Om politikk, bløff og løgner, Donald Trump og Jonathan Swift

 

«As the vilest writer hath his readers, so the greatest liar hath his believers: and it often happens, that if a lie be believed only for an hour, it hath done its work». Sitatet er hentet fra boken «The Art of Political Lying» utgitt av Jonathan Swift i 1710 og gjengitt av Glenn Kessler, Salvador Rizzo og Meg Kelly i boken «Donald Trump and his assault on Truth» i 2020. Inspirasjon til å hente dette frem stammer fra Jan Arild Snoens Medierevisjonen i Aftenposten nylig med overskriften «Mediene slukte Trumps historie rått».

Ifølge Snoen kunne nesten en samlet norsk presse fortelle, med Trump som kilde, at Saudi-Arabia skal investere 600 milliarder dollar i USA etter kronprinsens møte med president Donald Trump mandag 12. mai. Snoen viser til at saudiarabias Mohammed bin Salman snakket om snaue 300 milliarder når han talte på en investorkonferanse like etter møtet med Trump. Halvparten av dette var våpenkjøp fra USA som strengt sagt ikke er investeringer i USA slik Trump gjengir det. De konkrete investeringene i USA som Snoen mener man står igjen med etter kontrollen er noen få titalls millioner dollar.

Trumps milliard-dollar-besøk i Saudi-Arabia. Forrige gang Trump var president og besøkte Saudi-Arabia hevdet han å ha landet en avtale om at Saudi-Arabia skulle kjøpe varer for 450 milliarder dollar fra USA. Dette skryter han fortsatt av selv om det endelige handelsbeløpet ble 92 milliarder dollar. Dette var, igjen ifølge Snoen, betydelig mindre enn innkjøpene som ble gjennomført i Barack Obamas siste presidentperiode.

Om USAs bistand til Ukraina og mye annet. Snoen henter også frem påstanden Trump har kommet med, i flere sammenhenger, om at USA har gitt Ukraina tre ganger så mye bistand som de faktisk har gjort og at bistanden fra USA ha vært langt mer omfattende enn EUs bidrag. Trump brukte dette som argument for at Ukraina nå bør betale tilbake ved å inngå en avtale med USA om utvinning av sjeldne jordarter i Ukraina. Sammenstillinger laget av Kiel-instituttet viser snarere tvert imot av Europa samlet har bidratt med mer bistand enn USA. Også under president-valgkampen var Trump frempå. Han ga seg selv to dager til å dra i land en avtale om avslutning av krigen i Ukraina. Han skulle "tvinge" Putin og Zelenskyj til forhandlingsbordet fordi han kjente deres styrker og svakheter. Han skulle legge frem et forslag til løsning for å avslutte krigen. Men mest oppmerksomhet fikk han trolig for sine påstander om illegale migranter som slaktet og spiste kjæledyrene til innbyggerne i Springfield i Ohio. Den sør-afrikanske musikeren og produsenten Kiffness plukket opp denne påstanden og laget en låt som fikk stor oppmerksomhet.

Hvorfor "bløffer" Trump slik? Trolig for å opprettholde en slags image av "Å være Den som ordner opp". Kanskje finner vi svar i boken «Make Poetry Great Again» utgitt av Chris Felt i 2017. Boken inneholder en rekke av Trumps uttalelser om seg selv f.eks.:

My IQ is One of the highest and You all know it! Please don’t feel so stupid or insecure it’s not your fault.

When I think I’m right, Nothing bothers me.

 Skal man ta en slik egenopplevelse på alvor krever det åpenbart uhemmet løpende synlig markering.

 

The Economist bruker tittelen "Gangster's paradise" om det som nå skjer rundt Ukraina

The Economist kaller det som nå skjer rundt Ukraina for "Gangster's paradise". I dag skal Trump og Putin snakke om våpenhvile på telefon. Hva kommer ut av det?

