Ukraina ble ikke invadert av russerne i går, 16. februar 2022. Dagbladet og VG hadde samme dag solid dekning av krisen. Denne handlet om dystre utsikter, om invasjon og krig, men også om diplomati og fredelig løsning på konflikten. Hva gjør det vil leser med vårt forhold til krig, eller til diplomati og til Putin?
Ukraina ble ikke invadert av russerne i går. Det er ikke lett å være menneske i forhold til det som nå skjer i grenseområdene mellom Ukraina og Russland. Vi oversvømmes av bakgrunns- og situasjonsbeskrivelser og opplysninger fra militær etterretning og sannsynlige og usannsynlige krigs-scenarier. En invasjon skulle ifølge etterretningskilder skje 15. eller 16. februar. Det skjedde ikke. Russerne hevder de har begynt å trekke sine soldater tilbake. Amerikansk etterretning og NATO mener de ikke ser noen tegn som tyder på det. Hvor mye styres informasjonen vi får av hva som er godt og «salgbart» stoff i mediene, av diskurser?
Under en tidligere fase av pandemien publiserte samfunnsforskeren Yngvar Benestad Hågvar en artikkel i Norsk medietidsskrift der han beskrev hvordan mediene beskrev fire grunnleggende forskjellige fremstillinger av pandemien i mediene. Han kalte disse, som akademikere av og til gjør, for diskurser, og ga dem navn som biomedisinsk diskurs, forbrukerdiskursen, samfunnsdiskursen og erfaringsdiskursen. Diskursene, mente han, konstruerte en måte å forstå pandemien på. Han mente at det å oppfatte og forstå disse «konstruksjonene» ville gjøre det lettere å forholde seg til informasjonsstrømmen som oversvømte oss. En diskurs er ifølge en definisjon som jeg har funnet frem for anledningen "en eller annen ide om at språket er strukturert i forskjellige mønstre, som våre utsagn følger, når vi agerer innenfor forskjellige sosiale domener. Diskursanalyse er analyse av disse mønstrene». Jeg tror det er slike diskurser vi møter i medienes omtale av det som nå skjer ved Ukrainas grenser, men at det ofte er sauset sammen slik at vi ikke vet hva vi skal tro. Nedenfor følger en ganske så uvitenskapelig diskursanalyse av mediedekning av krisen Ukraina er i sentrum av.
Både Dagbladet og VG hadde 16. februar solid dekning av krisen. Det er fremstillingene her som er utgangspunkt for min lille studie. Dagbladets oppslag hadde tittelen «- Ønsker selvsagt ikke krig» med referanse til Vladimir Putin. Oppslaget er dominert av et bilde der Putin og Tysklands statsminister Olaf Scholz sitter ved det bordet som tidligere er omtalt som en ydmykelse av gjestene som besøker Putin, men som av russerne blir omtalt som et tiltak for å hindre smittespredning. De har opplagt hatt åpningen av gassledningen Nord Stream 2 og gassforsyning til Europa som tema. I teksten under bildet er vår utenriksminister Huitfeldt sitert på at «- Et russisk angrep på Ukraina kan være nært forestående». Forsvarsminister Odd-Roger Enoksen uttaler «… at Russland er i stand til å angripe uten varslingstid». Russlands ambassadør til EU er sitert på «-Vi vil ikke invadere Ukraina hvis vi ikke provoseres til det». Overskriften i VG er at «Russiske folkevalgte vil anerkjenne ukrainske områder kontrollert av separatister som uavhengige» og med krigstyper under dette «FEM KRIGSSTRATEGIER». I teksten under et bilde av soldater «i krig» (eller øvelse) i vinterlandskap uttaler Oberst løytnant Palle Ydstebø seg om disse fem krigsstrategiene.
Invasjon og krigsdiskursen: Invasjon, krig og underkastelse. Særlig VGs oppslag fremmer en forestilling om at vi står i en alvorlig krise, der innovasjon og krig i Ukraina er et sannsynlig scenario, selv om Ydstebø også sier til VG at han mener at en diplomatisk løsning er den mest sannsynlige. Hvorfor dette er mest sannsynlig får vi ingen innsikt i. Til gjengjeld får vi ingressen presentert at «Onsdag er utpekt som et skjebnedøgn i Ukraina. Vestlig etterretning peker mot følgende scenario: I løpet av natten går Russland inn i Ukraina fra en eller flere fronter». Deretter beskriver Ydstebø en fremrykking mot de russisk dominerte områdene i Øst-Ukraina som lite sannsynlig. Det mest sannsynlige er en storskala invasjon fra nord. Dette støttes av flere eksperter, ifølge oppslaget. Deretter skisseres mulige angrep fra vest, fra Krim og ved hjelp av Svartehavsflåten uten at disse blir rangert som særlig sannsynlige. Ved invasjon fra nord vil man raskt kunne nå byen Kharkiv, som er Ukrainas nest største og vanskelig å forsvare. Russland har store styrker ved grensen i nord og vegen videre til Kyiv er direkte og kort. Invasjonen vil også lett kunne støttes fra luften. Oppslaget i Dagbladet er vinklet annerledes med «Ønsker selvsagt ikke krig», men sitatene med henvisning til Stoltenberg, Huitfeldt og Enoksen hører hjemme i det jeg her har kalt en invasjon og krigsdiskurs. Både VG og Dagbladet gir bidrag her.
Diplomati diskursen: Diplomati og fredelig løsning på konflikten. Hvorfor kan vi ikke få lov til å ta Putin på ordet når han «slår fast at landet ikke ønsker krig, men i stedet nye samtaler om sikkerhetssituasjonen». Eller hvorfor går ikke mediene etter Scholz uttalelse når han på sin side sier at de diplomatiske mulighetene ikke er brukt opp og at det ikke er mulig å oppnå varig sikkerhet i Europa uten Russland. Det skulle i hvert fall jeg gjerne vite mer om. Den tyske statsministeren sa ifølge Dagbladet at Russlands kunngjøring om tilbaketrekking av soldater fra områder nær Ukraina er «et godt tegn». Dette er løfterike uttalelser selv om Stoltenberg «ennå ikke hadde sett noen reell tilbaketrekking av russiske styrker». Men selv han var forsiktig optimist i møte med signalene om tilbaketrekking.
Hva gjør diskursene med oss og med vårt forhold til Putin, Russland og Ukraina. Vi konstruerer forestillinger om den verden vi lever ved hjelp av språk og inntrykk vi får av tekster vi leser for eksempel i VG og Dagbladet. Blir vi fortalt at vi befinner oss på randen av en krig med referanse til autoriteter vi stoler på så tar de fleste av oss det for «god fisk» og føler på usikkerhet og ubehag. Blir vi fortalt at det forhandles om løsninger, hva disse innebærer, og autoriteter vi stoler på sier at dette er løfterikt, er vi tilbøyelig til å tro på det og blir kanskje til og med litt oppløftet. Vi klarer rett og slett ikke alltid å sortere og stille oss kritiske til det som formidles. Er f.eks. i alle tilfeller amerikansk militær etterretning mer troverdig enn Scholz og Putin? Her kan kanskje litt diskurstenkning rundt informasjonen som velter innover oss hjelpe oss. Flere bidrag akkurat i denne saken finner du kanskje i en annen post på bloggen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar