Russland, USA og Kina - Sivilisasjoner på kollisjonskurs eller?

I 1993 skrev Samuel P. Huntington «The Clash of Civilizations?». Noen Clash ble det. Men hvor er vi i dag?

Sivilisasjoner på kollisjonskurs. I 1993 skrev den amerikanske politikk-forskeren Samuel P. Huntington en artikkel i tidsskriftet Foreign Affairs med tittelen «The Clash of Civilizations?». Artikkelen var et svar på en bok utgitt av Francis Fukuyama i 1992 med tittelen «The End of History and the Last Man». Denne fikk stor oppmerksomhet for forestillingen om at man, etter Sovjetunionen sammenbrudd i 1991, nå var i ferd med å oppleve et skifte i historien der liberalt demokrati, slik dette ble praktisert i vesten, ville få sitt gjennombrudd som den endelige form for styresett på verdensbasis. Huntington var langt mer pessimistisk. Han så for seg en verden der fremtidige kriger ikke ville bli utkjempet mellom nasjoner, men heller fremstå som krig mellom muslimske og ikke-muslimske sivilisasjoner. Huntington skrev senere en bok der han utviklet sine argumenter for en slik fremtid. Begrepet sivilisasjon har ellers en problematisk fortid som begrep for å forstå og ordne den globale rang mellom folk, kulturer og stater fra 1800- og 1900-tallene for å legitimere Frankrike, England, Italia, Tyskland, USA og Japan som nasjoner med privilegier til å styre over erklærte mer primitive folk og sivilisasjoner. Men altså: På nittitallet trodde man enten på det endelige gjennombruddet for vestlig inspirert liberalt demokrati eller på en verden i fortsatt ufred der konflikter mellom muslimske og ikke-muslimske sivilisasjoner. Hvor er vi i dag?

 

Nytt russisk sivilisasjons-kart? Putin har nylig presenter sin egen historiske versjon av den russiske sivilisasjonen som bakgrunn for ny russisk utenrikspolitikk. Den forteller også hvordan Putin ser verden. Russland er i følge denne forestillingen «en spesiell stats-sivilisasjon», «en enorm eurasisk og euro-stillehavsmakt» og kjernen i «den russiske verden». «Det nære utlandet», i denne russiske utenrikspolitikken, omfatter medlemmene av «Samveldet av uavhengige stater». Disse er Armenia, Aserbajdsjan, Belarus, Kasakhstan, Kirgisistan, Russland, Tadsjikistan og Usbekistan. Arktis er nevnt som del av interessesfæren. Verden utenfor dette omfatter det Putin kaller det eurasiske kontinentet som omfatter, med særskilt omtale, Kina og India. Deretter omtales det som kalles «den europeiske regionen» som Norge også tilhører. Statene her fører, ifølge offisiell russisk utenrikspolitikk, en aggressiv politikk som undergraver «tradisjonelle russiske åndelige og moralske verdier». EU blir omtalt som en trussel mot Russlands «trygghet, territoriale integritet, suverenitet, tradisjonelle åndelige og moralske verdier og sosioøkonomisk utvikling». Ukraina er omtalt som anti-russisk i sin reaksjon på tiltak Russland har vært tvunget til å iverksette «for å forsvare sine vitale interesser». USA er omtalt sammen med andre angelsaksiske stater. USA er, ifølge denne versjonen av Russisk utenrikspolitikk, «hoved-inspirator, tilrettelegger og utøver av den aggressive anti-russiske politikken til det kollektive Vesten, kilde til de viktigste risikoene for tryggheten til den russiske føderasjonen, den internasjonal verden og en balansert, rettferdig og progressiv utvikling av menneskene». Alt dette altså i henhold til nylig oppdatert russisk utenrikspolitikk. Og russiske skoleelever får nå nye lærebøker i historie. Her er Stalin blitt en helt og budskapet at Ukraina er en nazistisk stat der all opposisjon er forbudt. USA bruker Ukraina for å knuse Russland. Russland startet ikke krigen, men prøver å få slutt på den. Dette i følge Per Kristian Aale i Aftenposten 30. august.

