Putins nye fortelling om krigen i Ukraina etter møtet med Trump

Etter møtet med Trump 15. august har Putin nå lagt til en ny fortelling i sin omtale av krigen i Ukraina. Han refererer til en samtale med Joe Biden, da denne var president i USA, og som etter hva Putin sier skal være dokumentert, men der han i sin fremstilling bare presenterte konklusjonen han nå trekker etter sin nylige samtale med Trump. Samtalen med Trump mener han var tidsriktig og fordelaktig. Samtidig gir han Biden skylden for at invasjonen av Ukraina ble iverksatt og hevdet at dersom Trump hadde blitt valgt som president i 2020 ville det ikke blitt noen krig i Ukraina. Han hevder at han selv og Trump 15. august i år engasjerte seg i ærlige diskusjoner om konflikten i Ukraina og antydet at Russland og USA nå var nærmere nødvendige avgjørelser om å finne en løsning. Putin hevdet videre at krigen og krisen bare kan ende dersom rot-årsakene adresseres og viste her til forhold som stresser Russlands sikkerhetsproblemer og som hadde fremmet konflikten som en tragedie mellom «broderlige nasjoner». Han fremførte for anledningen sine synspunkter på engelsk med klar adresse til et vestlig publikum.

Lavrov i 2022: Vestens støtte til det russofobiske neo-nazsistiske regimet framprovoserte Russlands spesialoperasjon i Ukraina. I 2022 var det Russlands utenriksminister som frontet med forklaringen på Russlands vegne om hvorfor Russland måtte invadere Ukraina. Han hadde vært Russlands utenriksminister siden 2004. Han ble utnevnt av Putin og var før denne utnevnelsen i ti år Russlands FN-ambassadør. Han er fortsatt Russlands utenriksminister. Lavrov hevdet i 2022 at Russland ikke hadde angrepet Ukraina og at Russland ikke hadde noe annet valg enn å gå inn i Ukraina. Vestens støtte til det russofobiske neo-nazsistiske regimet i Ukraina framprovoserte spesialoperasjonen. Lavrov hevdet under et intervju at Vesten ved å støtte opp om det russofobiske neo-nazistiske regimet i Ukraina, ved å forsyne disse med våpen og å gjøre Ukrainas landområder til et springbrett for å omringe Russland, ikke ga Russland andre valg enn å iverksette en militær spesialoperasjon. Formålet med denne var velkjent ifølge Lavrov. Den var nødvendig for å beskytte befolkningen i Donbas, og for å eliminere trusler mot Russlands sikkerhet og for å demilitarisere og denazsifisere Ukraina. Han understreket i intervjuet i 2022 at Det kollektive Vesten, ledet av USA, åpent da forsøkte å nedkjempe Russland på slagmarken og at USA og dets allierte med dette var villig til å ofre Ukraina for å nå sine geopolitiske mål. Mer om dette for spesielt interesserte her.

Ulike syn på «Odessa massakren» i 2014 hører også med i fortellingen om hva som ledet frem til Russlands spesial-operasjon i Ukraina i 2022. RT, i 2014 Russia Today, den russiske nyhetskanalen, presenterte 2. mai i 2014 et oppslag med tittelen «Burned alive: «How the 2014 Odessa massacre became a turning point for Ukraine»». Historien var i en versjon at et sammenstøt mellom aktivister fra ulike leire i tilknytning til valget i Ukraina i 2014 førte til massemord i Odessa og at de som sto bak udåden aldri ble straffet. «Anti-kupp aktivister», som var tilhengere av tidligere president Yanukovich, som da allerede hadde flyktet til Russland, søkte tilflukt og barrikaderte seg i en fem-etasjers bygning tilhørende Odessas Handelsforeningen. Angriperne satte fyr på barrikadene og på telt i gatene. Ifølge ulike kilder omkom 48 mennesker, derav 42 i Handelsforeningens hus. På da norske Steigan.no ble historien fortalt slik: «2. mai 2014 satte nazistiske pøbler fyr på Fagforeningenes hus i Odessa. Inne i bygningen var kanskje et par hundre anti-Maidan-aktivister. Nazistene ville brenne dem levende og sang hånlig om å «grille coloradobiller» (nedsettende navn på russisktalende). Mange av dem som prøvde å komme seg unna flammene ble skutt eller slått i hjel. I alt ble nesten femti mennesker drept av nazipøblene den dagen. Det var den verste nazimassakren etter andre verdenskrig». Norske VG omtalte saken slik under tittelen «Den påståtte «massakren»: «Vladimir Putin og andre i Kreml bruker tragedien i Odessa 2. mai 2014 som et bevis på at Ukraina er fullt av nynazister som må stoppes. I virkeligheten var det slutten på et regelrett slag i sentrum av byen, knyttet til et forsøk på å opprette en separatist-republikk». Samme hendelse, ulike fortolkninger, beskrivelser og ulike konklusjoner. De aller fleste vil trolig være enige om at det som skjedde denne dagen i Odessa lå langt utenfor grensen av det akseptable. Her illustreres imidlertid den svenske antropologen  Elzbieta Drazkiewics påvisning av at samme hendelse kan utnyttes til å trekke vidt forskjellige konklusjoner og konsekvenser. Var aktørene Maidan-aktivister og anti-Maidan-aktivister eller var de Nasjonalister eller Nazister? Var hendelsen en massakre eller et sammenstøt med svært dramatiske, uheldige og beklagelige konsekvenser?  Ordene som velges er avgjørende for fortolkningen og forståelsen og hva historien kan brukes til.

