storbyene Shanghai og Shenzen ble nylig stengt på grunn av nye smitteutbrudd av COVID og Hongkong-børsen «er samlet ned» 30% siste år etter et dramatisk fall på 20% fra februar til mars i år.

Kinas Digitale Silk Road og Belt and Road Initiativ – Offensiv imperialismebygging? De nevnte initiativene er betegnelser på internasjonale initiativer fra Kinas side, rettet mot å utvikle infrastruktur, relasjoner og markeder og spre kunnskap om Kinas historie og kultur. Imperiebygging og imperialisme vil noen kanskje kalle det. Uansett rigger Kina seg for å ta over USAs rolle som dominerende maktfaktor i Asia. Kina er allerede største handelspartner til nesten alle land i Asia. Ved utgangen av 2020 fullførte Xi forhandlingene om et Kina ledet utvidet regionalt økonomisk samarbeid som omfatter ti land i sør-øst Asia, Australia, Japan, New Zealand og Syd-Korea. Kinas Belt and Road Initiativ (BRI), eller One Belt One Road Initiativ (OBOR) som det også omtales som, ble lansert i 2013. Det består av etablering av tre landbaserte og tre maritimt baserte infrastruktur-korridorer som binder Kina sammen med land i Asia, Europa, Midt-Østen og Afrika. Kina har stått for finansiering, arbeidskraft og fysiske innsatsfaktorer. Initiativet berører per i dag 60 land. Initiativet omfatter også treningsprogrammer som promoterer denne modellen for samfunnsutvikling.  Kinas Digitale Silk Road omfatter undervannskabler, overvåkingsteknologi og 5G-nettverk og andre former for digital kommunikasjonsteknologi.

Confucius Institutes – Kulturimperialisme? Som om dette ikke er nok har Kina også over år arbeidet for å spre kunnskap og beundring for kinesisk kultur og språk gjennom etablering av Confusius Institutes i tilknytning til etablerte utdanningsinstitusjoner i vertslandene. Kinas mål var 1000 slike institusjoner etablert innen 2020. Snaut halvparten var etablert da og initiativet har møtte motstand i noen land knyttet til kravene Kineserne stiller til lærekrefter og innhold i undervisningen. Det utfordrer vertsinstitusjonenes integritet. Det hevdes også at President Xi er talsperson for en langsiktig strategi rettet mot en revisjon av kontroll med internett, menneskerettigheter og internasjonalt standardiseringsarbeid.

Gjenforening av moderlandet med innlemmelse av Taiwan. De omtalte imperialistiske fremstøtene som ligger i BRI, Kinas Digitale Silkevei og ambisjonen om å etablere Confusius Institutter world wide er opplagt viktige for Kina. Men kanskje høyere på ønskelisten står gjenforening av moderlandet. Prosessen med å inkludere Hong Kong er allerede gjennomført. Kina har rykket frem og markert sine interesser i Øst- og Sør-Kina havene. Men øverst på listen står opplagt en gjenforening med Taiwan. Og kanskje derfor er Xi en lite aktuell mekler i konflikten mellom Russland og Ukraina. For oss i Norge er det kanskje viktig å følge med på Kinas fremstøt i forhold til Arktik. President Xi arbeider aktivt for å posisjonere Kina i en fremtredende rolle i å bestemme fremtiden i disse polområdene.

En langt fyldigere, detaljert og presis beskrivelse av Kinas interesser og stormakts-ambisjoner finner du i Foreign Affairs januar/februar utgave i år (2022). Denne er skrevet av Elisabeth Economy som er knyttet til Hoover Institution ved Standford University i USA, er Kina-ekspert og har nylig utgitt boken The World According to China.