Er verden nå blitt et "gangsteres paradis"? Første mars-utgaven av The Economist i år har tittelen «Gangster’s paradise». Her hevder skribentene at det internasjonale handelsregimet Donald Trump nå søker å påtvinge omverdenen vil være mer til skade enn til gavn for USA. De mener Donald Trumps fantasi om verdenshandelen som et kort-spill ikke holder mål. Trump har sagt at siden Russiske styrker den seneste tiden har erobret territorier så er det Russland som nå sitter med den sterkeste korthanda (her og videre fritt oversatt). Samtidig mener Trump at Zelensky ikke klarer å ta inn over seg at han ikke har noen kort på hånda. For Trump er Kina, Mexico, Nord-Korea, og også Tik-Tok alle deltakere i hans kortspill. USA har slik han ser det «den beste hånda». USA med sine militære styrke og overlegne økonomi er garanti for seier. Det er bare svakhetene og toskeskapen til de som nå sist styrte USA som har gjort det mulig for andre land og utnytte USAs konsumenter, eller å søke beskyttelse under USAs sikkerhets paraply uten å betale for seg. Dette skal det nå bli slutt på, ifølge Trump, hevder The Economist.

Tirsdag 18.3. har Trump og Putin snakket sammen om våpenhvile i Ukraina. Zelensky var ikke invitert selv om han ifølge de siste meningsmålingene har fått styrket sin oppslutning fra Ukrainere i Ukraina. Blir møtet en kamp om hvem som har de beste «kortene». Trump mener Putins erobring av deler av Ukraina gir Putin noen sterke kort på handa. Trump har også nærmest lovet Putin at medlemskap i NATO ikke er aktuelt for Ukraina. Hva Putin mener, og «spiller» for å oppnå, kan vi lese blant annet i Russlands Nye Utenrikspolitiske plattform lansert så sent som 2023 og bekreftet i et nytt bind i historie-læreverk om Russland utgitt i år med russiske skoleelever i alderen 15-16 år som målgruppe. Putins ambisjoner i forhold til Ukraina omfatter mer enn å innlemme de fire fylkene i øst i Russland. Putins erfaringer fra tidligere kriger som i Afghanistan er at det er risiko knyttet til det å sende krigstrøtte og dels traumatiserte soldater hjem. En alternativ ide som skal sirkulere i Kreml er å sende soldater til Afrika som leiesoldater. 

Trump, hadde en etter hans oppfatning positiv telefonsamtale med Putin i går (tirsdag 18.03.25), og mener at det nå er mulig å få til en fredsavtale som realiserer «stop the killing» slik han uttrykker det. Det er planlagt nye fysiske møter med russerne og Trump skal også ha samtaler med Zelensky. Parallelt foregår det drøftinger mellom partene om betingelsene for en fredsavtale. USA stanset som kjent all militærhjelp til Ukraina etter at Ukraina ikke ville skrive under på avtalen om at USA og Ukraina sammen skulle utvinne mineraler, olje og gass fra Ukrainsk jord. Trump er opptatt av å få noe tilbake for denne hjelpen som ifølge Trump langt overgår det Europeiske stater samlet har stilt opp med. Dette er ikke riktig. Trump overdriver trolig også dødstallene knyttet til krigen når han hevder at Ukraina og Russland har mistet omtrent like mange soldater. Tapene på russisk side har vært dramatisk større så langt det finnes tall man i det hele tatt kan stole på. Zelinsky forlot som kjent et møte i Det Hvite Hus etter å ha blitt skjelt ut av Trump (møtet er times-langt, og det er de siste minuttene som har fått størst oppmerksomhet). Både Russland og Ukraina stiller krav til innholdet i en fredsavtale som gjør det vanskelig å se hva avtalen skal inneholde for å bli godtatt av Russland og Ukraina sammen.

