Ideene om at Putin vinner krigen i Ukraina er ikke mer enn en følelse

Putin er ikke i ferd med å vinne krigen mot Ukraina, hevder Zelensky i intervju med The Economist. Ved å støtte Ukraina beskytter europeiske land seg selv.

Ideer om at Putin er i ferd med å vinne krigen i Ukraina har ikke rot i virkeligheten. The Economist har intervjuetVolodymyr Zelensky i Kiev om hans syn på krigen Russland fører mot Ukraina frem til nå og utsiktene videre. Zelensky mener at Vesten er i ferd med å tape følelsen av alvor i konflikten og krigen og at Ukrainerne selv har tapt følelsen av å leve under en ekstensiell trussel. Vi har kanskje ikke lykkes i 2023 slik verden håpet, innrømmer han. Kanskje ikke alt går så raskt som noen forestilte seg. Men ideen om at Putin vinner krigen er ikke noe mer enn en følelse. Realiteten er at russiske soldater fortsatt blir slaktet i Avdiivka. Britisk etterretning har regnet seg frem til at med den utvikling av krigen de nå ser vil Russland ha lidd tap av mer enn 500.000 drepte og/eller sårede soldater ved overgangen til 2025.

Putins soldater her ikke maktet å erobre en eneste større by i 2023, mens Ukraina har klart å bryte ned Russlands blokade av Svartehavet og nå er i stand til å skipe ut millioner av tonn korn langs sin egen kystlinje. Samtidig har Ukraina lykkes med å uskadeliggjøre en femtedel av den russiske svartehavsflåten i løpet av de siste fire månedene. Dette er avgjørende resultater ifølge Zelensky som mener at Krim blir et viktig innsatsområde for Ukraina i krigen mot Russland i året som kommer. På den andre siden er det, slik Zelensky ser det, opplagt en utfordring at man i noen av de landene som til nå har støttet Ukraina med penger og våpen ser ut til å tro at en Ukrainsk seier i krigen er umulig og derfor kan komme til å trappe ned sin støtte av penger og våpen som er nødvendig for at Ukraina skal kunne vinne krigen. Slik fatalisme kan bli til en selvoppfyllende profeti.

Ved å støtte Ukraina beskytter Europeiske land seg selv. Zelensky mener at det året vi nå er på veg inn kan bli avgjørende. Dersom Russland makter å gire opp sin innsats og Ukraina taper noe av den støtte de til nå har mottatt fordi mange av de bidragsytende nasjonene i løpet av året skal gjennomføre valg og derfor vil konsentrere mer av sin oppmerksomhet rundt innenrikspolitiske spørsmål. Han mener at det er viktig å holde fast ved at gjennom å støtte Ukraina beskytter Europeiske land seg selv for å bli utsatt for Russisk aggresjon. Dersom Putin og Russland tillates å kidnappe Ukrainske barn og underkue Ukrainas befolkning vil han ikke sky å gi seg på EU og NATO og medlemslandenes frihet og demokrati. Zelensky etterlyser stemmer som kan stå frem og si klart fra at Ukrainas forsvar er et forsvar for oss alle. Om fredsforhandlinger med Putin og Russland hevder han at det er umulig å forhandle med en terrorist-stat som Russland.

Det er lite å hente ut av forhandlinger med Putin. Denne posten er så langt en ganske fri oversettelse av intervjuet med Zelensky. Lenke til det originale intervjuet finner du her. Før den russiske invasjonen i Ukraina la Putin frem et forslag til avtale om deling av interessesfærene i Europa mellom Russland og Nato-alliansen. Denne ble aldri tatt frem til forhandling, men kan i ettertid kanskje forklare hvordan Putin tenkte og tenker. Avtalen er omtalt i en post fra februar 2022 på denne bloggen. Interessant i denne sammenhengen er kanskje også Russlands reviderte utenrikspolitikk-plattform som er omtalt i en post fra mai i 2022. Begge gir støtte til Zelenskys vurdering av at det er lite det er mulig å forhandle med Putin om.

Kjernekraft eller ikke kjernekraft - Det er spørsmålet.

Norsk Industri tror ikke på kjernekraft som kraftkilde. Energikommisjonen hadde heller ikke trua i 2023, men førti land satser på denne teknologien for å realisere det Grønne skiftet.

Norsk Industri tror ikke på kjernekraft som kraftkilde. I januar i fjor uttalte daværende leder i Norsk Industri, Stein Lier-Hansen at den norske produksjonen av kraft må økes med minst 20 %, tilsvarende 30 terawattimer (TWh) innen 2030. Havvind, flere landbaserte vindkraftverk og solceller på alle næringsbygg var anbefalingen. Atomkraft eller kjernekraft var ikke nevnt. Norsk Industri ønsket ikke å delta i en debatt om kjernekraft, var uten tro på dette som kraftkilde i Norge, og , mente begrunnet dette med at det norske samfunnet ikke ville akseptere en utbygging av kjernekraft. Ingen er kommet med et svar på hvordan man kan lagre avfallet fra slik kraftproduksjon mente Lier-Hansen for et år siden.

