Kina, Russland - Samfunn med andre former for maktfordeling og medvirkning. Er det mulig å forene?

Kina og Russland er samfunn med andre former for maktfordeling og medvirkning. Er det allikevel mulig å se det som er likt og ikke bare det som er ulikt. Og finnes det alternative tilnærminger?

Samfunnsutvikling med mange former for maktfordeling og medvirkning. Helena Moradi som er forsker ved Cornell University School of Law skrev i tidsskriftet Philosophy Now i 2022 en artikkel som fritt oversatt hadde tittelen «Fremskrittets forlokkende lys». Her viser hun til at mennesker er tilbøyelige til å kople samfunnsutvikling til opplysning og fremskritt, fremskritt mot noe som er stadig bedre. Francis Bacon, som eksempel, mente at menneskene kunne forbedre sitt liv ved å ta i bruk ny kunnskap, ny teknologi og nye samarbeidsformer. Moradi siterer også Immanuel Kant som i 1784 skal ha sagt noe slikt som at «Opplysning er menneskets oppvåkning fra selv-pålagt umodenhet». Med «vår» historiske opplysningstid fulgte også ideer om institusjonell organisering av samfunn, om fordeling av makt og folkestyre. Disse ideene har hver for seg i ettertid vist seg forenlig med flere ulike kulturformer, for ikke å si de fleste. Adam Smith forklarte hvordan «The invisible hand» fungerte: «Every individual intends only his own gain. By pursuing his own interest he frequently promotes that of the society more effectually than when he really intends to promote it». Ifølge Smith var det «the hand of God, that works to make this happen».  Kapitalisme privat og offentlig er utbredt både i Russland og Kina og andre land i BRICS-unionen. Dette gjelder også folkestyre og demokrati i svært ulike varianter. Både Kina og Russland har sitt folk, eller sine folk og sine opposisjonelle, sine partier og partikongresser, presidenter og regjeringer og regjeringskontorer, som Vesten har sine varianter i form av partier, nasjonal- og kongress-forsamlinger, statssjefer, presidenter eller statsministre, samt regjeringer og stats-byråkratier. Protestbevegelser og konflikter finnes i de fleste land. Statsleder-idealene i Russland og Kina er andre. Putin er sterkt påvirket av den russiske filosofen Ilyin og har senest vist til Stalin som et ideal som statsleder. Xi i Kina har Konfucianisme som verdigrunnlag også når det gjelder statlig lederskap. Russland har et velutviklede kleptokrati. Tette bånd til de styrende åpner for muligheter. Kanskje ikke like utbredt i Kina og "Vesten" eller? Er det i dette likheter man kan bygge videre på for å få en totalt bedre verden eller er konflikt og konflikter den eneste veien? 

Om å se det som er likt og ikke bare det som er ulikt. Tenk deg inn i en rolle som ansatte i den kinesiske og/eller russiske ambassade i et lite land av det slaget som jevnlig scorer høyt på demokrati-indekser, lavt på korrupsjons-indekser og som jevnlig konkurrerer om å være i toppen på rangeringer av typen «verdens beste land å bo i». Du har fått i oppgave å skrive en ukes-rapport om viktige saker som gis medieoppmerksomhet i dette landet akkurat nå og som samtidig kan være av interesse for sentrale myndigheter i Kina og/eller Russland. Du skriver da kanskje om at en tidligere statsminister, og fortsatt sentral politiker, har fått svært stor og negativ oppmerksomhet i mediene rundt den omfattende og inntektsbringende aksjehandelen til ektefellen i sine statsministerperioder. Samtidig nevner du den pågående konflikten man i dette landet har med grupper av urbefolkningen. Det gjelder landskaps-inngrep i leve-områdene til disse gruppene i befolkningen. Representanter for urbefolkningen truer med å gjenoppta sine demonstrasjoner i hovedstaden. Det er mulig at mottakerne i Russland og Kina, når de leser meldingen din, vil tenke noe i retning av at, «de har noe å slite med de også og forskjellene mellom dem og oss, når vi ser det slik, er kanskje ikke så store». Kanskje?

Putin som sikkerhets-søkende, men svært utfordrende fredsdue? Høsten 2021 sendte Putin et ni artikkel langt utkast til en sikkerhets- og fredsavtale til amerikanerne.  Avtalen hadde tittelen: Agreement on measures to ensure the security of The Russian Federation and member States of the North Atlantic Treaty Organization. 

Artikkel 3 og 4 er sentrale og gjengitt nedenfor:

Article 3:

The Parties reaffirm that they do not consider each other as adversaries.

The Parties shall maintain dialogue and interaction on improving mechanisms to prevent incidents on and over the high seas (primarily in the Baltics and the Black Sea region).

Article 4:

The Russian Federation and all the Parties that were member States of the North Atlantic Treaty Organization as of 27 May 1997, respectively, shall not deploy military forces and weaponry on the territory of any of the other States in Europe in addition to the forces stationed on that territory as of 27 May 1997. With the consent of all the Parties such deployments can take place in exceptional cases   to eliminate a threat to security of one or more Parties.

Det er dette utspillet og dette avtaleutkastet Putin sikter til når han senere hevdet at ingen krav ble imøtekommet.

