Plast ble oppfunnet i 1869 og mottatt som en velsignelse. Nå er det kanskje blitt en forbannelse?

FN-traktat mot plastforurensning kommer i 2024. Plast skal bli ressurs i en sirkulær økonomi. Plast ble i 1869 oppfattet som redningen for natur og miljø, for elefanter og skilpadder. Plast var også viktig i elektrifisering av samfunnet på 1900-tallet og under første verdenskrig. Plastoptimismen avtok fra 1960-tallet. Nå skal det ryddes opp. Det blir ikke enkelt.

FN-traktat mot plastforurensning kommer i 2024. Espen Barth Eide har på oppdrag fra FNs miljøforsamling ledet arbeidet med å få i stand en avtale om å lage en juridisk bindende traktat mot plastforurensning. Oppdraget ble gitt av FNs miljøforsamling med representanter fra 170 land som hadde sitt femte toppmøte i Nairobi første uka i mars. Avtalen er fortsatt «ikke i boks», det er fortsatt runder man må gjennom for å bestemme innretning på avtalen og ikke minst sluttkommunikèet, som vil slå fast at dette fra et gitt tidspunkt av, er FNs offisielle politikk. Dette skal etter planen skje i 2024. Lykkes man med oppfølgingen vil man etter hvert få felles internasjonale regler med forbud mot plastprodukter som inneholder miljøgifter og krav om avfallshåndtering og resirkulering. Bare 10% av all plast som noen gang er produsert er resirkulert. Femten tonn plastavfall i minuttet overlates til naturen ifølge anslag fra University of Georgia i USA. Mye ender opp i verdens hav. Her blir mikroplast i form av ørsmå bestanddeler av plastprodukter tatt opp i næringskjeden og kan ende opp i magene våre.

Plast som ressurs i en sirkulær økonomi. I Norge vil man, ifølge Barth Eide som norsk Klima- og miljøvernminister, arbeide for å få på plass løsninger som gjør at vi vil bruke plast som ressurs i en sirkulær økonomi. Å se på regler for produsentansvar vil være et tiltak sammen med nye krav til sortering av plastavfall. Anlegg for slik sortering finnes det foreløpig bare to av i Norge. Man vil også arbeide for å fase ut ikke-sirkulærbar plast, innføre forbud mot engangsartikler i plast, og kanskje også forby andre engangsprodukter av plast. Det er et svært ambisiøst arbeid man nå gir seg i kast med. Litt «plasthistorie» kan fortelle oss noe om hvor ambisiøst det er.

Opprinnelig ble plast i 1869 oppfattet som redningen for natur og miljø, for elefanter og skilpadder. I 1869 oppfant John Wesley Hyatt syntetisk polymer som kunne erstatte elfenben i produksjonen av billiardkuler. Han utviklet polymer ved å behandle bomullsfibre med terpentin utvunnet fra fiber og bark fra kamfertrær. Billiard var blitt så populært at det truet elefantbestanden. Kulene ble laget av elfenben fra elefantenes støt-tenner. Hyatt oppdaget at hans nye materiale kunne formes og samtidig imitere sjeldne naturlige substanser som skilpaddeskjell, horn, lintøy og altså elfenben. En rekke allerede overbeskattede naturressurser ble reddet av plast.

Plast var viktig i elektrifisering av samfunnet på 1900-tallet og under første verdenskrig. I 1907 ble bakelitt oppfunnet som det første helt syntetiske plastmateriale og til erstatning for skjellakk som isolasjonsmateriale for en raskt fremvoksende elektrifisering. Men siden bakelitt kunne både formes, støpes, var bestandig og varmeresistent ble anvendelses-områdene etter hvert svært mange. Under andre verdenskrig vokste det frem en omfattende plastindustri. Behovet for å verne om knappe naturressurser skapte stor etterspørsel etter syntetiske produkter. Nylon ble oppfunnet som syntetisk silke og ble brukt blant annet i fallskjermer. Plexiglass erstattet glass i flyvinduer m.v. Etter krigen ble plastmaterialer erstatningsmaterialer for f.eks. stål i biler, erstattet papir og glass som emballasje og tre i møbler.