Energikommisjonen hadde heller ikke trua i 2023. Energikommisjonen, ledet av professor i samfunnsøkonomi Lars Sørgårds, la kort etter frem sin rapport, NOU 2023: 3. Energikommisjonen hadde som mandat: «…. å kartlegge energibehovene og foreslå økt energiproduksjon, med mål om at Norge fortsatt skal ha overskuddsproduksjon av kraft og at rikelig tilgang på fornybar kraft fortsatt skal være et konkurransefortrinn for norsk industri». Heller ikke kommisjonen hadde tro på atomkraft. Et flertall i kommisjonen mente at: «Kjernekraft er ikke en løsning for Norge nå, men Norge bør løpende følge den internasjonale utvikling innen kjernekraftteknologi og -sikkerhet». Kommisjonen mente at Norge burde ha som mål innen 2030 og ha etablert «minst 40 TWh høyere fornybar kraftproduksjon fra vannkraft, vindkraft, havvind og solkraft».

Førti land satser på kjernekraft for å møte behovet for grønn energi, Finland og Polen er blant disse skrev Jørn Siljeholm og Jan Emblemsvåg under vignetten «Med andre ord» i klassekampen 28. januar i fjor. Siljeholm og Emblemsvåg mente videre at «Uten kjernekraft er det umulig ånå klimamålsettingen regjeringen har satt seg». Kjernekraft er den energiformen som gir minst arealtap og mindre utslipp av klimagasser enn alle andre alternativer. FNs klimapanel er også positiv til kjernekraft, ifølge de to som også peker på de betydelige avfallsproblemene som følger med vindkraft. Bjarne Schieldrop, råvareanalytiker i SEB, utalte i et intervju i Dagens Næringsliv noen dager før dette at «Det vil være en enorm tragedie om vi ikke satser på kjernekraft». 

Fortsatt mange ubesvarte spørsmål om kjernekraft. Debatten rundt kjernekraft tok seg opp igjen rundt sist årsskifte. Viseadministrerende direktør Anniken Hauglie, mente i Dagens Næringsliv 21.12. var bekymret for kjernekraftdiskusjonen «kan bli en avsporing fra løsninger vi trenger for å møte kraftbehovet mot 2030 og 2040». Hun fikk umiddelbart svar fraMartin Hjelmeland og Jonas Kristiansen Nøland som svarte med følgende oppfordring: «Hvis det finnes ubesvarte spørsmål om kjernekraft, bør vi søke svar. Å nedtone kjernekraftens rolle i klimakampen er en avsporing». De mente også at den mye omtalte rapporten fra Rystad Energy konkluderer feil om kjernekraft i Norge. Rapporten bruker foreldede tall for andre energiløsninger og den økonomiske analysen er ikke teknologinøytral i de økonomiske analysene. Rystad svarer 3. januar i samme avis at «Det holder ikke med håp og tro». Og debatten fortsetter inn i det nye året med innlegg fra begge sider.

Kjernekraften – Er den nødvendig for å gjennomføre Det grønne skiftet? Dette var overskriften på en bloggpost på denne bloggen i februar 2022. Da hadde Nederland valgt sin vei ut av kraftkrisen. Planene om å legge ned landets eneste atomkraftverk var kansellert. Man besluttet å bygge to nye slike anlegg etter å ha konstatert at vindkraft til havs, som var det nye satsningsområdet, ikke ville kunne gi den sikkerhet for strømforsyning som man hadde forventet. Da hadde Frankrike, som får 70% av sin elektrisitet fra atomkraftverk, besluttet å satse videre på teknologien, og EU var i ferd med å erklære atomkraft som bærekraftig energi. Frankrike ser for seg atomkraft-teknologi som eksportartikkel. I Norge hadde vi også da atomkraftentusiaster. Sunniva Rose og Jonny Hesthammer mente at det hastet å velge mellom «Ustabil vindkraft eller stabil kjernekraft». Rose og Hesthammer viste også til EUs vitenskaps-panel som hadde lagt frem en rapport der de konkluderte med at kjernekraft ikke har større negativ påvirkning på helse og miljø enn noen av de fornybare energikildene man ellers regner med. En annen post på denne bloggen rundt samme tema finner du her.

Fallgruver og muligheter ved videre utvikling av kunstig intelligens.

  Vi har utfordringer med å forestille oss fremtiden. Vi er rett og slett dårlige til "å se den".

På innsiden av Teknologi-revolusjonen rundt kunstig intelligens. Linn Kongsli Hillestad rapporterer i Aftenposten 18. desember før jul i fjor fra San Franciscos. Sam Francisco beskrives som sentrum for KI-revolusjonen. De pengesterke og spekulanter følger med. De mest suksessrike San Franciscos baserte selskapene som arbeider med å utvikle kunstig intelligens ligger ifølge de som regner på sånt an til å doble og triple selskaps-verdien de neste halvåret og lokker med stillinger med årslønner i 100 millioners klassen (målt i norske kroner) om vi skal tro reportasjen. Slike utsikter tiltrekker seg både skarpe hoder, drømmere og spekulanter.

