Snikislamisering, ord og opplysningstid

 

Ord betyr noe. Hege Ulstein publiserte en kommentar i Dagsavisen nå lørdag 6. april med tittelen «Ord betyr noe». Bakgrunnen er Hallvard Notakers bok om «Arbeiderpartiet og 22. juli» som nylig ble utgitt. I kommentaren skriver hun at når representanter for Arbeiderpartiet og AUF en sjelden gang snakker om sammenhengen mellom angrepet 22. juli 2011, og at tankegodset bak terroren deles av mange, blir de anklaget for å dra offerkortet, og for å angripe Fremskrittspartiet. Fremskrittspartiet som ifølge Siv Jensen «også har blitt et offer for denne mannens gjerninger». Kommentaren gir også oppmerksomhet til Siv Jensens stadige bruk av ordet «snikislamisering» som noe som er under utvikling i Norge.

 

Snikislamisering er, ifølge Ulstein, en forestilling om at skjulte krefter forsøker å islamisere samfunnet, mot vår vilje og uten vår viten. Det er en viktig forestilling i konspirasjonsteorien Eurobia som innebærer at en forrædersk politisk elitesammensvergelse samarbeider med arabiske land for å importere muslimer i stort antall til Europa med formal å islamisere denne verdensdelen. Ulstein viser til at dette tankegodset sto sentralt i Breiviks manifest som motivasjon for terrorhandlingene i 2011.

 

Om snikislamisering i 2011. I miljøet rundt Anders Behring Breivik var beskrivelsen av situasjonen i Skandinavia generelt og Norge spesielt slik: «Scandinavia is a Utopia lost. Previously quiet Scandinavian nations now suffer Islamic terror threats and death threats against people criticising Islam. Norway celebrates 100 years as an independent state this year. Judging from this new discrimination act and the runaway Muslim immigration, perhaps the anniversary should be called “From independence to colonisation”.  The authorities respond by making Norwegians de facto second-rate citizens in their own country. They use their own people as stepping stones for their personal careers in the UN bureaucracy. Pompous, hypocritical Scandinavian clowns, lecturing about how to create the perfect society while their own citizens find it increasingly hard to live in their major cities». Ikke lett å kjenne seg igjen i. Norske myndigheter fremstilles mer naive enn konspiratoriske. Og det er ikke bare Arbeiderpartiet som får gjennomgå. Også Erna Solberg er med på å lede landet i feil retning. Det eneste norske partiet Breivik kunne anbefale for sitt publikum, til nød, var Fremskrittspartiet.

 

Innvandring får Oslo til å vokse. Dette er et hovedoppslag i Aftenposten 7. februar 2021. Oslo har vokst med 100.000 innbyggere de siste 10 årene. Tilflytting skjer fra alle fylker i Norge, mens Akershus og Østfold er alene om ha nettotilflytting fra Oslo. De aller fleste norske kommuner avgir innbyggere til Oslo. Blant Oslo-borgere med innvandrerbakgrunn er Vest-Europa utenom Polen desidert størst. Deretter følger Pakistan, Polen og Somalia. De fleste land på verdenskartet for øvrig er representert.

Ord og ordvalgvalg ble viktig i opplysningstiden. At valg av ord var viktig, var klart allerede for de Greske og Romerske retorikerne før og i tiden etter vår tidsregning. I opplysningstiden på 1600 og 1700 tallet ble ordene viktige på en ny måte. FrancisBacon var bekymret for språket som hinder for kunnskapens fremskritt. Oppfatningen var at et språk, som var sosialt og menneskeskapt, ikke var et pålitelig verktøy når man skulle etablere kunnskap om naturen. Jorden var flat og språket preget av bibelske sannheter og Aristoteles syn på kunnskap og vitenskap. Språkets retoriske sider, der det benyttes virkemidler for å appellere til følelser og fantasi, var en særlig utfordring. Det var nødvendig å rette oppmerksomheten mot naturen og tanken bak heller enn mot språket i seg selv. Bacon foreslo at man burde utvikle et perfekt og kunstig universalspråk. Andre ga tilslutning til denne tanken. Blant dem var John Locke som skrev «An Essay Concerning Human Understanding» som hadde som hovedformål å sikre språket og gjøre det trygt for både vitenskap og samfunn. Ordbøker og etter hvert også leksikon, som Den franske Encyklopedien ble realisert for å sikre at mennesket «ble satt inn der Gud tidligere hadde stått som sannhetens og kunnskapens absolutte utgangspunkt og mål».

ABE-reformen og norsk byråkrati. Hvor kommer byråkratiseringsideene fra?

 

Da Solberg-regjeringen med Fremskrittspartiet og Siv Jensen som finansminister startet sitt arbeid i 2013 var det å kutte i norsk offentlig byråkrati en viktig programpost. Avbyråkratiseringen skulle sikre «at folk flest som brukere kom i sentrum». Regjeringen som hadde flere statsråder enn noen tidligere norske regjeringer, innførte derfor, fra og med budsjettåret 2015, en avbyråkratiserings- og effektiviseringsreform (ABE-reformen) som fast del av sitt budsjettarbeid. ABE-reformen innebar og innebærer, enkelt fortalt, at budsjettene i offentlige virksomheter reduseres med 0,5 % årlig og at de midlene man slik får «fristilt» blir omfordelt til politisk prioriterte formål. Det overordnede målet er å fornye, forenkle og forbedre. 

