Al Jazeera har dokumentert krigsforbrytelser på Vestbredden og i Gaza. Men hva så?

FNs Hovedforsamling samlet 193 medlemsland om en resolusjon som krevde umiddelbar humanitære våpenhvile i Gaza. Al Jazeera og andre nyhetskanaler har dokumentert krigsforbrytelser på Vestbredden og i Gaza, men hva så? Har Israel generelt "krigsforbrytelses-amnesti"?

 

193 medlemmer i FNs Hovedforsamling har stemt for en resolusjon som krever umiddelbar humanitære våpenhvile i Gaza. FNs Hovedforsamling (United Nations General Assembly) har med overveldende flertall, 12. desember i år, stemt for en resolusjon som krever humanitære våpenhvile i Gaza. Blant disse er Russland og Kina. Ti nasjoner avsto fra å stemme, inkludert Israel og USA. Resolusjonen blir derfor ikke mer enn en indikasjon på hva verden mener om krigen i Gaza. I Russlands utenrikspolitikk har man lenge hevdet at Vesten praktiserer en slags dobbeltmoral. Her viser man til NATOs bombing av Serbia på slutten av 1990-tallet og til den USA-ledede koalisjon som invaderte Afghanistan etter 11. september 2001. Spørsmålet de stiller seg er hva som er forskjellen på Kosovo og Sør-Ossetia? Og også hva som skiller al-Qaida-angrepet mot USA fra tsjetsjenske terrorangrep i Russland? I russisk utenrikstjeneste sies det offisielt om «Vesten»: «De sier vi bryter folkeretten. For det første er det en god ting at de i det minste husker at det finnes noe slikt som internasjonale lover – bedre sent enn aldri». Kina og Russland var nylig ute med en fellesuttalelse om «Vestens dobbel-moral» i en kommentar til Israels krigshandlinger på Gaza. Offisielle talspersoner for russiske myndigheter har omtalt Israels inngrep og krigshandlinger på Gaza-stripen som absolutt uakseptabel og uttalt at «Vi må stoppe blodbadet». Russland har tilbudt seg å mekle og hevder å ha gode forbindelser til alle parter. Putin er som kjent tiltalt for krigsforbrytelser noe som begrenser hans bevegelsesfrihet internasjonalt. Ingen, med myndighet til det, har offisielt tatt til orde for at Netanyahu må få samme oppmerksomhet.

Har Israel krigsforbrytelses immunitet? I en tidligere post på denne bloggen er det presentert en oversikt over begivenheter i historien frem til i dag som gir noe av forklaringene til hvorfor vi er der vi er i dag med Israel-/Palestina-konflikt. Årene 2008 -2009 er spesielt interessante. Da var det også krig på Gazastripen og Netanyahu var statsminister fra mars dette året. FN satte senere i 2009 ned en granskingskommisjon for å se nærmere på de mange forferdelige historiene som verserte om krigføringen. Da Goldstone-rapporten, som den ble kalt etter kommisjonens leder, på nær 600 sider ble lagt frem 15. september 2009 avslørte den at Israels militære doktrine tilsa å ødelegge for å ramme sivilbefolkningen. Ydmykelse og umenneskeliggjøring av den palestinske befolkningen var en del av denne politikken. Angrep var rettet mot sykehus, skoler, vann- og kloakk-installasjoner og ambulanser. Ikke vanskelig å kjenne seg igjen i video-reportasjene fra krigen som foregår i dag. Rapporten konkluderte med at Israel hadde begått krigsforbrytelser. Da rapporten ble lagt frem i FN ble den akseptert med 114 mot 18 stemmer. Den internasjonale straffedomstolen ble anmodet om å reise sak mot Israel, men avviste å stille israelere for retten. Begrunnelsen var at domstolen ikke kunne etterforske israelske forbrytelser i Gaza ettersom Palestina ikke var en stat. Goldstone distanserte seg i ettertid fra funnene i rapporten med hans navn. De øvrige medlemmene av kommisjonen gikk etter dette i en egen erklæring god for rapporten. Har Israel fått generelt "krigsforbrytelses-amnesti" etter dette? Odd Karsten Tveit har skrevet mer om dette i sin bok «Palestina – Israels ran, vårt svik».