Populære og upopulære politiker i ukrainsk politikersirkus. Da Volodymyr Zelenski vant presidentvalget i Ukraina i 2019 med sitt slagord «Jeg er en av dere» markerte han seg som en «ikke-politiker» i et land der politikere i sin alminnelighet ikke var og er særlig populære. Han lykkes med å utmanøvrere de to hovedaktørene i opposisjonen som eksisterte i ukrainsk politikk, sittende president Petro Poroshenkos «Europeiske Solidaritet» og den pro-russiske og anti-vesten bevegelsen OPSZ («Opposisjons Plattform for Livet») ledet av Victor Medvedchuk. Den ukrainske filosofen og journalisten Vlodymar Yermolenko, som denne analysen er hentet fra, trekker også frem Yulia Tymoshenko som en politisk aktør i Ukraina. Hun var sentral aktør under den Oransje Revolusjonen i 2004-2005. Da ble den sittende statsministeren Viktor Janukovitsj beskylt for valgfusk og etter hvert tvunget til å gå av for å bli erstattet av Viktor Jusjtsjenko, med fortid som Statsminister. Han ble bevislig forgiftet under valgkampen, men ble endelig valgt i en tredje valgomgang initiert av Høyesterett. Janukovitsj som "rømte" fra Kiev om natten 21. februar i 2014, ledsaget av russiske sikkerhetsstyrker, og landet først i Karkov på "offisielt besøk", men 25. februar rapporterte russiske medier at han befant seg på et hotell i Moskva og senere at han var innkvartert på landstedet til den russiske presidenten. Janukovitsj ble senere etterlyst av ukrainske myndigheter og Interpol for massedrap og underslag.  Jusjtsjenko stilte som kandidat også i valget i 2010, men fikk liten oppslutning. Yermolenko har hevdet at Ukrainas politikk, ikke drives av ideer eller ideologier, men snarere av personligheter og penger.

Flytte soldater, droner og bomber, eller dialog? Kanskje er det slik at for å forstå Putin og Russlands posisjoner i forhold til Ukraina må vi ha med oss både historien tilbake i tid, i nær fortid og samtid. Denne posten er ment som et bidrag.

Trump og Putin skal møtes for å få slutt på krigen i Ukraina. Hva skal vi tro om utfallet?

Det er uklart hvem som ellers skal delta i disse forhandlingene, om f.eks. Ukraina vil være representert. Russlands korrespondent Per Kristian Aale i Aftenposten skriver at Trump fremstiller seg selv som en mester i forhandlinger, men at historien viser noe helt annet. Siden i januar har Trump satt mange frister for Russland til å avslutte krigshandlingene. Heller enn å gjøre det har Russland trappet opp krigshandlingene med angrep på sivile mål i Kyiv. Steve Witkoff som er utpekt av Trump for å møte russerne har hatt fem møter med Putin uten at man er kommet videre i fredsforhandlingene. Russerne har hele tiden hevdet at et møte mellom Putin og Trump må forberedes grundig og at det meste må være avtalt på forhånd. Kravene som stilles av Putin er at Ukraina må slutte å gjøre motstand. Vesten må stanse våpen-leveransene til Ukraina og Kyiv må akseptere Russlands vilkår. Putin tror han er i ferd med å vinne krigen. Generalene hans skal ha sagt at den Ukrainske fronten kan komme til å kollapse i løpet av de to til tre neste månedene. 

Donald Trump og Vladimir Putin lever i forskjellige verdener, men er like på mange andre måter, også når det gjelder måten å leve på. Dette er tema for en tidligere post på denne bloggen. Dessuten er de felles om å produsere "sanne historier". Putin hevder at Kyiv og Ukraina styres av fascister og på den måten henter han støtte i Russland for sin krig i Ukraina. Han dramatiserer historien med å legge til at Europa deltar aktivt i kampen mot Russland. Han får god støtte fra Den russisk ortodokse kirken som er opptatt av å ta vare på russiske verdier i en kamp mot Europeisk forfall. Trump fra sitt ståsted har klart å vinne oppslutning blant sine velgere med historier om "Sumpen i Washington" som har sugd til seg tusenvis av byråkrater og politikere som tjener stadig mer og gir seg selv feite velferdsgoder, og har totalt mistet kontakten med velgerne og folket de skal tjene. Trump rydder nå opp ved hjelp av DOGE og en strøm av president-ordre.

I perioder har Trump beundret Putin som han gjorde da Putin senest invaderte Ukraina. Hans kommentar den gang var “I went in yesterday and there was a television screen, and I said, ‘This is genius.’ Putin declares a big portion of Ukraine — Putin declares it as independent. Oh, that’s wonderful,” Og han fortsatte: "I said, 'How smart is that? And he’s gonna go in and be a peacekeeper. ... We could use that on our southern border. That’s the strongest peace force I’ve ever seen. There were more army tanks than I’ve ever seen. They’re gonna keep peace all right». Senere kom han med følgende kommentar og forklaring på at dette i det hele tatt kunne skje: «Well, what went wrong was a rigged election and what went wrong is a candidate that shouldn’t be there and a man that has no concept of what he is doing». Han snakker her om Biden, og videre om invasjonen sier han: «By the way, this would never would have happend with us. Had I been in office, not even thinkable. This would never had happend».

