Putin og Russlands krig mot Ukraina - Har 11. juni 2026 pågått lengre i tid enn 1. verdenskrig

Putin må ha sett for seg en ganske annerledes utvikling da russiske militære, kjøretøy og soldater, passerte grensen mellom Hvite Russland og Ukraina i februar 2022 med mål å innta Kiev i løpet av kort tid. En post på denne bloggen fra 24. februar 2022 forteller mer om Putins argumentasjon for invasjonen da, blant annet at dagens Ukraina ble skapt på kunstig vis av Lenin etter den kommunistiske revolusjonen i 1917 og at Ukraina derfor ikke har en legitim rett til å opptre som egen selvstendig stat. Putin hevdet også at noen ville iverksette folkemord i Donetsk og Luhansk og at dette åpnet for å sende "en fredsbevarende styrke" inn i disse områdene. I denne posten er det også tatt med at Putin i 2021 la fram et utkast til avtale der han presenterte det han omtalte som Russlands sikkerhetsinteresser. USAs daværende president Biden og Stoltenberg, som da var NATO-generalsekretær, avviste denne invitasjonen fra Putin. Russernes felttog mot Kiev og planer videre er omtalt mer i detalj i en post 2. mars 2022 på denne bloggen. I en post 8. mars 2022 omtales den Russisk-ortodokse kirkens oppslutning om invasjonen og også dennes oppslutning om Putin ved valget 2012 som den eneste kandidaten som kunne stå i den verdikampen som denne kirken nå mente å befinne seg i. I en post fra 23. april i 2022 omtales et avtaleforslag Putin sendte til USA og NATO høsten 2021. Putin fremsto senere som svært forurettet fordi han ikke ble tatt på alvor i forhold til dette forhandlings-fremstøtet. The Economist utgave datert 13. juni 2026 slår i et oppslag med tittelen "The gohst of Versailles" fast at Putins krig mot Ukraina nå har pågått lenger i tid enn 1. verdenskrig og samtidig at "long war is no guarantee of a just peace" med henvisning til the Threaty of Versailles, signert i 2019. Samtidig kan vi slå  fast at Ukrainas allierte har hjulpet Ukraina med ikke å tape krigen, slik det ser ut nå, men at de samme allierte må være innstilt på å hjelpe Ukraina til å vinne freden.

Er Putin i alvorlig trøbbel i Ukraina? The Guardian Weeklys utgave 19. juni hevdet at mange i juni i år mente at Putin var i alvorlig trøbbel i Ukraina. Disse mange omfattet Volodymyr Zelenskyy og hans Europeiske støttespillere samt vestlige millitæranalytikere som sammen hevdet at Putin var i ferd med å bli ydmyket. I GuardianWeekly mente man til samme tid at alle disse støttespillerne kunne ta feil og stilte samtidig spørsmål ved hva en desperat Putin, klemt opp i et hjørne, en Putin som er fryktet for sine gjengjeldelses- aksjoner, hvordan vil han reagere om han står i fare for å tape ansikt? Vil han eskalere i stedet for å kapitulere? Mange mener mye og forskjellig om Putin og hva som vil skje med Ukraina og Putin. The Economist utgave 11. juli i år (2026) inneholder et omfattende intervju med Andrey Melnichenko en av Russlands rikeste menn hvis industrielle virksomhet står for rundt regnet 1% av Russlands GDP. Melnichenko fikk i et møte med Putin anledning til å presentere sine ideer om Russland i fremtiden. Hans mål for Russland er å gjøre Russland til et land der mennesker har lyst til bo fordi de liker seg der, fordi livet der er bedre, tryggere, mer forutsigbart, gir større muligheter for mennesker til å realisere seg selv enn i andre land. Melnichenko ser for seg et Russland som trekker til seg russere fra de tidligere Sovjet republikkene. Han mener at det bare er ved å følge hans plan Russland kan bli økonomisk konkurransedyktig i den verden vi nå lever i.

Trump og «krigen» i Midt-Østen – Hvor er vi nå i juni 2026?

 

 

 

 

 

 

I en post på denne bloggen 25. mars i år presenterte jeg en «kalender» over Trumps stadige påstander om at en fredsavtale med Iran var «like rundt hjørnet» om bare en dag eller to. Slik fortsatte det med stadig nye påstander om en avtale frem til 4. mai. Her følger en videre enkel oppdatering. Men først et tilbakeblikk til siste halvdel av april der Trump var aktiv part på mange fronter.

Torsdag 16. april 2026: Trump som Røde-Kors-lege eller Jesus? I Aftenposten torsdag 16. april publiseres et bilde som Trump selv hadde publisert på sin egen mediekanal. Det viser det han omtaler som seg selv som Røde-Kors-lege, frihetsgudinnen skimtes i bakgrunnen sammen med helsepersonell.  Trump mente med dette å understreke og vise at han hjelper folk. Tidligere hadde han, da dette bildet dukket opp, publisert bilder av seg selv som henholdsvis Pave og Konge. Dagen etter kunne vi i samme avis lese at Pave Leo i en tale hadde uttalt at «Krigens herrer later som om de ikke vet at det bare tar et øyeblikk og ødelegge, mens det ofte ikke er nok med et helt liv til å gjenoppbygge. De vender det blinde øyet til det faktum at milliarder av dollar brukes på død og ødeleggelse, mens ressursene som trengs til helbredelse, utdanning og gjenoppbygging ikke er å oppdrive». Trump repliserte med å kalle paven «…veik mot kriminalitet og forferdelig i utenrikspolitikk». Flere av Trumps nære medarbeidere fulgte opp med lignende omtale av Paven. Italias statsminister Giorgia Meloni, som har vært en støttespiller for Trump, benyttet anledningen til å ta avstand fra Trumps uttalelser om Paven og kan med det ha styrket sin posisjon i Italia der Trump ikke er særlig populær.

Lørdag 23. mai 2026: En ny ordre fra Irans øverste leder skjerper konflikten med USA. To iranske sentrale kilder har da nylig meddelt at Irans øverste leder har utstedt et direktiv om at  Irans lagre av høyt anriket uran ikke skal sendes ut av landet. Denne ordren undergraver USAs absolutte krav for en varig fredsavtale. Trump var raskt ute og gjentok kravet om kontroll med uranlageret. Israels statsminister Benjamin Netanyahu har for sin del gjort det klart at Israel ikke vil anse krigen som avsluttet før uranlageret er ute av Iran, Iran oppgir sin støtte til regionale militser og de iranske ballistiske missilprogrammet er avviklet. Israels energiminister Eli Cohen har også meldt seg på ved å si: «Det vil ikke finnes noen hellig ku i Iran hvis kampene gjenopptas. Neste fase vil innebære angrep mot økonomiske mål, energianlegg – olje, gass og kraftverk».

Torsdag 11. juni 2026: Trump med nye trusler mot Iran. På sin internettkanal Truth Social skriver Trump at «USA kommer til å angripe Iran VELDIG KRAFTIG». «På et eller annet tidspunkt i overskuelig fremtid kommer vi til å ta Kharg-øyen, annen oljeinfrastruktur og fullstendig kontroll over deres olje- og gassmarkeder, litt på samme måte som vi har gjort i Venezuela. Det har fungert fantastisk for både Venezuela og USA». Til samme tid hevder han at «TRUTH SOCIAL IS THE BEST! There is nothing even close!!!» Truth Social er, som vel de fleste vet, Trumps egen internett-nyhetskanal. Dagsavisen har 11. juni et oppslag om aktiviteten på denne kanalen. «Trumps nattlige raserianfall har et gjenkjennelig mønster og består av en bisarr miks av personlig hevn, politisk propaganda og ren popkultur. Ekspertene deler dem inn i tre hovedkategorier. Den viktigste er hans sanseløse angrep på personlige eller politiske fiender – dommere, statsadvokater, «fake news»-medier og politikere som Joe Biden og Kamala Harris. Det er da han tyr til de store bokstavene med ord som «CORRUPT», «WEAK» og «CRIMINAL». Utover dette deler han innlegg andre har skrevet, gjerne konspirasjonsteorier. I tillegg følger han ofte opp med selvforherligende omtale av seg selv.

Trumps vrangforestillinger om betydningen av eksport. Trump liker å fremstille seg selv som en særdeles vellykket forretningsmann, forhandler og ikke minst politiker.

