De smarte byene var ikke så smarte likevel, under pandemien

Smart cities, Intelligent cities, Green cities var buzzwords for ti å siden. Covid-19 avslørte at de smarte byene ikke var så smarte. Fokus har vært feil. Det by-folk primært har behov for er sikker energiforsyning, rent vann, ordnet avløp og renovasjon. Brukermedvirkning er essensielt når man skal realisere reelle smarte byer.

Smart cities, Intelligent cities, Green cities. Vel ti år tilbake i tid ble begrepet Smart cities introdusert som en fremtidsversjon for byutvikling. Andre versjoner med omtrent samme innhold var Intelligent cities eller Green cities. De siste var et mer direkte svar på miljøutfordringene og global oppvarming, men informasjonsteknologi og utviklingen av denne var sentral i alle versjoner av disse fremtidsbyene. Antallet treff på nettsøk med disse søkeordene ble etter hvert formidable og slik er det fortsatt. MIT Technology Review og Jennifer Clark, stiller i seneste utgave spørsmålet: «Technology can help fix many problems that cities face to day. So why hasn’t it?

IBM’s Smarter Cities Challenge in 2010 fremstilles av Jennifer Clark som begynnelsen på «Smart City» bølgen. IBM tilbød substansielle belønninger i form av teknologi verdt mange millioner USD til byer som ønsket å oppgradere sin infrastruktur. Flere konkurranser fulgte og med disse en rekke pilotprosjekter der også andre tech-firmaer og individuelle byer inngikk partnerskap for å oppgradere store by-systemer for transport, energi, VAR og/eller kommunikasjon. Med årene ble prosjektene og leverandørene mer spesialiserte innrettet mot leveranser av for eksempel kommunikasjonsnettverk og sensorer. Det ble mindre fokus på å bygge systemer for oppgradering av fysisk infrastruktur, mer innretning mot å utvikle nye digitale tjenester for enkeltsektorer. Prosjektene ble drevet frem av selskaper som var vant til å skape sine egne markeder for sine produkter.

Covid-19 avslørte at de smarte byene ikke var så smarte. Fokus var feil. Etter ti års arbeid med Smart-city prosjekter ser vi nå, ifølge Jennifer Clark, at disse prosjektene ikke primært var rettet mot å oppgradere byenes infrastruktur. De var snarere rettet mot å utvikle markeder for ny teknologi og nye tjenester og for de data disse gjør tilgjengelig. De mest synlige «smart-city» suksess-historiene per i dag er software-baserte delingstjenester som kjøreturdeling, bildeling, leilighetsformidling, co-working og i Norge også 10-tusenvis av el-sparkesykler. Dette er tjenester som har vært til lite nytte under pandemien der fokus i langt større grad har vært rettet mot for eksempel smittesporing og tilgjengelige og fungerende helsetjenester.

Det by-folk primært har behov for er sikker energiforsyning, rent vann, ordnet avløp og renovasjon. Å ta inn over seg fremtidens behov for «smarte tjenester» krever endring av perspektiv langs tre akser. For det første må de som utvikler teknologi for smarte byer trekke på kunnskap om det lokale sammenhenger teknologien skal virke i. Dernest må det utvikles rammeverk for databehandling, avtaler om hvordan data skal samles inn, deles og brukes. Og dessuten: Medvirkning fra brukere og berørte er helt essensielt. Veien fremover bør innrettes mot å dekke samfunnets behov, ikke tech-industriens forestillinger om markeder. Og det siste er hovedsaken vel her.