Russland har trolig omfattende krav som må innfris for å gå med på en fredsavtale. FFI- forsker Tor Bukkvoll mener, ifølge Dagsavisen 18. mars, at det er fem krav som blir avgjørende for om Russland vil godta en fredsavtale med Ukraina. Fordeling av land: Innebærer at man blir enig om hvor de nye landegrensene skal gå. Sikkerhets-løfte 1: Størrelsen på det ukrainske forsvaret og muligheten landet har for opprusting i fremtiden. Sikkerhets-løfte 2: Ingen fredsbevarende styrker i Ukraina. Sikkerhets-løfte 3: Ikke NATO-medlemskap for Ukraina. Å gi det russiske folket følelse av seier: Russland og Putin brukte «denazifisering» av Ukraina som argument for invasjonen. Realiteten i et slikt krav er å sikre at Russland kan bestemme over ukrainsk innenrikspolitikk og dette sitter selvsagt umulig langt inne. 

Ukraina har også stilt krav og å innfri disse og samtidig få Russland med blir en utfordring. Ifølge Bukkvoll krever Ukraina en sikkerhetsgaranti for at freden forblir "fred". Zelenskyj har hele tiden stått på at Ukraina må få tilbake sine gamle landegrenser, inkludert Krim-halvøya. Her mener Bukkvoll at det kan være mulig å lande på kompromiss. Trump-administrasjonen har tidligere sagt at Ukraina ikke kan regne med å få tilbake territorier som nå er erobret av Russland. Ukraina har for sin del trukket opp flere røde linjer som forutsetninger for en fredsavtale. Nåværende frontlinjer kan fryses midlertidig, men ellers ingen utvidede territorielle innrømmelser overfor Russland. En langvarig fred og våpenhvile er nødvendig. Tusenvis (anslagsvis 20 000) av ukrainske barn som er bortført til Russland må returneres. Tusenvis av sivile (anslagsvis 8000) som holdes i russiske interneringsleirer må frigis. Frankrike og Storbritannia har planer om en fredstyrke som kan utplasseres i Ukraina. President Macron har bestemt at det er Kyiv, ikke Russland som skal bestemme om denne skal utplasseres i Ukraina.

USAs utenriksminister Marco Rubio har sagt at både Russland og Ukraina må gjøre innrømmelser for å få på plass en fredsavtale. Samme Rubio har også sagt tidligere at mange i Vesten fortsatt ikke har forstått at Putin er en ekspert på løgner. Han bryr seg ikke om humanitær hjelp. Om det blir våpenhvile er det fordi han ser en strategisk eller taktisk fordel knyttet til denne. Putin later som han er den voksne i rommet, en som er åpen for forhandlinger. Men målet på sikt er uansett for Trump «Et demilitarisert Ukraina med russiskvennlig leder». Bukkvoll mener for sin del at det viktigste for Trump og hans administrasjon nå er å la Trump få skinne selv, som den freds-skaperen han så gjerne ønsker å fremstå som. Så gjenstår det som ganske usikkert hva man står igjen med etter dette.

Hvorfor svikter USA Ukraina? Sylo Taraku i Tankesmien Agenda mener i en kronikk i aftenposten 17. mars at svaret finnes i en bok fra 1987 skrevet av historikeren Paul Kennedy «The Rise and Fall of the Great Powers». Kennedy advarte i boken mot «imperial overreach» som oppstår når stormakter overforplikter seg militært og økonomisk i utenlandske konflikter, noe som til slutt fører til deres undergang. Et eksempel er det britiske imperiet på 1800-tallet. Tross global dominans begynte imperiet å svekkes fordi dets forpliktelser rundt om i verden var blitt for omfattende. USA utsending til Ukraina general Keith Kellogg viste til denne boken for å forklare USAs nedtrapping i Europa som også berører avslutningen av krigen i Ukraina. Taruku mener at Kellogg tilbyr en dypere og mer strategisk forståelse av hvordan USA ser på krigen i Ukraina, mens Trumps retorikk preges av slagord og provokasjoner. Kellogg kopler det som nå skjer til Trumps «Amerika First»-politikk og mener at USA nå vil prioritere egne interesser på bekostning av militær involvering utenlands. Krigen i Ukraina inngår i en større global maktkamp. Russland har styrket båndene til Kina, Iran og Nord Korea m.fl. noe som representerer en sikkerhetstrussel for USA. Krigen i Ukraina kan ikke ende med vinnere og tapere, men må avsluttes nå. En endeløs krig tjener ingen. Kellogg hevder at det USA ønsker for Ukraina er en sterk hær som kan fungere som et avskrekkende «piggsvin» mot Russland. Europa må bidra til å sikre Ukraina ved å trappe opp sine egne forsvar og sin støtte til Ukraina.