Al Jazeera, TV-kanalen, hevder å ha dokumentert krigsforbrytelser i Gaza og på Vestbredden. Og aldri før har vel krigshandlinger være så grundig dokumentert, om vi da ser bort fra dekningen av Russlands krig i Ukraina. Omfanget av forbrytelsene under krigshandlingene er det naturlig  nok vanskelig å få oversikt over. Mange døde ligger trolig fortsatt i ruinene av det som en gang var boliger, butikker, skoler og sykehus. Tallene som foreligger når dette skrives er ca 18 800 drepte palestinere og 50 900 skadede på Gaza-stripen siden 7. oktober da 1 400 israelere ble drept under Hamas grusomme angrep mot forsvarsløse festival-deltakere og sovende soldater i militære forlegninger. Siden det er 134 FN-ansatte drept i Israels krig på Gaza. Det samme gjelder 89 journalister og medie-ansatte. Det oppgis at over 7 700 palestinske barn og 5 100 palestinske kvinner er blant de døde. I overkant av 130 gisler er fortsatt i fangenskap hos Hamas. Al Jazeera hevder at de har dokumentert krigsforbrytelser gjennom sin dekning av krigen på Gazastripen og at talspersoner for jødiske myndigheter har uttalt seg til mediene på måter som klart knytter dem til handlinger som er krigsforbrytelser. 

Den israelske forsvarsministeren skal i følge HRW (Human Right Watch) ha omtalt palestinerne som "menneskelige dyr" og tilføyd at "Vi kjemper mot menneskelige dyr, og skal handle deretter. Det blir ingen strøm, ingen mat, alt blir stengt". Israels innenriksminister Itmar Ben-Gvir skal ha sagt at så lenge Hamas ikke frigir israelske gisler "vil det eneste som slipper inn på stripa, være hundrevis av tonn eksplosiver - og ikke et gram humanitær hjelp". Den internasjonale straffedomstolen, ICC, fikk raskt økonomiske bidrag fra flere vestlige land for å engasjere seg i etterforskning av krigsforbrytelser etter at Russland invaderte Ukraina. Men har så langt vært mer tilbakeholdende i forhold til denne krigen. Nå ser det ut som den vil engasjere seg i det som foregår på Gaza-stripen. ICC krever at Israel beviser at man har "overholdt prinsippene om distinksjon, forsiktighet og proporsjonalitet". Og lederen for ICCs påtalemyndighet, Karim Khan, skal også ha uttalt "at dette gjelder i relasjon til ethvert bolighus, enhver skole, ethvert sykehus, en hvilken som helst kirke eller moske".

Russisk brutalitet i Ukraina – En lang forhistorie

Ukraina er russisk land bebodd av russere ifølge Putin. Den russiske Borgerkrigen 1918-1920 var brutal. Putins Russland var ett rike som ble større og mektigere under sterke ledere slik han ser det.

Ukraina er russisk land bebodd av russere ifølge Putin. Adam Hochschild er amerikansk, journalist, forfatter og historiker. I november-utgaven 2022, av tidsskriftet The Atlantic, har han skrevet om «The Long History of Russian Brutality» i et forsøk på å forklare hvorfor Putins krig i Ukraina blir så brutal og voldelig, med døde bakbundne sivile i gater og på veier i små byer russiske soldater har forlatt. Dette etter at de har røvet med seg alt de finner av verdi fra mobiltelefoner til landbruks-traktorer. Tyvegodset sender de hjem til familiene sine i Russland. Han mener at vi historisk sett bare har opplevd råskap med et slikt innhold i kriger der de involverte er delt i ulike etniske eller religiøse grupper, som under den amerikanske borgerkrigen, som Holocaust, som Korstogene. Klare krigsforbrytelser. Når det gjelder  Ukraina hevder Putin at "Russere og Ukrainere er et folk". Ydmykelsen, avhumaniseringen og lidelsene russiske soldater påfører ukrainerne passer ikke inn i en slik «et folk» retorikk.

Den russiske Borgerkrigen 1918-1920 var brutal. Hochschild mener noe av forklaringen kan ligge her. Denne krigen hadde alt som gir overskrifter i mediene i dag. Hensynsløs vold, frykt for innblanding utenfra. Før Sovjetunionens kollaps i 1991 var den offisielle historien som gikk om denne krigen at «De Hvite», som støttet det gamle Tsar-riket, i tre blodige år, forsøkte å ta makten fra Bolsjevikene. I virkeligheten organiserte også bøndene i datidens Russland sin egen hær for å forsvare seg og sines. Krigshandlingene var brutale fra alle parter. Tapstallene målt i menneskeliv er usikre, men i historiebøker som behandler denne perioden er det antydet at så mange som 12 millioner menneskeliv gikk tapt i kriger i Russland i disse årene. Priviligerte mennesker, som hadde muligheter til det, rømte landet. Også da var det konflikt med regioner som ønsket å rive seg løs. Brutal undertrykkelse og kontroll ovenfra har gjennom historien vært sentrale virkemidler for holde «dette store landet» sammen, både i Tsar-tiden og under kommuniststyret, mener Hochschild. Og slik er det også nå, under Putin, som vi har sett i krigene i Tsjetsjenia, Georgia og nå også i Ukraina.

