«Kampen» mot pandemien – Dugnad eller krig og konkurranse, eller en kamp om å forstå?

 

Dugnad eller krig og konkurranse som motivasjon for å begrense pandemien? Vi vet nå snart hva som virker best. Men når det gjelder selve pandemien og hvordan den treffer finnes det mange ulike fortellinger eller om man vil diskurser.

Dugnad eller krig og konkurranse som motivasjon for å begrense pandemien. Den 11. mars i 2020 erklærte WHO utbruddet av covid-19 som en pandemi. Dette førte til at Norge neste dag satte inn strenge restriksjoner på innbyggernes frihet. Ikke siden siste krig hadde man her i landet opplevde noe tilsvarende. Restriksjonene ble fulgt av en oppfordring til å oppfatte situasjonen som nasjonal dugnad basert på samhold, offervilje og lojalitet. Det ble gitt uttrykk for klare forventninger om at alle nå lojalt måtte stille opp, yte sin skjerv til fellesskapet og tåle det som måtte komme. I USA erklærte president Trump «krig» mot det han kalte «The Chinese virus». Samtidig var han opptatt av å understreke hvor godt rustet USA var til å møte viruset og at man i USA, når det gjaldt å takle pandemien, allerede fra starten av hadde bedre resultater enn de aller fleste andre land i verden. 

Flere pandemidiskurser. Denne posten er innholdsmessig først og fremst inspirert av en artikkel av Yngve Benestad Hågvar: «Fire diskurser om korona» i siste utgave av «Norsk medietidsskrift» som er tilgjengelig på Idunn. Den anbefales. Her tar han for seg noen norske mediers dekning av nedstengningen og omtale av pandemien i Norge de første måneden etter utbruddet. Han beskriver fire grunnleggende forskjellige fremstillinger, eller «helsediskurser» som det kalles i artikkelen: En biomedisinsk diskurs, forbrukerdiskursen, samfunnsdiskursen og erfaringsdiskursen. Jeg synes hans fremstilling gir mening også utover beskrivelsen av pressedekningen under pandemien. Tekstene han har analysert konstruerer «uvilkårlig bestemte forståelser av vitenskap, familiemønstre, smittemekanismer og sykdomshåndtering». Og det kan være nyttig å ha med seg når man skal sortere seg frem til sin egen mening i medieflommen av budskap. Hva sier de? Hvorfor sier de det? Hvor troverdig er det? Og hva mener jeg om det? 

Å konstruere forestillinger om helse gjennom språket. «Samfunnets forståelse av helse og sykdom skapes i et samspill mellom de medisinske institusjonene, politikken, markedet og mediene», skriver Benestad Hågvar. I «Den biomedisinske diskursen» er journalistene opptatt av medisinsk forskning og klinisk behandling. Legevitenskapen har autoritet og befolkningen er pasienter som mottar hjelp. «Forbrukerdiskursen» fremhever enkeltindividers valg. Journalistene selv gir råd om hva som gir godt liv og helse. Medisinske eksperter er kilder, men fritas for ansvar. Det er journalisten som sorterer og gir råd og gjør målgruppen til aktive helseforbrukere. I «Samfunnsdiskursen» blir helseproblemer koplet til samfunnets strukturer, til sosioøkonomiske forskjeller som forklarer hvorfor enkelte samfunnsgrupper rammes hardere enn andre. Ofte presenteres enkeltpersoner, som ofre eller aktivister. De ansvarlige her er politikerne eller «byråkratene». «Erfaringsdiskursen» preges av nyheter om enkeltmenneskers private helseproblemer. Hovedpersonen er ofte kjendis og det er dette som skaper nyheten. Fokus er på hvordan vedkommende takler sine utfordringer. Benestad Hågvars fremstilling er selvsagt mer utfyllende.

Om diskurser. I en bok, jeg har her, utgitt i 1998 av Marianne Winther Jørgensen og Louise Phillips, med tittelen "Diskursanalyse" heter det: Diskursbegrepet er på mote i hvert fall de siste ti år. Videre antydes det at begrepet er "blevet ret mudret; enten betyder det næsten ingenting, eller også bruges det i mere præcise, men noget forskellige betydninger i forskellige sammenhænge." Og så kommer det som er viktig her. Ofte dekker ordet "diskurs" en eller annen ide om at språket er strukturert i forskjellige mønstre, som våre utsagn følger, når vi agerer innenfor forskjellige sosiale domener. Diskursanalyse er analyse av disse mønstrene. Så er også det klargjort.