Siste nytt: En ukrainsk by ble mørklagt tirsdag kveld da en russisk bombe rammet byens energi-infrastruktur - bare timer etter at Vladimir Putin forsikret Donald Trump om at han ville stanse slike angrep i 30 dager. Angrepet, som ble rapportert i Slovjansk, skjedde etter en to og en halv time lang telefonsamtale mellom de to lederne, der Putin tilsynelatende gikk med på en midlertidig våpenhvile mot energi-mål, dvs kraftforsyning.

Til tross for Kremls påstand om at Putin umiddelbart hadde gitt det russiske militæret de nødvendige kommandoer, reiser angrepet ny tvil om Moskvas forpliktelse til deeskalering. Det hvite hus, som hadde fremhevet avtalen som et skritt i retning av bredere freds-samtaler, har ennå ikke reagert på det tilsynelatende bruddet. Foreløpig gjenstår det å se hvordan situasjonen vil utvikle seg.

Den 17. mars 2024 stiller Putin til valg som President også i Øst-Ukraina

Den russisk ortodokse kirken ser Russlands invasjon og krigføring i Ukraina som en mulighet for «å frelse» Ukrainerne. Putin stiller til valg som President, også i Ukraina. 

Den russisk ortodokse kirken ser Russlands invasjon og krigføring i Ukraina som en mulighet for «å frelse» Ukrainerne. Statsviteren Alicja Coranović er knyttet til fakultetet for statsvitenskap og internasjonale politiske studier ved Universitetet i Warszawa. Hun har publisert en artikkel på Academia.edu der hun beskriver Den Russisk Ortodokse Kirkens budskap når det gjelder Russlands invasjon i Ukraina. Invasjonen og krigen oppfattes som et bidrag til denne kirkens ansvar for å forkynne og frelse befolkningen i Ukraina. En befolkning som står i fare for å havne i fortapelse ved å bli utsatt for Vestens verdier, dekadanse og forfall. En post med noe tilsvarende innhold finnes på denne bloggen fra oktober i år og også hva Putins oppfatning av Ukraina og Russland som en enhet. Ideen om Et Hellig Russisk Imperie med ansvar for sine innbyggeres frelse har også vært tema for den russiske filosofen Ivan Ilyin som Putin har et eget forhold til.

Utvikling av vestlig innflytelse og demokratisering av Ukraina vil stå i veien for videre russisk ekspansjonisme. Ostap Kushnir er knyttet til Universitetet i Portsmouth der han foreleser om Politikk og Internasjonale Relasjoner. Han har i sitt arbeid hatt særlig fokus på den post-kommunistiske transformasjonen i Ukraina, Russland og Polen. Massekommunikasjon er et av hans interesseområder. Han har publisert et «working paper» på Academia.edu der han belyser særlig to forhold. For det første ser han på de geopolitiske rasjonale bak den aktuelle russisk ekspansjonismen. Dernest tar han for seg asymmetrien i mekanismene Russland gjør seg nytte av for å hevde sin autoritet i tidligere kommunistdominerte områder. Han beskriver forskjellene mellom Russisk og Ukrainsk politisk kultur og konkluderer med at et demokratisk Ukraina basert på utvidet kontakt og samarbeid med Vesten vil fremstå som en avgjørende hindring for videre russisk ekspansjonisme. Budsjett-kaoset i USA er ikke godt nytt i denne sammenhengen. Heller ikke Ungarns protest i EU mot fortsatt støtte til Ukraina. Andre tidligere poster på denne bloggen har tatt for seg Russlands reviderte ekspansjonistiske utenrikspolitikk. Den er dystopisk.