Nå er det snart fredag 15. august fastsatt som dag for møte mellom Trump og Putin om Ukraina. De fleste som mener noe om dette mener at dette er et sjeldent dårlig forberedt møte når man tar hensyn til hva det skal forhandles om, nemlig å få slutt på krigen i Ukraina. Trump har hevdet at en fredsavtale mellom Russland og Ukraina er "svært nær", men samtidig at det vil innebære "territorielle bytter til det bedre for begge parter". Putin krever at Ukraina gir fra seg territorium før han i det hele tatt vil vurdere våpenhvile. Det hører med til saken at Putin og og Russland i 2024 gjennomførte valg i områdene som da var okkupert. Dette valget "vant" Putin. Zelenskyj har avvist bytter av territorium. Hvordan det kan skapes fred ut fra slike posisjoner er det vanskelig å se for seg.

Siste nytt om Nobelpriser og atomvåpen-avtaler. Dagens Næringsliv kan 15. august avsløre at Trump i en telefonsamtale med Jens Stoltenberg skal ha snakket om Nobelprisen og tollsatser. Det er ingen hemmelighet at Trump er svært opptatt av Nobel-prisen, og at han lenge har ment seg fortjent til å få den. Til samme tid kan vi lese på internasjonale nyhetskanaler at Putin har antydet muligheter for at Russland og USA kan inngå en avtale om å kontrollere mengden atomvåpen. Tilfeldig sammentreff eller? 

Donald Trump er ingen klovn, snarere dommer og hevner

 

Donald Trump er ingen klovn var tittelen på Kjetil B. Alstadheims Kommentar i Aftenposten 19. juli i år. På kjøleskapet mitt har jeg lenge hatt en kjøleskapsmagnet med teksten «ELECT A CLOWN – EXPECT A CIRCUS». Trump er her fremstilt med rød klovne-nese, klovnehatt og klovnesminke, hvit med rød-farget avgrensning. Den er datert 2017 og stammer derfor fra Trumps forrige periode som USAs president da trolig mange mente dette var en ganske treffende kommentar. Men hva nå? Alstadheim støtter seg til en uttalelse fra Tim Cunningham som er styreleder for Klovner uten grenser. Cunningham skriver, i Alstadheims oversettelse, «at klovner av ymse slag prøver å spre glede og livsgnist og avkobling. Klovner – gjerne med altfor store sko – sparker ikke nedover. Gjør de narr av noen, er det som regel seg selv». «Slemme klovner som The Joker i «Batman» er bare vrengebilder og ikke ekte vare», fortsatt ifølge Cunninham. Aldstadheim går videre i sitt resonnement rundt Trump og hans nærmeste krets. Han mener at det også blir feil å kalle de som omgir Trump for hoffnarrer. Han viser til en pressekonferanse etter Nato-toppmøtet i Haag. USAs forsvarsminister Pete Hegseth og utenriksminister Marco Rubio var til stede og lo av vitsene til Trump, men sa ellers lite. Alstadheim viser til at hoffnarrens rolle var å være den som kunne «kritisere kongen og fortelle ham sannheten, innpakket og ufarliggjort i tull og fjas». Hoffnarrens rolle var å være «en kanal for sannhet inn til herskeren, men i en form som ligner mest på satire». Hegseth og Rubio fremsto ikke som narrer følge Alstadheim, snarere som «catch-farts» (på norsk: Prompefangere), som prøver å gjøre seg likt av sin herre.

Dommeren og Hevneren Donald Trump. I en tidligere post på denne bloggen har jeg referert til debatt rundt hva som egentlig er Trumps politiske ståsted. Her har det blitt slått fast at Trump ikke kan klassifiseres som populist og heller ikke som fascist. En rekke andre fremstående posisjoner som konge og pave er også avvist, men det er klart at Trump har et sterkt ønske om å bli tildelt Nobels Fredspris. Han har gitt uttrykk for at han liker å sammenligne seg med Nelson Mandela som fikk prisen i 1993 sammen med Sør-Afrikas daværende president Frederik Willem de Klerk. Den seneste tiden har Trump vist seg frem i rollene som Over-Dommer og Hevner. I en selvoppnevnt rolle som verdens overhode med fullmakt til å korrigere og evt. sanksjonere. Trump undertegnet 6. februar i år en president-ordre om sanksjoner mot ICC, den internasjonale straffedomstolen i Haag. Her varslet han straffetiltak mot personer som jobber for domstolen og deres familiemedlemmer. Begrunnelsen er at ICC ifølge president-ordren har «iverksatt ulovlige og grunnløse handlinger mot USA og våre nære allierte Israel». USA vil iverksette konkrete og betydelige tiltak mot de som er ansvarlig for «ICCs overtredelser». Men det stopper ikke her.  Den italienske juristen og menneskerettighets-eksperten Francesca Albanese har kritisert Israel og USA i sin rolle som FNs spesialrapportør for situasjonen for menneskerettigheten i de palestinske områdene okkupert av Israel. Hun nektes nå innreise til USA. Eventuelle verdier hun har i USA blir frosset har USAs utenriksminister Marco Rubio kunngjort. Sist ut er Trumps angrep på grønn energi og særlig vindkraft til havs og nasjoner som satser på vindkraft. Vindturbiner skjemmer utsikten fra hans golfbane i Skottland og bør forbys.