Forskjellen på dugnad, og krig og konkurranse i bekjempelse av pandemier. Når det gjelder forskjellen på å oppfordre til dugnad eller å gå til krig og konkurranse, vet vi nå mer om hva som virker. Antallet døde per 100.000 innbyggere er nå 182 i USA, 145 i Sverige og snaut 15 i Norge. Trump vil selvsagt ikke være enig. Han har, etter eget utsagn, nærmest egenhendig bragt frem vaksiner som nå hele verden har glede av. 

De smarte byene var ikke så smarte likevel, under pandemien

Smart cities, Intelligent cities, Green cities var buzzwords for ti å siden. Covid-19 avslørte at de smarte byene ikke var så smarte. Fokus har vært feil. Det by-folk primært har behov for er sikker energiforsyning, rent vann, ordnet avløp og renovasjon. Brukermedvirkning er essensielt når man skal realisere reelle smarte byer.

Smart cities, Intelligent cities, Green cities. Vel ti år tilbake i tid ble begrepet Smart cities introdusert som en fremtidsversjon for byutvikling. Andre versjoner med omtrent samme innhold var Intelligent cities eller Green cities. De siste var et mer direkte svar på miljøutfordringene og global oppvarming, men informasjonsteknologi og utviklingen av denne var sentral i alle versjoner av disse fremtidsbyene. Antallet treff på nettsøk med disse søkeordene ble etter hvert formidable og slik er det fortsatt. MIT Technology Review og Jennifer Clark, stiller i seneste utgave spørsmålet: «Technology can help fix many problems that cities face to day. So why hasn’t it?

IBM’s Smarter Cities Challenge in 2010 fremstilles av Jennifer Clark som begynnelsen på «Smart City» bølgen. IBM tilbød substansielle belønninger i form av teknologi verdt mange millioner USD til byer som ønsket å oppgradere sin infrastruktur. Flere konkurranser fulgte og med disse en rekke pilotprosjekter der også andre tech-firmaer og individuelle byer inngikk partnerskap for å oppgradere store by-systemer for transport, energi, VAR og/eller kommunikasjon. Med årene ble prosjektene og leverandørene mer spesialiserte innrettet mot leveranser av for eksempel kommunikasjonsnettverk og sensorer. Det ble mindre fokus på å bygge systemer for oppgradering av fysisk infrastruktur, mer innretning mot å utvikle nye digitale tjenester for enkeltsektorer. Prosjektene ble drevet frem av selskaper som var vant til å skape sine egne markeder for sine produkter.

Covid-19 avslørte at de smarte byene ikke var så smarte. Fokus var feil. Etter ti års arbeid med Smart-city prosjekter ser vi nå, ifølge Jennifer Clark, at disse prosjektene ikke primært var rettet mot å oppgradere byenes infrastruktur. De var snarere rettet mot å utvikle markeder for ny teknologi og nye tjenester og for de data disse gjør tilgjengelig. De mest synlige «smart-city» suksess-historiene per i dag er software-baserte delingstjenester som kjøreturdeling, bildeling, leilighetsformidling, co-working og i Norge også 10-tusenvis av el-sparkesykler. Dette er tjenester som har vært til lite nytte under pandemien der fokus i langt større grad har vært rettet mot for eksempel smittesporing og tilgjengelige og fungerende helsetjenester.

Det by-folk primært har behov for er sikker energiforsyning, rent vann, ordnet avløp og renovasjon. Å ta inn over seg fremtidens behov for «smarte tjenester» krever endring av perspektiv langs tre akser. For det første må de som utvikler teknologi for smarte byer trekke på kunnskap om det lokale sammenhenger teknologien skal virke i. Dernest må det utvikles rammeverk for databehandling, avtaler om hvordan data skal samles inn, deles og brukes. Og dessuten: Medvirkning fra brukere og berørte er helt essensielt. Veien fremover bør innrettes mot å dekke samfunnets behov, ikke tech-industriens forestillinger om markeder. Og det siste er hovedsaken vel her.