Farer og muligheter ved videre utvikling av kunstig intelligens. Pessimistene snakker om massearbeidsledighet, spredning av desinformasjon, utvikling av teknologi for avanserte cyber-angrep, muligheter for utvikling av nye kjemiske og biologiske våpen, at vi kan miste kontrollen over utvikling av vår sivilisasjon. Optimistene viser til muligheter for utvikling av nye medisiner, fusjons-energi, teknologi for effektivisering av produksjonsprosesser, teknologi for å bekjempe klimaendringer. De er opptatt av at den lovgivningen for å regulere utviklingen blir balansert slik at man beskytter mennesker samtidig som man åpner for konkurranse som muliggjør teknologiutvikling i positiv retning. Utfordringene er åpenbare. Og når lønns-utsiktene er som det antydes innledningsvis er det er trolig lettere sagt enn gjort.

Det er ulovlig å kopiere og spre opphavsretts-beskyttet innhold. Einar Ibenholt som er Strategidirektør i Gyldendal Norsk Forlag repeterer dette for oss i innlegg i Klassekampen 12. desember i fjor. I Norge har vi for eksempel en åndsverklov som i §2 første ledd slår fast at opphavspersonen har en «enerett til å råde over åndsverket ved fremstille varig eller midlertidig eksemplar av det og ved å gjøre det tilgjengelig for allmenheten….». Ibenholt forteller oss videre «for at en generativ språk-modell skal fungere må den «mates» med og «trenes» på store mengder tekster av høy kvalitet. Språk-modellene til Meta og Bloomberg ble basert på det hackede korpuset Books3. OpenAI har trolig benyttet det hackede korpuset Library Genesis». Ibenholdt skriver videre at å la en norsk språk-modell bli trent på opphavsrettslig beskyttet materiale er å legge til rette for en nasjonal godkjent industriell plagiat-maskin. Han mener også det vil fjerne kommende generasjoners motivasjon for i det hele tatt å skape nye åndsverk.

Vi har utfordringer med å forestille oss fremtiden. Vi er rett og slett dårlige til "å se den".  Richard Fisher, journalist i BBC Future arbeider med, og skriver om, vitenskap og teknologi. Han utga i fjor boken The Long View: Why We Need to Transform How the World Sees Time (Wildfire, March 2023). Han skrev også en artikkel i New Scientist 25. mars om temaet. Fisher innleder med å slå fast at det nå er enighet blant fremtidsforskere om at kortsiktig tenkning er et betydelig problem i industrialiserte samfunn. Manglende evne til å engasjere seg i å utvikle realistiske fremtidsutsikter og -konsekvenser blir tydelig i møte med fremtidens alvorlige utfordringer, som klimaendringer, tap av biologisk mangfold, utvikling av antibiotika resistens, økende inntekts- og levekårs-ulikheter, farene for atomkrig mv. Vi lever i en tid da øyeblikket og nåtiden får stor plass, det noen vil kalle «øyeblikkets tyranni». Både næringslivet og politikerne har nærtids-fokus på kvartalsresultater og neste valg, respektive. Børser leverer online aksjekurser rettet mot kjøp, salg og gevinst på investeringer her og nå. Fisher peker på flere andre mekanismer som bidrar til denne «nærsyntheten». Han hevder at vi har en tilbøyelighet til å vektlegge lett tilgjengelig informasjon og samtidig skyve på beslutninger der informasjon er mer usikker, som den alltid vil være når det gjelder fremtiden. Finnes det i det hele tatt historisk erfaring med innføring av ny revolusjonerende teknologi så er den at "det tar tid".

Smart cities, Intelligent cities, Green cities. Rundt 2010 ble begrepet Smart cities introdusert som en fremtidsversjon for byutvikling. Andre versjoner med omtrent samme innhold var Intelligent cities eller Green cities. De siste var et mer direkte svar på miljøutfordringene og global oppvarming, men informasjonsteknologi og utviklingen av denne var sentral i alle versjoner av disse fremtidsbyene.  MIT Technology Review og Jennifer Clark, stilte i 2021 spørsmålet: «Technology can help fix many problems that cities face to day. So why hasn’t it? IBM’s Smarter Cities Challenge in 2010 fremstilles av Clark som begynnelsen på «Smart City» bølgen. IBM tilbød substansielle belønninger i form av teknologi verdt mange millioner USD til byer som ønsket å oppgradere sin infrastruktur. Flere konkurranser fulgte og med disse en rekke pilotprosjekter der også andre tech-firmaer og individuelle byer inngikk partnerskap for å oppgradere store by-systemer for transport, energi, VAR og/eller kommunikasjon. Med årene ble prosjektene og leverandørene mer spesialiserte innrettet mot leveranser av for eksempel kommunikasjonsnettverk og sensorer. Det ble mindre fokus på å bygge systemer for oppgradering av fysisk infrastruktur, mer innretning mot å utvikle nye digitale tjenester for enkeltsektorer. Prosjektene ble drevet frem av selskaper som var vant til å skape sine egne markeder for sine produkter. Covid-pandemien avslørte at de smarte byene ikke var blitt smarte. Fokus var feil. Prosjektene som ble igangsatt var ikke primært rettet mot å oppgradere byenes infrastruktur. De var rettet mot å utvikle markeder for ny teknologi og nye tjenester og for de data disse gjør tilgjengelig. De mest synlige «smart-city» suksess-historiene per i dag er software-baserte delingstjenester som kjøreturdeling, bildeling, el-sparkesykler, leilighetsformidling, og co-working. 

Fra «people versus computers» til «people and computers». «Fremtidens arbeidsmarked», med stadig mer velutviklet kunstig intelligens "AI", og kanskje til slutt overlegent AI, har lenge vært en utfordring og stadig mer skremmende fremstilt for oss som mennesker. I 2018, for bare drøyt fem år siden, fant de som drev med slik fremtids-forskning ut at: «We have spent way too much time thinking about people versus computers, and not nearly enough time thinking about people and computers». Å redefinere arbeid med fokus på menneske og kunstig intelligens i samarbeid ble ei greie. Da så fremtiden i 2018 straks lysere ut. Noen fant til og med ut at «en menneske jobb», slik arbeidslivet i dag er organisert, fyller 20-30 ulike og forskjellige funksjoner. En slik arbeids-virkelighet vil det opplagt være vanskelig å digitalisere og automatisere under ett. Kevin Scott som er Chief technology officer i Microsoft hevder nå at fremskritt på områdene AI-modeller, superdatamaskin-teknikker og nye applikasjoner i neural network arkitektur, kanskje allerede i 2023, vil kunne frigjøre arbeidskraft fra dagens tidkrevende og menneske-styrt koding. Han hevder at KI (eller AI) vil kunne overta kodingen slik at menneskene kan konsentrere seg om å være kreative og foreslå løsninger via «Natural language input» som AI så kan kode og prøve ut. Det høres jo ut som et ganske løfterikt samarbeid og liv for fremtiden. Kanskje er det på tide å ta et skritt tilbake å tenke seg litt om.

Høyesterett i Colorado - Flertall vil ikke la Trump stille til valg med henvisning til Grunnloven

Høyesterett i Colorado vil ikke la Trump stille til valg med henvisning til en paragraf i grunnloven som sier at personer som under ed har sagt de vil verne om konstitusjonen, og senere ved sin atferd har forsøkt å sette denne til side, ikke kan stille til valg.

Colorado og Maine forsøker å hindre Trump fra å stille til valg i disse statene. Et flertall på fire av syv dommere i øverste rettsinstans i staten Colorado vedtok før nyttår at Trump ikke er valgbar som president på grunn av sitt engasjement i opprøret mot utfallet av presidentvalget i 2020 og den påfølgende stormingen av Capitol 6. januar 2021. Dommen pålegger valg-administrasjonen i Colorado å ekskludere Trump fra listen over republikanske kandidater til primærvalget i staten. Mange tror denne dommen vil ende i USAs Høyesterett og retten i Colorado har tatt høyde for dette ved å utsette dommens iverksettelse til januar i 2024. Senere ble en tilsvarende beslutning om å ekskludere Trump fra valget fattet i delstaten Maine, også denne med vente-frist. USAs Høyesterett har et 6 mot 3 konservativt republikansk flertall av dommere, der flere er utpekt av Trump i hans presidentperiode. En behandling i Høyesterett av denne saken vil trolig også influere på rettsakene Trump er involvert i når det gjelder valg-påvirkning og stormingen av Kongressbygningen og også om Trump skal innrømmes immunitet mot rettsforfølgelse. Tilsvarende saker ble i 2023 reist for retten i Minnesota og New Hampshire, men disse ble avvist lokalt. Bakgrunnen for saken er grundig dokumentert i flere tidligere poster på denne bloggen. Og Trump har i alle sammenhenger vist til at han blir utsatt for en heksejakt og til at han egentlig vant presidentvalget for fire år siden. I mens diskuterer amerikanske rettslærde om den aktuelle bestemmelsen i grunnloven i det hele tatt kan anvendes på en tidligere president. Vi kan vel ikke se bort fra at dersom en Høyesterettsavgjørelse åpner for at Trump kan delta i valget Colorado og Maine, så vil Trump kunne komme til å ta dette som bekreftelse på at han egentlig vant presidentvalget i 2020.

Mange republikanske velgere og politikere er enig med Trump og vil ha hevn på hans vegne. Det er vanskelig å tolke det som nå foregår i Representantenes Hus, der republikanerne har flertall, annerledes. Her har det samme flertallet valgt å starte etterforskning av forretningsvirksomheten til Bidens sønn Hunter Biden. Det hevdes at det foreligger bevis for at Joe Biden har mottatt pengebidrag fra sin sønn som godtgjørelse for hjelp med innsalg av tjenester. Blant republikanere snakker man om en eventuell riksrettstiltale og eventuell åpning for å få Biden avsatt som president. 

Er Donald Trump populist eller Fascist? Eller er han kvalifisert til å stille i begge klasser? Mari Brenna Vollan i Klassekampen mener 8. desember i fjor at han er kvalifisert for å stille i populist-klassen og sammenligner ham med Argentinas nyvalgte president Javier Milei og valgvinner i Nederland Geert Wilders. Disse har begge samme strategi som Trump for å markere seg og fremme og underbygge sine politiske standpunkter. De har treffende slagord som Trumps "MAGA" - "Make America Great Again". Samtidig hamrer de løs på den styrende "eliten", på innvandrere og på woke-kultur. Vollan trekker i sitt innlegg i tillegg frem hårfrisyren som også er typisk for de politikerne det her refereres til. Hun viser til den franske statsviteren Francois Hourmant som mener at utseendet til disse høyrepopulistene bidrar til deres politiske posisjonering. Vollan tar også med den tidligere britiske statsministeren Borris Johnsen som også har påfallende viltvoksende og flagrende frisyre. En tidligere post på denne bloggen handler om at amerikanske historikere nå diskuterer på alvor om fascisme også er en treffende betegnelse for å beskrive Donald Trumps politiske orientering. 

Alle bør være nervøse dersom Trump skulle bli president igjen skrev Aftenpostens USA-korrespondent Kjetil Hanssen i Aftenposten 22. desember fjor. Han viser til samtaler han har hatt med Chris Christie som også stiller som presidentkandidat for republikanerne og som har en forhistorie som guvernør i New Jersey Men Christie var også leder av Trumps overgangs-team 2016 da Trump ble president og i 2020 rådgiver for Trump når Trump skulle møte Biden til TV-debatt. Trump kaller nå Christie en "Sloppy RINO dog" oversatt som "en sjaskete bikkje og liksom-republikaner". Christie mener  fra sitt ståsted at Trump er en "skurk" og en "galning". Og konkluderer med at alle bør være nervøse om Trump skulle bli president igjen. Han er ikke alene. The Economist har nylig omtalt Trump som den største trusselen mot verden i 2024. Sissel Hoffengh viste i en reportasje i Dagsavisen tidlig i desember i fjor til amerikansk forskning som hevder det er flere psykopater og narsisster blant ledere og sjefer enn eller i befolkningen og at Donald Trump er et klassisk eksempel. Så vet vi det også, om Trump. Andre poster på denne bloggen inneholder flere psykologers vurderinger av Donald Trump. Du finner også et horoskop for Donald Trump fra 2016. 

Om det kan være av interesse. En annen som var tidlig ute med å karakterisere Trump var leder-guru

Ichak Adizes. I "hans skjema" ble Trump en typisk "Brannstifter", en 00E0 for innvidde. Han mente Trump ikke burde velges som president.

Trump som politisk risiko for Statens pensjonsfond utland. Steinar Juel, sosialøkonom tilknyttet tenketanken Civita, men med bakgrunn fra både Norges Bank og Finansdepartementet, skrev en kronikk i Aftenposten 4. januar i år. Her viser han til at det at utenlandske fond har eierinteresser i amerikanske selskaper ikke er populært i Trump-sympatiserende kretser. Han viser til at det å la være å betale renter og avdrag på USAs gjeld til Kina har vært diskutert i Trump-leiren. Nær halvparten av Statens pensjonsfond utland (Oljefondet) er ifølge Juel plassert i amerikanske verdipapirer og eiendommer. Han presenterer videre et scenario der Trump, som president, ødelegger tilliten til det amerikanske kapitalmarkedet. Dette er ifølge Juel ikke mer utenkelig enn at han trekker USA ut av Nato, avslutter all støtte til Ukraina og inngår en fredsavtale med Vladimir Putin. Trump er som kjent skeptisk til Nato, der medlemslandene slik han ser det utnytter USA, og samtidig en åpenbar beundrer av Putin.

Al Jazeera har dokumentert krigsforbrytelser på Vestbredden og i Gaza. Men hva så?

FNs Hovedforsamling samlet 193 medlemsland om en resolusjon som krevde umiddelbar humanitære våpenhvile i Gaza. Al Jazeera og andre nyhetskanaler har dokumentert krigsforbrytelser på Vestbredden og i Gaza, men hva så? Har Israel generelt "krigsforbrytelses-amnesti"?

 

193 medlemmer i FNs Hovedforsamling har stemt for en resolusjon som krever umiddelbar humanitære våpenhvile i Gaza. FNs Hovedforsamling (United Nations General Assembly) har med overveldende flertall, 12. desember i år, stemt for en resolusjon som krever humanitære våpenhvile i Gaza. Blant disse er Russland og Kina. Ti nasjoner avsto fra å stemme, inkludert Israel og USA. Resolusjonen blir derfor ikke mer enn en indikasjon på hva verden mener om krigen i Gaza. I Russlands utenrikspolitikk har man lenge hevdet at Vesten praktiserer en slags dobbeltmoral. Her viser man til NATOs bombing av Serbia på slutten av 1990-tallet og til den USA-ledede koalisjon som invaderte Afghanistan etter 11. september 2001. Spørsmålet de stiller seg er hva som er forskjellen på Kosovo og Sør-Ossetia? Og også hva som skiller al-Qaida-angrepet mot USA fra tsjetsjenske terrorangrep i Russland? I russisk utenrikstjeneste sies det offisielt om «Vesten»: «De sier vi bryter folkeretten. For det første er det en god ting at de i det minste husker at det finnes noe slikt som internasjonale lover – bedre sent enn aldri». Kina og Russland var nylig ute med en fellesuttalelse om «Vestens dobbel-moral» i en kommentar til Israels krigshandlinger på Gaza. Offisielle talspersoner for russiske myndigheter har omtalt Israels inngrep og krigshandlinger på Gaza-stripen som absolutt uakseptabel og uttalt at «Vi må stoppe blodbadet». Russland har tilbudt seg å mekle og hevder å ha gode forbindelser til alle parter. Putin er som kjent tiltalt for krigsforbrytelser noe som begrenser hans bevegelsesfrihet internasjonalt. Ingen, med myndighet til det, har offisielt tatt til orde for at Netanyahu må få samme oppmerksomhet.

Har Israel krigsforbrytelses immunitet? I en tidligere post på denne bloggen er det presentert en oversikt over begivenheter i historien frem til i dag som gir noe av forklaringene til hvorfor vi er der vi er i dag med Israel-/Palestina-konflikt. Årene 2008 -2009 er spesielt interessante. Da var det også krig på Gazastripen og Netanyahu var statsminister fra mars dette året. FN satte senere i 2009 ned en granskingskommisjon for å se nærmere på de mange forferdelige historiene som verserte om krigføringen. Da Goldstone-rapporten, som den ble kalt etter kommisjonens leder, på nær 600 sider ble lagt frem 15. september 2009 avslørte den at Israels militære doktrine tilsa å ødelegge for å ramme sivilbefolkningen. Ydmykelse og umenneskeliggjøring av den palestinske befolkningen var en del av denne politikken. Angrep var rettet mot sykehus, skoler, vann- og kloakk-installasjoner og ambulanser. Ikke vanskelig å kjenne seg igjen i video-reportasjene fra krigen som foregår i dag. Rapporten konkluderte med at Israel hadde begått krigsforbrytelser. Da rapporten ble lagt frem i FN ble den akseptert med 114 mot 18 stemmer. Den internasjonale straffedomstolen ble anmodet om å reise sak mot Israel, men avviste å stille israelere for retten. Begrunnelsen var at domstolen ikke kunne etterforske israelske forbrytelser i Gaza ettersom Palestina ikke var en stat. Goldstone distanserte seg i ettertid fra funnene i rapporten med hans navn. De øvrige medlemmene av kommisjonen gikk etter dette i en egen erklæring god for rapporten. Har Israel fått generelt "krigsforbrytelses-amnesti" etter dette? Odd Karsten Tveit har skrevet mer om dette i sin bok «Palestina – Israels ran, vårt svik».

Al Jazeera, TV-kanalen, hevder å ha dokumentert krigsforbrytelser i Gaza og på Vestbredden. Og aldri før har vel krigshandlinger være så grundig dokumentert, om vi da ser bort fra dekningen av Russlands krig i Ukraina. Omfanget av forbrytelsene under krigshandlingene er det naturlig  nok vanskelig å få oversikt over. Mange døde ligger trolig fortsatt i ruinene av det som en gang var boliger, butikker, skoler og sykehus. Tallene som foreligger når dette skrives er ca 18 800 drepte palestinere og 50 900 skadede på Gaza-stripen siden 7. oktober da 1 400 israelere ble drept under Hamas grusomme angrep mot forsvarsløse festival-deltakere og sovende soldater i militære forlegninger. Siden det er 134 FN-ansatte drept i Israels krig på Gaza. Det samme gjelder 89 journalister og medie-ansatte. Det oppgis at over 7 700 palestinske barn og 5 100 palestinske kvinner er blant de døde. I overkant av 130 gisler er fortsatt i fangenskap hos Hamas. Al Jazeera hevder at de har dokumentert krigsforbrytelser gjennom sin dekning av krigen på Gazastripen og at talspersoner for jødiske myndigheter har uttalt seg til mediene på måter som klart knytter dem til handlinger som er krigsforbrytelser. 

