Kina og Taiwan og Ett-Kina, og andre meninger om dette

USA/Kina relasjoner er tilbake i 1950. En ny fase, eller «krise», er under utvikling etter at Nancy Pelosi i fjor besøkte Taiwan. Ett-Kina-politikk innebærer at det finnes bare et Kina. Og Ukraina er ikke en selvstendig stat.

USA og Kina tilbake i 1950. I januar 1950, tre måneder etter at kommunistene hadde vunnet borgerkrigen i Kina erklært USAs president Harry Truman at USA ikke ville intervenere militært for å støtte opp om nasjonalistene i Kuomintang som hadde flyktet til Taiwan. Mao var allerede i gang med å planlegge en invasjon og ville trolig å lykkes med denne om ikke Koreakrigen hadde brutt ut i juni det året. Kuomintang (KMT), ledet av legendariske Chiang Kai-shek, styrte Kina fra 1927 til 1949, da de tapte borgerkrigen på Kinas fastland og emigrerte til Taiwan. Kuomintang, med Chiang Kai-shek som leder, styrte Taiwan frem til han døde i 1975. Truman måtte endre taktikk og støtte Sør-Korea og samtidig ga han ordre til USAs Syvende Flåteenhet om å forsvare Taiwan for å hindre spredning av kommunismen i Asia. Dette var den første av flere kriser som har gjort forholdet mellom USA og Kina anstrengt.

En ny fase, eller «krise», er under utvikling etter at Nancy Pelosi i fjor besøkte Taiwan. Besøket ble kalt «manisk uansvarlig og høyst irrasjonelt» av Kina og utløste en omfattende kinesisk militær marineøvelse i sjøområdene rundt Taiwan. Også delagasjoner av amerikanske kongressmedlemmer har besøkt øyriket. Disse fikk hard kritikk formidlet av Kinas ambassader og Kina fulgte opp med å innføre personlige sanksjoner mot noen av de besøkende. Det hjelper heller ikke på relasjonene at den nyvalgte republikanske kongress-lederen, Kevin McCarthy, har annonsert sin egen plan om å besøke Taiwan. Xi Jinping har opparbeidet seg rykte som handlekraftig statsleder og har lovet kineserne fremskritt i arbeidet med å gjenforene Taiwan med Fastlands-Kina. Mye tyder nå på at Kina er i ferd med å definere en ny form for militært aktivt nærvær i sjøområdene rundt Taiwan. Og Xi har tidligere uttalt at en gjenforening ikke kan utsettes i det uendelige i samme anledning som han pekte fremover mot Kommunistpartiets hundreårs jubileum i 2049.

Ett-Kina-politikk innebærer at det finnes bare et Kina og at Fastlands-Kina, Honkong, Macao og Taiwan hører sammen i Kina. Kina krever at alle land som søker diplomatiske relasjoner med Kina anerkjenner at Taiwan er en del av Kina og at det er Republikken Kina som regjerer over Taiwan. I den normaliseringsavtalen Solberg-regjeringen på Norges vegne inngikk med Kina i 2016 heter det som eksempel «The Norwegian Government fully reiterates its commitment to the one-China policy, fully respects China’ sovereeignty and territorial integrity, attaches high importance to China’s core interests and major concerns, will not support actions that undermine them, and will do its best to avoid any future damage to the bilateral relations». De som i dag etter politiske frie valg styrer Taiwan anerkjenner på sin side ikke «Et-Kina-politikken» og hevder Taiwan er en selvstendig stat.

USA hevder sin rett til «å seile» i Taiwan-stredet og forbeholder seg fortsatt rett til å gjennomføre militære øvelsesoperasjoner i området. Det amerikanske marinefartøyet USS Milius "seilte" søndag 16. april gjennom dette stredet. Dette ble omtalt som en rutineseiling i tråd med internasjonalt lovverk, som skal vise USAs forpliktelse til å beholde havområdet fritt og åpent. USA vil trolig også fortsette å trene med Taiwanske militære og forsyne Taiwan med våpen. Noen frykter at dette kan føre til en syklus av aksjon som møtes med reaksjon når man også tar med andre hendelser fra sommeren 2022. China Mobile og China Telecom trakk seg da fra det såkalte Sea-Me-We 6 prosjektet, et undersjøiske kabelprosjekt for å knytte sammen Sør-Øst-Asia, Midt-Østen og Vest-Europa. Kina trakk seg ut etter at det amerikanske selskapet SubCom ble valgt til å bygge kabelen. USAs Pentagon fikk tidligere på året tilgang til ytterligere fire militærbaser på Filippinene og senere gikk Japan og Nederland sammen med USA om restriksjoner på eksport av mikrochiper til Kina. Australia og Storbritannia utvidet sitt U-båt-samarbeid med USA til også å omfatte hypersoniske våpen.

Tidligere Sovjet-stater er ikke suverene, uavhengige stater. Stormakter som Kina, USA og Russland mener seg opplagt å ha definisjonsmakt når det gjelder egen rolle i verden og også når det gjelder roller og status til andre og mindre betydningsfulle nasjoner. Putin har selv bestemt hvilken status Ukraina har i verden. Siste mann ut nå er Kinas ambassadør til Frankrike, Lu Shaye, som nylig uttalte seg om Ukraina, Estland, Latvia og Litauen. Disse landområdene har som tidligere sovjetstater, ifølge ambassadøren, ingen faktisk status etter internasjonale lover, ettersom det ikke finnes noen internasjonal avtale som bekrefter deres suverene status. Andre har vist til at de nevnte landene er medlemsland i FN, godtatt av Kina, så kanskje er dette et soloutspill fra Lu. At Kina har ambisjoner som internasjonal stormakt har vi sett blant annet med One-Belt-One-Road initiativet, i det internasjonale klimasamarbeidet, i landets nye klimaplan og nå senest med interesse for Arktis i samarbeid med Russland.