Putin stiller til valg som President, også i Ukraina. Den 17. mars i 2024 er det presidentvalg i Russland. Putin er soleklar favoritt til å vinne dette valget. Det russiske sikkerhetspolitiet, FSB, og det russiske forsvarsdepartementet mener det lar seg gjøre å gjennomføre valg i de fire Ukrainske fylkene Kherson, Zaporizhzhia, Luhans og Donesk, som ble annektert i september 2022. Dette selv om det fortsatt foregår kamper mellom russiske og ukrainske styrker i alle disse fylkene. Da kan altså vi komme i en situasjon der Putin, etter valget, vil fremstille seg som president i denne delen av Ukraina selv om det per dato bare er Nord-Korea og Syria som har anerkjent denne annekteringen. I disse fire fylkene viste tidligere avholdte målinger at mellom 53% og 70% regner seg som ukrainere. Mellom 25% og 45% regner seg som russere. Ifølge Russlands utenriksminister Lavrov, er krigen i Ukraina en følge av at USA i en årrekke har prøvd å undergrave russisk kultur og russisk språk i det østlige Ukraina. Putin for sin del hevder at USA og dets allierte prøver å stykke opp og rane Russland.

Nato må forberede seg på angrep fra Russland innen tre år fra nå. Lederen av det polske sikkerhetsbyrået, Jacek Siewiera, viser i et intervju med Kyiv Independant til at russisk våpenindustri nå arbeider tre skift hver dag og slik kan gjenoppbygge sine militære ressurser i løpet av de neste tre årene. Innen denne tid må Tyskland og Nato ha utrustet og organisert sine militære styrker slik at de kan avskrekke Russland fra angrep. Siewiera mener at Polen, Estland, Romania og Litauen er landene som er mest utsatt. Det er viktig at NATO fremstår samlet og beredt til å kollektivt forsvare seg mot angrep på en eller flere av disse statene i Nato-alliansen. Republikanske politikere i USA forlanger at bevilgninger til egen grensekontroll prioriteres før videre støtte til Ukraina, men Biden har for sin del forsikret Zelenskyj om at USA fortsatt vil støtte Ukraina.

Xi eller Bennett som mekler mellom Russland og Ukraina?

Xi og Putin møttes under Vinterolympiaden og hadde opplagt god kontakt. Kan Xi få partene til forhandlingsbordet og til en omforent fellesforståelse som gjør slutt på krigen? Men det finnes også andre alternativ.

 

Xi og Putin møttes senest under Vinterolympiaden. Bildene av de to sammen fra da og tidligere tyder på at de har en god dialog. Dette har fått Kerry Brown, direktøren for Lau China Institute ved King’s College i London til å peke i retning av Xi som en mulig fredsmekler i en artikkel i Prospect. Kina har anerkjent Ukraina som en selvstendig stat og landet fremstår for kineserne som en lovende handelspartner med stor korn- og energi-eksport. Så mange som 60.000 kinesere skal ha hatt adresse i Ukraina da invasjonen startet. Dessuten mener han Russlands invasjon har ført til det siste Kina ønsket seg, nemlig at USA og Europa med allierte, for første gang på mange generasjoner har begynt å ikke bare å snakke om sine felles verdier, men også å oppføre seg som om de tror på disse. Tror så sterkt at de innfører kraftige sanksjoner og tilbyr bistand til Ukraina for å støtte landets kamp for nettopp disse verdiene. Russlands aggresjon har plassert Kina i skyggen i «konkurransen» om det internasjonale lederskapet. Det liker Xi og Kina dårlig ifølge Brown.