Den israelske forsvarsministeren skal i følge HRW (Human Right Watch) ha omtalt palestinerne som "menneskelige dyr" og tilføyd at "Vi kjemper mot menneskelige dyr, og skal handle deretter. Det blir ingen strøm, ingen mat, alt blir stengt". Israels innenriksminister Itmar Ben-Gvir skal ha sagt at så lenge Hamas ikke frigir israelske gisler "vil det eneste som slipper inn på stripa, være hundrevis av tonn eksplosiver - og ikke et gram humanitær hjelp". Den internasjonale straffedomstolen, ICC, fikk raskt økonomiske bidrag fra flere vestlige land for å engasjere seg i etterforskning av krigsforbrytelser etter at Russland invaderte Ukraina. Men har så langt vært mer tilbakeholdende i forhold til denne krigen. Nå ser det ut som den vil engasjere seg i det som foregår på Gaza-stripen. ICC krever at Israel beviser at man har "overholdt prinsippene om distinksjon, forsiktighet og proporsjonalitet". Og lederen for ICCs påtalemyndighet, Karim Khan, skal også ha uttalt "at dette gjelder i relasjon til ethvert bolighus, enhver skole, ethvert sykehus, en hvilken som helst kirke eller moske".

Den 17. mars 2024 stiller Putin til valg som President også i Øst-Ukraina

Den russisk ortodokse kirken ser Russlands invasjon og krigføring i Ukraina som en mulighet for «å frelse» Ukrainerne. Putin stiller til valg som President, også i Ukraina. 

Den russisk ortodokse kirken ser Russlands invasjon og krigføring i Ukraina som en mulighet for «å frelse» Ukrainerne. Statsviteren Alicja Coranović er knyttet til fakultetet for statsvitenskap og internasjonale politiske studier ved Universitetet i Warszawa. Hun har publisert en artikkel på Academia.edu der hun beskriver Den Russisk Ortodokse Kirkens budskap når det gjelder Russlands invasjon i Ukraina. Invasjonen og krigen oppfattes som et bidrag til denne kirkens ansvar for å forkynne og frelse befolkningen i Ukraina. En befolkning som står i fare for å havne i fortapelse ved å bli utsatt for Vestens verdier, dekadanse og forfall. En post med noe tilsvarende innhold finnes på denne bloggen fra oktober i år og også hva Putins oppfatning av Ukraina og Russland som en enhet. Ideen om Et Hellig Russisk Imperie med ansvar for sine innbyggeres frelse har også vært tema for den russiske filosofen Ivan Ilyin som Putin har et eget forhold til.

Utvikling av vestlig innflytelse og demokratisering av Ukraina vil stå i veien for videre russisk ekspansjonisme. Ostap Kushnir er knyttet til Universitetet i Portsmouth der han foreleser om Politikk og Internasjonale Relasjoner. Han har i sitt arbeid hatt særlig fokus på den post-kommunistiske transformasjonen i Ukraina, Russland og Polen. Massekommunikasjon er et av hans interesseområder. Han har publisert et «working paper» på Academia.edu der han belyser særlig to forhold. For det første ser han på de geopolitiske rasjonale bak den aktuelle russisk ekspansjonismen. Dernest tar han for seg asymmetrien i mekanismene Russland gjør seg nytte av for å hevde sin autoritet i tidligere kommunistdominerte områder. Han beskriver forskjellene mellom Russisk og Ukrainsk politisk kultur og konkluderer med at et demokratisk Ukraina basert på utvidet kontakt og samarbeid med Vesten vil fremstå som en avgjørende hindring for videre russisk ekspansjonisme. Budsjett-kaoset i USA er ikke godt nytt i denne sammenhengen. Heller ikke Ungarns protest i EU mot fortsatt støtte til Ukraina. Andre tidligere poster på denne bloggen har tatt for seg Russlands reviderte ekspansjonistiske utenrikspolitikk. Den er dystopisk.

Putin stiller til valg som President, også i Ukraina. Den 17. mars i 2024 er det presidentvalg i Russland. Putin er soleklar favoritt til å vinne dette valget. Det russiske sikkerhetspolitiet, FSB, og det russiske forsvarsdepartementet mener det lar seg gjøre å gjennomføre valg i de fire Ukrainske fylkene Kherson, Zaporizhzhia, Luhans og Donesk, som ble annektert i september 2022. Dette selv om det fortsatt foregår kamper mellom russiske og ukrainske styrker i alle disse fylkene. Da kan altså vi komme i en situasjon der Putin, etter valget, vil fremstille seg som president i denne delen av Ukraina selv om det per dato bare er Nord-Korea og Syria som har anerkjent denne annekteringen. I disse fire fylkene viste tidligere avholdte målinger at mellom 53% og 70% regner seg som ukrainere. Mellom 25% og 45% regner seg som russere. Ifølge Russlands utenriksminister Lavrov, er krigen i Ukraina en følge av at USA i en årrekke har prøvd å undergrave russisk kultur og russisk språk i det østlige Ukraina. Putin for sin del hevder at USA og dets allierte prøver å stykke opp og rane Russland.

Nato må forberede seg på angrep fra Russland innen tre år fra nå. Lederen av det polske sikkerhetsbyrået, Jacek Siewiera, viser i et intervju med Kyiv Independant til at russisk våpenindustri nå arbeider tre skift hver dag og slik kan gjenoppbygge sine militære ressurser i løpet av de neste tre årene. Innen denne tid må Tyskland og Nato ha utrustet og organisert sine militære styrker slik at de kan avskrekke Russland fra angrep. Siewiera mener at Polen, Estland, Romania og Litauen er landene som er mest utsatt. Det er viktig at NATO fremstår samlet og beredt til å kollektivt forsvare seg mot angrep på en eller flere av disse statene i Nato-alliansen. Republikanske politikere i USA forlanger at bevilgninger til egen grensekontroll prioriteres før videre støtte til Ukraina, men Biden har for sin del forsikret Zelenskyj om at USA fortsatt vil støtte Ukraina.