I Dagens Næringsliv utgave 29. april i fjor (2025) skrev professor Karen Helene Ulltveit-Moe om dette. Hun innleder med å vise til nobelprisvinner i økonomi Paul Krugman som for 30 år siden skrev at «mange mennesker tror at noen som har skapt en personlig formue vet hvordan man skal gjøre et land til en suksess. Faktisk, så vil dennes råd være katastrofalt villedende». Trumps ambisjon om «Make America Great Again» gjennom aggressiv handelspolitikk som struper importen fra andre land, baserer seg på en vrangforestilling om at et land er som en bedrift. I Trumps verden er eksport parallell til en bedrifts inntekt, mens import er å tenke på som en utgift. Det er virkelig motsatt ifølge Ulltveit-Moe. Eksport er varer og tjenester vi gir fra oss, mens import er noe som gir nytte og som vi kan leve av. Poenget med eksport er å kunne betale for import. For.  et land er det først og fremst to mål som bør være førende for næringspolitikken. Alle samfunnets produksjonsressurser (arbeidskraft, kapital og naturressurser) benyttes, og alle ressurser brukes på en slik måte at de kaster mest mulig av seg. Slik oppnår et land høyest mulig verdiskaping ifølge Ulltvei-Moe i Aftenposten 29. april 2025.

 

 

 

 

Ligger det ubenyttede muligheter i negative følelser?

Ligger det ubenyttede muligheter i negative følelser? Vi utsetter oss alle nesten daglig for en hel verden av negative følelser i den verden vi lever i om vi skal vi tro Matthew Huston. Følelse av ubehag følger med disse. Men, samme Huston, hevder at de negative følelsene følges av muligheter som vi både bør og kan gjøre oss nytte av. Hva er i så fall disse? Skal vi tro Huston ligger mulighetene i å fange opp at disse negative følelsene kan få deg til å føle deg bedre i det lange løp. De negative følelsene kan du bruke til å forandre din psyke og din motivasjon og også bruke som stimulans til å gjøre nødvendige forandringer i retning av noe mer positivt i livet ditt. Matthew Hutson skrev for noen år tilbake boken «The seven Laws of Magical Thinking» om nettopp disse mulighetene for å få noe positivt ut av det som ellers er vanskelig. Her er fremstillingen basert på en artikkel i Psychology Today fra noen år tilbake (Psychology Today fra februar 2015), men på dette livsområdet ser det for meg ikke ut til at det har skjedd store endringer de siste årene.  Tar gjerne mot kommentarer til den påstanden. Men herfra og i resten av denne posten er temaet negative følelser og hvordan man kan gjøre seg nytte av å møte slike med en offensiv innstilling.

Å føle på sinne og å bli forbannet. Å bli sinna og la sinne slippe til kan fungere som en måte å unngå at man ellers blir utnyttet. Dersom du har en klar følelse av hva og hvem du kan være og er verdt, men opplever at andre rundt deg ikke anerkjenner deg kan det å bli sint og forbannet være en løsning, langt bedre enn alternativet som kan være å svelge følelse av fornedrelse som i neste omgang kan føre til depresjon og kanskje helseproblemer. Sinne kan motivere deg til å ta grep, mens negative følelser kan føre til at man unngår situasjoner som gir ubehag. Sinne bør kanskje heller omsettes til handling der du viser at du kan gjøre en forskjell med din kompetanse og dine ressurser. Kollektivt sinne og engasjement har gjennom historien gitt energi til fremskritt innenfor almene sivile rettigheter og til likestilling mellom kjønn i arbeidsliv og på andre arenaer. Hvordan kan du ta slike grep? Å snakke til seg selv kan være en måte å styrke din selv-innsikt, hukommelsen din og enda mer. Psykologen Robert N. Kraft har hevdet dette i en annen artikkel i Psychology Today fra august 2025. Kraft er professor emeritus i kognitiv psykologi ved Otterbein University i Westerville i Ohio, USA. Kraft hevder at vi alle egentlig snakker med oss selv. Vår «indre stemme» kommenterer løpende våre erfaringer, vår adferd og hva vi tror på. Denne «indre dialogen» opptar en stor del av vårt våkne liv og de fleste av oss aksepterer dette som en naturlig dominant form for tankevirksomhet. Men mange, og kanskje de fleste av oss, er forsiktige med å snakke om dette med hørbar stemme fordi vi ønsker å beholde denne dialogen som noe privat. En post på denne bloggen fra mai 2021 omhandler fordeler ved å praktisere mindfulness. Økt oppmerksomhet og mental tilstedeværelse er en påvist effekt. Man mener også at praktisering av mindfulness er effektfull når det gjelder å takle engstelse, bekymringer og negative følelser. Mindfulness kan kanskje være til støtte når man skal lære av sin egen forbannelse.

Å føle på skam og ha skyldfølelse og å ta ansvar. Å leve i kontakt med andre mennesker innebærer at man iblant må si seg enig med andre mennesker om skyld og skam når du skal reparere en relasjon for eksempel til mennesker du har fornærmet. Du kan kanskje reparere relasjonen ved å komme den fornærmede i møte ved å ta på deg skylden. Gjort på rette måten vil du kunne fremstå som forståelsesfull, generøs og samarbeidsvillig. Om du etter å ha gjort deg sosialt bort og er skamfull, tillater deg å tenke gjennom hva som brakte deg dit gir du deg selv muligheten til å åpne opp for å lære av dine feil gjennom selvrefleksjon. En post på denne bloggen fra mai 2021 omhandler nettopp selvrefleksjon og kan kanskje være inspirasjon her.

Misunnelse og sjalusi. Mye av vår suksess i livet, romantisk, finansielt, i form av omdømme, avhenger av vår relative status i miljøet av mennesker omkring oss. Å føle glede og være glad er sterkt påvirket av vår egen sammenligning av oss selv opp mot andre. Du behøver ikke å være den smarteste eller rikeste så lenge du er smartere og rikere enn noen av de du omgir deg med. Ubehaget ved å føle på at man generelt kommer dårligere ut enn de man omgås til daglig kan føre med seg følelser som igjen påvirker hvordan du fremstår som uvennlig, misunnelig, skamfull, en som lett føler seg såret. Misunnelse kan ha destruktive konsekvenser, men kan også virke positivt i retning av egeninnsats for å forbedre egen situasjon. Menneskekjærlig misunnelse kan være en kreativ kraft. Misunnelse som oppstår som et resultat av å baksnakke og sverte andre gir motsatt resultat.

Frykt og engstelse. Frykt er vårt innebygde forsvar, en hensiktsmessig respons på truende situasjoner vi kan bli utsatt for. Frykt bidrar til at vi utvikler indre bilder av hva som kan gå galt og av hvordan vi kan slippe unna. Uten frykt ville vi som mennesker være ukritiske risiko søkere. Men ikke alle trusler dreier seg om liv og død. Engstelse verner om liv. Engstelse er avgjørende i alle situasjoner som krever varsomhet og selvdisiplin. Så vet vi det.

Anger og skuffelse. Anger oppstår når vi tenker på hva som kunne skjedd om vi bare hadde handlet annerledes der og da. Det baserer seg på det man på engelsk kaller Counterfactual thinking, som gjør det mulig for oss å analysere fortid og fremtid for å få bedre forståelse av sammenhenger av typen "Om jeg ikke hadde gjort A ville B ikke ha skjedd". "Om jeg gjør X vil Y skje". Det å feile i beslutninger gir glimrende læringssituasjoner for analyse og ettertanke i ettertid.

Forvirring, frustrasjon og kjedsomhet. Illustrasjonen her er programmereren som har utviklet og programmert et program som gir som resultat i form av feilmeldinger når det kjøres og som ned nye forsøk fortsetter å gi feilmeldinger og skaper forvirring. Hvorfor feilmelding? Tilværelsen føles usikker, verden blir et sted der logisk tenking ikke gjelder lenger. Er universet i ferd med å falle sammen? Viktig å tenke da at forvirring kan gjøres til en produktiv kraft som inspirerer det til metodisk få tilværelsen og programmet til å virke. Gjennom gjentatt testing av et program som gjentatte ganger justeres og gir nye resultater kan man bringe seg selv til en versjon av det man kaller dyp læring. Det følelsesmessige ubehaget ved å være forvirret kan blandet med tålmodighet kan føre til å problemløsning dersom du klarer å klarer å bekjempe frustrasjon uten å bli overmannet av kjedsomhet.

Sorg og smerte. Sorg og tristhet kan gjøre mennesker mer rasjonelle i følge Matthew Hutson som er forfatter av den artikkelen som her er gjengitt i forkortet norsk oversettelse. Han skrev i sin tid en bok med tittelen "The 7 Laws of Magical Thinking". Tristhet og sorg gjør oss mer oppmerksom på sosiale normer, gjør oss høfligere, letter på depresjon. Sorgfølelse vil for mange kunne fremstå som en av de kraftigst påvirkende erfaringer en vil møte i livet. Ekte sorg-følelse vil kunne bidra til å utvikle deg som menneske i følge den artikkelen som her er gjengitt forkortet.

