Toppmøte mellom Xi og Putin – Hvorfor og hva kan komme ut av det?

Får vi en ny æra med Kina i førersetet? Der Xi Jinping og Kina er initiativtakere i en verden som også omfatter Arktis og der også Norge vil bli berørt?

En ny verdens-æra med Kina i førersetet? Som trolig alle vet landet Xi Jinping, Kinas president, i Moskva mandag for å ha møter med Putin. Ifølge avisoppslag er møtet kommet i stand for å innvarsle en «ny æra». Dette snakket Putin og Xi om også da de møttes i Beijing 4. februar i 2022, rett før Russland angrep Ukraina. Hva dreier den nye æraen seg om? Ifølge fagfolk som har fulgt Kinas utvikling er det snakk om fem hovedgrep: Utvikling av et fellesskap for menneskehetens felles fremtid som ikke er bestemt og dominert av «vestlige verdier og utviklingsmodeller». Et handels-samarbeid i kinesisk regi inkludert utbygging av infrastruktur fra Kina til andre deler av verden. Kina er allerede i gang med sitt One Belt One Road (OBOR) initiativ og det er snakk om videreutvikling av dette. Utvikling av menneskehetens felles verdier som åpner for ulike tolkninger av verdibegrepet (et oppgjør med dagens universelle menneskerettigheter?). Et globalt sikkerhetsinitiativ som respekterer FN-pakten og landegrensene. Et globalt utviklingsinitiativ som kopler FNs bærekrafts-mål til utviklingen av OBOR. Sammen skal disse fem initiativene danne et «globalt sivilisasjonsinitiativ». Målet er at verdens land skal kunne utvikle seg og moderniseres uten å danse etter «Vestens pipe». Det er snakk om en ny verdensorden basert på andre verdier enn hva «Vesten» har prioritert i ti årene etter andre verdenskrig.

USAs krig mot Irak og krigen i Libya utløste demokratiske tilbakeskritt. På 1990-tallet var oppfatningen at verden gikk i demokratisk retning slik «Vesten» definerte demokrati. Målinger av demokratisk utvikling viser tilbakegang siden den gang og fortsatt nedgang fra 2006 til 2022. Det USA ledede angrepet på Irak tjue år tilbake i 2003, som ble iverksatt uten behandling i FNs sikkerhetsråd, og begrunnet med grunnløse påstander om at Irak var i ferd med å utvikle kjemiske- og biologiske-masse-ødeleggelses-våpen, ga et første bidrag til denne utviklingen. Resultatet ble en borgerkrig som spredte seg fra Irak til Syria. Bombetoktene senere i 2011 mot Libya, der også Norge deltok, var heller ikke et bidrag til å styrke demokratiutviklingen i landene sør og øst for Middelhavet. Putin var tydelig inspirert av disse krigshandlingene og de fiktive motivene når han innledningsvis skulle forklare sitt angrep på Ukraina.  Også han snakket om laboratorier som etter vestlig initiativ arbeidet med utvikling av kjemiske og biologiske våpen og som var en trussel mot russere i Ukraina og Russland.

Xi Jinping og Kina som initiativtaker i en ny verden. Xi har lansert seg selv som fredsmekler mellom Russland og Ukraina. Det kan bli en vanskelig, for ikke å si en umulig mekling å styre. Men Xi vinner uansett en posisjon som freds-orientert initiativtaker. Krigen gir også grunnlag for debatt om hvilke definisjons-fullmakter ledende verdens-stormakter som Kina, Russland og USA skal kunne hevde seg å ha. USA satte en slags ekstrem standard i 2003 som Putin tydeligvis mener han har rett til å gjøre gjeldende for seg. Så lenge Putin herjer med sine soldater i Ukraina blir det mindre oppmerksomhet rundt omskolering av minoriteter i Kina. Og Taiwan, er jo allerede en del av Kina, så det er en helt annen sak. Her har har allerede sikret seg de nødvendige grunnlovfestede rettigheter for eventuelt å ta grep. Hvor Xi reiser neste gang er av stor betydning mener seniorforsker Hans Jørgen Gåsemyr ved NUPI i intervju med Aftenposten 24. mars. Xi ser for seg reiser for å bygge relasjoner og handelspartnerskap utenfor "konfliktsonen". Konfliktsonen består, slik Xi ser det, av land knyttet til Nato. Vestlige land som fremstår som økonomisk og politisk viktige for Kina vil imidlertid fortsatt bli gjenstand for oppmerksomhet fra Kina, selv om ikke Xi besøker dem. Vi kan vel anta at Xi også følger godt med på hva som skjer i USA, som oppfattes som hovedutfordrer når det gjelder lederskap i verden. Og vi kan vel også anta at han ser gode muligheter for seg selv og sitt regime når han følger Trumps splitt-og- hersk-kampanje inn mot presidentvalget i 2024 og Trumps dagsaktuelle mobilisering av tilhengere til folkeopprør mot flere mulige rettsforfølgelser i 2023.

Også Norge vil bli berørt av det Russisk-Kinesiske samarbeidet. Samtalene mellom Xi og Putin omfattet også et fremtidig samarbeid om en sjørute nord for Russland. Skipstrafikk mellom Asia og Europa kan spare tid ved å velge denne nordlige sjøruta etter som farvannet blir mer og mer åpent. Russland vil invitere Kina inn i Arktis og selge mer gass, mot at Russland får tilgang på teknologi som det er vanskelig for Russland å få tak i på grunn av sanksjonene. Norge var frem til 2014 en samarbeidspartner for Russland rundt aktiviteter i Arktis. Kina har nå overtatt og dette åpner for at en større del av ressursene som hentes ut i form av fisk, olje, gass og mineraler blir fraktet østover heller enn via norske havner.