USAs presidentvalg 2024 – En hevngjerrig Donald Trump forbereder seg.

Med Trump som president vil Biden bli stilt for retten. Trump vil skaffe seg vide fullmakter til å styre, omgi seg med jurister som tenker riktig, deportere immigranter og føre «krig» mot narkotika-kartellene i Mexico med amerikanske soldater.  

Trump vil om han blir president stille Biden for retten. I en post fra juli i år fortalte jeg om Forberedelsene som gjøres for å sikre Trump suksess i en ny periode som president. Tusenvis av sider med policydokumenter var under utarbeidelse. America First Policy Institute og The Heritage Foundation er sentrale institusjoner i forberedelsene. Nå vet vi mer om hva forberedelsen kan føre med seg etter et nylig oppslag i The New York Times. Trump erklærte allerede i sitt først valgkamp-møte i presidentvalgkampanjen 2024 at han vil søke gjengjeldelse når han blir valgt som president for en ny periode. Han lovte å engasjere Justisdepartementet for å forfølge politiske motstandere og at han ville starte med den nå sittende President Biden og hans familie. Han og hans allierte har dessuten planer om å snu opp ned på amerikansk styresett, demokrati, utenrikspolitikk og rettsvesen dersom han vinner valget og får en ny periode. Trumps rådgivere og allierte har i nettverk av godt organiserte grupper utviklet politiske retningslinjer og utarbeidet lister over aktuelle kandidater for posisjoner i en Trump-styrt administrasjon fra 20. januar i 2025. 

En hevngjerrig Donald Trump stiller til valg og vil ha all makt til å styre. Journalistene i The New York Times bygger imidlertid sin fremstilling av planene på utspill Trump har kommet med under sine folkemøter og nettmedier og på intervjuer med en offisiell talsperson for Trump-kampanjen. Trump ønsker å bruke Justis departementet til å hevne seg på sine politiske motstandere, han vil sette i gang etterforskning med mål å få dem tiltalt og straffet. Han vil peke ut en spesial-aktor som skal forfølge Biden og hans familie. Han har senere, i et intervju, at han vil, om noen utfordrer ham politisk sørger for at det blir reist tiltale mot vedkommende. Det skal også foreligge en plan for å sette til side den praksis som ble innført i tilknytning til Watergate-skandalen om at Justisdepartementet etterforskning skal gjennomføres uavhengig av administrasjonen i Det Hvite Hus. Allerede under sin forrige president-periode forsøkte Trump å sette denne uavhengigheten til side for å få Hillary Clinton dømt og fengslet for sin bruk av privat e-post i sitt arbeid som utenriksminister. Han forøkte også å få reist tiltale mot tidligere FBI-direktør James B. Comey etter at han han hadde gitt Comey «sparken» fordi han henla «saken» mot Clinton. Comey skrev i ettertid bok om sine møter med Trump som du også kan finne referat fra i en tidligere post her.

Trump vil slå hardt ned på immigrasjon og ha jurister som tenker riktig. Han vil utvise immigranter i stor stil, også immigranter som har levd i USA i årevis. Han vil bruke føderalt og statlig politi sammen med Nasjonalgarden og immigrasjons og tollmyndigheter i raids med mål å få deportert millioner av mennesker årlig. Militæret vil bli engasjert i å etablere leire for mennesker som er i landet uten oppholdstillatelse. Han vil også bruke militære styrker for i angrep mot narkotika-kartellene i Mexico. Han vil også vurdere å bruke militære styrker for å slå ned eventuelle opprør innenfor USAs grenser. Trump og hans allierte ønsker også sterkere kontroll med arbeidsstyrken i det føderale byråkratiet ved å gi den sittende president makt til styre hele det føderale byråkratiet og redusere Kongressens muligheter for å begrense denne. Politisk oppnevnte jurister og advokater har til tider irritert Trump. Også her varsles det reformer som sikrer at offentlig utnevnte jurister og advokater tenker og handler «riktig» i henhold til konservative verdier.

En nylig post på denne bloggen var inspirert av en pågående debatt blant historikere i USA om Trump kan sies å være fascist i sin politiske tilnærming. Her ble det vist til en tidligere debatt om samme tema tilbake i 2017. Den norske professoren Bernt Hagtvet mente da at Trump lignet mer på Berlusconi enn på Mussolini. Dette begrunnet han med en forståelse av Trump som tilhenger av en minimalistisk stat der entreprenører som Trump og hans likemenn og -kvinner har stor frihet til å utvikle sine initiativer og forretninger. Den Trump-staten vi her ser konturene av gir kanskje grunn til å vurdere betegnelsen på nytt.