Always look at the bright side of life, Monty Python's refreng er kanskje en treffende oppfordring og oppsummering av det å snu skuffelse til noe bedre og nyttig.

Krigen i Midt-Østen mellom USA og Iran. Hvem kan vi tro på og hva skjer?

 

Krigen i Midt-Østen mellom USA og Iran. Hvem kan vi tro på?

25. mars 2026 – Fem dagers frist for å inngå en avtale og avslutte krigen. Ifølge Aftenposten 25. mars i år ga Trump Iran en frist på fem dager for å inngå en avtale om å avslutte krigen. Den 8. mars sa han til Fox News at «vi har ødelagt de fleste utskytings-plattformer for missiler. De har bare 20 prosent igjen». Den 13. mars hevdet Trump på Truth Social at Iran er «fullstendig ødelagt». Dagen etter skrev han: «Vi har allerede ødelagt 100 prosent av Irans militære kapabilitet». En uke senere hevdet Trump igjen i sine sosiale medier at krigen er «vunnet militært». Realiteten viste seg etter hvert å være noe annerledes. I løpet av 15 dager etter 9. mars avfyrte Iran over 400 missiler. Tar man med droneangrep ble antall angrep i denne perioden cirka 1500.

Trump uttaler seg om to dager «med svært produktive samtaler». Sverre Strandhagen skrev i en kommentar i Dagens Næringsliv samme 25. mars at Trump på Truth Social meddelte at USA og Iran hadde hatt to dager «med svært gode og produktive samtaler om en fullstendig og total løsning på våre fiendtligheter i Midtøsten». Strandhagen hevdet dette langt på veg var en bløff. Dagbladet hevdet 26. mars at iranerne for sitt vedkommende mente at USAs president forsøkte å sminke tap som en avtale. Talsperson for den iranske hæren, Ebrahim Zolfaghari sa om USA og Israel at «Deres strategiske makt og posisjonen de snakket om har vist seg å være en strategisk fiasko». Han hintet i samme slengen om at USA og Israel nå hadde uenigheter seg imellom. Iran ønsket å forhandle med visepresident JD Vance. De ønsket ikke å gjenoppta forhandlinger med Steve Witkoff og Donald Trumps svigersønn Jared Kushner, dette ifølge CNN. Talspersoner i Det Hvite Hus avviste dette og hevdet at dette var resultat av en utenlandsk propaganda-kampanje. Det var ifølge Det Hvite Hus president Trump som bestemte og bestemmer hvem som forhandler.

«taco» (Trump always chickens out). Børs-kommentator Thor Chr. Jensen i Dagens Næringsliv viser til «taco» som forklaring på at når Trump blir presset hardt nok, så gir han seg. Dersom aksje og/eller obligasjonsmarkedet i USA faller kraftig nok kan man være ganske sikker på at Trump kommer til å snu. Jensen viser også til Robert Armstrong som er finans-kommentator i Financial Times som skal (her oversatt) ha sagt at «Selv om vi kan være sikre på at Trumps siste uttalelser om fredsforhandlinger med Iran er basert på null og niks, så gir uttalelsene likevel et signal om Trumps intensjoner. Trump leter etter en exit i krigen med Iran". Da blir det «risk-on» i kapitalmarkedene. «Dersom investorene er, la oss si, 80 prosent sikre på at presidenten rett og slett bare finner på ting, så er de 20 gjenværende prosentene tilstrekkelig til å endre aktiva-prisene. Man ønsker ikke å bli fanget på den gale siden av oljeprisen den dagen Hormuzstredet åpner». Når dette ble skrevet var vi allerede flere uker etter 25. mars og kan konstatere at «taco» er en ganske god beskrivelse av Trumps handlingsmønster.

14. april 2026: Fredsforhandlingene mellom USA og Iran førte ikke frem. Siden Iran hadde latt sine egne og vennligsinnede lands tankskip passere besluttet Trump at han ville blokkere Hormuzstredet for iranske tankskip. Risikoen for en eskalerende konflikt mellom USA og Iran og økt oljepris fremsto etter dette som større enn håpet om en fredsavtale mellom partene skriver Dagens Næringsliv. «Trump-administrasjonen er som et sirkus der man stadig får nye attraksjoner, i dag er det blokade. I morgen kan det være noe helt annet. Hva det skal bli er det bare sirkusdirektør Trump som vet». «Men det vi vet, er at Trump ikke har råd til å la energiprisene forbli høye over lang tid. Det vil føre til inflasjonspress og økte lang-renter i USA. Det tar seg dårlig ut overfor velgerne frem mot mellomvalget i november». Den 15. april er blokaden en realitet. Risikoen for en eskalerende konflikt mellom USA og Iran og økt oljepris fremstår som større enn sannsynligheten for en fredsavtale mellom partene skriver Dagens Næringsliv. 

16. april 2026: Trump som Jesus. Oppslagene i flere norske aviser og ellers i nyhetskanaler ellers i verden inneholdt nyheten om at Trump hadde publisert et AI-generert bilde av seg selv som en helbredende Jesus på sin kanal Truth Social. Dette skjedde i etterkant av at han, sammen med flere av sine nære medarbeidere, hadde skjelt ut Paven som inkompetent når det gjelder uttalelser om politikk. Trump har tidligere lagt ut bilde av seg selv som pave. Den 28. april kan vi lese i Aftenposten at den nye amerikanske Hundre-dollars-seddelen får Trumps signatur. Dette er første gang en sittende og levende president "låner ut" signaturen sin til et slikt formål. Til samme tid har det vært flere oppslag om hvordan Trump bruker president-posisjonen til å tilgodse egen familie økonomisk, også dette ganske enestående i amerikansk historie når vi ser på omfanget. 

4. mai 2026: Kina blokkerer Trumps Iran-sanksjoner. Kristoffer Rønneberg skriver i sin nyhets-analyse i Aftenposten at nitti prosent av Irans olje-eksport går til kinesiske selskaper. Kineserne avviser Trumps sanksjoner som ulovlige. Kina har som følge av dette fattet et såkalt blokkerings-vedtak mot USA. Dette innebærer at kinesiske selskaper er pålagt å ikke følge USAs sanksjons-pålegget. Kina har lenge ønsket å gjøre den kinesiske valutaen yuan til rival for den amerikanske dollaren. Iran-krigen har bidratt i Beijings favør på dette området.

Hvor er vi nå? Når dette skrives er vi 12 dager ute i mai 2026. Trump kaver med å få avsluttet angrepskrigen mot Iran. Forhandlingene med det iranske regimet beveger seg med sneglefart. Han hadde opplagt sett for seg at han skulle få tatt knekken på det det iranske prestestyret. Men etter det amerikansk-israelske angrepet mot Iran i juni i fjor, inngikk Teheran en avtale med Kreml om leveranse av iranske Shahed-droner som russerne kunne bruke i angrepskrigen mot Ukraina. Russiske eksperter har bidratt til videre utvikling av disse. Iran har også fått levert bærbare luftforsvars-systemer fra Russland. Russland har støttet Iran med etterretningsinformasjon. For en uke siden skulle USAs blokade i følge Trump tvinge Iran i kne. Nå har USAs eget CIA konkludert med at Iran har kapasitet til å holde ut i månedsvis.

Ligger det ubenyttede muligheter i negative følelser?

Ligger det ubenyttede muligheter i negative følelser? Vi utsetter oss alle nesten daglig for en hel verden av negative følelser i den verden vi lever i om vi skal vi tro Matthew Huston. Følelse av ubehag følger med disse. Men, samme Huston, hevder at de negative følelsene følges av muligheter som vi både bør og kan gjøre oss nytte av. Hva er i så fall disse? Skal vi tro Huston ligger mulighetene i å fange opp at disse negative følelsene kan få deg til å føle deg bedre i det lange løp. De negative følelsene kan du bruke til å forandre din psyke og din motivasjon og også bruke som stimulans til å gjøre nødvendige forandringer i retning av noe mer positivt i livet ditt. Matthew Hutson skrev for noen år tilbake boken «The seven Laws of Magical Thinking» om nettopp disse mulighetene for å få noe positivt ut av det som ellers er vanskelig. Her er fremstillingen basert på en artikkel i Psychology Today fra noen år tilbake (Psychology Today fra februar 2015), men på dette livsområdet ser det for meg ikke ut til at det har skjedd store endringer de siste årene.  Tar gjerne mot kommentarer til den påstanden. Men herfra og i resten av denne posten er temaet negative følelser og hvordan man kan gjøre seg nytte av å møte slike med en offensiv innstilling.

