Demokratiet i krise?

Etter Berlinmurens fall i 1989, og etter hvert Sovjetunionens sammenbrudd, trodde mange at demokratiet hadde "vunnet frem" som hele verdens foretrukne styreform. I dag er vi ikke der. Flere politiske valgte ledere i "vestlige land" bygger nå ned demokratiet fra sine posisjoner. Og dette smitter.

The end of history i 1992. Dette året utga den amerikanske statsviteren og økonomen Francis Fukuyama boken «The End of History and the Last Man». Fukuyama var ingen hvem som helst. Han var professor i politikk ved flere fremstående universiteter og rådgiver for amerikanske myndigheter i utenrikspolitiske spørsmål. Han hadde i 1989 sett tyskerne gå løs på muren mellom øst og vest i Berlin, Tyskland bli samlet og Sovjetunionen gikk i oppløsning årene etter. Hans fortolkning var at menneskehetens historie nå hadde nådd en utvikling der kampen mellom ideologier var kommet til veis ende. Liberalismen som politisk og økonomisk organisasjonsform representerte fra nå av det menneskelige styresettets endelige form. Fukuyama var langt fra alene om å tenke, tro og håpe at vi da var der. Han er fortsatt aktiv i debatten om styreformer og var hovedoppslag i Tidsskriftet Minervas utgave om «Vestens krise» i fjor. Han mener nå at det ikke er mulig å ha et demokrati uten en nasjonal identitet. Samtidig er han bekymret for skaden nasjonalistiske populister kan forvolde det liberale demokratiet.

Og historien var ikke «ferdigstøpt», den endret seg. I dag, snaut 30 år etter "murens fall", er opplevelsen av historien annerledes. Mye har skjedd som har endret verden og fremtidsutsiktene. Allerede i januar 1991 organiserte FN en krigsoperasjon ledet av USA for å jage Irakiske styrker ut av Kuwait som Irak hadde okkupert i august 1990. Den 28. februar 1991 var Kuwait frigjort etter at allierte styrker hadde jaget og forfulgt de Irakiske styrkene inn i Irak. I Operation Desert Storm, som var en del av denne krigsoperasjonen, benyttet USA sin overlegne flyteknologi, Stealth, til å bombe deler av Iraks infrastruktur sønder og sammen. Mange tusen irakere, millitære og sivile, mistet livet under denne operasjonen. Det hører til saken at Irak tidlig under krigen skjøt missiler mot Saudi-Arabia, Bahrain og Israel. Så var det stille en stund, men den 11. september 2001 kapret aktivister fra al-Qaida fire sivile fly i USA. To av dem ble styrtet inn i World Trade Center i New York. Et tredje ble styrtet inn i forsvarsdepartementets hovedkvarter, Pentagon, i Washington D.C. I det fjerde flyet gjorde passasjerene opprør og dette gikk i bakken på et jorde i Pennsylvania uten å nå sitt mål. Totalt 3000 mennesker ble drept. Forberedelsen hadde pågått i flere år. Flere av aktivistene hadde fått undervisning ved amerikanske flyskoler. Det nødvendige og effektive, men ganske brutale engasjementet i Irak, var ikke en god reklamekampanje for vestlige verdier og demokrati i forhold til landene i Midtøsten. For oss ver de terrorister, men kanskje så flykaprerne seg selv som hevnere som ofret livet for å gi "oss" en spektakulær lærepenge. 

Den 7. oktober 2001 invaderte USA Afghanistan og den amerikanske delen av de mange krigene i Afghanistan var i gang.  Senere den 20. mars 2003 invaderte en amerikansk ledet koalisjon igjen Irak etter påstander om at Irak hadde store mengder masseødeleggelsesvåpen. Noe som senere viste seg ikke å være tilfelle. Denne delen av Irak-krigen ble avsluttet først 18. desember 2011. Da var allerede den «Arabiske våren» under utvikling med demonstrasjoner og opptøyer først i Tunisia og Algerie og senere i alle land langs sydkysten av Middelhavet. I Libya utbrøt en regulær borgerkrig som førte til at en internasjonal flystyrke der også Norge var med ble engasjert og etter hvert også deltok i bombing av strategiske mål i landet. Den politiske utviklingen i Irak etter invasjonen bidro substansielt til fremgangen av ISIL som våren og sommeren 2014 erobret flere byer i landet og som i sin tur førte til at USA igjen måtte engasjere seg i Irak. Når mye etter hvert gikk galt i Syria var det som skjedde i omgivelsene viktige årsaker. Hverken Irak, Libya eller Syria var demokratier før disse krigene startet. Men de var relativt velfungerende samfunn. I dag er det meste et etterlatt kaos.