Kina kan ikke overtale Putin til å gi opp Ukraina. Kina har egne interesser i Verden, i Kinahavet og Taiwan.

Selvtillit i egne veivalg, teori og vitenskap, «vårt system», og «vår kultur» er viktig i Kina. Kinas Digitale Silk Road, Belt and Road Initiativ, Confucius Institutes er alle initiativ for å understøtte denne selvtilliten. Gjenforening av moderlandet med innlemmelse av Taiwan er et mål.

Mange, også jeg, har nevnt Kinas leder Xi som en mulig fredsmekler mellom Russland og Ukraina i den pågående konflikten. Xi og Putin møttes under Vinterolympiaden og hadde opplagt god kontakt. I ettertid hevder noen at Putin utsatte angrepet på Ukraina for ikke å forstyrre Kinas OL-arrangement. Når man ser nærmere på Kinas internasjonale engasjement så langt og planene på lengre sikt, er det flere gode grunner til at Kina kanskje ikke er den beste fredsmekleren i denne konflikten.

Selvtillit i våre veivalg, selvtillit i vår teori og vitenskap, selvtillit til vårt system, og til vår kultur. Dette er en litt fri oversettelse av en passasje i president Xi Jinping’s tale til Folkekongressens 3000 deltakere da de møtes i Peking i mars 2021. Den kom etter at presidenten hadde slått fast at Kina var først til å temme COVID-19, først til å vende tilbake til arbeidet og først når det gjaldt å gjenvinne økonomisk vekst etter pandemien. Kina hadde tatt en lederposisjon på den globale scenen. Nasjonen som stormakt var født på ny. Kina er størst i internasjonal handel, finansiering, befolkning og som militærmakt målt i soldater. Eksperter mener, eller snarere mente, at Kina i 2030 trolig vil passere USA som verdens største økonomi selv om det nå rakner litt i forhold til forestillingen under Folkekongressen i fjor. Storbyene Shanghai og Shenzen ble nylig stengt på grunn av nye smitteutbrudd av COVID og Hongkong-børsen «er samlet ned» 30% siste år etter et dramatisk fall på 20% fra februar til mars i år.

Kinas Digitale Silk Road og Belt and Road Initiativ – Offensiv imperialismebygging? De nevnte initiativene er betegnelser på internasjonale initiativer fra Kinas side, rettet mot å utvikle infrastruktur, relasjoner og markeder og spre kunnskap om Kinas historie og kultur. Imperiebygging og imperialisme vil noen kanskje kalle det. Uansett rigger Kina seg for å ta over USAs rolle som dominerende maktfaktor i Asia. Kina er allerede største handelspartner til nesten alle land i Asia. Ved utgangen av 2020 fullførte Xi forhandlingene om et Kina ledet utvidet regionalt økonomisk samarbeid som omfatter ti land i sør-øst Asia, Australia, Japan, New Zealand og Syd-Korea. Kinas Belt and Road Initiativ (BRI), eller One Belt One Road Initiativ (OBOR) som det også omtales som, ble lansert i 2013. Det består av etablering av tre landbaserte og tre maritimt baserte infrastruktur-korridorer som binder Kina sammen med land i Asia, Europa, Midt-Østen og Afrika. Kina har stått for finansiering, arbeidskraft og fysiske innsatsfaktorer. Initiativet berører per i dag 60 land. Initiativet omfatter også treningsprogrammer som promoterer denne modellen for samfunnsutvikling.  Kinas Digitale Silk Road omfatter undervannskabler, overvåkingsteknologi og 5G-nettverk og andre former for digital kommunikasjonsteknologi.

Confucius Institutes – Kulturimperialisme? Som om dette ikke er nok har Kina også over år arbeidet for å spre kunnskap og beundring for kinesisk kultur og språk gjennom etablering av Confusius Institutes i tilknytning til etablerte utdanningsinstitusjoner i vertslandene. Kinas mål var 1000 slike institusjoner etablert innen 2020. Snaut halvparten var etablert da og initiativet har møtte motstand i noen land knyttet til kravene Kineserne stiller til lærekrefter og innhold i undervisningen. Det utfordrer vertsinstitusjonenes integritet. Det hevdes også at President Xi er talsperson for en langsiktig strategi rettet mot en revisjon av kontroll med internett, menneskerettigheter og internasjonalt standardiseringsarbeid.

Gjenforening av moderlandet med innlemmelse av Taiwan. De omtalte imperialistiske fremstøtene som ligger i BRI, Kinas Digitale Silkevei og ambisjonen om å etablere Confusius Institutter world wide er opplagt viktige for Kina. Men kanskje høyere på ønskelisten står gjenforening av moderlandet. Prosessen med å inkludere Hong Kong er allerede gjennomført. Kina har rykket frem og markert sine interesser i Øst- og Sør-Kina havene. Men øverst på listen står opplagt en gjenforening med Taiwan. Og kanskje derfor er Xi en lite aktuell mekler i konflikten mellom Russland og Ukraina. For oss i Norge er det kanskje viktig å følge med på Kinas fremstøt i forhold til Arktik. President Xi arbeider aktivt for å posisjonere Kina i en fremtredende rolle i å bestemme fremtiden i disse polområdene.

En langt fyldigere, detaljert og presis beskrivelse av Kinas interesser og stormakts-ambisjoner finner du i Foreign Affairs januar/februar utgave i år (2022). Denne er skrevet av Elisabeth Economy som er knyttet til Hoover Institution ved Standford University i USA, er Kina-ekspert og har nylig utgitt boken The World According to China.