Trump har hatt samtaler med Brasils president Lula da Silva om tollsatser, men også om tidligere president Jair Bolsonaro som skal stilles for retten for et kuppforsøk 8. januar 2023. Trump vil ha tiltalen mot Bolsonaro lagt bort. Bolsonaros sønn lever i USA og er tett koplet til MAGA-bevegelsen og har bidratt til at Trump truet Brasil med 50% toll om ikke tiltalen bla frafalt. Lula skal ha avvist både toll-trusselen og kravet om at tiltalen skal legges bort. Det hører til saken at Brasil har en konstitusjon som gjør at Lula ikke kan gripe inn i rettsaken mot Bolsonaro. Rettsforfølgelsen er styrt av en uavhengig Høyesterett. Enda mer hevngjerrighet: Trump har selv nylig publisert et video-klipp på sin egen medie-kanal som ut fra den medfølgende omtalen viser tidligere president Obama bli arrestert og lagt i håndjern anklaget for å ha samarbeidet med russerne for å påvirke utfallet av presidentvalget i 2016. Påstandene om en slik aktivitet fra Obamas side er avvist for lengst, men Trump gir seg ikke.

Kognisjon og kognitive talenter - Snakk med deg selv og si det høyt!

 

Å snakke til deg selv kan være en måte å styrke din selv-innsikt, hukommelsen og enda mer. Dette ifølge psykologen Robert N. Kraft i en artikkel i tidsskriftet Psychology Today utgave august 2025. Kraft er professor emeritus i kognitiv psykologi ved Otterbein University i Westerville i Ohio, USA. Kraft hevder at vi alle egentlig snakker med oss selv. Vår «indre stemme» kommenterer løpende våre erfaringer, vår adferd og hva vi tror på. Denne «indre dialogen» opptar en stor del av vårt våkne liv og de fleste av oss aksepterer dette som en naturlig dominant form for tankevirksomhet. Men mange, og kanskje de fleste av oss, er forsiktige med å snakke om dette med hørbar stemme fordi vi ønsker å beholde denne dialogen som noe privat.

Vi har to selv, en som snakker og en som lytter. Når vi snakker med oss selv, hvem er det da som snakker og hvem lytter? Kraft mener man kan argumentere for at vi fra naturens side er utstyrt med to selv. Han viser til begreper som selvkontroll, selvkritisk som eksempler på denne tosidigheten, og som bevis for at vi, de aller fleste av oss naturlig snakker til oss selv. Forskning viser at det å snakke høyt til seg selv er den sikreste måten å hente ut fordelene ved å snakke til seg selv.

Syv gode grunner til at vi bør snakke til oss selv. Ifølge Kraft lærer vi raskere og mer effektiv om vi snakker høyt til oss selv når vi skal lære noe nytt eller tilegne oss nye egenskaper. Komplekse aktiviteter utføres lettere om vi samtidig snakker til oss selv. Ved å snakke høyt til oss selv kan vi lettere bearbeide overraskelser og stressende utvikling knyttet til relasjoner eller sykdom. Ved å snakke høyt til oss selv blir vi bedre i stand til å forbedre det vi yter som idrettsutøvere, musikere, skuespillere o.l. Å snakke høyt til oss selv kan gjøre det lettere å mestre vanskeligheter. Negativ selv-omtale er skadelig, men ved å sette ord på og omtale det negative kan det bli lettere å korrigere egen atferd. Ved å snakke til oss selv kan vi også bruke ordene til å distansere oss fra væremåter vi ønsker å korrigere. Alt her ganske fritt og forkortet oversatt fra Krafts artikkel i Psychology Today. Og som en oppfølger til en post publisert på denne bloggen i juni 2025 om å ta styringen over emosjonene dine og bli lykkeligere.

Alternativ til å snakke til seg selv. Synes du det er ugreit å snakke høyt til deg selv finnes det alternativ. Du kan for eksempel utvikle din følelsesmessige intelligens gjennom emosjonell erfaringsutveksling. Eller utvikle dine karriere-ankere etter Edgar Scheins oppskrift. Begge er alternative muligheter for egenutvikling.

Nå tar KI av eller???

 

Nå har vi KI med selvforsterkende forbedring. Onsdag 21. august 2024 kunne Aftenposten fortelle oss at Google Gemini nå har begynt å designe forbedringer av seg selv. OpenAI-sjefen Sam Altman tror hele yrkesgrupper vi forsvinne. Siden 1965 har de som kaller seg eksperter på slikt snakket om et punkt i utviklingen der datamaskiner blir så avanserte at de kan designe bedre utgaver av seg selv, såkalt selvforsterkende forbedring. Fra da av vil maskinenes intelligens øke med eksplosiv hastighet. Nå kommer også systemer som ikke trenger treningsdata, de kan generere disse selv. Vi er inne i en fase der det ikke tar mer enn 2-4 uker mellom hver gang en ny modell lanseres som er smartere enn den sist lanserte før. Google, Anthropic og OpenAI veksler om ledertrøyen. Altman mener imidlertid at vi fortsatt bare er på «larvestadiet» når vi ser fremover. Vi er forbi «hendelseshorisonten», takeoff har begynt. Menneskeheten er nær ved å bygge en digital superintelligens.

