Hvorfor gikk det som det gikk i Afghanistan og hva nå?

Etter sammenbruddet i og evakueringen fra Afghanistan har mange meldt seg på med forsøk på å svare på spørsmål som: Hvorfor gikk det som det gikk? Hva skjer nå i Afghanistan, men også hva som skjer i land der det finnes grupperinger som vil kunne la seg inspirere av det som skjedde?

 Hvorfor gikk det som det gikk? Den norske antropologen Fredrik Barth skrev i sin tid i boken sin «Afghanistan og Taliban»: «Jeg har sagt en gang, i et svært muntlig øyeblikk, at den norske kontingenten i Afghanistan helst skulle brukes til det den gjør best: sitte på brakka og spille kort». Bakgrunnen for dette var at han mente at både vi og våre allierte manglet kunnskap for å forstå dem det var viktig å påvirke og hjelpe. I The Economist siste utgave og omtale av Afghanistan peker man på en historisk velutviklet korrupsjonskultur som gjør at man fra fødselsattesten til dødsattesten, og alt som kommer imellom, må man være innstilt på å betale bestikkelser. Tjenestemenn i forvaltningen må ofte betale for å få sine stillinger og er avhengig av bestikkelser for å få det hele til å gå i hop økonomisk. Fredrik Barth som antropolog ville kanskje lagt vekt på familienettverk og gavebytte som underliggende forklaringer på hvordan slike samfunn fungerer og at vår moralsk verdi-ladede korrupsjonsklassifisering kanskje ikke er det beste grunnlag for å forstå og fungere i slike samfunn. Erik Solheim peker på nasjonalisme og krigerkultur i Taliban som identitetsskapende og mobiliserende mot en okkupasjon.

Hva skjer nå i Afghanistan? Sykehusene mangler medisiner og personell. Bankene er tomme for penger. Men Taliban har signalisert at de i dag vil føre en annen politikk enn de gjorde sist gang de styrte landet, blant annet vil kvinner få et større handlingsrom. De ønsker også å opprettholde diplomatiske forbindelser med landene som nå evakuerer sine representasjoner fra Kabul. Men Taliban er ikke alene i Afghanistan. Det er også anslagsvis 10.000 utenlandske militante ekstremister i Afghanistan. Disse kommer fra Sentral-Asia, Pakistan, Nord-Kaukasus i Russland og den kinesiske provinsen Xinjiang. De fleste av disse er tilsluttet Taliban, men mange støtter også al-Qaida, som sto bak terroren i USA 11. september 2001. Taliban og al-Qaida sies å samarbeide. Men så mange som 1.500-2.000 personer antas å være alliert med IS i Afghanistan, IS-Khorasan (Den Islamske Staten Khorasan etablert i 2015 da IS sto som sterkest i Irak og Syria) som sies å stå bak selvmordsangrepene ved flyplassen i Kabul under evakueringen. Denne gruppen skaper særlig usikkerhet rundt fremtiden i landet. De som styrer Afghanistan er på sin side militært væpnet til tennene med moderne utstyr fra den Afghanske hæren som falt sammen i løpet av noen uker denne måneden. Russland har meldt at de opprettholder sin representasjon i Kabul. Kineserne er også på banen. Opprører fra den kinesiske Xinjiang-provinsen holder til Afghanistan så Kina kan ha interesser i et godt forhold til de nye makthaverne. Og Tyrkia har meldt seg på som særlig vennskapelig nasjon. Ambassaden er fortsatt åpen og det spekuleres i om Tyrkia vil overta kontroll og drift av flyplassen ved Kabul.

Hvem vil kunne la seg inspirere og til hva? «Islamister i Asia og Afrika feirer Talibans og kan ha fått blod på tann» hevder Aftenposten i en overskrift 29. august.  Det heter videre «Over hele verden jubler jihadister etter USAs nederlag i Afghanistan. Talibans seier gir dem troen på at Gud er med dem og velsigner kampen deres. The Economist presenterte nylig en terrorisme indeks. Foruten Afghanistan er Irak, Syria, Pakistan, Yemen og Somalia markert som særlig utsatte. Men også land land i Afrika er markert som svært utsatte. Libya og Mali er blant disse. I Europa er Frankrike klassifisert som særlig utsatt.

Et tilbakeblikk. I en tidligere post på denne bloggen har jeg beskrevet forhistorien, Krigen mot terror, som ledet til invasjonen i Afghanistan. I den posten var poenget at de omfattende krigshandlingene som fulgte etter 11. september 2001 knapt kunne sies å være god reklame for vestlig demokrati som styresett. En som beskrev denne utfordringen allerede i juni 2006 var Irans daværende president Mahmoud Ahmadinejad. Han skrev da et åpent brev (her fritt oversatt) til USAs president George W. Bush, som en troende til en annen troende. En sann troende, hevdet Ahmadinejad, Muslim eller Kristen, måtte innse at liberalisme og demokrati etter vestlig mønster ikke hadde vært i stand til å realisere humanismens idealer. Disse konseptene har feilet. De som lytter og ser kan allerede høre lyden av sammenbrudd og forfall av ideologien og tankene i og rundt det liberale demokratiske system. Verden graviterer nå, hevdet han, mot tro på den Allmektiges rettferdighet og en verden der Guds vilje vil gjelde over alt. Det var ikke tilfeldig at Bush var adressat. Bush hadde offentlig erklært at det var Gud som oppmuntret ham til å stille som presidentkandidat og at den politiske filosofen som hadde hatt størst innflytelse på ham, var Jesus. Dette var altså i 2006. Man kan ikke se bort fra at man rundt om i verden etter sammenbruddet i Afghanistan finner grupper av mennesker som i dag er inspirert til å tenke omtrent slik.