Plastoptimismen avtok fra 1960-tallet. Plastavfall i havet ble observert som problem på 1960-tallet. Plast ble etter hvert også omtalt som «billig» og «uekte». Bekymringen for plastavfall, som vokste i volum og ikke lot seg bryte ned, ble artikulert stadig sterkere. Plastindustrien «oppfant» resirkulering for å møte disse utfordringene. Helserisiko knyttet til plast ble etter hvert også artikulert som spesielt problemområde. Risiko er knyttet til produksjon, oppvarming og forbrenning, og skyldes vesentlig plastmonomerer, herdere og akseleratorer, myknere (enkelte avgis til matvarer), andre tilsetningsstoffer og giftige forbrennings- og spaltningsprodukter. Helseskade kan opptre ved avdamping og hudkontakt under produksjonen, men også ved innånding av forbrenningsgasser fra ferdige plastprodukter. Brenngassene kan være svært giftige. Noen plaststoffer kan føre til allergi eller luftveisirritasjon ved bearbeidelse og sveising av myk plast. Man mistenker at ftalater (organiske forbindelser som brukes som myknere i plast og ved farging av materialer) i stoffer og leketøy kan gi astma og allergiproblemer blant barn. Astma kan også fremkalles ved sliping av formaldehydholdige plasttyper. Enkelte epoksy-plastprodukter, kan inneholde uherdede monomerer etter herding, og gi allergireaksjoner også ved håndtering av ferdigprodukter. Om effekten av mikroplastforurensning av vann og hav vet man foreløpig mindre selv om dette altså er adressert som et sentralt problemområde.

Globalt eksporteres fortsatt over 1000 millioner tonn plastavfall årlig fra industriland. Omtrent halvparten havnet tidligere i Kina som nå ikke lenger er mottaksland. I dag transporteres plastavfall sammen med store mengder såkalt e-waste til andre land i Afrika og Asia. Her deponeres avfallet i åpne fyllinger og mange mennesker i mottakslandene lever av å plukke fra disse fyllingene for videresalg. Arbeidsmiljøet på disse fyllingene er ikke beskyttet. Alternativ sysselsetting for livsopphold finnes imidlertid ikke umiddelbart. I USA frykter man for sin del at etablert kildesorteringen kan stoppe opp i enkelte byer på grunn av innstramningene i Kina og Thailand. Flere delstater i USA vurderer som en følge av dette å ta bort restriksjoner mot å deponere plastavfall i søppelfyllinger.

Mye plast flyter i havene. Noe ender på strendene. Plastikkavfall utgjør ca. 80% av alt avfall i havet i følge en kilde. Overslagsberegninger gjengitt av samme kilde ender opp med at over 5 "trillioner" makro- og mikroplastikk-biter flyter rundt i havet. Samlet vekt er ca. 270.000 tonn. Hundre tusen sjøpattedyr og skilpadder og en million sjøfugler dør hvert år på grunn av plastforurensning av havområder og strender. På strendene brytes plastmaterialene ned, men blir ikke borte. Noe spises av fugler og dyr. Nederlandske forskere har forsøkt å simulere plastmaterialenes "transport" med havstrømmene blant annet for å finne ut hvor plastmaterialene stammer fra (Nature Vol 602 24 Februar 2022). Til en gitt strand i Nederland fant man ut at plastavfallet kom fra øst-kysten av UK, fra fiskerier den engelske kanal og fra elver med avløp til sjøområdet utenfor stranden. Hvilke kilder som bidro mest varierte med årstidene. Vinterstid ble plastavfallet ført nordover og drev derfor ikke i land på den aktuelle stranden.