Men livet vi lever vil ikke forandre seg. Altman tror at livet i 2030-årene på mange måter ikke blir så forskjellig fra det livet vi lever i dag. Men prisen på intelligens vil nærme seg null og  yrkesgrupper kommer til å forsvinne. Vi kommer til å løse partikkelfysikk det ene året og starte koloniseringen av rommet det neste. KI-modellene vil bli 10 ganger mer effektive hver 12. måned. Prisen på intelligens synker med 99% på to år. Alt dette en forkortet utgave av oppslaget i Aftenposten. Her må vi ikke glemme hva Sam Altman lever av og at andre KI-forskere har helt andre og mer konservative tidslinjer. To KI-forskere som heter Ege Erdil fra tenketanken Epoch og Tamay Besiroglu i Epoch AI har anslått at det mest sannsynlig er 30 år frem til noe som ligner på en intelligenseksplosjon. Jeg har blogget om Sam Altman tidligere på denne bloggen i april i fjor da han var på det som ble kalt AI-turne i Europa. Mer om det finner du her om du er interessert.

Når snøballen ruller. Bjørn Vassnes, vitenskapsskribent i Klassekampen, skrev 19 juni i år et innlegg under tittelen «Når snøballen ruller». Han avslutter med å skrive: «Faren med KI ligger ikke først og fremst i at de skal «ta over», bli mer intelligente enn oss, men at de faktisk ikke handler intelligent». Han innleder med å advare mot situasjoner der noen med spesielle økonomiske interesser bringer seg i en posisjon der de kan påvirke de som bestemmer. Han bruker skjerm- og databruk i skolen som eksempel. Allerede tidlig på 2000-tallet hadde vi seriøs forskning som advarte om negative følger av skjerm- og databruk, spesielt for unge. På tross av dette ble «digitale ferdigheter» etablert som grunnleggende ferdighet i skoleverket uten en nærmere utredning av hva dette innebar. Evnen til å bruke teknologien kritisk og å vite når denne ikke skulle anvendes var ikke viktig. Man tenkte heller ikke at de digitale hjelpemidlene elevene lærte å bruke, ville være utdaterte lenge før de skulle ut i arbeidslivet eller at dette gikk på bekostning av andre grunnleggende ferdigheter. Konsekvensen ser vi i dag ifølge Vassnes i form av synkende lese- og skriveferdigheter. Smarttelefonen og sosiale medier fulgte og ble umulig å begrense. Det gikk, igjen ifølge Vassnes, mange år med mye forskning som påviste de negative effektene av disse (u)sosiale mediene – før skolemyndighetene begynte å gripe fatt i dette.

Vil ikke ha KI i skolen. Vassnes skriver en advarsel til de som nå måtte utsettes for press til å innføre KI i skolen. Han hevder at KI nok kan oppdage statistiske mønstre, men at KI ikke forstår hva disse mønstrene kommer av og slik kan komme til å presentere absurd lærdom slik som en KI nylig gjorde som fant korrelasjon mellom aksjekurs-svingninger og temperaturer i en småby i Montane, og handlet aksjer ut fra dette. Jeg har presentert Vassnes som kritiker av bruk av kunstig intelligens tidligere i en post fra juni 2023. Mer om dette finner du her om du er interessert.

Mytene om kunstig intelligens (AI) er myter. I 2021 utga Erik J. Larson boken «The Myth of Artificial Intelligence». Larson hadde da bak seg to AI-startups. Han hadde, da boken ble utgitt, bak seg tester av AIs grenser gjennom arbeid ved IC2, en teknologi-inkubator ved University of Texas i Austin. Han skriver blant annet, her fritt oversatt, Myten om AI er ikke at AI er mulig. Fremtiden til AI er vitenskapelig sett usikker og den er ikke at vi først vil få AI som tenker som mennesker og deretter AI som er super-intelligent. Dette er forestillinger som er skapt av mennesker som ser seg tjent med slike forestillinger og som tjener penger ved å presentere slike forestillinger. Alt vi vet så langt er at menneskelig intelligens og dagens maskin-intelligens er radikalt forskjellige. Spranget fra AI i dag til menneskelig sunn fornuft krever noe helt annet enn den teknologiske utvikling vi i dag ser, gjør oss nytte av og opplever. Mye tyder på at vi som mennesker har utfordringer med å forstille oss fremtiden. Kanskje slår det inn også her. Og når det gjelder spørsmål om mennesker vil miste jobber i hopetall er det lite som skulle tilsi at dette vil være en effekt av kunstig intelligens tar over. Historiske erfaringer med ny teknologi støtter ikke en slik utvikling.