Å føle på sinne og å bli forbannet. Å bli sinna og la sinne slippe til kan fungere som en måte å unngå at man ellers blir utnyttet. Dersom du har en klar følelse av hva og hvem du kan være og er verdt, men opplever at andre rundt deg ikke anerkjenner deg kan det å bli sint og forbannet være en løsning, langt bedre enn alternativet som kan være å svelge følelse av fornedrelse som i neste omgang kan føre til depresjon og kanskje helseproblemer. Sinne kan motivere deg til å ta grep, mens negative følelser kan føre til at man unngår situasjoner som gir ubehag. Sinne bør kanskje heller omsettes til handling der du viser at du kan gjøre en forskjell med din kompetanse og dine ressurser. Kollektivt sinne og engasjement har gjennom historien gitt energi til fremskritt innenfor almene sivile rettigheter og til likestilling mellom kjønn i arbeidsliv og på andre arenaer. Hvordan kan du ta slike grep? Å snakke til seg selv kan være en måte å styrke din selv-innsikt, hukommelsen din og enda mer. Psykologen Robert N. Kraft har hevdet dette i en annen artikkel i Psychology Today fra august 2025. Kraft er professor emeritus i kognitiv psykologi ved Otterbein University i Westerville i Ohio, USA. Kraft hevder at vi alle egentlig snakker med oss selv. Vår «indre stemme» kommenterer løpende våre erfaringer, vår adferd og hva vi tror på. Denne «indre dialogen» opptar en stor del av vårt våkne liv og de fleste av oss aksepterer dette som en naturlig dominant form for tankevirksomhet. Men mange, og kanskje de fleste av oss, er forsiktige med å snakke om dette med hørbar stemme fordi vi ønsker å beholde denne dialogen som noe privat. En post på denne bloggen fra mai 2021 omhandler fordeler ved å praktisere mindfulness. Økt oppmerksomhet og mental tilstedeværelse er en påvist effekt. Man mener også at praktisering av mindfulness er effektfull når det gjelder å takle engstelse, bekymringer og negative følelser. Mindfulness kan kanskje være til støtte når man skal lære av sin egen forbannelse.

Å føle på skam og ha skyldfølelse og å ta ansvar. Å leve i kontakt med andre mennesker innebærer at man iblant må si seg enig med andre mennesker om skyld og skam når du skal reparere en relasjon for eksempel til mennesker du har fornærmet. Du kan kanskje reparere relasjonen ved å komme den fornærmede i møte ved å ta på deg skylden. Gjort på rette måten vil du kunne fremstå som forståelses-full, generøs og samarbeidsvillig. Om du etter å ha gjort deg sosialt bort og er skamfull tillater deg å tenke gjennom hva som brakte deg dit kan åpne opp for å lære av dine feil gjennom selvrefleksjon. En post på denne bloggen fra mai 2021 omhandler nettopp selvrefleksjon og kan kanskje være til støtte her.

Misunnelse og sjalusi. Mye av vår suksess i livet, romantisk, finansielt, i form av omdømme avhenger av vår relative status i den omgangskretsen vi er en del av. 

Dette er bare innledningen til en potensielt lang post som jeg kanskje kommer til å skrive videre på i ledige stunder om det viser seg å være interesse for slikt blant de som leser poster på denne bloggen...

AI/KI på godt og vondt

 

Frykten for bobla. Gustav Gillund hevdet i Klassekampen 26. februar 2026 at internasjonale investorer ser en amerikansk KI-boom som en svært stor trusselen. De amerikanske tek-gigantene i Silicon Vallley har de siste årene pøst store mengder kapital inn i utviklingen av AI/KI. Selskaper som Meta og Open AI klarer foreløpig ikke å omsette investeringene til tjenester som genererer store inntekter. Jamie Dimon, sjefen for verdens største bank JP Morgan Chase er blant de som nå mener at KI-boomen minner om tida før den globale finanskrisa i 2008. Store deler av veksten på USAs børser de siste årene kommer fra KI-boomen. USA økonomi er blitt mer og mer avhengig av denne satsingen, som også prioriteres av Donald Trump. En ny undersøkelse viser at mange investorer ikke kjøper fortellingen om at KI skal føre til  radikale samfunnsendringer. Bare 10% av deltakerne i undersøkelsen tror at KI i stor grad vil erstatte mennesker på arbeidsplassene i fremtiden. I et blogg-innlegg på denne bloggen i 26. juni i 2025 refereres det til flere fagfolk på området som heller ikke tror på de store omveltninger som følge av "KI-revolusjonen".

Slutt på manuelt kontorarbeid? Dagens Næringsliv 27. februar 2026 har dette som oppslag på et innlegg. Her hevdes det med henvisning til Siri M. Nilssen, som er konsernsjef i Amesto, som viser til Mustafa Suleyman i Microsoft: "Advokater, regnskapsførere, prosjektledere og markedsførere, profesjonsgrupper som i dag løser sine oppgaver med PC-er, vil oppleve at mange av deres oppgaver blir automatisert". Nilssen hevder at selv om manuelt arbeid etter hvert er automatisert "blir ikke behovet for medarbeidere og tjenester svekket". Nilssen hevder videre at "en del av oss har arbeidet med å automatisere oppgaver, digitalisert arbeid og løsninger, og drevet teknologiutvikling i en rekke år". "Færre manuelle arbeidsoppgaver reduserer ikke behovet for kompetanse.... når vi ser at regnskapstallene produseres raskere, blir tolkningen viktigere.. Når rapportene genereres automatisk, øker behovet for å forstå hva de betyr". "... i en stadig mer automatisert arbeidshverdag er det samspillet mellom automatikk og faglig forståelse som vinner frem. Nilsen siterer Suleyman som har uttalt at Microsofts mål "er å bygge humanistisk superintelligens". Det vil si teknologi som forblir under menneskelig kontroll". "Vinnerformelen fremover er faglig kompetanse pluss kunstig intelligens. Fag alene er ikke lenger nok". En post fra januar 2024 på denne bloggen inneholder et budskap som ligner dette.

Bytt ut Copilot! er et av budskapene i et oppslag i Dagens Næringsliv 6. mars 2026 forfattet av Michael A. Riegler professor ved Simulamet og Oslomet og Inga Strümke førsteamanuensis ved NTNU. Bakgrunnen er her at Anthropic, et av verdens ledende KI-selskaper ble utestengt fra et samarbeid med det amerikanske forsvarsdepartementet, ikke fordi de hadde gjort noe galt, men fordi de nektet å fire på sine egne sikkerhetskrav. De hadde blant annet bygget inn sperrer mot bruk av KI til autonome våpen  og til masseovervåking av amerikanske borgere. Forsvarsdepartementet svarte med å kreve at KI-systemene skulle åpnes for all bruk, uten dette ble det ingen kontrakt. Anthropic sa nei og mistet en kontrakt verdt 200 millioner dollar. OpenAI, selskapet bak Chat GPT inngikk en avtale om å ta over kontrakten. Copilot er bygget på OpenAIs teknologi. Det hører til saken at da Trump tiltrådte presidentvervet for andre gang, som noe av det første han gjorde, fjernet han rammeverket som skulle sikre ansvarlig KI-utvikling. Var det handlinger og beslutninger som dette som utløste at 165 jenteskole-elever i Iran ble drept? Går vi litt lenger tilbake i tid til januar 2023 var dette en relevant post på denne bloggen.

Trump, Galmanns-Teorien og krigen mot Iran

 

Trump og Galmanns-Teorien. Journalisten Andreas Esbjørnsen viser i danske Weekendavisen 13. februar i år til president Nixon som, etter hva Esbjørnsen forteller, bygde på denne teorien når han fikk satt ut rykte om at han, Nixon som USAs president, var besatt av kommunisme og ikke kunne holdes tilbake, når han var sur og hadde hånden på atomvåpenknappen. I oktober 1969 innledet Nixon Operation Giant Lance som innebar at han sendte av sted 18 bombefly bevæpnet med atomvåpen til å fly mellom USA og Sovjet-unionen for å vise russerne at han var villig til risikere en atomvåpenkonflikt for å få avsluttet krigen i Vietnam. Inspirasjonen til dette «stuntet» mener Esbjørnsen er hentet fra Niccolo Machiavelly, han som skrev «Fyrsten» og som i sin tid hevdet «at det under visse omstendigheter er klokt å simulere galskap». Under den kalde krigen ble krigsforskere enige om en definisjon av dette fenomenet omtrent som følger: «Å utstråle villighet til å iverksette ekstreme handlinger for å få motstandere til å komme med innrømmelser, de ellers ikke ville være kommet med». Senere har forskere opptatt av slikt kommet frem til at tre betingelser må innfris for at man skal kunne forlede noen på denne måten. Den part som skal forledes må oppleve knapphet på informasjon, må være stabil med en sammenlignbar risikovurdering og den irrasjonelle atferden må oppfattes troverdig. I vår verden i dag mener Esbjørnsen at det ikke er så enkelt å vinne frem med en slik tilnærming fordi vi nå lever i en mer opplyst og bedre organisert verden. Men samtidig sier Esbjørnsen er det ikke tvil om at Donald Trump arbeider etter en strategi som ligner «Galmanns-Teorien». I sin første valgkamp i 2016 argumenterte han for at USA som nasjon må bli mer uforutsigelig. Under en senere diskusjon om Nordkorea kalte han seg selv «en madman». Men samtidig avslutter Esbjørnsen sin artikkel med at: «Trumps politiske antenner er ret gode. Hvis han fornemmer, at noget er populært, så gør han det. Hvis det modsatte er tilfældet, så bakker han ud igjen». Som han gjorde da han foreløpig trakk tilbake sitt tidligere uttalte ønske om å overta Grønland.