Han mente at Ukraina aldri måtte bli medlem av NATO og at NATO aldri måtte utplassere soldater og våpensystemer der. NATO og USA skulle trekke alle soldater og våpensystemer fra Øst-Europa. NATO hadde og har i dag 30 medlemsland. Tretten av disse tilhører det som vi før Berlin-murens fall i november 1989 og Sovjetunionens sammenbrudd kalte Øst-Europa. Polen er spesielt nevnt, men Øst-Europa før november 1989 omfattet også Albania, Bulgaria, Tsjekkia, Estland, Kroatia, Latvia, Litauen, Montenegro, Nord-Makedonia, Polen, Romania, Slovakia og Ungarn som i dag alle er med i NATO. Putin forutsatte i prinsippet en dramatisk nedbygging av NATO slik forsvarsalliansen fremsto i 2021. Det ble ikke forhandlinger. Ukraina, som allerede delvis var okkupert, var i forhandlinger om medlemskap og dette var åpenbart en utløsende årsak, sett fra Putins side, til det som nå er en grusom krig. Var avtaleutkastet et reelt utspill til et møte rundt forhandlingsbordet og/eller et forsøk på å plassere ansvar for en krig som allikevel var planlagt hos NATO og "Vesten"?

«Work to build a community with a shared future for mankind» ble lansert som hoved-overskriften for kinesisk utenrikspolitikk i 2017, da Xi Jinping innledet sin andre femårsperiode som president. Dette skulle være hovedmål for Kinas utenrikspolitikk i årene som kommer. Dette utenrikspolitiske programmet er i årene etter fulgt opp av flere nye initiativ. Først i 2021 kom Global Development Initiative. Deretter i 2022 Global Security Initiative. Mest interessant her er Global Civilisation Initiative lansert 15. mars i år. Konflikten mellom USA og Kina intensiveres. USAs president Biden har som kjent erklært at USA er engasjert i en konflikt mellom demokrati og autokrati med adresse både til Putin’s Russland og Xi’s Kina og andre land med autokrati-liknende styresett. Men Xi, på sin side, mener at sivilisasjoner må kunne leve side om side i harmoni, bare Vesten slutter å promotere sine verdier som bedre enn andres. I kinesiske medier snakker man nå om Xi-vilisation og omtaler initiativet som full-lastet med Kinesisk Klokskap og Visdom. Kinas vektlegging av likestilte sivilisasjoner er nå viktigere enn noen gang for å sikre fred i verden, heter det. Vesten må lære seg å akseptere og leve med Kinesisk kommunisme. Den er basert på Marxismen, en Vestlig teori, men bygger også på Kinas fortidige og mektige kulturarv inkludert Konfucianismen. Alle land må være åpne for å anerkjenne hvordan ulike sivilisasjoner verdsetter og praktiserer sine verdier og la være å forsøke å overføre egne verdier og modeller på andre land, mener kineserne. Kina var aktiv bidragsyter da Paris Climate Agreement kom på plass etter over 20 år med forhandlinger. Med forent innsats fra nasjonene med store utslipp av klimagasser og nasjoner med økonomier under kraftig utvikling, som Kina da, ble den første legalt bindende klimaavtalen, Paris Climate Agreement, inngått i desember 2015. Denne beskrev det legale rammeverket Intended Nationally Determined Contributions (INDCs) og også relevante internasjonale institusjoner for å bekjempe klimaendringene basert på et prinsipp om felles, men samtidig differensiert ansvar (Common But Differentiated responsibilities (CBDR)). Det ble samtidig etablert en rekke bilaterale klima-avtaler med USA. Slik ble Kina aktiv forpliktet partner i det internasjonale klimasamarbeidet. Et forbilde?

Hva med USA? Hvor er USA på veg? I USA har vi i dag en selvutnevnt presidentkandidat til valget i 2024 som holder folkemøter der han hevder at han egentlig vant presidentvalget i 2020 og som 6. januar 2021 organiserte noe som nærmest kan beskrives som et statskupp for å sikre seg dette presidentskapet, men ikke lykkes med det. Vi har konservative kongressrepresentanter som forsøker å organisere en riks-rettssak mot den sittende presidenten for korrupsjon fordi de mener hans eiendommer er verdsatt til verdier som ikke er forenlig med de inntekter han har hatt som tidligere politiker gjennom et langt liv og som visepresident. Samtidig arbeides det i kulissene for sikre "effektiv politisk styring" i samsvar med slagordet «Make America Great Again» om og når Trump blir president for en ny periode fra 2025. Tusenvis av sider med policydokumenter er under utarbeidelse i regi av America First Policy Institute og The Heritage Foundation.  Dette for å sikre at grensemuren mot Mexico blir ferdigstilt, at tolltariffene økes både for allierte og konkurrerende stater, at skattekutt gjøres permanente og at det blir slutt på at alle som er født i USA automatisk får statsborgerskap. Skepsis til NATO skal finne et uttrykk. «Krigen mot fossile utslipp» skal termineres og klimaendringene fornektes. «Den Dype Staten» som utfra Trumps, flere konservative politikeres og konspirasjonsteoretikeres forestillinger er organisert av og i det sentrale statlige byråkratiet skal ryddes bort. 50.000 offentlig ansatte skal miste stillingsvern og kunne sies opp etter en foreslått «Schedule F»-plan. Et konservativt svar på LinkedIn som kartlegger lojalitet til Trump sies å være under utvikling som del av forberedelsene til denne «utrenskningen». Hvor er vi på vei?