Kina: «Work to build a community with a shared future for mankind».

«Work to build a community with a shared future for mankind». Mener de kinesiske lederne det de sier og vil de gjøre som de sier?

«Work to build a community with a shared future for mankind». Dette ble hoved-overskriften for kinesisk utenrikspolitikk i 2017, da Xi Jinping innledet sin andre femårsperiode som president i Kina. «Overskriften» for utenrikspolitikken ble tatt inn i partikonstitusjonen under den nittende partikongressen i oktober dette året. Kinas daværende utenriksminister Wang Yi fremholdt at dette skulle være hovedmål for Kinas utenrikspolitikk i årene som kommer. Men hva innebærer det?

Fra BRI-entusiasme til gjeldskrise. Kina er i dag verdens nest største økonomi, kanskje på veg mot å passere USA. Belt and Road Initiativet (BRI) har frem til nå bidratt til å styrke Kinas innflytelse i 149 land i Asia, Afrika, Latin-Amerika og Europa. Samtidig har Kina økt kapasiteten til sin militære marine til nivå lik USAs. Er Kina virkelig innstilt på å bygge et verdens-samfunn med felles fremtid for alle. Eller er målet å øke egen påvirkning og innflytelse. BRI-initiativet sies å være i krise. Byggeprosesser har stoppet opp og land som alt har fått store lån, for å delta, «drukner i gjeld» skal vi tro Foreign Policy som peker mot COVID 19-pandemien og Kinas ned-stengning som en av årsakene. Kina har imidlertid opprettet et globalt system for kriselån til land i gjeldskrise. Et samlet dollarbeløp tilsvarende 2500 milliarder kroner er utbetalt som lån siden år 2000. Krise til tross, BRI-initiativet har så langt skapt 420.000 arbeidsplasser for landene langs handelsrutene og løftet nesten 40 millioner mennesker ut av fattigdom, ifølge kinesiske kilder.

Verdiformidling som politisk virkemiddel. I en artikkel i Journal of Contemporary China fra mai 2021 tar forfatterne Andrew J. Nathan og Boshu Zhang for seg Retorikk og Realitet i kinesisk utenrikspolitikk under Xi Jinping. De tar utgangspunkt i den bredt annonserte intensjonen for fremtidig kinesisk utenrikspolitikk: «Work to build a community with a shared future for mankind» og sammenholder denne med verdi-debatten som ellers foregår der kinesisk utenrikspolitikk og/eller der utenrikspolitisk innflytelse kommer til utrykk eller praktiseres. De mener kort fortalt at Kinas utenrikspolitiske diskurs formidler verdier som logisk sett er uforenelige. Som eksempler nevnes at det snakkes om likhet og til samme tid hierarki i det internasjonale samfunn. Og Kinas klart erklærte kulturelle superioritet i forhold til andre land, gjør Kinas erklærte respekt for andre land lite troverdig.

Han Dynastiet, Konfusianisme og altruistisk maktbruk. Kina i dag har en etnisk majoritet, etterkommere etter Han-folket, som utgjør 92% av befolkningen. I tillegg har landet 55 minoriteter hvorav 18 har folketall over 1 million mennesker. Uigurene er en av disse, men også andre grupper blant kineserne møter lite respekt fra myndighetene. Han-folket brakte med seg Konfucianismen som kineserne oppfattet og oppfatter som det mest avanserte av etiske systemer. Oppfatningen i Kina var historisk at utlendinger kunne bli siviliserte ved å tilegne seg disse kinesiske verdiene. Kinesiske diplomater hevder at altruistisk bruk av makt har sine røtter i Kinas kultur. Den klassiske Konfusianismen var imidlertid hierarkisk underordnende. Konfusius hevdet lojalitet fra de styrte til den styrende, fra sønn til far, fra kone til husbond, fra yngre bror til eldre bror. Den eneste likestillende relasjon var «venn til venn». Xi hevder at Kinas posisjon er at «Alle menneskeskapte sivilisasjoner er like når det gjelder verdier». Og at «Ingen sivilisasjon kan vurderes som overlegen en annen». Kinas spredning av Konfusianismen gjennom etablering av Confucius Institutes rundt om i verden, flere hundre er etablert, gjør at mange stiller spørsmål ved utsagnet om «likestilte sivilisasjoner». 

Moralsk moralisme og human autoritet. Yan Xuetong er professor i Internasjonale relasjoner ved Tsinghua University i Kina og en prominent bidragsyter til kinesisk teori rundt slike relasjoner. Han mener Kina bør legge «Moral-realisme» til grunn for sin utenrikspolitikk. «Moral-realisme» stammer fra klassisk kinesisk filosofi (wangdao) rundt temaet «human autoritet». Ved å la rettferdighet, rimelighet og forekommenhet være ledende prinsipper i sin utenrikspolitikk kan Kina forbedre sitt internasjonale omdømme og etablere en ny internasjonal orden med rettigheter og ansvar som er tilpasset Kinas rettmessige posisjon i verden. Yan mener fra et politisk-etisk perspektiv at rettferdighet, rimelighet og forekommenhet er overordnet likhet, demokrati og frihet som Vesten hevder som sine verdier. Yan har også gjort seg til talsperson for bruk av straff i forhold til fiender i internasjonale relasjoner. Bare ved å straffe fiender kan man vise frem sin moral og sine dyder ifølge Yan. En annen innflytelsesrik kinesisk professor Yao Zhongqiu mener at Konfusianske verdier har universell appell og må fremmes som del av Kinas historiske tid. Han hevder at vi lever i en tid med dårlig etikette og sosial uorden samtidig som vi er på vei inn i en tid for rituell fornyelse. Slik fornyelse vil bli hoved-agendaen i de neste to til tre generasjoner, hevder han. Bare grunnleggende fullstendig rituell rekonstruksjon vil kunne sikre stabilisering av den sosiale orden og først da vil man kunne snakke om en renessanse for Den Kinesiske Sivilisasjon, ifølge professor Yao. Også flere andre fremstående kinesiske intellektuelle har engasjert seg i debatten rundt hvilken rolle og plass Kina bør ta i en ny verdensorden og hvilke verdier som bør legges til grunn for utforming av denne rollen. Om tanker som dette vil føre oss til et samfunn med en delt fremtid for menneskeheten gjenstår å se. 