Trump har vagt formulerte mål med angrepet på Iran. Han skal blant annet ha sagt at krigen vil fortsette inntil målene er oppnådd. Fra annet hold er det opplyst at USA er innstilt på å holde krigen gående i «fire til fem uker». Mens Trump selv skal ha ment at krigen kan ta slutt om «to eller tre dager» med en avtale. Men kanskje tenker Trump slik at ved ikke å være konkret kan han erklære seier når det passer ham. Med et kommende mellomvalg i USA foretrekker han mest sannsynlig å erklære seier heller før enn siden. Kanskje vil han kunne godta at det iranske regimet består med en mer medgjørlig leder på toppen. Trump skal nylig at uttalt at «Det vi gjorde i Venezuela, tror jeg, er det perfekte, det perfekte scenarioet». Noen mener bestemt at det vil være vanskelig å finne en personlighet som Delcy Rodriguez i Iran. Samtidig vil trolig hverken den iranske opposisjonen eller krigspartner Netanyahu være enig med Trump om en slik løsning. Selv blant Trumps medarbeidere finnes det andre oppfatninger enn det Trump forfekter når han blant annet har sagt at målet med krigen er regimeskifte. USAs forsvars-minister, Pete Hegseth har nylig uttalt at «Dette er ikke en krig for regimeskifte». Og hjemme i USA minner blant flere Majorie Taylor Greene Trump om at «Vi stemte for America First og Null kriger». Dette var et av Trumps valgløfter før forrige presidentvalg. Meningsmålinger viser at bare en av fire amerikanere støtter denne krigen. Og i Israel oppfatter ledelsen Iran som en hindring for Israels visjon om å realisere et «Stor-Israel» som strekker seg fra Nilen til Eufrat. USAs ambassadør har offentlig uttalt at han på USAs vegne støtter et slikt prosjekt.

Har han tålmodighet til dette, da? Dette er tittelen på en kommentar fra Christina Pletten i Aftenposten 4. mars. Hun siterer mennesker som er tett på Trump og som hevder at han vil ha dette raskt overstått, etter det vil han gå lei. Selv skal han uoppfordret uttalt at han ikke vil bli lei av å krige i Iran. Pletten hevder i sin kommentar videre at de fleste politikere har to personligheter. Den ene er selgeren - den som skal overbevise flest mulig velgere med sitt budskap. Den andre er lederen, den som skal styre og sette sine ideer ut i livet. De aller beste er gode på begge deler. Trump er unik. Hos ham er det ingen forskjell. Han er alltid selgeren. Skruppelløs og skamløs. Det har vist seg å være en styrke for ham i den forstand at han ser ut til kunne få sine tilhengere til å kjøpe nesten hva som helst. Til og med få dem til å storme Kongress-bygningen i et alvorlig forsøk på å omstøte presidentvalget til egen fordel. Trump har til og med klart å selge seg inn som freds-presidenten. Han har etablert sitt eget Board of Peace som Pletten mener kanskje bør vurderes omdøpt til "Bored of Peace". Den største krisen Trump så langt har håndtert som politisk leder var ikke en krig, men et covid-utbrudd. Pletten mener han da avdekket svakhetene ved å ha en president som driver politikk som om det var en realityserie. Hun avslutter med: Det brenner under føttene på Trump nå. Iran-krigen er på alle måter et sjansespill der man gambler også med amerikanske liv.

Flere psykologer og psykiatere fjerndiagnostiserte tidlig Trump til å ha narsissistisk personlighets-forstyrrelse og hevdet at han samtidig led av demens. Slik fjerndiagnostisering er svært omstridt og USA har en egen Goldwater Rule som "forbyr" profesjonelle psykiatere å stille diagnoser på denne måten. En som ikke er psykolog, lederguruen Ichak Adizes diagnostiserte Trump ut fra sin lederprofil, PEAI, i september 2016: "According to my (PAEI) classification of leadership styles he is an enormous (E)". I norsk oversettelse av Adizes bok kalles slike personligheter "brannstiftere". Det kan vel passe ganske godt om vi ser på hvordan han klarte å polarisere samfunnet av amerikanske velgere med sine grunnløse påstander om at valget i 2020 var rigget og at han egentlig vant dette valget. Donald Trump er onkel til Mary L. Trump, psykolog med PhD, som skrev bok om sin onkel med tittelen "Too much and never enough" med undertittel: "How my family created the world's most dangerous man". Mary skrev her også om sin farfar, faren til Donald Trump, at hans grunnleggende forståelse av hvordan verden fungerte var at "... in life, there can be only one winner and everybody else is a looser and kindness is a weakness". Oppdragelsen av sønnene i familien skjedde i følge Mary ut fra denne virkelighets-forståelsen. Om sin onkel Donald skrev hun: "By the time he was twelve, the right side of his mouth was curled up in an almost perpetual sneer of self-conscious superiority". Den eldre broren, Freddy, far til Marry, hadde allerede gitt ham kallenavnet "the Great I-Am". Familielivet i familien Trump var opplagt ikke alltid idyllisk. Mary er nok noe preget av det. Allerede nevnte Christina Pletten har en ny kommentar i Aftenposten 11. mars. Her overskriften: Han skulle sette Amerika først. Nå vil Trump redde verden. 

Trump som religiøst sendebud. Trump har dyrket forholdet til sine mange ortodokse kristne tilhengere. Han har latt seg avbilde med bibelen i hevet hånd og til og med utgitt sin egen utgave av bibelen for salg. Det er derfor ikke spesielt overraskende at Aftenposten 12. mars kan melde at amerikanske soldater har fått beskjed om at krigen mot Iran er en del av Guds plan og at Trump er sendebud. Mer om Trump og hans kristne tilhengere finner du her på denne bloggen.

Trumps fredsråd møtes nå for å skape fred på Gaza

Trumps lanserte sitt fredsråd under årets Verdens Økonomiske Forums møte i Davos. Opprinnelsen var en tidligere fredsplan for Gaza, men som i Trumps presentasjon nå var gitt en langt bredere internasjonal og også mer kontroversiell rolle. Trump hadde blant annet innsatt seg selv som rådsleder på livstid og annonsert et styre bestående av ham selv, Steve Witkoff (Trumps fredsmekler i Ukraina), Jared Kushner (Trumps svigersønn) og Marko Rubio (Trumps utenriksminister). Trump åpnet samtidig for salg av representasjon i rådet i form av permanente plasser til en kostnad av 1 milliard dollar. Trump truet også med økonomiske sanksjoner mot land som avslo invitasjonen til å ta sete i Fredsrådet. Frankrike som sammen med Norge, Sverige og Tyskland takket nei til å delta ble truet med ekstra straffetoll på fransk vin-eksportert til USA. Flere statsledere takket ja til å melde seg inn i fredsrådet under oppholdet i Davos. Seksti land var invitert. Trettifem av disse takket ja og signerte opprettelsesavtalen. Israel, Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater, Bahrain, Jordan, Qatar og Egypt signerte der og da, Tyrkia og Ungarn signerte, Belarus, Armenia, Aserbajdsjan, Usbekistan og Kasakhstan signerte også. Marokko, Pakistan, Indonesia, Kosovo, Paraguay, Vietnam og Argentina like så. Trump hevdet en stund at også Russland hadde signert, men Putin avviste senere dette, men bekreftet at hans utenriksdepartement så på forslaget. I seneste rapport fra Russland om saken heter det nå at Russland ikke vil delta.

