Oljefondet er 25 år, inneholder ufattelig mye penger, men er allikevel en kilde til bekymring

Oljefondet, eller Statens pensjonsfond utland, ble 25 år nylig. Fondet er en formidabel felles rikdom, men også kilde til bekymringer og konflikt. Dette gjelder offentlig pengebruk, bruk av «andres penger», og konfliktfylt forhold til senere generasjoner. Er det mulig?

Oljefondet, eller Statens pensjonsfond utland, ble 25 år nylig. Oljefondet ble etablert 30. mai 1996 og passerte altså 25 år i år. Første innskudd i fondet var på nesten 2 milliarder kroner (1.981.120.502,16 kroner). Alle statens oljeinntekter settes nå inn i fondet som offisielt har byttet navn til Statens Pensjonsfond Utland. Dette omfatter skatter og avgifter fra oljeselskapene, utbytte fra Equinor og inntekter fra statens direkte eierskap i feltene. Disse siste inntektene kommer inn via Petoro, et norsk statlig aksjeselskap, som ivaretar de forretningsmessige forhold knyttet til statens økonomiske engasjement i petroleumsvirksomheten på norsk sektor. Fra 1. januar 1998 til og med 2020 var realavkastningen (fradrag for prisveksten) i fondet 4,4 prosent regnet som årlig gjennomsnitt. Pengene er investert i aksjer, omsettelige rentepapirer og eiendom i utlandet. Oljefondet forvalter per dato ifølge «Oljefondet minutt for minutt» 11.294 milliarder kroner.

Statens pensjonsfond utland er ikke vårt eneste Statens pensjonsfond. Folketrygdfondet ble i sin tid opprettet for å forvalte overskuddet i folketrygden som ble etablert som et norsk obligatorisk, nasjonalt, sosialt forsikringssystem fra 1. januar 1967. Forsikringsordningen gikk etter hvert med underskudd. Innbetalt medlemsavgift og arbeidsgiveravgift dekket ikke kostnadene. Ordningen måtte årlig få tilført kapital over statsbudsjettet for å dekke sine forpliktelser. 1979 ble etter politisk beslutning, siste år med kapitaloverføring fra folketrygden til Folketrygdfondet som deretter ble et «lukket fond» uten kapitaltilførsel (det betaler heller ikke utbytte til staten) og går under navnet Statens pensjonsfond Norge for å vise at fondet investerer i norske virksomheter, men også i Skandinavia. Kapitalen i dette fondet var 303,4 milliarder kroner ved utgangen av første kvartal i år og resultatet 11.3 milliarder, en avkastning på 3,9%. Ingen av disse to «Pensjonsfondene» er direkte involvert i pensjonsutbetalinger. Dette tar staten seg av ved bevilgninger over Statsbudsjettet og utbetalinger via NAV.

En formidabel felles rikdom, men også kilde til bekymringer og konflikt. I 2001 foreslo Stoltenbergs regjering den såkalte handlingsregelen dvs. at man årlig kunne bruke 4% av Oljefondet (Statens pensjonsfond utland) som tilskudd til statsbudsjettet. Fra 2017 ble prosentsatsen redusert til 3%. Verdiøkningen Statens pensjonsfond utland de fem første månedene i år var på 436 milliarder kroner som er mer enn den oljepengebruken regjeringen har annonsert i revidert nasjonalbudsjett for hele dette året og omtrent på nivå med det regjeringen brukte på pensjon og trygder i fjor. Politikerne og økonomene de omgir seg med er opptatt av å ta vare på dette fondet. «Vi har et ansvar for å ta vare på fellesskapets verdier selv om det er krise. Det som finansieres i dag, vil måtte betales av fremtidige generasjoner», er en av uttalelsene som er sitert fra presentasjonen av revidert nasjonalbudsjett. Oljepengene er ikke bare en velsignelse, men også en kilde til bekymring og nå også politisk erklært konfliktstoff mellom generasjoner.

Kilde til bekymring 1: Økt offentlig pengebruk og bruk av «andres penger». The Economist publiserer årlig en sammenstilling av økonomiske nøkkeltall for utvalgte land. Norge utmerker seg i denne sammenligningen som et av meget få land som presenteres med solid positiv budsjettbalanse. Årsaken er selvfølgelig oljefondet. Og det er vel her roten til bekymringene ligger, at vi skulle tappe fondet slik at vi måtte begynne å låne penger. I en artikkel i magasinet Prospect nylig tar journalisten Phillip Coggan opp denne bekymringen ved først å sitere Margaret Thatcher: «The problem with socialism, is that you eventually run out of other people’s money». Deretter konstaterer han at: «Running up debt used to prefigure political ruin, but in the 2020s nothing seems to stop governments living in red. Have the old rules gone for good?». Deretter lister han opp tre påstander som tidligere støttet opp under Thatchers advarsel mot uansvarlig offentlig pengebruk, men som han mener kanskje ikke gjelder lenger. Det første var at offentlig pengebruk ville fortrenge investeringer i privat sektor. Dernest at budsjett-underskudd vil føre til høyere skatter som igjen vil svekke viljen til å arbeide og til å satse i privat sektor. Til slutt at budsjettunderskudd vil føre til høyere inflasjon. Coggan hevder at de siste 40 årene har vist at det ikke er hold i disse påstandene. Offentlige investeringer fortrenger ikke private investeringer. Japan som et eksempel, blant flere har, stadig økt sine budsjettunderskudd, men uten å øke skattene fordi det er billige penger å låne. Inflasjon er heller ikke et påtrengende problem. I UK, som eksempel, har inflasjonen siden 1991 aldri vært mer enn 5% i et enkelt år.

Kilde til bekymring 2: Konfliktfylt forhold til senere generasjoner. Unge Venstres leder, Sondre Hansmark, skrev lørdag 13. februar i år i Dagens Næringsliv: «Jeg er bekymret for min generasjons velferd. Vi kan ende opp med å bli generasjon null pensjon fordi foreldregenerasjonen forsyner seg sjenerøst fra Oljefondet», eller som han skriver lenger nede «Vi kan ende opp med å bli generasjon null pensjon fordi foreldrene våre bruker opp sparepengene våre.» Innlegget hans legger seg inn i en rekke av andre innlegg fra politikere, gamle som unge, der det konstrueres motsetninger mellom generasjoner, eller mellom yrkesaktive og pensjonister. Jeg velger å forstå dette som et dårlig gjennomtenkt valgkampfrieri til yngre velgere. Dersom noen skulle knyttes til de sparepengene det her er snakk om må det være navn som Jens Evensen, Farouk al-Kasim, Finn Lied, Arve Johnsen med flere og ikke nevnt, men heller ikke glemt mange ingeniører og oljearbeidere som gjorde jobben sin slik at vi etter hvert kunne snakke om det norske oljeeventyret og oljefondet eller det Hansmark kaller sparepengene sine. Pengene er mer en arv. Selv pandemien vi nå har vært igjennom har ikke redusert verdien av denne. Det blir et økende antall pensjonister, som lever lenger, i årene som kommer. Men skal vi tro FHI vil mange av dem være mer selvhjulpne lengre ut i livet. Og mange av selvhjelpsutfordringene kan trolig møtes med nye teknologiske løsninger som i seg selv kan være verdiskapende og med et stort internasjonalt marked. Statens pensjonsfond Norge kan kanskje med sine milliarder være et virkemiddel her.

Andre poster på denne bloggen som berører tilstøtende tema er en post om perspektivmeldingen.