Å se hverandre som forædere av en imaginær ideell nasjon er beskrivelsen Hochschild bruker for å beskrive en episode fra borgerkrigen som utspilte seg i Taganrog i dagens Russland ikke langt fra grensen til Ukraina. En «rød» gruppe soldater ga løfter om å spare livene til 50 «hvite» kadetter dersom de overga seg. Soldatene som overga seg ble deretter bundet på hender og føtter og kastet en av gangen inn i en gassfyrt ovn. Lenin oppfordret under borgerkrigen til masse-terror mot klassefiender og hevdet at borgerkrig var den skarpeste formen for klassekamp. De «hvite» hadde sine egne metoder. De fikk ikke lov til å skyte fanger. Fangene måtte drepes med sabel eller bajonett. Kosakkene begravde sine «røde» fanger slik at bare hals og hode stakk opp for så å hugge hodet av dem. Bare for å ha nevnt noen eksempler på terror fra denne tidens Russland.

Putins Russland var ett rike som ble større og mektigere under sterke ledere. I dagens Russland kan man nå besøke temaparker som feirer og beskriver Russland som et enhetlig rike som ble større og mektigere under sterke ledere i en sammenhengende rekke fra Peter den Store til Stalin og videre til Putin i dag. Dette i kontrast til den faktiske historien om Tsar-rikets nye erobringer fra 1580 og de neste 200 år da store deler av befolkningen ble gjort til slaver og holdt i ro ved bruk av pisk, lenker, oppsplitting av familier, og deportering av opprørere til Sibir. Opplysningstiden nådde aldri Russland hevdes det. Et mindre demokratisk regime en tsartidens Russland er det vanskelig å finne, mener Hochschild. Putin er i sin historiefortelling ikke opptatt av konflikten mellom Tsar-riket, Bolsjevikene og bøndene og grusomhetene som fant sted under borgerkrigen og i Russland før denne. Han er full av gammelt russisk-nasjonalistisk tankegods. I en tale på Krim i november i fjor på et minnested for et av de siste slagene under borgerkrigen sa han (fritt oversatt): «Russland husker, elsker og ærer alle sine trofaste sønner og døtre uansett hvilken side av barrikadene de stilte seg bak». Det sa han det!

Artikkelen som denne posten bygger på er omfattende og leseverdig. Anbefales. Dette er et av mine mange forsøk på å forstå hvorfor Putin er som han er og gjør som han gjør. Er det penger og makt det dreier seg om? Er det fordervede vestlige verdier det dreier seg om? Er han fanget av RMS? Hvor henter han ideene sine fra? Hvor henter han sin historieforståelse fra? Hva ville psykologer si om ham?

Ukraina: Krig skaper krigsforbrytelser og krigsforbrytere. Hvem er disse forbryterne?

Den 21. år gamle russiske soldaten Vadim møter i retten i Kyiv tiltalt for en krigsforbrytelse. Dette skjer i en krig satt i verk og styrt av lydige og tilpasningsdyktige generaler under ledelse av en President. Studier av ondskap under krig viser at krig «skaper» ondskap. Men hvem har ansvaret når ondskap skapes?

Den 21. år gamle russiske soldaten Vadim møter i retten i Kyiv tiltalt for en krigsforbrytelse. Han skal etter tiltalen ha skutt og drept en u-bevæpnet 62-år gammel mann som syklet langs veien i det Vadim sammen med andre russiske soldater kjørte forbi i en stjålet bil. Han ble skutt for at han ikke skulle kunne varsle noen om at han hadde sett russiske soldater. Den ukrainske riksadvokaten Iryna Venediktova sier at man etterforsker over 10.000 tilsvarende krigsforbrytelser begått av russiske soldater. Seks hundre mistenkte er identifisert og det vil komme mange flere saker som denne som nå føres for retten. Russerne avviser alle påstander om krigsforbrytelser. Men etter at de ukrainske soldatene, som hadde forskanset seg i stålverket Azovstal i Mariupol, overga seg, har nå russerne ukrainske krigsfanger, nesten 1000 totalt. Ukraina forlanger å få sine soldater utlevert, men Russland har svart at «kriminelle nazister» ikke bør være del av utvekslingen. Da sikter de særlig til soldater fra Azov-regimentet som har en forhistorie som milits av ultra-nasjonalistiske patrioter som kjempet mot prorussiske separatister i Donbas-regionen. De er kriminelle nazister slik russerne ser det og deres videre skjebne er usikker.