«Fredsrådet» ble opprinnelig til som en del av en 20-punkts fredsplan for Gaza. Utgangspunktet var at fredsplanen skulle få slutt på krigen mellom Hamas og Israel. Videre var det ventet at det såkalte fredsrådet skulle overvåke situasjonen i og gjenoppbyggingen av Gaza. FNs sikkerhetsråd godkjente planen i november, men siden den gang har «fredsrådet» blitt svært omdiskutert særlig fordi Trump og den amerikanske regjeringen nå ser for seg at rådet får en bredere rolle enn kun å gjelde Gaza. Trump hinter om at det snart også vil kunne megle i andre internasjonale konflikter. Slik Trump mener han har gjort og som burde ført til at han fikk Nobels Fredspris i 2025.Trumps evner som fredsskaper er omstridt og omtalt i en tidligere post på denne bloggen. Selv hevdet han i forkant av nominasjonen og utdelingen av Fredsprisen at det ville være en fornærmelse om han ikke fikk prisen. Han viste til åtte kriger som han i følge egne utsagn hadde avviklet. I en blogg-post fra oktober i fjor på denne bloggen er disse krigene omtalt og betydningen av Trumps fredsinnsats diskutert og delvis avvist. I en post fra desember er Trumps innsats for å skape fredsavtale mellom Russland og Ukraina omtalt. Heller ikke her er resultatene i form av fred og våpenhvile noe å skryte av. Trump har snarere stilt seg på Putins side i krigen. Freds-rådet møtes til sin første samling i disse dager. Så vi vil snart høre og vite om hvilke resultater man vil oppnå. Det vi så langt kan konstatere er at Israel er i ferd med å okkupere Vestbredden og åpne områder her og i Jerusalem for stadig nye jødiske bosetninger. 

Putin er særs godt fornøyd med USAs nye sikkerhetsstrategi. USA sikkerhetsstrategi som ble presentert mot slutten av 2025 fremstiller Europa som et problemområde. I følge denne strategien mangler Europa selvsikkerhet. Hadde Europa hatt en selvsikkerhet på nivå med USA hadde det europeiske kontinentet i følge Trump og hans administrasjon, kunnet ordne opp selv med Russland når det gjelder krigen i Ukraina. Rart å høre fra en administrasjon som har gjort mange forsøk uten å oppnå noe som helst. Når man i Europa ikke makter å gjøre dette skyldes det i følge den samme USA-administrasjonen at friheten til folk i Europa ødelegges av EU og andre overnasjonale organer. Feige liberalere i Europa fører til kulturelt forfall, lave fødselstall, masseinnvandring, manglende patriotisme. Styrende eliter driver med sensur, fjerner ytringsfriheten og ser bort fra folks egne ønsker i og for Europa. Alt dette fritt gjengitt med bakgrunn i et kort sammendrag i Verdens Gang 10. desember i fjor. I Moskva, slik de som styrer der ser det, er man helt enig i denne beskrivelsen av Europa. Putin har  erklært at den amerikanske strategien er i tråd med Moskvas oppfatning og syn. I VG-oppslaget påpekes ironien i at Både USA og Russland i dag styres av autoritære eliter. I USA sitter "Trump-familien på toppen og beriker seg selv, mens uønskede meninger stemples som ekstremisme. Putin for sin del svømmer i luksus svært få, om noen, russere får mulighet til erfare. Russland byr på lite frihet for de aller fleste russere. Europa for sin del tillater mangfold, har høyere levealder enn USA, mindre ulikhet, har et bedre helsevesen for alle, mindre barnefattigdom og bedre sosialt sikkerhetsnett, bare for å ha nevnt noe. Men Trump og Putin er altså nå enige om at Europa av i dag er en dårlig løsning for oss europeere. På norsk vil vi kanskje kunne si at "Krake her har søkt Make" uten å ta stilling til hvem som er Kråka og hvem som er Maken.

Høyrepopulistiske partier får økt oppslutning i flere land i Europa. Dette er partier som "passer inn i" det politiske landskapet Trump og Putin mener Europa bør utvikle seg mot. Med programmer som blant annet vil begrense immigrasjon og sende allerede ankomne immigranter ut av landet.  I England har vi Reform UK ledet av Nigel Farage. Partiet fikk ved siste valg bare 5 seter av 650 i det Britiske parlamentet, men har siden kunnet noter seg for voksende oppslutning i meningsmålingene som peker på dette partiet som det som vokser mest i oppslutning og nå har passert 30%. I Tyskland har man tilsvarende Aternativ für Deutshland (AfD) ledet av Alice Weidel med ungdomsavdelingen Generation Germany som har 25% oppslutning på meningsmålingene. I Frankrike er National Rally det mest populære partiet med nå 123 seter i parlamentet, opp fra 8 i 2017. Det er nå det største opposisjons-partiet til Macrons Sentrumsparti. Vi snakker her om Le Pens familiens parti. Mange  av de toneangivende politikerne i dette partiet har en sympatisk innstilling til Russland. Da har vi  så langt ikke tatt med Ungarn og Viktor Urban og Italia og Georgia Meloni som begge også hører hjemme blant høyre populistene. I en post fra juni i fjor finnes det mer om fremveksten av høyrepopulismen i Europa.

Utenriksminister Marco Rubio om den vestlige sivilisasjonen. Rubio holdt tale på den nylig avholdte sikkerhetskonferansen i München. Han innledet med å understreke at USA og Europa er knyttet til hverandre den gjennom den vestlige sivilisasjon smidd gjennom århundre med felles historie, kristen tro, kultur og opphav. Men denne sivilisasjonen er truet, i USA, av en ondsinnet liberal elite som forsøker å ødelegge den vestlige, jødisk-kristne sivilisasjonen gjennom omfattende angrep på nasjonens arv og kultur. Den 17. mai skal USA etter planen gjeninnvies til Gud. Idealet er tettere forening av kirke og stat, slik som i europeisk middelalder. Rubio viste også til at "motstands-bygging mot Europas nåværende kurs" er prioritert i tilnærmingen til de europeiske land. Utviklingen av Maga-bevegelsen i USA indikerer hvordan dette vil arte seg i praksis. Mobiliseringen her har involvert frykt-propaganda, utpeking av syndebukk-grupper og systematisk svekking av tilliten til blant annet politiske institusjoner, kunnskaps-miljøer og den frie pressen. Mer om dette her.

Trump fremstår som det republikanske partiet i rendyrket form

 

Trumps kom nylig med påstander om Europeiske lands innsats i NATO. I et intervju med Fox News nylig kritiserte Trump NATO og sa at USA aldri har hatt behov for alliansen. Han hevdet at Nato-landene i liten grad bidro i Afghanistan. Trump sa også at vi (USA) aldri har trengt dem, vi har egentlig aldri bedt dem om noe. De sier at de sendte noen styrker til Afghanistan, eller hit og dit, og det gjorde de, men de holdt seg litt tilbake, litt unna frontlinjene, sa han. Virkeligheten er en annen. 150.000 britiske soldater deltok i denne USA-ledede krigen mot Taliban og 457 av disse ble drept i kamphandlinger der. Over 150 canadiske, 90 franske og 44 danske soldater ble drept i kamper under krigen. USA mistet 2 448 soldater. Danmark hadde relativt sett i forhold til Danmarks samlede folketall flest drepte soldater under kamphandlingen i denne krigen. Noen hevder at Trump bruker løgn som metode og at påstander som disse er eksempel på det. Andre peker på at han med dette faller inn i en amerikansk politisk tradisjon på høyeste nivå. Påstandene om at Irak var i ferd med å utvikle av kjemiske masseødeleggelses våpen som i sin tid ble fremsatt for å forklare nødvendigheten av krigen mot Irak er et av eksemplene på dette.

How the Republican Party Became Donald Trump. Amerikanske Stuart Stevens utga i 2021 en bok med tittelen «IT WAS ALL A LIE» med undertittelen «How the Republican Party Became Donald Trump». Stevens har lang fartstid bak seg i arbeid blant og for Republikanerne. Men er nå kommet på andre tanker og har skiftet side. Han begrunner sitt nåværende posisjon med at republikanerne hevder at Amerika i dag bare er demokratisk når republikanerne har vunnet valget og kan styre USA i pro-autokratisk retning. Donald Trump er i følge Stevens den logiske konklusjonen på hva det republikanske partiet nå ønsker å være etter de siste femti årene, et naturprodukt frembrakt av rasemotsetninger, selvbedrageri og sinne som nå er blitt essensen i det republikanske partiet. Trump er det republikanske partiet i rendyrket form i følge Stevens. Ikke alle republikanere vil i dag være enige med Stevens selv om flertallet av dem støtter opp om Trump som president. 