Mer om Kina? Kinafra Mao til Xi. Om Kina og Taiwan. Om samarbeidet mellom Kina og Russland. Et demokratisk Kina?

Snikislamisering, ord og opplysningstid

 

Ord betyr noe. Hege Ulstein publiserte en kommentar i Dagsavisen nå lørdag 6. april med tittelen «Ord betyr noe». Bakgrunnen er Hallvard Notakers bok om «Arbeiderpartiet og 22. juli» som nylig ble utgitt. I kommentaren skriver hun at når representanter for Arbeiderpartiet og AUF en sjelden gang snakker om sammenhengen mellom angrepet 22. juli 2011, og at tankegodset bak terroren deles av mange, blir de anklaget for å dra offerkortet, og for å angripe Fremskrittspartiet. Fremskrittspartiet som ifølge Siv Jensen «også har blitt et offer for denne mannens gjerninger». Kommentaren gir også oppmerksomhet til Siv Jensens stadige bruk av ordet «snikislamisering» som noe som er under utvikling i Norge.

 

Snikislamisering er, ifølge Ulstein, en forestilling om at skjulte krefter forsøker å islamisere samfunnet, mot vår vilje og uten vår viten. Det er en viktig forestilling i konspirasjonsteorien Eurobia som innebærer at en forrædersk politisk elitesammensvergelse samarbeider med arabiske land for å importere muslimer i stort antall til Europa med formal å islamisere denne verdensdelen. Ulstein viser til at dette tankegodset sto sentralt i Breiviks manifest som motivasjon for terrorhandlingene i 2011.

 

Om snikislamisering i 2011. I miljøet rundt Anders Behring Breivik var beskrivelsen av situasjonen i Skandinavia generelt og Norge spesielt slik: «Scandinavia is a Utopia lost. Previously quiet Scandinavian nations now suffer Islamic terror threats and death threats against people criticising Islam. Norway celebrates 100 years as an independent state this year. Judging from this new discrimination act and the runaway Muslim immigration, perhaps the anniversary should be called “From independence to colonisation”.  The authorities respond by making Norwegians de facto second-rate citizens in their own country. They use their own people as stepping stones for their personal careers in the UN bureaucracy. Pompous, hypocritical Scandinavian clowns, lecturing about how to create the perfect society while their own citizens find it increasingly hard to live in their major cities». Ikke lett å kjenne seg igjen i. Norske myndigheter fremstilles mer naive enn konspiratoriske. Og det er ikke bare Arbeiderpartiet som får gjennomgå. Også Erna Solberg er med på å lede landet i feil retning. Det eneste norske partiet Breivik kunne anbefale for sitt publikum, til nød, var Fremskrittspartiet.

 

Innvandring får Oslo til å vokse. Dette er et hovedoppslag i Aftenposten 7. februar 2021. Oslo har vokst med 100.000 innbyggere de siste 10 årene. Tilflytting skjer fra alle fylker i Norge, mens Akershus og Østfold er alene om ha nettotilflytting fra Oslo. De aller fleste norske kommuner avgir innbyggere til Oslo. Blant Oslo-borgere med innvandrerbakgrunn er Vest-Europa utenom Polen desidert størst. Deretter følger Pakistan, Polen og Somalia. De fleste land på verdenskartet for øvrig er representert.

Ord og ordvalgvalg ble viktig i opplysningstiden. At valg av ord var viktig, var klart allerede for de Greske og Romerske retorikerne før og i tiden etter vår tidsregning. I opplysningstiden på 1600 og 1700 tallet ble ordene viktige på en ny måte. FrancisBacon var bekymret for språket som hinder for kunnskapens fremskritt. Oppfatningen var at et språk, som var sosialt og menneskeskapt, ikke var et pålitelig verktøy når man skulle etablere kunnskap om naturen. Jorden var flat og språket preget av bibelske sannheter og Aristoteles syn på kunnskap og vitenskap. Språkets retoriske sider, der det benyttes virkemidler for å appellere til følelser og fantasi, var en særlig utfordring. Det var nødvendig å rette oppmerksomheten mot naturen og tanken bak heller enn mot språket i seg selv. Bacon foreslo at man burde utvikle et perfekt og kunstig universalspråk. Andre ga tilslutning til denne tanken. Blant dem var John Locke som skrev «An Essay Concerning Human Understanding» som hadde som hovedformål å sikre språket og gjøre det trygt for både vitenskap og samfunn. Ordbøker og etter hvert også leksikon, som Den franske Encyklopedien ble realisert for å sikre at mennesket «ble satt inn der Gud tidligere hadde stått som sannhetens og kunnskapens absolutte utgangspunkt og mål».