Om velferdsstaten, verdiskaping, arbeid og lønn for strevet og at noen får mer for sitt strev.

Den 6. oktober i år (2022) feiret "velferdsstaten" sitt 150-årsjubileum. Manchester-liberalismen tilhører samme generasjon. «Fair pay, affordable bills, enough to eat and decent place to live. These aren’t luxuries».

Den 6. oktober i år (2022) feiret "velferdsstaten" sitt 150-årsjubileum. I 1872 møttes en gruppe tyske økonomer for å diskutere og finne løsning på «Die soziale Frage». Det de skulle forsøke å finne ut av var hva man kunne gjøre for å løse Tysklands største politiske problem, fattigdom, som var allestedsnærværende. Initiativtakeren var økonomen Gustav Schmoller (1838-1917). Schmoller mente at: «Vårt samfunn i dag ligner mer og mer på en stige som raskt vokser oppover og nedover, men der de midterste trinnene stadig faller av». I årene som fulgte ble det holdt møter i foreningen som ble dannet, Verein für Socialpolitik». Her diskuterte man løsninger på utfordringen man stod overfor. Man fant raskt ut at arbeidere trengte sykeforsikring, men ikke hvordan man kunne få en slik ordning organisert.

I 1817 skrev den britiske økonomen David Ricardo at det naturlige lønnsnivå i kapitalismen var eksistensminimum. Dette fulgte av det han etter hvert kalte «lønningenes jernlov» som også slo fast at alle forsøk på å forbedre arbeiderenes lønnsnivå ville være forgjeves, og at det nærmest var naturgitt at lønningene ville forbli på et nivå tilnærmet eksistensminimum. Ricardo er også kjent for sin teori om handel mellom nasjoner, loven om komparative fortrinn som tilsa at to land kunne ha fordel av å handle varer med hverandre, selv om det ene landet var mer produktivt enn det andre i produksjon av begge varer. Ulike ressurs-tilganger i forskjellige land gjør at dette lønner seg for begge land utfra det som etter hvert ble kalt «komparative fortrinn». Men Ricardo hevdet uavhengig av dette også at kapitalismen ville skape massiv fattigdom.

Manchester-liberalismen og nyliberalismen. Schmoller og hans økonom-kollegaer mislikte det som i deres tid ble kalt Manchester-liberalismen, som beskrev de politiske, økonomiske og sosiale ideene som ble til i de fremvoksende industriområdene rundt Manchester i England på 19-hundre tallet. Fri-handel mellom land var en del av dette tankegodset. Det var til stor fordel for industriherrene, men til ulempe for de som måtte arbeide i fabrikkene deres og for de landene i Afrika som måtte leve av å selge sine råvarer uten å klare å etablere industriproduksjon. Schmoller hadde like lite til overs for ideene om at arbeiderne kunne løfte seg ut av fattigdom gjennom revolusjoner og kommunisme. Liberalisme og kommunisme var for ham «tvillinger i naivitet». Så langt har jeg støttet meg til en kronikk av Erik S Reinert i Klassekampen 2.11. i år.

«Fair pay, affordable bills, enough to eat and decent place to live. These aren’t luxuries». Hvordan er det i dag, i England, etter flere nyliberalistiske bølger med Maggie Tatcher m.fl. og senest en kort gjeste-visitt fra Liz Truss? Det engelske magasinet Prospect har i sin november-utgave i år en Cover Story, med tittelen «Are they worth it». Ingressen er: «The pay of CEOs has soared far beyond that of their workers. How did the fat cat get so fat – and is it time their pay packets were slimmed down? Innledningsvis siterer forfatteren Deborah Hardgraves fagforeningslederen Dave Ward som i en tale til arbeidskamerater skal ha sagt: «Fair pay, affordable bills, enough to eat and decent place to live. These aren’t luxuries – they are your rights». I artikkelen, som inneholder mye tallmateriale rundt CEO-godtgjørelser og medianlønn for arbeidere i 140 engelske virksomheter finner vi at CEOen på toppen i denne statistikken håver inn en årlig godtgjørelse som er 656 ganger median-lønnen for arbeidere i den virksomheten han leder. Dette er ekstremt selv i denne oppstillingen. Men CEOen på bunnen av oppstillingen lever også godt og hever årlig godtgjørelse som er 45 ganger medianlønnen til arbeider i den virksomheten vedkommende leder. I USA er forskjellene enda større ifølge Hardgraves. Vi har ikke slike forskjeller her i landet, men CEOer lever vel godt også her i landet, uten å føle på bekymring skapt av økende priser, styringsrenten og stigende lånerenter.