Four Truths of the Storyteller. I 2007 desemberutgaven av Harvard Business Review, det er lenge siden, men dukket opp under en nylig opprydning i mitt arkiv. Kanskje er forfatteren Peter Gruber nær ved å kunne forklare oss hvorfor et budskap som formidles i 2025 er at superintelligent AI snart vil forandre både jobbene våre og livet vårt. Peter Gruber hevdet i 2007 at han hadde vært så heldig at han hadde fått arbeide med noen av verdens mest talentfulle storytellers, mange av dem var virksomhets-ledere, og fra disse hadde han fått innsikt i alkymien bak oppsiktsvekkende historier. Alkymi er ifølge ordlister en kombinasjon av filosofiske betraktninger, mystisisme og kjemisk viten. For ledere er storytelling en aksjonsorientert kraft rettet mot å gjøre drømmer om til mål og deretter til resultater. Autensitet er en avgjørende kvalitet for en storyteller. Vedkommende må være kongruent i sin fremstilling noe som forenklet betyr at det en sier, hvordan en sier det, og kroppsspråket, alt samsvarer. Du må identifisere ditt publikums emosjonelle behov og ønsker å møte dem med integritet, ikke bare med fakta, men også med forståelse for deres emosjonelle behov. Alle storytellere deltar i forventnings-management-virksomhet og har ansvar for å lede tilhørerne effektivt gjennom en historie-opplevelse som inkorporerer både overraskelser og oppfyllelse av forventninger. Du må som storyteller frembringe ditt budskap i en interaktiv fasong som innebærer at dine tilhørere opplever at de har vært med på å skape historien. Alt dette fritt oversatt og sterkt forkortet. Kan det være slik at frem-fortellingen av hva vi nå kan vente oss fra AI fronten først og fremst er storytelling? Tanken har vært der før.

Ta styringen over emosjonene dine og bli lykkeligere.

 

New Scientist gir deg en oppskrift i sin utgave datert 10. mai i år. Her følger et kort sammendrag og noen sidesprang fritt oversatt. I New Scientist skriver David Robson at nyere forskning har avdekket at vi har mer kontroll over emosjonene våre enn vi så langt har trodd. Emosjoner, sinnsbevegelse, følelser, affekt, er en persons reaksjon på opplevelser. Følelser er kroppslige og mentale reaksjonsmønstre utløst av hendelser i omgivelsene. Følelser kan motivere oss til å handle på bestemte måter for å ivareta egne og andres personlige, sosiale og relasjonelle behov. For eksempel kan sinne typisk aktiveres i situasjoner hvor en person føler seg truet, utfordret eller "overkjørt", slik at personen blir motivert til å hevde seg eller sette grenser. Dette kan gi oss bedre relasjoner med andre mennesker som igjen vil gi oss mer positive følelser. Artikkelen i New Scientist er inspirert av psykologen Ethan Kross som leder Emotion and Self Control Lab ved Universitetet i Michigan og nylig har utgitt boken Shift: How to manage your emotions so they don’t manage you. Dette var bare innledningen.

For 50 år siden samlet forskere inn data om 1000 barn født på New Zealand mellom april 1972 og mars 1973. Disse er fulgt opp med undersøkelser i årene etter når det gjelder følelsesmessig kontroll, frekvenser av raserianfall og hvordan de styrer sine impulser. Dette samtidig som man kartla familiebakgrunn og sosioøkonomisk status. Man fant at barn som hadde svak kontroll på sine følelser tenderte mot å ikke mestre skolen. I 30-års alder hadde de ofte økonomiske problemer og hadde fire ganger større sannsynlighet for å bli tiltalt og dømt for kriminell aktivitet og rusmisbruk sammenlignet med de som hadde høyest score på emosjonell kontroll. I 45 års alder kunne man også se negative utslag når det gjaldt biologisk aldring målt ved kolesterol i blodet, lunge-kapasitet, tannhelse m.v. Alt i alt mente forskerne å kunne også å ha påvist at mennesker som er mindre impulsive er flinkere til å planlegge og følge sine planer noe som igjen gir stabilitet i livet og bedre evne til å møte kriser og komme seg ut av dem. Ikke overrasket så langt? Det kommer mer.

Det store spørsmålet er selvsagt etter dette: Kan vi lære oss bedre måter å styre våre følelser? Om du kan forandre hvordan du tenker og fortolker en gitt situasjon vil du også forandre hva du føler. Den største barrieren vi har mot å forandre det vi føler på ligger i oss selv i det at vi klamrer oss til en oppfatning av at vi ikke kan forandre hvordan vi føler. Vi er fastlåst i teorier som «slik er det bare» og «det er bare slik jeg er» og «det er bare slik jeg føler det». Men, sier forskere som har forsket på dette, alle kan lære seg og styre sine følelser om de ønsker det. Men for å lykkes må vi slutte å tenke at vi ikke kan kontrollere følelsene våre. Vi må tro at følelser som engstelse, sinne, ensomhet og depresjon kan kontrolleres og erstattes av, det å føle seg anerkjent og positivt stimulert, lykkefølelse og/eller stolthet, bare for å ha nevnt noen muligheter. Kan du løfte deg selv til å tro at et worst-case scenario bare er et av mange mulige utkommer. Da er du på rett veg. Føler du at du har det bra er det også fullt mulig å satse i retning av at «dette kan bli enda bedre».

