Våpenhvile på Gaza: Israelsk forslag til våpenhvile eller forsøk fra Biden på å vinne valget i USA?

Våpenhvile på Gaza: Israelsk forslag til våpenhvile og varig fred eller er det Biden som kjemper for gjenvalg i USA eller begge deler?

I månedsskiftet mai/juni lanserte Joe Biden en fredsplan, som han refererer til som et israelsk forslag til våpenhvile i krigen mellom Israel og Hamas. Planen skisserte tre faser frem til frigjøring av gisler og varig våpenhvile (Gjengitt i Aftenposten onsdag 5.juni, her noe forkortet).

I fase 1, som er forutsatt å gå over seks uker, skal det være våpenhvile, israelske styrker skal trekkes tilbake fra Gaza. «Et antall israelske gisler inkluderte noen døde» skal slippes fri i bytte mot hundrevis av palestinske fanger. Palestinske sivile skal få flytte hjem til hjemmene sine. Mer humanitær hjelp skal slippes inn. Midlertidig husly skal levers av det internasjonale samfunnet. Israel og Hamas skal forhandle om detaljene i fase 2.

I fase 2 skal alle gjenværende levende gisler utleveres, inkludert mannlige soldater. Israelske styrker skal trekke seg ut av Gaza. Etterlever Hamas sine løfter vil våpenhvilen bli permanent.

I fase 3 skal en større gjenoppbyggingsplan for Gaza startes opp. Levningene etter eventuelle gisler overleveres til sine familier. Gjenoppbyggingen av Gaza vil skje på en måte som hindrer Hamas å igjen bygge seg opp militært. Arabiske land skal bidra. Israel vil potensielt kunne få en historisk normaliserings-avtale med Saudi-Arabia. Holder ikke Hamas sin del av avtalen vil Israel kunne fortsette sine militære operasjoner.

Israels mål må innfris før Israel kan gå med på permanent våpenhvile. Biden satser på Sikkerhetsrådet. Israels Statsminister Benjamin Netanyahu var raskt ute å fastslå dette, som han også har gjort tidligere når noen har stilt krav om slutt på den israelske krigføringen. Finansminister Bezalel Smotrich og sikkerhetsminister Itmar Ben-Gvir truer med å trekke seg fra regjeringen om Natanyahu går med på avtalen. Begge disse statsrådene er av den oppfatning at Israel må okkupere Gaza, mens palestinerne helst må flytte ut. Religiøse partier i Israel truer for sin del å trekke seg fra regjeringen dersom ultra-ortodokse mister sitt unntak fra militær-tjeneste. Opposisjonslederen Benny Gantz truer med å trekke seg fra krigskabinettet dersom ikke Netanyahu snarest kommer opp med en strategisk langsiktig plan for Gaza. Også Biden er under press fra partifeller for å finne en løsning. De største studentprotestene siden Vietnamkrigen er ikke et positivt bidrag til hans valgkamp. Han håper nå, ifølge de som er tett på situasjonen og beslutningene, at et krav fra Sikkerhetsrådet om våpenhvile med støtte fra USA vil øke presset mot Israel.

Trumps lykkes ikke med sin fredsplan i 2020. Donald Trump prøvde seg som diplomat og fredsmekler mellom Israel og Palestinerne under sin presidentperiode. Dette fredsplan-arbeidet ble innledet i 2017 ved at USA anerkjente Israels krav på Jerusalem som «evig udelelig hovedstad» og senere flyttet sin ambassade dit. For store deler av resten av verden var Jerusalem ulovlig okkupert område. Trump anerkjente også de syriske Golanhøydene som israelsk territorium og Israels rett til bosettingene som til da var etablert i de okkuperte ca. 60% av områdene på Vestbredden inkludert Jordan-dalen som var regnet som Palestinernes kornkammer. Tostatsløsningen var ikke med i denne avtalen. De palestinske områdene skulle ikke fungere som egen stat, men som en demilitarisert sone. Velvilje for denne løsningen var «vage løfter» om Saudi-Arabiske investeringer i de palestinske områdene. Dette forsøket på å skape fred fremstår ikke i dag som et positivt freds-bidrag.

For mange som nå er pensjonister begynte denne historien kanskje i 1947. Da stemte man i FN over beslutningen om å dele det britiske mandat-området Palestina i to stater en jødisk og en arabisk. I et forsøk på å gi jødene noe tilbake etter andre verdenskrig. Verken palestinerne eller de omkringliggende arabiske landene aksepterte denne etableringen av det moderne Israel. Vi fikk krigshandlinger mellom jødiske grupper og palestinere som spredte seg da Egypt, Irak, Jordan og Syria invaderte området etter at Israel hadde erklært uavhengighet i 1948. Den nyetablerte israelske hæren sto imot invasjonen og under våpenhvileforhandlinger i 1949 ble det fastsatt nye område-grenser som ga den jødiske staten betydelig større landområder (78%) enn de som var tildelt ved beslutningen i FN i 1947 (55%). Gaza-stripen ble til den stripen den er i dag. Så fikk vi i 1993 det som senere er kalt Oslo peace-process som startet etter at den først intifadaen hadde «stilnet» i 1993. Det begynte med hemmelige samtaler mellom Israel og PLO. Israels statsminister Yitzak Rabin skrev under en avtale med Arafat rettet mot å fullbyrde palestinernes rett til selvbestemmelse, men uten at Rabin aksepterte prinsippet om en Palestinsk stat. Oslo-prosessen etablerte den Palestinske Nasjonale Myndighet som ble garantert begrenset selvstyre-myndighet over deler av Vest-bredden og Gaza stripen. Mer om i historien frem til i dag finner du her.