Hvordan USA er kommet dit vi er i dag er tema i flere tidligere poster på denne bloggen. En post fra 5. desember 2023 beskriver forberedelsene til mye av det vi nå ser praktisert av Trump og hans administrasjon og også hvilke institusjoner som var aktive i forberedelsene. Biden og Hillary Clinton som var blant de som skulle utsettes for en hevngjerrig Trump har så langt sluppet unna. Det har ikke tidligere spesial-aktor Jack Smith som var  en av flere på en liste over personer som Trump ville straffeforfølge i sin nye presidentperiode. En post fra juli 2023 omtaler omfattende forberedelser til Trumps nye presidentperiode foretatt av America First Policy Institute og The Heritage Foundation. Trump som Guds utvalgte er undertittel på en post 28. februar 2025 som tar utgangspunkt i at The New Apostolic Reformation siden 2016 har omtalt Trump som utpekt av Gud. Og videre "Demokratiet har aldri klart å beskytte de uskyldige mot disse «unhumans». Trump er redningen", heter det i denne fremstillingen som inneholder mer av samme slag.

Trump: Vi var på Grønland lenge før danskene. Hvem var der først og hvorfor er Grønland så viktig for Trump?

Trump skal i en sammenheng ha uttalt, etter å ha blitt konfrontert med at «vi» (her danskene) var på Grønland allerede for 300 år siden, at vi (her amerikanerne) var der lenge før det. Hvordan var det egentlig med Grønland og de som var der først så langt vi vet og hva med amerikanerne?

Kort Grønlandshistorie. Her følger et kort tidfestet sammendrag i hovedsak basert på et oppslag om «Det norrøne Grønland» i Klassekampen 19. januar i år ført i pennen av arkeologen Frans-Arne Stylgar. I året 985 eller der omkring kom Eirik Raude til Grønland. Han var jærbu (altså opprinnelig norsk), kom fra Island etter å ha blitt landsforvist derfra. I løpet av årene som fulgte ble Grønland befolket fra de norrøne bosetningene på Island. Et livskraftig nybygger-samfunn vokste frem sørvest på Grønland, men da Hans Egede, også kalt «Grønlands apostel» kom dit tidlig på 1700-tallet fant han ikke annet enn arkeologiske spor etter disse bosetningene. Det utgravningene av disse etter hvert fortalte oss om bosetningene på Grønland i årene før 1700 var at det i flere hundre år hadde eksistert levende bygdesamfunn med gårder, kirker og klostre på Grønland. Disse bosettingene utgjorde endatil et eget bispedømme underlagt erkebiskopen i Trondheim og i 1261 underkastet de seg den norske kongemakten under Håkon Håkonsson som var konge fra 1217–1263. Det var fra disse bosettingene Leiv Eiriksson reiste videre til Vinland.

Danmark ga bort Dansk Vestindien og fikk Grønland av amerikanerne. At bosettingene ble avfolket skyldes trolig «Den lille istiden» som ga kalde vintre, mye nedbør, uår og hungersnød fra 1300 tallet og utover. På 1700-tallet var det derfor inuittiske fangstfolk som rådet grunnen på Grønland. Inuittene hadde en lang historie der. De er og var en sammensatt folkegruppe som utviklet seg fra nomadiske jegere og fiskere som levde i Arktis tusenvis av år tilbake. Inuittenes etterkommere lever i dag i Alaska, i Canada og på Grønland. Da Danmark i 1917 måtte oppgi sin gamle koloni i Det karibiske hav (Dansk Vestindien), som ble solgt til USA, gikk USA med på å ikke motsette seg Danmarks krav på Grønland. Norge for sin del gjorde krav på fangst-territorier på Øst-Grønland. I 1930 gjennomførte Danmark en vitenskapelig ekspedisjon til det «norske» området på Øst-Grønland. Etter konfliktfylte år endte denne uenigheten om hvem som skulle styre Grønland i en dom i Haag der Danmark ble tilkjent suverenitet over hele Grønland.

Inuitter og eskimoer var urbefolkningene på Grønland. Første stat i USA ble etablert i 1787. Hva så med de som etter hvert bosatte seg på det amerikanske kontinentet og dannet USAs union av forente stater. De som opprinnelig levde i det som i dag er USA var indianere innvandret fra Asia og altså inuitter/eskimoer (i Alaska). De første statene i USA ble etablert av europeiske innvandrere i 1787 i stater som fikk navnene Delaware, New Jersey, Pennsylvania. Dette var stater i områder med få indianere. Trump selv ble født i USA av innvandrere, faren Fred Trump kom fra Tyskland i 1885 og skapte seg en formue under gullrushet i Klondike der han drev innkvarterings-virksomhet for gullgravere. Han traff Mary Anne, som skulle bli Donald Trumps mor, under et senere kort besøk i Tyskland. De giftet seg og reiste til, og bosatte seg, i New York City i 1905 der etter hvert Donald Trump vokste opp. Hvem som var «her» først finnes det altså ikke et enkelt svar på, men vi kan klart avvise at Trump var og er i slektskap med de som var der "lenge før" for 300 år siden.

Grønland er status for Trump. Siste nytt fra Trump i denne sakens anledning er at han ikke vil bruke "makt" for "å få" Grønland. Men hva han ønsker seg er litt i det blå om ikke Paul Beaumont og Pål Røren fra henholdsvis Nupi og Oslo Nye Høyskole har rett når de i Dagens Næringsliv 22. januar i år hevder at Grønland er et statussymbol for Trump. De viser til at USA allerede har en militærbase på Grønland og avtaler som gjør at USA i prinsippet kan etablere så mange de vil om de ønsker flere. I 2019 inngikk USA en intensjonsavtale om kartlegging av mineralforekomster og forberedelser til gruvedrift. USA har derfor allerede det Trump sier han trenger fra Grønland. Beaumont og Røren konkluderer med at Trump søker status og prestisje. Et klassisk kjennetegn ved prestisje-drevne handlinger er i følge de samme forskerne at de ser irrasjonelle ut i økonomisk eller strategisk forstand. Arktis er et "statusrikt" område i følge de to. Det er enormt ugjestmildt, kostbart og synlig. Trump har selv uttalt at Grønland for ham er følelsesmessig "psykologisk nødvendig for suksess". De to hevder at det er de samme følelsene som gjør at Trump blir furten fordi han ikke ble tildelt Nobels fredspris.

 

Om krigen i Ukraina, mulig eller umulig våpenhvile og Putins uforløste rot-årsak

 

I flere måneder har Putin avvist forslag om en midlertidig våpenhvile langs dagens frontlinjer i Ukraina-krigen. Putin hevder, som han har gjort lenge, at rot-årsaken eller «grunnleggende årsaker» til krigen ikke har funnet sin løsning. Utfordringen for de som skal forhandle med Putins og hans utvalgte forhandlere ligger i at «rot-årsaken» i Putins versjon skifter innhold. Opprinnelig ble invasjonen av Ukraina igangsatt ved at Putin og Russland sendte inn en såkalt fredsbevarende styrke som skulle forhindre et forstående folkemord i Kiev. Dette skulle ifølge forhåndsomtalen igangsettes av fascistene som styrte der. Det ble aldri noe folkemord i Kiev fordi fascistene ikke var der i et antall som kunne igangsette et folkemord. Og «Den fredsbevarende styrken» kjørte seg fast på dårlig fundamenterte veier i Ukraina og kom ikke frem til Kiev. I stedet fikk vi en invasjon fra øst inn i regionene Donetsk, Luhansk, Kehrson og Zaporizia der innslaget at russisk talende og russisk lojale lå opp mot 50% av befolkningen og der Putin nylig har avholdt valg og sikret seg støtte som President fra den russisk talende delen av befolkningen.