Å forandre tanke-mønstre og åpne for flere alternative utfall – Cognitive reappraisel. Styr tankene dine dit at du erkjenner at worst-case scenario bare er et av mange mulige utfall. Ved å bryte ut av dommedags-tanker kan vi lette litt på våre bekymringer. Når vi føler oss bra kan vi lettere føle oss enda bedre. Kan du finne noe du kan glede deg over. Finn frem til det. Å høre på oppmuntrende musikk kan bidra til å endre på stemningen inne i deg. Å klappe hunden, om du har en, virker også. Ta et varmt bad eller bake en kake kan virke på samme måte. En tur i naturen i godværet, se korte klipp av naturdokumentarer m.v. Finn dine måter. Selvdistansering kaller tidligere nevnte Kropp slike måter å snu stemningen på. Forestill deg at du skal gi råd til en venn eller snakke til deg selv i andre eller tredje person. Kontekst er en nøkkel. Sjalusi knyttet til andres suksess kan du takle om du klarer å se din sjalusi som en motivasjon til selv å planlegge for din egen suksess. Vitenskapen har etter hvert identifsert dusinvis av «verktøy» du kan bruke til å snu om på det du føler hevder Kropp. «Once I detect the emotional response that I want to manage, I know exactly what to do to rain it in» er hans, psykologens, oppmuntring til oss som ikke er der enda, slik David Robson fremstiller det New Scientist.

Var dette av interesse, men er du fortsatt usikker på hva som er poenget og hvordan du kan utvikle «bedre emosjonell kontroll»? Det finnes tidligere poster på denne bloggen som kanskje kan brukes i forsøket.

Vitenskapsjournalisten Miriam Frankel skrev for noe tid tilbake, også i New Scientist, at det er mulig «å hacke» sin egen personlighet. Frankel trekker i artikkelen frem «The Big Five model». Femfaktor-modellen definerer fem grunnleggende personlighets-trekk. Åpenhet forutsetter fantasi, estetisk sans, nærhet til egne følelser, ideer og verdier og evne til handling. Planmessighet er karakterisert ved kompetanse, orden, plikttroskap, presentasjons-streben, selvdisiplin og betenksomhet. Ekstraversjon som personlighets-trekk er knyttet til evnen til å utstråle sosial varme, selvmarkering, sosial aktivitet, spenningssøking og positive følelser. Medmenneskelighet gir som utslag at du er tillitsfull, rett frem, altruistisk, føyelig, kan være beskjeden og dessuten følsom og/eller empatisk overfor andre. Et kort sammendrag finner du her. Hva så når du har funnet ut av deg selv og vil endre på noe av det du er minst fornøyd med? Fake it till you make it! er Frankels enkle oppskrift for å endre personlighet.

I 1964 utga den amerikanske psykologen Eric Berne boken Games people play presentert som The Basic Handbook of Transactional Analysis. Dette ble den første av en lang rekke bøker med transaksjonsanalyse (om hvordan vi omgås) som tema. Metoden ble etter hvert tatt i bruk i lederopplæring. Her følger en kort, forenklet, og ikke autorisert fremstilling.. Transaksjonsanalysen tilbyr også et skjema for overordnet forståelse av kommunikasjon mellom mennesker. 

Her finnes det fire muligheter. Du kan føle deg ok og møte andre med opplevelsen av at de også er ok. Annerledes blir du om du føler deg ok, men opplever den eller de du samhandler med som ikke ok. Du kan ha en dårlig dag og føle deg ikke ok, og samtidig ikke føle deg bedre ved at de du føler at du er sammen med er ok. Virkelig trist blir det kanskje dersom du føler deg ikke ok, og samtidig opplever at de du møter også er mennesker som føler seg ikke ok. Her stopper vi før vi er der.

Trump er ikke fascist, ikke populist, ikke pave, men hva er han da?

 

John Kelly som var stabssjef for Trump som president i forrige var ikke i tvil om at Trump var fascist. Han fikk støtte fra Mark Milley som var general og forsvarssjef under Trump som President i denne perioden. Flere amerikanske historikere vurderte allerede i 2017 om Trump var fascist. Den norske professoren Bernt Hagtvet mente samme år, i en kronikk i Aftenposten, at Trump lignet mer på Berlusconi enn Mussolini. Mussolini var fascist. Silvio Berlusconi var statsminister i Italia i tre perioder mellom 1994 og 2011. Han eide også en betydelig andel av italienske mediebedrifter og hadde opparbeidet stor innflytelse som medieeier før han ble politiker. Litt som Trump med The Apprentice. Hagtvet mente ellers i 2017 at, når det gjaldt Trump så hadde «amerikanerne valgt en primitiv, kunnskapsløs og narsissistisk bølle til president». Hagtvet reiste på den tiden rundt i USA og holdt forelesninger om blant annet europeisk fascisme, og konkluderte med at Trump ikke var fascist, selv om det var noen likheter i form av aggressiv stil, fordømmelse av minoriteter, volds-retorikk og nasjonalisme. Mer om dette her.