Hvordan demokratier dør. I dag, 30 år etter «murens fall», er opplevelsen av historien annerledes enn det man håpet på i 1992. Vi har gjort og gjør stadig erfaringer som viser oss at demokrati er en utsatt styreform. Når forskningsmagasinet Apollon har «Demokratiet i krise» som tema i 2021 er en av overskriftene «Hvordan demokratiet dør» med henvisning til en bok av amerikanerne Steven Levitsky og Daniel Ziblatt med samme tittel. Rundt 1960 var diktaturer lett å kjenne igjen. De viste seg frem med stridsvogner og ferdigmobiliserte tropper i hovedstadens gater ved selv små protester. I boken hevdes det at demokratisk valgte ledere nå er den største trusselen mot demokratiet. Mange bygger ned det systemet som brakte dem til makten trinn for trinn, uten kupp og revolusjon. De tar kontroll over mediene, begrenser sivile rettigheter som ytringsfrihet og forsamlingsfrihet. Eksemplene i dag er Ungarn, Polen og Tyrkia. Viktor Orbán, Andrzej Duda og Recep Tayyip Erdogan er alle demokratisk valgt og har støtte i brede lag av befolkningen. Å redusere domstolenes selvstendighet er ofte et første skritt. Demokrati har vi i land der befolkningen indirekte kontrollerer politiske beslutninger og der lederne aksepterer et valgresultat og går av når de taper valg. I neste fase av demonteringen av demokratiet gir ledere som dette seg i kast med omforming av valgsystemet slik at de sikrer seg mot å tape valg.  

Smittende bølger og motbølger. I 1991 utga den amerikanske statsviteren og professoren Samuel Huntington boken «The Third Wave». Han mente å kunne påvise en «demokratiseringsbølge» skylle over verdenssamfunnet fra 1974 og frem til tiden da boken hans ble skrevet. Demokratiet var i fremgang som styreform. I Apollons oppslag om Demokratiet i krise skriver man at vi kanskje nå ser en motbølge der demokratiet taper terreng som styreform. Myanmar trekkes frem som eksempel, men også utviklingen i Tyrkia, Brasil, USA og India er med i eksempelsamlingen. Kanskje ser vi nå en «smittebølge» i ikke demokratisk retning der erfaringer fra land som går den veien overføres som forbilder for politikere i andre land. Generalene i Myanmar hevdet valgjuks som begrunnelse for å ta over makten der. Dette skjedde like etter valget i USA der den sittende presidenten hadde hevdet det samme.

Hva så med Donald Trump og USA? I USA samler nå toneangivende republikanere seg rundt Donald Trump. En av disse er den fremstående republikanske senatoren Lindsey Graham, med doktorgrad i jus, som nylig uttalte: «To try to erase Donald Trump from the Republican party is insane. And the people who try to erase him are going to wind up getting erased». Er dette uttrykk for beundring eller frykt, eller begge deler? Samtidig fortsetter Trump å hevde med stadig større styrke at han egentlig vant presidentvalget i fjor. Dette gjør han som eksempel ved å hevde: «The 2020 Election which didn`t even have Legislative approval from many States (which is required under the U.S. Constitution), and was also otherwise corrupt, was indeed The Big Lie». Han vil eie merkevaren "The Big Lie". Og republikanerne arbeider i flere stater for å demontere valgordningen og stenge grupper av velgere ute.

Må vi gi opp å tro at det finnes perfekte samfunn? Den engelske idehistorikeren Isaiah Berlin skal ha ment noe i retning av at; verdier kommer til oss som et mangfold, de er utallige, de støter sammen på uforenlige og uforutsigbare måter. Et hvert søk etter absolutte verdier eller perfekte samfunn er en invitasjon til enorm blodsutgytelse. Kanskje må vi rett og slett bare innse og forberede oss på at vi må leve med politikere som Donald Trump, Recep Tayyip Erdogan, Vladimir Putin og de samfunn disse skaper, som vi gjør med Sylvi Listhaug og Erna Solberg og vårt eget samfunn. Det er ikke perfekt, men det er det vi har.

Å skrive historie i nyere tid er vanskelig, kildene og dokumentasjonen er overveldende, du kan tenke feil, men allikevel er det mye enklere å skrive historie om gammel tid, der det meste er usikkert som f.eks. når Arne på Hol egentlig døde.