Rotårsaken som umuliggjør våpen-hvile er nå skiftet til at deler av befolkningen vest i Ukraina ønsker en selvstendig tilknytning til Europa, EU og kanskje til og med NATO, noe Putin og Russland overhodet ikke kan akseptere selv om det lenge har vært klart at flertalls-folkemeningen vest i Ukraina peker klart i en slik retning. Mer om dette og de innledende amerikansk-ledede freds-forhandlingene er tatt opp i en annen post på denne bloggen fra desember 2025. I en post på denne bloggen fra januar 2022 er det gjort rede for forhandlinger knyttet den tyske gjenforeningen der også «sovjetiske sikkerhetsinteresser» var tema. Det er senere blitt en diskusjon om det konkrete omfanget av disse forhandlingene og løftene som ble gitt: Gjaldt det bare Tyskland? Vest-Tysklands daværende utenriksminister Hans-Dietrich Genscher skal i sakens anledning ha bekreftet at den tyske gjenforeningen ikke skulle føre til «en svekkelse av sovjetiske sikkerhetsinteresser». Kanskje finner vi her «grobunnen» for Putins «rotårsak». Både Polen, Ungarn, Litauen, Latvia og Estland er som kjent i ettertid av Tysklands gjenforening blitt medlemsstater av NATO. Frem til 2014 var Ukraina styrt av den russisk-vennlige presidenten Viktor Janukovitsj. Janukovitsj ble avsatt etter demonstrasjoner og blodige opprør der mange mennesker i Kyiv mistet livet. Det russisktalende befolkningsflertallet på Krim, halvøya nord i Svartehavet, som var lojale til Janukovitsj, gjorde politisk opprør og fikk militær hjelp fra Russland. Krim ble mellom februar og mars 2014 annektert av Russland. Russere i Donbas-regionen gjorde opprør og innledet en borgerkrig som Russland avsluttet etter først å ha anerkjent folkerepublikkene Donetsk og Luhansk som selvstendige republikker fristilt fra Ukraina.

Russlands krig mot Ukraina: En våpenhvile sitter langt inne om det i det hele tatt er mulig.

 

Russland nekter å diskutere våpenhvile. De som nå følger «freds-forhandlingene» rundt Ukraina-krigen mener at Putin ikke ønsker fred. Han vil ha Ukraina. Kreml beskriver samtalene med Trumps forhandlere Steve Witkoff (Amerikansk forretningsmann og nær bekjent av Trump) og Jared Kushner (Trumps svigersønn) som konstruktive. I flere måneder har Putin avvist Trumps forslag om en midlertidig våpenhvile langs dagens frontlinjer, som Ukraina har sagt ja til. Nå hevder Putin at de grunnleggende årsakene til krigen fortsatt ikke er tatt tak i. Med «grunnleggende årsaker» hevder mange, som følger forhandlingen, at Putin og Kreml i realiteten mener at Ukraina bør underlegges ubegrenset russisk kontroll.

Ukraina ble selvstendig nasjon da Sovjetunionen ble oppløst i desember 1991. Men allerede før 2022 hadde Russland overtatt kontroll over Krim-halvøya. Å legge under seg Ukraina skulle innledningsvis i 2022 skje, i følge Putin, ved en invasjon av en såkalt fredsbevarende russisk styrke som skulle forhindre et forestående folkemord i Ukraina. Dette gikk ikke slik Putin hadde planlagt og folkemordet ble heller ikke en realitet. De russiske militære kjøretøyene kjørte seg tidlig fast i myrområder nord for Kyiv. Vi kan i ettertid konstatere at Putins invasjon av Ukraina i 2022 langt fra gikk som planlagt. Senere fikk Putin moralsk støtte fra den Russisk ortodokse kirkens Kardinal Kirill som ville gjenvinne kontrollen over kirke-menighetene i Ukraina. Det hjalp heller ikke på krigslykken. Hvorfor startet denne krigen i det hele tatt? I en post på denne bloggen fra april 2022 finnes noen tidligere forsøk på å forklare dette.

I "valget" i regionene i øst som Russland arrangerte i 2024 stemte innbyggerne overveldende for Putin. Det uttalte målet til Putin og Kreml ble etter invasjonen i 2022 først å erobre Donbas regionen og de andre regionene i Øst-Ukraina, som Donetsk, Luhansk, Kehrson og Zaporizhia, som Russland har okkupert deler av under krigen siden 2022. Krim-halvøya, som tidligere også var en del av Ukraina, hadde Russland som nevnt allerede underlagt seg før 2022. Russland gjennomførte i 2024 valg i disse områdene i østlige Ukraina som alle "bekreftet" stor oppslutning om Putin som statsleder i følge russiske opptellinger etter "valget". 

Nå vil Putin frata Ukraina både militær kapasitet og sikkerhetsallianser som eventuelt kan beskytte Ukraina som selvstendig stat i fremtiden. Den norske oberstløytnanten Palle Ydstebø uttalte for sin del for noen tid tilbake, til Nettavisen, at det kan ta tre år for Russland å ta hele Donetsk med dagens tempo. «– Nøkterne vurderinger tyder på at russerne antakelig vil bruke like lang tid på å ta den siste fjerdedelen av Donetsk regionen som de brukte på den forrige. Da er det tale om 3 til 3 1/2 år, hvis det da ikke skjer fullstendig kollaps på den ene eller andre siden», sa Ydstebø. Vi kan vel allerede konstatere at Putin grovt har undervurdert Ukrainas evne til å forsvare seg militært. En av Putins utfordringer nå er at hans innledende annonserte «fredsbevarende operasjon», som blant annet Trump, da den ble annonsert i 2022, utrykte sin beundring for. Den "fredsbevarende operasjonen" ble uendelig langt fra hva Putin hadde forestilt seg i februar 2022. Den kan kanskje også virke demotiverende for menige russere når Russland  møter langt større motstand fra Ukraina enn det som var annonsert av russiske myndigheter innledningsvis. Putin virker uberørt og pøser på med nye trusler om gjengjeldelser mot de som hindrer russisk fremrykking og ikke minst de som angriper mål i Russland.

Putin truer med atomkrig. Putin er ikke mindre opptatt av få kontroll over Ukraina, snarere tvert i mot. Han legger skylden for sine mislykkede krigsoperasjoner på "angrep" fra NATO-landene som forsyner Ukraina med våpen. Og han truer med atomkrig. Cornelia Kristiansen, kommentator i Dagsavisen, skriver i en kommentar 6. desember, at "Hver gang det går dårlig for Russland, kommer det trusler om atomkrig". Hun viser til russiske trusler som kom etter Trumps såkalte "fredsplan" som stort sett ga etter for alle Russlands krav. "Da Europa foreslo justeringer, raslet Russlands president igjen med sin favorittsabel: "Vi planlegger ikke krig med Europa, men hvis Europa vil og starter er vi klare nå", sa Putin. Trusselen kom i et mildere språk enn vanlig, i følge Kristiansen. "Atomvåpen nevnes ikke direkte, Men Russland har endret sin atomvåpendoktrine, slik at selv et angrep med "vanlige våpen" fra andre land kan besvares med atomvåpen. Effekten blir derfor den samme", i følge Kristiansen. "Krigstrusselen er dessuten svøpet inn i ord de kan vri seg unna: Bare hvis Europa starter! Men ingen har snakket om at Europa skal angripe Russland. Det er Putin som later som at innrømmelser til Ukraina i en forhandling kan sammenlignes med militær aggresjon". Aftenposten gjorde en opptelling i fjor, i følge Kristiansen, der de fant at Russland i snitt har truet med atomvåpen annen hver uke mellom fullskala-invasjonens start i februar 2022 og september 2024. Til sammen 82 ganger. De fleste av truslene er knyttet til nye våpen til Ukraina, ukrainske militære fremskritt og uttalelser fra vestlige ledere. Oppslaget i Dagsavisen, 6. desember inneholder en detaljert oversikt over disse. Kristiansen konkludere med at vi må regne med flere atomtrusler fra Putin fremover.

Putin er godt fornøyd med USAs nye sikkerhetsstrategi. Denne ble nylig lagt frem og fremstiller Europa som et problem. Hadde kontinentet hatt litt mer selvsikkerhet kunne de ordnet opp selv med Russland når det gjelde krigen i Ukraina hevdes det. Men i følge USAs sikkerhetsstrategi ødelegges friheten til folk i Europa av EU og andre overnasjonale organer. Feige liberalere fører til kulturelt forfall, lave fødselstall, masseinnvandring, manglende patriotisme og styrende eliter som driver med sensur, fjerner ytringsfriheten og ser bort fra folks egne ønsker i og for Europa. Alt dette fritt gjengitt med bakgrunn i et kort sammendrag i Verdens Gang 10. desember i år. I Moskva, slik de som styrer der ser det, er man helt enig i denne beskrivelsen av Europa. Derfra erklæres det at den amerikanske strategien er i tråd med Moskvas oppfatning og syn. I VG-oppslaget påpekes ironien i at Både USA og Russland i dag styres av autoritære eliter. I USA sitter "Trump-familien på toppen og beriker seg selv, mens uønskede meninger stemples som ekstremisme. Putin for sin del svømmer i luksus svært få, om noen, russere får mulighet til erfare og ytringsfrihetens grenser i Russland byr på lite frihet for de aller fleste. Europa for sin del tillater mangfold, har høyere levealder enn USA, mindre ulikhet, har et bedre helsevesen for alle, mindre barnefattigdom og bedre sosialt sikkerhetsnett, bare for å ha nevnt noe.