Kina og Taiwan kan ikke sammenlignes med Russland og Ukraina. Noen har forsøkt å sidestille disse konfliktene i et forsøk på å sammenligne Kinesisk politikk i relasjonen til Taiwan med de handlingene Russland nå har iverksatt overfor Ukraina. I Kina vet man, ifølge Kina-eksperten Brown, at militære kampanjer som den Putin nå har igangsatt er uforutsigbare, skaper kaos og utløser motreaksjoner fra det internasjonale samfunn. Dette er ikke i Kinas interesse når man der nå søker å fremme en ny æra av fornyelse og foryngelse. Kina er en rasjonell aktør. Putins trusler om bruk av atomvåpen har skremt de styrende i Peking like mye som styrende i andre hovedsteder. Et globalt økonomisk sammenbrudd er det siste man nå vil ha i Peking, der man ønsker jevn økonomisk vekst og å eliminere Covid. Kan Kina bruke den tilsynelatende positive relasjonen mellom Xi og Putin til å få Russland til å roe seg ned vil Kina kunne fremstå som global fredsskaper og vise for all verden at Xi og Kina er å regne med blant verdens ledende stater. Brown innrømmer selv at dette et stykke på veg er fantasifullt, men om utviklingen stadig går mot det verre, kan det være at Kina vil kunne ta uventede grep.

Israels statsminister som mulig mekler? Om Xi ikke «tar ballen» peker journalisten Amal A. Wahab i Klassekampen mot Israels statsminister Naftalli Bennett som en mulig alternativ mekler. Han møtte nylig Putin i Moskva, han snakket deretter med Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj før han møtte statsminister Olaf Scholz i Berlin. Bennett skal ha uttalt til pressen at Israel har en moralsk forpliktelse til å mekle mellom partene, selv om sjansene for å lykkes er små. Han opplyste dessuten at det finnes Israelere i Ukraina som trenger å få reise hjem og at det jødiske samfunn i Ukraina har bedt om hjelp. Også andre har pekt på at denne rundreisen kan være startskuddet for en opptrapping av diplomatisk mekling i konflikten. Det ble også pekt på at Israel har sterke bånd både til Russland og Ukraina. Ukraina har en stor andel jødiske borgere og også en jødisk president. Samtidig har rundt 10% av Israels innbyggere røtter i den oppløste Sovjetunionen. Også Harald Stanghelle i Aftenposten har kommentert Bennetts rundreise og vist til at Israel stemte for FN-resolusjonen som fordømte invasjonen, men ikke sluttet seg til sanksjonene. Han peker på Israels behov for sikkerhetskoordinering med Russland i Syria. Russerne har luftherredømme, mens Israel angriper iranskstøttede mål på bakken. Han viser også til Bennets antatt "store drøm om å megle" som kan plassere Israel i en rolle det tidligere har vært uaktuelt å plassere den jødiske staten i.

Borris Johnsen kan kanskje som en siste mulighet utkommandere James Bond. Om ikke Xi, Bennett eller noen andre tar initiativ til, og får i stand krigsutsettende mekling mellom Putin og Zelenskyj, kan det være at eneste gjenværende mulighet er å overtale Boris Johnsen til å vurdere å engasjere MI5, (eller var det MI6?), der James Bond nå sikkert bare venter på et oppdrag. Det dramaet vi nå ser inneholder alle ingredienser som Bond gjennom tidene har vært engasjert i. Og bad guy i det drama som nå utspiller seg står ikke tilbake for hverken Auric Goldfinger, Ernst Stavro Blofeld, Le Chiffre, Francisco Scaramanga, Emilio Largo eller Max Zorin m.fl.. Hva oppdraget skal være blir man sikkert enig om.