Reformen ble støttet av tenketanken Civita som mente at veksten i norsk byråkrati ikke er bærekraftig. Fra et annet ståsted sa økonomiprofessor Karen Helene Ulltveit-Moe til samme tid at Norge var blant verdens minst byråkratiske land. Hvorfor får offentlig byråkrati i Norge slik oppmerksomhet? Og hvorfor er oppmerksomheten ofte negativ eller kaller på latteren slik mange av oss gjorde av Atle Antonsens rollefigur, Tor Varhaug, i TV-serien NAV?

Max Weber lo ikke. Max Weber (1864-1920) var tysk sosiolog og trolig den første som tok for seg byråkratiet på en vitenskapelig måte, slik vi i dag definerer vitenskap. Han lo ikke. Snarer tvert imot. Han beskrev byråkratiet som en organisasjonsform som løser kompliserte oppgaver på en rasjonell og effektiv måte. Kjennetegn var skriftlig saksbehandling, klart definert arbeids- og ansvarsdeling og regelverk for saksbehandling. Dette var, mente Weber, en måte organisere aktiviteter på som var en grunnleggende forutsetning for det moderne industrisamfunnet som vokste frem på hans tid.

Frykten for staten, og byråkratiet. Franz Kafka var født i Praha i 1883, ble jurist og arbeidet i et forsikringsselskap. Han døde i 1924. Hans mest kjente bok, «Prosessen», ble publisert etter hans død i 1925. Bokens hovedperson Josef K. arresteres på sin 30-års dag og settes under tiltale av en utilgjengelig og uforutsigbar myndighet. Hva han er tiltalt for blir aldri klargjort. Hans opplevelser har gitt navn til betegnelsen «Kafka-prosess», i dag brukt om det å føre en umulig kamp mot et tilsynelatende ugjennomtrengelig byråkratisk system.

En annen innflytelsesrik forfatter, som i denne uhøytidelige undersøkelsen er viktig, er Ayn Rand, russisk-amerikansk forfatter og filosof. Hun ble født i Russland i 1905, men reiste derifra i 1926 og slo seg ned i USA. Hun fremsto etter hvert som en meget sterk forsvarer av individuell frihet og utga boken «Atlas Shrugged» i 1957. Rand var frimarkedsliberalist og antikommunist og var i godt selskap i USA første halvdel av 1950-tallet. I sin «fremtidsroman» beskriver hun et samfunn der de mest prominente og suksessrike mennesker oppgir det samfunnet de lever i som reaksjon på et regime som innfører omfattende og begrensende reguleringer. Både Karl I. Hagen og Siv Jensen har Ayn Rand blant sine favorittforfattere så vidt jeg vet.

Parkinson, Parkinsons lov og andre lovmessigheter. Langt fra alle som har tatt for seg byråkratiet har vært like alvorlige i sin tilnærming. C. Northcote Parkinson født i 1909 var professor i historie. I 1957 utga også han en bok, en ganske liten en, med tittelen «Parkinsons Law or The Pursuit of Progress”. Det er fra denne mannen og boken vi har, den etter hvert berømte, Parkinsons lov som sier at «arbeid ekspanderer til det fyller den tiden som er til disposisjon». Parkinsons arbeid var basert blant annet på studier av det engelske marinedepartementet i perioden 1914 til 1928 og på utviklingen i antallet engelske departementer og ministre i perioden fra 1740 til 1954. Politisk inflasjon var navnet han satte på det han mente var en utvikling det ellers var vanskelig å finne forklaring på.

Peter- og Dilbertprinsippene. Senere har andre fulgt opp med nye observasjoner. Laurence J. Peter var lærer, senere professor i lærerutdanning. Han er kjent for Peter-prinsippet som sier at «Enhver vil bli forfremmet til han når sitt inkompetansenivå». Dette betraktes som å være det motsatte av Dilbertprinsippet som sier at et selskap vil forfremme sine minst kompetente ansatte til mellomledelse for å begrense den skade de ellers ville kunne gjøre i organisasjonen. Scott Adams heter mannen bak denne «lovmessigheten». Adams var ingeniør og hentet inspirasjon fra observasjoner i banken der han var ansatt.

Mer humor å hente. For den som er interessert er der mye mer slikt å hente, fra flere mer eller mindre seriøse prinsipper, fra TV-serier som «Javel, herr statsråd», Etaten og NAV, revyinnslag som «Supperådet» og fra tegneserier som Dilbert, Statsministeren og Lunch. Fellesbetegnelsen er et stykke på veg byråkratihumor. Ikke rart oppfatningen om byråkratiets vokseevne og tidvise udugelighet har festet seg.

Hva kan vi så konkludere med så langt? Kanskje at det meste av byråkratihumoren er inspirert av andre byråkratier enn det offentlige. Kanskje er det verdt også å merke seg Parkinsons forklaring på sine funn når han formulerte Parkinsons lov. Han snakket om politisk inflasjon. Kanskje er det politisk reformiver som skaper et stadig mer omseggripende byråkrati? Den amerikanske professoren og biologen David Sloan Wilson som driver evolusjonsbiologisk forskning på den norske modellen antyder at det kan være slik. Kutt byråkratiet, ja, men hva og hvor er egentlig byråkratiet man bør kutte og effektivisere? Er det i Folkehelseinstituttet, i fengselsvesenet eller andre institutter og vesener eller er det blant de politiske rådgiverne i departementene, disse er det etter hvert blitt mange av, eller?