Populistbølgen er skapt av journalister og mediene. Dette mente og mener Professor emeritus i Statsvitenskap og jus ved Vanderbilt University i Nashville i Tennessee i USA. Bartels påstand er fritt oversatt og kort fortalt at opplevelsen av en såkalt «populist-bølge» i Europa og USA skapes av journalister i mediene. Det hele startet med en folkeavstemning i 2016 i Storbritannia, som igjen førte til at Storbritannia gikk ut av EU fire år senere. Trumps valgseier, også i 2016, ble tolket inn i en felles forestilling av et grunnleggende politisk stemnings-skifte forårsaket av at globalisering og teknologisk-utvikling og -endring smadret livsstandarden til arbeiderklassen i de berørte nasjonene. Dette skapte igjen en bølge av utilfredshet og sinne, som igjen førte til en populistisk avvisning av status quo og det regjerende etablissement. I ettertid har disse observatørene som arbeidet under dette skiftet, vært raske til å finne ytterligere bevis for en likeartet populistisk utvikling i stadig flere land som blant flere Brazil, Ungarn, India, Italia og Sverige. Denne medieskapte formidlingen av «virkeligheten» har igjen ført til etablering av populistisk orienterte partier og velger- oppslutning om disse i stadig flere land. Mer om dette her.

Et bilde av Trump på hans egen kanal Truth Social, der han fremstår som pave, vakte oppsikt og forferdelse blant katolikker. Trump hevder at han ikke visste noe om dette og at han ikke sto bak publiseringen. Det får vi vel tro, men når dette skaper oppsikt må Trump ta sin del av skylden. Trump har dyrket forholdet til sine mange ortodokse kristne tilhengere. Han har latt seg avbilde med bibelen i hevet hånd og til og med utgitt sin egen utgave av denne for salg. Trump har, også i forhold til andre kristne, fanget tidsåndene. Støtten til Israel er sentral for mange evangeliske kristne i USA. De har en forestilling om Israels rolle i endetiden og en tro på at Gud vil velsigne dem som velsigner Israel. For disse troende er det derfor nødvendig at USA og Trump er Israels venn og forsvarer. Mer om dette her.

Hva er Trump når han hverken er fascist eller populist og ikke ønsker å bli pave? Den kanadiske historikeren ved universitetet i Boston, Quinn Slobodian, kan ha gitt oss svaret i et oppslag i Klassekampen lørdag 31. mai i år. Slobodian reagerte i sin tid på medienes omtale av Trumps valgseier i 2016. Mange medier mente årsaken til Trumps valgseier og også britenes brexit-avstemning måtte oppfattes som et oppgjør med nyliberal globalisering. Nyliberal globalisering er professorens faglige hovedtema. Han har nylig utgitt boken «Hayeks Bastards – Den populistiske høyresidas nyliberale røtter». Hayek regnes som nyliberalismens intellektuelle far, ifølge Slobodian. Slobodian mener mediene har brukt for mye oppmerksomhet rettet mot å svare på spørsmålet «Hvorfor velgerne valgte og velger Trump?» og ikke brydd seg om hva Trump og ytre høyre-partier faktisk tilbyr når de kommer til makten og det ideologiske landskapet de springer ut av.  I dette landskapet er økonomiske forskjeller rettferdige utfra en «pseudovitenskap om biologisk bestemte forskjeller mellom både kjønn og raser, ikke mist knyttet til IQ, mener Slobodian. Vi får privatisering, avregulering og skattekutt. Omtanken for arbeiderklassen forsvinner. Han viser til Project 2025 og Heritage Foundation som «et flaggskip» for nyliberalismen blant amerikanske «tenketanker».

Men så til det som egentlig er saken her. Slobodian mener at dersom vi skal forstå Trump anno 2025 finner vi «bedre svar ved å studere Trumps fascinasjon for og allianse med kongedømmene i Gulfen. Ikke minst hos kronprins Muhammed bin-Salman (MBS) i Saudi-Arabia som Trump overøste med komplimenter når han besøkte landet for få uker siden». «Modellen til Saudi-Arabia er et veldig autokratisk og personlig styre, med begrenset omfordeling, basert på fossil energi og økonomisk diversifisering gjennom prestisje-idretter som golf, luksus-eiendommer, enorm satsing på kunstig intelligens, og et intolerant syn på kritikk og motstand. Alt dette gjenspeiles av Trump i USA, mener Slobodian». Som også mener at Trump egentlig ikke tenker så mye på sine velgere. «Han ser seg selv og sin familie, sin formue og sin merkevare som avkoblet fra mennesker og fra noen som helst territorial base». Slobodian mener det er et paradoks at så mange kan se sine egne interesser reflektert i en som Trump som så åpenbart bryr seg lite om dem. Kanskje ser Trump for seg et Trump-familiedynasti-styrt USA etter modell av Saudi-Arabia? Kanskje eller ikke?

Donald Trump: The would-be king. Dette var overskriften på et oppslag i The Economist 22. februar i år. Her henvises det til hans, allerede i februar, mange fremstøt for å utvide presidentmakten. Han begrunner og forsvarer sine fremstøt med å sitere Napoleon: "He who saves his Country does not violate any Law". Christina Pletten, kommentator i Aftenposten, er på samme spor senere i februar. Hun viser til Russ Vought, en kristen nasjonalist, som sies å være mester-hjernen bak Project 2025, som var prosjektet som forberedte Trumps presidentskap frem mot det siste valget. Vought har selv uttalt at han ønsker å skru klokken 100 eller helst 200 år tilbake i tid til en tid før "eksperter og byråkrater som ikke er valgt fikk innflytelse. Et mål for Project 2025 er å tvinge alle statlige organer inn under presidentens kontroll. Nå er vi på veg dit i USA, til et regime der alle skal jobbe for å fremme presidentens prioriteringer. Kanskje er det konge Trump egentlig vil bli.