Hva med USA? Trump kan bli president fra 2025 og hva da? Stuart Steven, tidligere rådgiver, med førti års fartstid for det Republikanske partiet, og for sentrale politikere på denne siden av amerikansk partipolitikk, skrev i 2020 og utga i 2021 boken "IT WAS ALL A LIE". Her beskriver han forfall blant republikanere og Det republikanske partiet som bakgrunn for Trumps valgseier og inntreden som amerikansk president. Donald Trump er ifølge Steven «the logical conclusion of what the Republican Party became over the last fifty or so years, a natural product of seeds of race, self-deception, and anger that became the essence of the Republican Party. Trump isn’t an aberration of the Republican Party; he is the Republican Party in a purified form». The Economist beskrev nylig de forberedelsen som nå gjøres for å sikre en mer "effektiv politisk styring" i samsvar med slagordet «Make America Great Again» om og når Trump blir president for en ny periode fra 2025. Tusenvis av sider med policydokumenter er under utarbeidelse i regi av America First Policy Institute og The Heritage Foundation.  Dette for å sikre at grensemuren mot Mexico blir ferdigstilt, at tolltariffene økes både for allierte og konkurrerende stater, at skattekutt gjøres permanente og at det blir slutt på at alle som er født i USA automatisk får statsborgerskap. Skepsis til NATO skal finne et uttrykk. «Krigen mot fossile utslipp» skal termineres og klimaendringene fornektes. «Den Dype Staten» som utfra Trumps, flere konservative politikeres, og konspirasjonsteoretikeres forestillinger er organisert av og i det sentrale statlige byråkratiet skal ryddes bort. 50.000 offentlig ansatte skal miste stillingsvern og kunne sies opp etter en foreslått «Schedule F»-plan. Et konservativt svar på LinkedIn som kartlegger lojalitet til Trump sies å være under utvikling som del av forberedelsene til denne «utrenskningen». Fra tidligere er vi godt kjent med Trumps begeistring for Putin. At begeistringen kan ha vært gjensidig ble sannsynliggjort i en bok utgitt av den amerikanske journalisten Craig Unger som for noen år tilbake utga boken American Kompromat der det ble antydet at Trump fra 1980-tallet av ble "kultivert" som en potensiell fremtidig tilgang for KGB for å kunne influere og påvirke amerikansk politikk. Dette skyldes hans særegne personlighet som også har vakt interesse hos mange andre. Bernt Hagtvet skrev i et debattinnlegg i Aftenposten 4. september i år at "USA er på god vei til selvdestruksjon". Også hos Hagtvedt har Trump en sentral rolle.

Hva med Kina? «Work to build a community with a shared future for mankind» ble lansert som hoved-overskriften for kinesisk utenrikspolitikk i 2017, da Xi Jinping innledet sin andre femårsperiode som president i Kina. «Overskriften» for utenrikspolitikken ble tatt inn i parti-konstitusjonen under den nittende partikongressen i oktober dette året. Kinas daværende utenriksminister Wang Yi fremholdt at dette skulle være hovedmål for Kinas utenrikspolitikk i årene som kommer. Dette utenrikspolitiske programmet er i årene etter fulgt opp av flere konkretiserende initiativer som gir oss innsikt i Kinas utenrikspolitiske ambisjoner. Først i 2021 kom Global Development Initiative. Deretter i 2022 kom Global Security Initiative. Mest interessant her er Global Civilisation Initiative lansert 15. mars i år. Konflikten mellom USA og Kina intensiveres. USAs president Biden har som kjent erklært at USA er engasjert i en konflikt mellom demokrati og autokrati med adresse både til Putin’s Russland og Xi’s Kina og andre land med autokrati-liknende styresett. Men Xi mener fra sitt ståsted at sivilisasjoner må kunne leve side om side i harmoni, bare Vesten slutter å promotere sine verdier som bedre enn andres. I kinesiske medier snakker man nå om Xi-vilisation og omtaler initiativet som full-lastet med Kinesisk Klokskap og Visdom. Kinas vektlegging av likestilte sivilisasjoner er nå viktigere enn noen gang for å sikre fred i verden, heter det. Vesten må lære seg å akseptere og leve med Kinesisk kommunisme. Den er basert på Marxismen, en Vestlig teori, men bygger også på Kinas fortidige og mektige kulturarv inkludert Konfucianismen. Kina er eksepsjonelt som det eneste moderne land som samtidig har en historie som stormakt i fortiden. Alle land må være åpne for å anerkjenne hvordan ulike sivilisasjoner verdsetter og praktiserer sine verdier og la være å forsøke å overføre egne verdier og modeller på andre land, mener kineserne. Bare slik kan man unngå ideologiske konfrontasjoner ifølge Xi. Eller vil dette føre til The Clash of Civilsations slik Samuel Huntington beskrev det? Xi prioriterte å møte samarbeidspartnere i BRICS (Brasil, Russland, India, Kina og Syd-Afrika) fremfor å møte i G20-møtet nå i september. Biden hadde der forventet å få samtaler med Xi. På dette Brix-møtet ble Argentina, Egypt, Iran, Etiopia, Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater invitert inn i dette samarbeidet. Nigeria er også en sannsynlig fremtidig samarbeidspartner. Kina ser opplagt muligheter her for å utvikle sitt OBOR (One Belt One Road) - initiativ og åpne for nye handelsforbindelser uavhengig av "Vesten". Afrika er "verdens yngste" kontinent. Om tredve år vil hvert fjerde menneske på jorden være afrikaner. Om 12 år vil halve klodens befolkning være afrikanere. Afrika har dessuten store naturressurser, ikke minst mineraler som er nødvendige for å drive frem det grønne skiftet.