Den 17. mars 2024 stiller Putin til valg som President også i Øst-Ukraina

Den russisk ortodokse kirken ser Russlands invasjon og krigføring i Ukraina som en mulighet for «å frelse» Ukrainerne. Putin stiller til valg som President, også i Ukraina. 

Den russisk ortodokse kirken ser Russlands invasjon og krigføring i Ukraina som en mulighet for «å frelse» Ukrainerne. Statsviteren Alicja Coranović er knyttet til fakultetet for statsvitenskap og internasjonale politiske studier ved Universitetet i Warszawa. Hun har publisert en artikkel på Academia.edu der hun beskriver Den Russisk Ortodokse Kirkens budskap når det gjelder Russlands invasjon i Ukraina. Invasjonen og krigen oppfattes som et bidrag til denne kirkens ansvar for å forkynne og frelse befolkningen i Ukraina. En befolkning som står i fare for å havne i fortapelse ved å bli utsatt for Vestens verdier, dekadanse og forfall. En post med noe tilsvarende innhold finnes på denne bloggen fra oktober i år og også hva Putins oppfatning av Ukraina og Russland som en enhet. Ideen om Et Hellig Russisk Imperie med ansvar for sine innbyggeres frelse har også vært tema for den russiske filosofen Ivan Ilyin som Putin har et eget forhold til.

Utvikling av vestlig innflytelse og demokratisering av Ukraina vil stå i veien for videre russisk ekspansjonisme. Ostap Kushnir er knyttet til Universitetet i Portsmouth der han foreleser om Politikk og Internasjonale Relasjoner. Han har i sitt arbeid hatt særlig fokus på den post-kommunistiske transformasjonen i Ukraina, Russland og Polen. Massekommunikasjon er et av hans interesseområder. Han har publisert et «working paper» på Academia.edu der han belyser særlig to forhold. For det første ser han på de geopolitiske rasjonale bak den aktuelle russisk ekspansjonismen. Dernest tar han for seg asymmetrien i mekanismene Russland gjør seg nytte av for å hevde sin autoritet i tidligere kommunistdominerte områder. Han beskriver forskjellene mellom Russisk og Ukrainsk politisk kultur og konkluderer med at et demokratisk Ukraina basert på utvidet kontakt og samarbeid med Vesten vil fremstå som en avgjørende hindring for videre russisk ekspansjonisme. Budsjett-kaoset i USA er ikke godt nytt i denne sammenhengen. Heller ikke Ungarns protest i EU mot fortsatt støtte til Ukraina. Andre tidligere poster på denne bloggen har tatt for seg Russlands reviderte ekspansjonistiske utenrikspolitikk. Den er dystopisk.

Putin stiller til valg som President, også i Ukraina. Den 17. mars i 2024 er det presidentvalg i Russland. Putin er soleklar favoritt til å vinne dette valget. Det russiske sikkerhetspolitiet, FSB, og det russiske forsvarsdepartementet mener det lar seg gjøre å gjennomføre valg i de fire Ukrainske fylkene Kherson, Zaporizhzhia, Luhans og Donesk, som ble annektert i september 2022. Dette selv om det fortsatt foregår kamper mellom russiske og ukrainske styrker i alle disse fylkene. Da kan altså vi komme i en situasjon der Putin, etter valget, vil fremstille seg som president i denne delen av Ukraina selv om det per dato bare er Nord-Korea og Syria som har anerkjent denne annekteringen. I disse fire fylkene viste tidligere avholdte målinger at mellom 53% og 70% regner seg som ukrainere. Mellom 25% og 45% regner seg som russere. Ifølge Russlands utenriksminister Lavrov, er krigen i Ukraina en følge av at USA i en årrekke har prøvd å undergrave russisk kultur og russisk språk i det østlige Ukraina. Putin for sin del hevder at USA og dets allierte prøver å stykke opp og rane Russland.

Nato må forberede seg på angrep fra Russland innen tre år fra nå. Lederen av det polske sikkerhetsbyrået, Jacek Siewiera, viser i et intervju med Kyiv Independant til at russisk våpenindustri nå arbeider tre skift hver dag og slik kan gjenoppbygge sine militære ressurser i løpet av de neste tre årene. Innen denne tid må Tyskland og Nato ha utrustet og organisert sine militære styrker slik at de kan avskrekke Russland fra angrep. Siewiera mener at Polen, Estland, Romania og Litauen er landene som er mest utsatt. Det er viktig at NATO fremstår samlet og beredt til å kollektivt forsvare seg mot angrep på en eller flere av disse statene i Nato-alliansen. Republikanske politikere i USA forlanger at bevilgninger til egen grensekontroll prioriteres før videre støtte til Ukraina, men Biden har for sin del forsikret Zelenskyj om at USA fortsatt vil støtte Ukraina.