Kina kan ikke overtale Putin til å gi opp Ukraina. Kina har egne interesser i Verden, i Kinahavet og Taiwan.

Selvtillit i egne veivalg, teori og vitenskap, «vårt system», og «vår kultur» er viktig i Kina. Kinas Digitale Silk Road, Belt and Road Initiativ, Confucius Institutes er alle initiativ for å understøtte denne selvtilliten. Gjenforening av moderlandet med innlemmelse av Taiwan er et mål.

Mange, også jeg, har nevnt Kinas leder Xi som en mulig fredsmekler mellom Russland og Ukraina i den pågående konflikten. Xi og Putin møttes under Vinterolympiaden og hadde opplagt god kontakt. I ettertid hevder noen at Putin utsatte angrepet på Ukraina for ikke å forstyrre Kinas OL-arrangement. Når man ser nærmere på Kinas internasjonale engasjement så langt og planene på lengre sikt, er det flere gode grunner til at Kina kanskje ikke er den beste fredsmekleren i denne konflikten.

Selvtillit i våre veivalg, selvtillit i vår teori og vitenskap, selvtillit til vårt system, og til vår kultur. Dette er en litt fri oversettelse av en passasje i president Xi Jinping’s tale til Folkekongressens 3000 deltakere da de møtes i Peking i mars 2021. Den kom etter at presidenten hadde slått fast at Kina var først til å temme COVID-19, først til å vende tilbake til arbeidet og først når det gjaldt å gjenvinne økonomisk vekst etter pandemien. Kina hadde tatt en lederposisjon på den globale scenen. Nasjonen som stormakt var født på ny. Kina er størst i internasjonal handel, finansiering, befolkning og som militærmakt målt i soldater. Eksperter mener, eller snarere mente, at Kina i 2030 trolig vil passere USA som verdens største økonomi selv om det nå rakner litt i forhold til forestillingen under Folkekongressen i fjor. Storbyene Shanghai og Shenzen ble nylig stengt på grunn av nye smitteutbrudd av COVID og Hongkong-børsen «er samlet ned» 30% siste år etter et dramatisk fall på 20% fra februar til mars i år.

Kinas Digitale Silk Road og Belt and Road Initiativ – Offensiv imperialismebygging? De nevnte initiativene er betegnelser på internasjonale initiativer fra Kinas side, rettet mot å utvikle infrastruktur, relasjoner og markeder og spre kunnskap om Kinas historie og kultur. Imperiebygging og imperialisme vil noen kanskje kalle det. Uansett rigger Kina seg for å ta over USAs rolle som dominerende maktfaktor i Asia. Kina er allerede største handelspartner til nesten alle land i Asia. Ved utgangen av 2020 fullførte Xi forhandlingene om et Kina ledet utvidet regionalt økonomisk samarbeid som omfatter ti land i sør-øst Asia, Australia, Japan, New Zealand og Syd-Korea. Kinas Belt and Road Initiativ (BRI), eller One Belt One Road Initiativ (OBOR) som det også omtales som, ble lansert i 2013. Det består av etablering av tre landbaserte og tre maritimt baserte infrastruktur-korridorer som binder Kina sammen med land i Asia, Europa, Midt-Østen og Afrika. Kina har stått for finansiering, arbeidskraft og fysiske innsatsfaktorer. Initiativet berører per i dag 60 land. Initiativet omfatter også treningsprogrammer som promoterer denne modellen for samfunnsutvikling.  Kinas Digitale Silk Road omfatter undervannskabler, overvåkingsteknologi og 5G-nettverk og andre former for digital kommunikasjonsteknologi.

Confucius Institutes – Kulturimperialisme? Som om dette ikke er nok har Kina også over år arbeidet for å spre kunnskap og beundring for kinesisk kultur og språk gjennom etablering av Confusius Institutes i tilknytning til etablerte utdanningsinstitusjoner i vertslandene. Kinas mål var 1000 slike institusjoner etablert innen 2020. Snaut halvparten var etablert da og initiativet har møtte motstand i noen land knyttet til kravene Kineserne stiller til lærekrefter og innhold i undervisningen. Det utfordrer vertsinstitusjonenes integritet. Det hevdes også at President Xi er talsperson for en langsiktig strategi rettet mot en revisjon av kontroll med internett, menneskerettigheter og internasjonalt standardiseringsarbeid.

Gjenforening av moderlandet med innlemmelse av Taiwan. De omtalte imperialistiske fremstøtene som ligger i BRI, Kinas Digitale Silkevei og ambisjonen om å etablere Confusius Institutter world wide er opplagt viktige for Kina. Men kanskje høyere på ønskelisten står gjenforening av moderlandet. Prosessen med å inkludere Hong Kong er allerede gjennomført. Kina har rykket frem og markert sine interesser i Øst- og Sør-Kina havene. Men øverst på listen står opplagt en gjenforening med Taiwan. Og kanskje derfor er Xi en lite aktuell mekler i konflikten mellom Russland og Ukraina. For oss i Norge er det kanskje viktig å følge med på Kinas fremstøt i forhold til Arktik. President Xi arbeider aktivt for å posisjonere Kina i en fremtredende rolle i å bestemme fremtiden i disse polområdene.

En langt fyldigere, detaljert og presis beskrivelse av Kinas interesser og stormakts-ambisjoner finner du i Foreign Affairs januar/februar utgave i år (2022). Denne er skrevet av Elisabeth Economy som er knyttet til Hoover Institution ved Standford University i USA, er Kina-ekspert og har nylig utgitt boken The World According to China.