Ikke glem at klemmer er helsebringende når det blir klemmetid

 

Berøring er helseforebyggende. Fravær av berøring er skadelig, kan gi følelse av ensomhet, depresjon og stress. Pandemien har hatt negative konsekvenser for mental folkehelse. Når den er avblåst bør vi huske at klemmer er viktig og at de er helsebringende.

Babier blir friskere av kos. Mødre med babier som har hud-til-hud kontakt umiddelbart etter fødslene, er i en litteraturstudie av tidligere forskningsresultater fra 2016, funnet å ha 32% større sannsynlighet for å lykkes med ammingen ved første forsøk enn de som ikke hadde slik kontakt. Disse babiene hadde også timer etter fødselen bedre hjerte-/lungefunksjon og høyere blodsukker-nivå. En studie av fortidligfødte amerikanske barn fra 1986 viste at de som ble gitt regelmessig massasje i ti dager etter fødselen økte i vekt raskere og forlot klinikken tidligere enn de babyen som ikke fikk slik massasje. De førstnevntes fysiske og kognitive utvikling var også bedre enn de som ikke fikk slik massasje.

Berøring er helseforebyggende. De positive helse-effektene av berøring er der også senere i livet. Berøring reduserer nivået på cortisol, et hormon som produseres som respons på stress. Cortisol fremmer også utviklingen av hvite blodlegemer som er del av vårt forsvarsverk mot virus og bakterier. Andre undersøkelser har vist at friske voksne som jevnlig fikk klemmer var mindre utsatt for å bli forkjølet og at mennesker som føler seg ivaretatt har redusert sjansen for å bli syke. Berøring og klemmer er altså viktig som helseforebyggende tiltak. 

Fravær av berøring er skadelig. Uten regelmessig kontakt kan mennesker komme til å føle på «hud-sult», eller «Skin hunger» som det heter på engelsk, som innebærer at de erfarer mindre berøring enn de føler behov for. Ikke mange studier her, men de få som finnes antyder at dette er skadelig. En verdensomspennende studie av 509 voksne fra 2014 avdekket at det å være avskåret fra berøring kunne knyttes til følelse av ensomhet, depresjon, stress, engstelse og sekundære immun-forstyrrelser. En undersøkelse gjennomført i USA under den nå pågående pandemien, av mennesker som var eksponert for nedstengning, visste at 60% ga uttrykk for at de savnet fysisk kontakt med andre mennesker. Undersøkelser fra England viser resultater som peker i samme retning, men også at mental helse i befolkningen generelt er svekket i forhold til situasjonen før nedstengningen.

Coronapandemien, Metoo og virtuelle møteplasser. Effekten av pandemien kan allerede spores som negative konsekvenser på mental folkehelse. Men også andre forhold spiller inn. MeToo har ført med seg mindre fysisk kontakt i de fysiske arbeidsmiljøene. Virtuelle møteplasser har virket i samme retning og fått nærmest eksplosiv utbredelse under pandemien. Til dette kommer at stadig flere voksne bor alene i USA, Europa og også i land i Asia. I Japan har man fått en egen Touch Counseling Association som gir mødre og helsepersonell råd om hvordan de skal utøve «skinship» som defineres som en metode som utvikler tilhørighet og fortrolighet gjennom «clasping hands, hugging and stroking».

Ikke oppfordring til å se bort fra myndighetenes pandemiråd. De bør vi alle respektere. Dødstallene forårsaket av Covid-19 i Norge er internasjonalt sett svært lave, og bør fortsatt få være det. Det er ikke tilfeldig. Gjør som de sier. Dette er heller ikke en oppfordring til å se bort fra lærdommer om respekt for andres integritet som vi har fått med oss fra Metoo. Blikket er rettet fremover. Når pandemien er avblåst. Da bør vi huske på at klemmer fortsatt er viktige og at de er helsebringende. Og hva kan du gjøre i mellomtiden? Dele, slik Adam Grant anbefaler, slik at du har mange å gi en klem til når det blir klemmetid. Men husk at det deler må oppleves som en oppmuntring av den som du deler med. Ikke sikkert at delingen av typen "Se hvor fint JEG har det" er det som gjelder som oppmuntring.

Denne posten er i hovedsak et kort og fritt oversatt sammendrag av en artikkel i The Economists hittil siste utgave i februar i år. God klem, når klemme-tiden kommer.