Lydige og tilpasningsdyktige generaler – «The doppelgangers of the Nazis». Den engelske journalisten og forfatteren Daniel Johnsen skrev en artikkel i tidsskriftet The Critic’s mai-utgave i år med tittelen «The moral blindness of Putins generals». Her sammenligner han tyske generalers innordning under Hitlers regime under andre verdenskrig, med russiske generalers innordning under Putins regime under den pågående krigen i Ukraina. Han peker spesielt på Hitlers general Heinz Guderian, oppfinneren bak panzerdivisjonen som gjorde «blitzkrigen» mulig, som en parallell til Putins general Vassily Gerasimov. Gerasimov har sin teori om «en ny generasjons krig». «Gerasimov doktrinen» bygger på den «ikke lineære» formen for psykologisk underkastelse som man benyttet da Russland annekterte Krim. Den innledende psykologiske krigføringen hadde som formål å redusere Ukraina til «a web of chaos, humanitarian disaster and civil war», for å bruke Johnsons beskrivelse. Tilintetgjørelse av sivile var ifølge Johnson en integrert del av planen for invasjonen i Ukraina. Han mener Putins generaler forteller seg selv at de dreper sivile, kvinner og barn for å de-nazifisere Ukraina, og at de tror på det. Det hører til saken her at de fleste av Hitlers generaler fikk milde fengselsstraffer, eller slapp unna å bli straffeforfulgt. Noen valgte imidlertid å avslutte livet selv.

Studier av ondskap under krig viser at krig «skaper» ondskap. «Studier i ondskap» er tittelen på en bok skrevet av den norske filosofi-professoren Arne Johan Vetlesen. Vetlesen skriver, med henvisning til sosialpsykologen Philip Zimbardo: «at vanlige mennesker er villige til å gjøre praktisk talt hva som helst – inklusive å begå grusomme handlinger mot definerte ofre i en annen gruppe – for å bevare tilhørigheten til sin egen gruppe. Å handle slik at man risikerer å bli frosset ut av inngruppen, for eksempel ved å motsette sed det dens leder krever, er for de langt fleste intet reelt handlingsalternativ. Dersom prisen for fortsatt aksept i egen gruppe er å være grusom mot de som er gruppens «fiender», så vil det store flertallet være villige til å betale denne prisen, som oftest uten synlige kvaler». Slik som Vadim. Senere viser Vetlesen til boken «Soldaten» basert på 150 000 sider med avhørsprotokoller der tyske soldater åpent forteller om sine krigsopplevelser og om massehenrettelser av sivile, kvinner og barn. Forfatterne Welzers og Neitzel konkluderer med: «Sett fra vårt ståsted er forskyvningen av referanserammen fra en sivil tilstand til krigens tilstand den avgjørende faktor, viktigere enn alt som har med «Weltanschauung», disposisjon og ideologisering å gjøre». «Krigen danner en hendelses- og handlingssammenheng der mennesker gjør ting som de aldri ville gjort under andre betingelser». Vi må «holde opp med overvurderingen av det ideologiske». «Ideologi kan være utslagsgivende for at en krig starter, men forklarer ikke hvorfor soldater dreper eller begår krigsforbrytelser». Slike som Vadim er tiltalt for å ha gjort. Men er det slik som Welzer og Neitzel konkluderer, hvem bør da egentlig stilles til ansvar og møte i retten?

Vadim ble dømt. Vladimir kan ikke bli dømt, eller? Vadim tilsto drapet og ble dømt til livstid i fengsel, men anket dommen med begrunnelsen at han handlet "etter ordre" fra en overordnet som insisterte på at han måtte skyte  mannen som snakket i telefon slik at han ikke kunne røpe hvor de russiske soldatene befant seg. En annen person om også i sin tid henviste til at han handlet "etter ordre" og derfor ikke kunne dømmes var Adolf Eichmann. Han var blant de ansvarlige for logistikken under  Holocaust og var selv tilstede og hadde tilsyn med deporteringen av 437 000 menneske til konsentrasjonsleiren i Auschwitz. Han er dessuten kjent for å ha blitt bortført, på spektakulært vis, av israelske agenter, fra Argentina der han bodde i 1960, og bragt til Israel for å bli stilt for retten. Han er også kjent fra boken "Eichmann in Jerusalem" som forfatteren Hannah Arendt skrev om rettsaken. Han ble dømt til døden og hengt 1. juni 1962. Stortinget behandler nå et forslag om at Norge skal slutte seg til avtalen som gir Den Internasjonale straffedomstolen  (ICC) adgang til å dømme statsledere for folkerettsstridig angrepskrig. Norge har allerede godkjent at man kan straffe folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser. Det hører til saken at hverken Russland, USA eller Kina, og heller ikke Ukraina, har ratifisert denne avtalen. Det er derfor heller tvilsomt om man vil kunne få stilt Vladimir for retten og dømt.